Lørdag 5 september var 150 forskere og aktivister fra mange land samla i London forå drøfte dagens og morgendagens cannabiskontroll. Seminaret, som ble arrangert av Release (en London-institusjon som har tilbudt gratis advokatbistand til ofre for narkotikalovene i trettiår) og the Lindesmith Center (kanskje det viktigste uavhengige senteret for kritisk forskning på dette området), prøvde særligå belyse mulighetene for endringer innafor dagens internasjonale avtaleverk.
Her følger et raskt sammendrag av noen av foredragene. Ytterligere materiale om konferansen finnes på hjemmesidene til Lindesmith Center
Cannabis brukes som rusmiddel over hele verden, men er utsatt for en økende forfølgelse. Bare i USA ble 600 000 mennesker arrestert for bruk av cannabis i 1997. Den økende bruken av urinprøver på skoler, arbeidsplasser og institusjoner av ulike slag, rammer først og fremst cannabisbrukere, fordi det er cannabis som er lettestå påvise og fordi det tar så lang tidå skille cannabinoidene ut av kroppen. Andre langt farligere stoffer i forhold til trafikksikkerhet og personlig helse (heroin, lsd, alkohol) lar seg vanskelig påvise ved denne metoden.
Aktivister over hele verden presser på forå få til legalisering, hovedsakelig på tre fronter:
- dyrking av hamp til fiber, tekstiler og olje
- medisinsk bruk av cannabis-preparater
- bruk av cannabis som nytelsesmiddel for voksne og for mindreårige.
Et utall av offentlige kommisjoner har i løpet av de siste hundreår levert et overveldende antall rapporter som uten unntak slår fast at bruk av cannabis, om ikke uten risiko, er relativt ufarlig, og at de påviselige farene ved bruk av cannbis som nytelsesmiddel ikke rettferdiggjør den pågående forfølgelsen.
I stadig flere land og områder er bruk og besittelse i praksis avkriminalisert. Bare uvanlig provoserende oppførsel vil medføre reaksjoner fra politiet. Til gjengjeld er det ikke funnet gode løsninger på spørsmål knyttet til produksjon og distribusjon.
I Holland diskuteres "bakdør"-spørsmål knytta til "coffee-shop" systemet - nemlig hvordan de tolerertet detaljistene (coffee-shops) kan få sine forbudte en-gros leveranser.
I California diskuteres gjennomføringa av "Proposition 215", en folkeavstemning om tillater medisinsk bruk av cannabis.
Også iSveits, i Sør-Afrika og mange andre steder foregår det en løpende debatt om regulering av cannabis-markedet.
Det er mange mulige valg for regulering av cannabis som nytelsesmiddel. Disse kan grupperes under fire overskrifter:
- Forbud
- Straffe-begrensing ("de-penalization" - brukerne straffes faktisk ikke)
- Avkriminalisering (loven setter ingen straff for brukerne)
- Legalisering
Vi må skjelne mellom den offisielle, juridiske politikk, og den faktiske politikk slik den praktiseres. Videre må vi veie skadene ved bruk av rusmidler mot skadene ved kontrollpolitikken. I tilfellet cannabis vil en forbudspolitikk øke skadene.
Det finnes ingen politikk som er riktig for alle land, i alle situasjoner.
Krysztof Krajewski:
Hvor fleksibel er FNs "Single Convention" ?
Forslag om legalisering av cannabisdroger støter alltid på det nettverket av internasjonale avtaler som regulererer handel med rusmidler.
Den første internasjonale avtalen av dette slaget var Opiumkonvensjonen som ble vedtatt i Haag i 1912. I dag er det tre avtaler som har betydning:
- Single Convention (1961)
- Avtalen om psykotrope substanser (1971)
- Wien-konvensjonen (1988)
Slike avtaler er ikke evige, og det vil sikkert la seg gjøreå endre dem på lang sikt, men det er liten grunn til å anta at dette vil skje på kort sikt. Vi står derfor overfors spørsmålet om hva vi kan gjøre innafor de rammmene disse avtalene setter. Disse mulighetene er større enn mange tror. Internasjonale avtaler er alltid kompromisser mellom ulike interesser, og de er derfor formulert på en måte som åpner for ulike tolkninger.
Det er ikke fastsatt noen bestemmelser i "Single Convention" eller de andre avtalene som pålegger parteneå straffe bruk, besittelse eller dyrking av rusgivende stoffer. I Wienkonvensjonen heter det at
"Partene skal iverksette de tiltak som måtte være nødvendige for å definere forbrytelser innen sitt lovverk", men dette skal være "underlagt partenes konstitusjonelle prinsipper og de grunnleggende begrepene i deres legale system".
Flere foredragsholder presenterte eksempler på lover og rettsavgjørelser som ikke bare tillater, men pålegger politi og rettsvesen en smidig og tolerant behandling av cannabisbrukere.
- En tysk høyesterettsavgjørelse slår fast at politiet ikke har plikt tilå etterforske cannabislovbrudd.
- I Holland straffes ikke bruk eller besittelse.
- I Australia har de ulike delstatene ulik praksis, en advarsel er den vanligste reaksjonen på bruk av cannabis, men i enkelte stater kan man bli ilagt en bot.
- I Spania er privat bruk av cannabis ikke straffbart, og politiet har ikke rett til å trenge seg inn i private hjem for å finne cannabis. Bruk på offentlig sted kan derimot straffes med bøter. Fengselsstraff er ikke aktuelt for mengder under 1 kilo. Dyrking i liten skala blir heller ikke straff-forfulgt.
- I Italia er besittelse, bruk og dyrking lovlig.
- I Frankrike blir kvanta under 30 gram vanligvis ikke etterforsket.
-I Sveits er det lovå dyrke og besitte hamp, forutsatt at formålet ikke er bruk som rusmiddel. Derfor selges hamp i egne "hampebutikker", i pakker merket "Aromatiske urter. Legges i sengetøyskapet for å gi frisk duft." eller "Tilsettes badevannet for et forfriskende bad." o.l. Selgerne spør vanligvis ikke kjøperne hva de skal bruke hampen til, siden de ikke kan selge til folk som skal røyke produktet.
Det ble også lagt fram informasjon om den juridiske situasjonen for medisinsk og teknisk bruk av hamp i ulike verdensdeler.