Da Jerry Garcia ( som det her ligger et forholdsvis ferskt bilde av) døde på seinsommeren 1995, i en alder av 53 år, trodde nok de fleste det var slutten for The Grateful Dead, og dermed for en hel en epoke i rockens og alternativkulturens historie.
Ingen vil benekte at Grateful Dead var sterkt preget av Jerry Garcia, men også de andre musikerne i bandet er sterke musikalske personligheter, og samspillet mellom dem er en av hovedårsakene til at dette bandet i nesten tretti år var noe helt unikt.
Den andre hovedgrunnen var det sosiale miljøet som danna seg rundt The Dead. Det skal være ei gruppe på 200-300 fans som har vært på alle konsertene (!), i alle fall er det tusenvis som har fulgt the dead fra konsert til konsert hvert eneste år, en karavane av moderne sigøynere med røtter tilbake til sanfransisco-miljøet i sekstiåra.
Til tross for at de ofte har vært avskrevet av forståsegpåere som en vissen levning fra (den formodentlig like visne) hippie-tida, har The Dead fortsatt å utvikle seg og erobre nye tilhengere helt til det siste.
Det ver den breie og varierte musikalske bakgrunnen til musikerne, sammen med den løse formen som oppsto under syreprøvene, som har ført til at Grateful Dead utvikla seg til noe helt spesielt - deres konserter kunne vare i mange timer, og inneholdt lange jazz-pregede improvisasjoner, rå blues-sekvenser, mjuke folkemusikk-deler, elektroniske eksperimenter, rytmedueller mellom de to trommeslagerne Bill Kreutzmann og Mickey Hart, med Jerry Garcias gitar svevende, drivende over bassen til Phil Lesh.
Og etter at Jerry Garcia blei borte, har det grodd fram en lang rekke spennende prosjekter der ulike konstellasjoner av dead-musikere er involvert.
Sommeren 1996 kunne deadheads oppleve furthur-turneen som blant annet omfatta bandet Ratdog med Bob Weir så vel som Mickey Harts Mystery Box , som samtidig ga ut en CD med tekster av Robert Hunter.
Året etter inkluderte Furthurturneen også bandet "The Other Ones", som omfatter alle gjenlevende medlemmer av Grateful Dead, bortsett fra Bill Kreutzmann.
Nyttårsaften 1998 opptrådte både The Other Ones og Planet Drum sammen med bl.a. Hot Tuna og Carlos Santana på scenen i Oakland Kaiser Auditorium i en nyttårsaften av gammelt dead-merke.
De store konsert-begivenhetene for Dead-heads i 1999 var Phil & friends; ulike konstellasjoner av musikere med Phil Lesh i spissen. Det hele braka løs med en serie konserter i San Fransisco i april, og kulminerte med en turne sammen med Bob Dylan på høstparten. Blant gjestespillerne underveis var Trey Anastasio fra Phish, samt Jorma Kaukonen (tidligere Jefferson Airplane og Hot Tuna ) og ikke minst den sensasjonelle gitaristen Steve Kimock, som vi sikkert kommer til å høre mere fra.
I året 2000 var både Phil & Friends, The Other Ones (med Bill Kreutzman) og Ratdog på turneer. Ratdog ga også ut et kritiker rost album med nye sanger, "Evening Moods".
Steve Kimock forlot Phil & Friends midt under en turne, og spilte seinere med The Other Ones. På nyttårsaften 2000/2001 spilte Phil & Friends og The Other Ones i to forskjellige lokaler i Bay-området, og demonstrerte dermed splittelsen tydelig. Bob Weir erklærte i begynnelsen av januar 2001 at han ikke vil spille mer med "The Other Ones". .
Den interne krangelen ga seg etter hvert og i 2002 og 2003 turnerte alle de gjenværende gutta under navnet "The Dead", med hjelp av ulike gitarister som Warren Haynes og Jimmy Herring. Sommeren 2003 ble også sangerinna Joan Osborne med i The Dead. Hun forlot bandet etter nyttåårskonserten i San Fransisco 31/12 2003, men sang høsten 2005 sammen med Phil & Friends.
Høsten 2005 oppsto det en ny intern krangel da Bob Weir ga ordre om at alle konsertene med Grateful Dead skulle fjernes fra nettstedet "The Archive". Dette vakte stor oppstandelse på bakgrunn av at utveksling av konsertopptak mellom dead-heads er en hederskronet tradisjon. Phil Lesh og Mickey Hart tok avstand fra Weirs intiativ, og klaget over at de ikke var blitt rådspurt. Enden på det hele ble at konsertene ble lagt ut på Archives nettsted nok en gang, men konsertopptak fra bandets eget miksebord (soundboards, eller SBD) er bare tilgjengelige som i>streaming audio - dvs at de kan høres men ikke lagres på disk eller brennes på Cd. Deadheads egne opptak fra salen (Audience tapes eller AUD) kan derimot fortsatt lastes ned og brennes. Ved å følge med på newsgrupper som "rec.music.gdead" vil du få hyppige tilbud om nedlasting også av soundboards, men det skulle være nok å begynne med de hundrevis av AUD.opptalene. Se forøvrig lyder.html
Fra den musikalske smeltedigelen i sekstiåras San Fransisco dukka det i 1963 fram et jug-band med navnet Mother Mc'Crees Uptown Jug Champions og et bluesband med navnet the Zodiacs, seinere smelta de to gruppene sammen tilthe Warlocks, som 4. desember 1966 for føærste gang opptrådte under navnet Grateful Dead. Denne første opptredenen er også historisk fordi den fant sted under en av forfatteren Ken Keseys første "syreprøver" - dvs. halvoffentlige fester der alle deltakerne hadde hatt i seg det den gang legale psykedeliske stoffet LSD. Ved denne første optredenen under det seinere så berømte navnet var besetningen:
I løpet av kort tid hadde ytterligere en trommeslager funnet sin plass i gruppa - nemlig Mickey Hart, dessuten var Tom Constanten gjerne med på tangentinstrumenter
Den første tida hadde gruppa et sterkt blues-preg, som ikke minst skyldtes Ron McKernan - kjent som Pigpen (grisebingen), det eneste av band-medlemmene som foretrakk whisky framfor LSD. Han døe av leverskader i 1973, og det måtte to personer til for å erstatte ham - det var ekteparet Keith & Donna Godchaux han på brett og hun som vokalist. Da disse to forlot the dead i 1979, overtok Brent Mydland tangentene. Keith Godchaux døde i en bilulykke i 1980, Mydland døde av en overdose i 1990, noe som befesta tangentstolen som bandets "hot seat".
De siste åra har Vince Welnick styrt tangentene, av og til også Bruce Hornsby.
Karrieren til Grateful Dead strakte seg altså over 30 år, på bare noen få måneder nær. I løpet av disse tre årtiene har the dead spilt ca 2500 konserter, hvorav de aller fleste er bevart på lydbånd. Etterhvert er også mange kommet på CD.
Innbitte fans av the dead -deadheads - insisterer på at Grateful Dead måtte oppleves på konsert, ikke på skive. For oss som aldri klarte å komme oss på noen konsert, er det iallfall sikkert at mange av live-inspillingene er atskillig mere spennende enn studio-albumene.
Det er gitt ut utrolig mye musikk med The Dead. Offisielt har de hatt kontrakter med tre plateselskaper (Warner Bros., United Artists og Arista), foruten sitt eget selskap Grateful Dead Records, men det finnes også en del opptak som er gitt ut av MGM/Polydor, massevis av bootlegs og grenseløst med tapes.
Grateful Dead holdt nemlig fast på sine undergrunnsidealer i en slik grad, at de ikke bare tillot fans å ta opp konsertene, de satte av et eget område foran scenen til tejperne, og lot dem koble seg inn på miksebordet.
Det foregår en omfattende handel med tapes, men forutsetningen er alltid at dette skal være ikke-kommersielt. Det beste stedet å finne ut mere om dette er på den populære og velfylte nyhetsgruppa rec.music.gdead som legges ut på flere norske news-servere.
Samme hva jeg foreslå som de beste skivene, får jeg sikkert kjeft, men det eneste jeg har samvittighet til å gå ut fra er likevel min personlige smak!
Mine valg blant studioalbumene er:
American Beauty (1970), med
Workingman's Dead (1969) og
Wake of the Flood(1973) kloss i hælene.
Andre vil - med god grunn - hevde at
Anthem of the Sun (1968) eller
Blues for Allah (1975) er like mye verdt å høre på.
Ett studioalbum som fortjener en særlig omtale er In the Dark fra 1987, det eneste albumet fra The Dead som nådde top 10 i USA, og det eneste som inneholdt en millionselgende hitsingel (Touch of Grey) . Om det kanskje ikke er blant de skivene som deadheads liker best, inneholder det likevel gode, velarrangerte sanger. Min favoritt er Throwing Stones, en sang med økologiske overtoner som det finnes en annen versjon av på greenpeace-plata Rainbow Warriors. Det finnes også en versjon av den på min mp3-side .
Den beste måten noviser kan tre inn i de dødes musikkrike på, er gjennom live-albumene - problemet er bare at det er så mange av dem!
Den første plata som virkelig viste hva Grateful Dead var gode for, er Live Dead fra 1969. Det var første gang et "rockeband" hadde levert lange sammenhengende konsertopptak (de tre første sidene på dobbelt-LPen var en sammenhengende jam). Når det nå foreligger som CD, kommer denne opptredenen enda bedre til sin rett. Den gnistrende versjonen av Dark Star er et av høydepunktene i rockens plate-historie.
I disse "unplugged" tider kan det jo dessuten gå an å slå et slag for det akustiske konsertalbumet Reckoning, der gamle jugband- og folk-røttene er tydelige i vakre versjoner av slike låter som Jack-a-roe,It Must Have Been the Roses og Rosa Lee McFall.
Men den skiva som jeg likevel tross alt vil sette øverst på lista over inngansporter til de dødes rike er den doble liveplata fra 1971, som gruppa sjøl ville kalle skullfucker, som plateselskapet ga den oppfinnsomme titelen The Grateful Dead men som vanligvis omtales som
på grunn av forsidebildet, der et skjelett danser med roser.
Etterhvert blei både roser og dødningehoder kjente bumerker for "the dead", lenge før (f.eks.) medlemmene av Guns'n Roses var født .
Navnet Grateful Dead (takknemlig dødning) viser til eventyret om følgesvennen, den døde som alle spytter på, men som hjelper deg hvis du hjelper ham. Se hos Asbjørnsen og Moe!
Du kan også lese diktet Echo:Orfeus som jeg skreiv med utgangspunkt i denne myten.
Av de mange andre konsertplatene fra 1970- åra er ikke minst Steal Your Face verdt å høre på, det samme gjelder Europe 1972 og de nyutgitte opptakene fra Frankfurt-konserten under den samme turneen: Hundred Year Hall , mens noen av 1980/90 åra's ypperste opptak med The Dead nok er å finne på Without a Net fra 1990. Hør bare på den lange versjonen av Eyes of the World, med Branford Marsalis på saksofon!
Masse av de gamle konsertopptakene blir nå gitt ut på CD av Grateful Dead sitt eget plateselskap. Det er snakk om to serier:
From The Vaults er en serie med konsertopptak som foreløpig har nådd nummer 3. Her er lyden helt profesjonell, det er ofte plateselskapenes opptak, eller andre opptak direkte fra miksebordet som ligger til grunn.
Mere i smak hos mange ivrige samlere er likevel serien Dick's Picks nådd til nummer femten, før lydarkivsjefen Dick Latvala, døde sommeren 1999.
Jerry Garcia og de andre medlemmene av bandet, så vel som deres viktigste tekstforfatter, Robert Hunter, har gitt ut en mengde soloplater.
(Den andre viktige tekstforfatteren er John Perry Barlow, som vil være kjent på nettet som en sentral person i Electronic Freedom Foundation - EFF)
Du finner en fullstendig oversikt over platene på Den beste Grateful Dead Sida, der det er pekere til en mengde andre sider som tar for seg dette inspirerende bandet, fullstendige diskografier, liste over alle sanger bandet noen gang har spilt (!), gratis screensavere, mac-ikoner med dead-motiver osv. osv. osv.
Det kan sjølsagt også være lurt å stikke innom Den Offisielle Grateful Dead hjemmesida der du finner informasjon om nye utgivelser, bandmedlemmenes ulike prosjekter, konserter, osv.
Til slutt vil jeg nevne to spesielle plater:
DEADICATED er ei støtteplate til inntekt for Cultural Survival og Rainforest Action Network , der artister som Los Lobos, Suzanne Vega, Dr John, Jane's Addiction og Burning Spear leverer flotte versjoner av dead-låter, Denne samlinga viser virkelig hvor mange gode sanger dead har produsert gjennom åra.
Hør den!
GRAYFOLDED er et resultat av canadieren John Oswalds langvarige studioarbeid. Ved hjelp av en teknikk han kaller "plunderphonics" har han klipt sammen utdrag fra 51 ulike konsertopptak av Dark star fra 1968 til 1993 . Resultatet er blitt en dobbelt CD med en to timers sammenhengende, i ordets rette forstand tidløs, versjon av denne klassiske psykedeliske låta. Kanskje ikke det rette stedet å begynne å høre på the dead, men avgjort verdt å lytte til for de dead-frelste!
