Mens volden herjer i de arabiske delene av irak, er et demokratisk styresett iferd med å vokse fram blant kurderne i Nordirak. Kurdisk milits og politi holder terroristene på avstand. Det kurdiske selvstyret er konsolidert og tilmed garantert gjennom den nye grunnloven.
Mange irakiske kurdere har vendt hjem fra eksil, også fra Norge, og er opptatt av å skape seg en ny tilværelse. Økonomien er i sterk vekst, og det begynner å komme viktige utenlandske investeringer, ikke minst i oljeindustrien.
Likevel er det en voksende misnøye i den kurdiske befolkningen. Det har det siste året vært en rekke demonstrasjoner mot de regjerende partiene KDP og PUK. Det kurdiske demokratiet ser ut til å være i krise.
For de fire millioner kurderne i Nordirak var det en enorm lettelse da den amerikanske invasjonen kom. Folk danset av glede i Arbils gater da Bagdad falt i april 2003. Det kurdiske selvstyreområdet mistet frykten for angrep fra irakiske stridsvogner og fly, og kurdisk milits tok kontrollen over de fleste områdene i Irak med kurdisk befolkning. Den kurdiske adminstrasjonen som hadde vokst fram siden 1991, fortsatte å fungere, mens det sivile samfunnet i arabisk Irak brøt sammen.
Makta i Kurdistan er godt forankret i de to partiene KDP og PUK . Rivaliseringen mellom partiene var så sterk at det brøt ut krig mellom dem i 1996, men etter den amerikanskledede invasjonen i 2003 har KDPs leder Massoud Barzani og PUK-lederen Jalal Talabani utviklet et system for maktdeling der Barzani er valgt til president for den kurdiske regionen, mens Talabani har fått vervet som president for hele Irak. Han er Iraks første folkevalgte president, og den første kurdiske nasjonalist til å bekle vervet som statsoverhode i Midtøsten.
Kurderne har altså betydelig innflytelse i det nye Irak, men er likevel mest opptatt av sitt eget Kurdistan Det er valgt et kurdisk parlament og opprettet en felles kurdisk regjering i den historiske byen Arbil, men den reelle makta, økonomisk så vel som politisk, ligger fortsatt i partikontorene. Begreper som nepotisme og korrupsjon faller folk lett i munnen, eller som ei jente sa til meg: “Vi har ei regjering som stjeler!”
De ærligste partikadrene innrømmer da også at det finnes problemer. De omtales gjerne, med en omskrivning, som “mangel på gjennomsiktighet”. Denne mangelen på gjennomsiktighet er iferd med å bli et betydelig problem, ikke minst for KDP, som ledes av det mektige Barzani-dynastiet. Presidenten i Kurdistan er Massoud Barzani, mens hans nevø Nechirvan Barzani er statsminster.
Ytringsfriheten i det nye Kurdistan har også sine grenser. Det fikk eksilkurderen Dr Kamal Sayid Qadir erfare. Etter å ha offentliggjort skarpe angrep på Barzani-klanen på internett ble han arrestert av KDPs sikkerhetspoliti og dømt til tretti års fengsel (!). En storm av protester fra kurdere hjemme og ute, med støtte fra Amnesty International førte til at Massoud Barzani personlig grep inn og fikk dommen opphevet. Ved en ny rettsak ble Qadir dømt til 18 måneders betinget fengsel, som er ille nok. Saka har svekket KDPs omdømme i betydelig grad.
Men problemene er ikke begrenset til KDPs maktområde. I mars i år brøt det ut voldsomme demonstrasjoner i den PUK-styrte byen Halabja, der 5000 kurdere ble gasset i hjel av Saddam Husseins styrker i 1988. Da kurdiske ledere og utenlandske notabiliteter skulle markere 18-årsdagen for gassangrepet, ble de møtt av 7000 sinte demonstranter som kastet stein og satte fyr på minnesmerket over ofrene. Kurdiske sikkerhetsstyrker åpnet til slutt ild mot demonstrantene og drepte en 18 år gammel gutt.
Opptøyene i Halabja utløste en omfattende debatt, ikke minst i PUK, der nestlederen Nochirvan Mustafa, erklærte at alle lederne i partiet burde trekke seg for å gi plass til nye krefter, men lite har skjedd. I august 2006 brøt det ut nye opptøyer i byene Kifri, Chamchamal, Shorish og Darbandikhan. Demonstrantene, som krevde bedre offentlige tjenester og slutt på korrupsjonen er blitt møtt med sikkerhetsstyrker og politi. Bare i Darbandikhan skal flere titalls demonstranter være arrestert og 16 brakt til sjukehus etter sammenstøtene. PUK hevder at demonstrantene er organisert av det islamistiske partiet IUK, og det er ikke tvil om at IUK ligger godt an til å tjene på misnøyen.
Ved valgene til ny nasjonalforsamling i desember ifjor gikk kurderne gikk mann av huse for å stemme på Kurdistans Patriotiske Allianse, et samarbeide mellom PUK og KDP, men Kurdistans Islamske Union, IUK, stilte sine egne lister. Dette ble ikke godt mottatt av KDP og PUK. I flere KDP-dominerte byer ble IUKs kontorer angrepet, og i Dohuk ble en IUK-funksjonær drept. Som det eneste troverdige alternativet fordoblet islamistene likevel sin oppslutning til over 10% i de kurdiske områdene, og fikk en mengde nye mandater, deriblant 5 plasser i parlamentet i Bagdad.
IUKs 10% er likvel svært forskjellig fra den opplsutning religiøse partier fikk i arabisk Irak. Kurdisk politikk har ikke vært preget av religion. De fleste kurdere er nok sunnimuslimer, men de bekjenner seg til en avslappet variant av islam, preget av sufimystikk. Det er mange ikkemuslimske minoritetsgrupper som Yezidiene, og ikke minst en betydelig kristen befolkning. De kurdiske lederne legger stor vekt på å presentere Kurdistan som et fristed for religiøs toleranse.
De siste åra har mange kristne fra de arabiske delene av Irak flyktet til til Enkawa og andre kurdiske byer. For kort tid siden leverte 25 000 mandeere, de siste tilhengere av en gammel preislamsk religion, en kollektiv søknad til myndighetene i Baghdad om å få flytte hele sitt samfunn til den kristne bydelen Enkawa i Arbil.
Irakisk Kurdistan er altså fortsatt et langt bedre sted å være enn de arabiske delene av landet, men de gamle geriljalederne sitter på oppsigelse. Den velviljen de har flytt på i befolkningen er iferd med å bli tynnslitt. Særlig blant de unge kurderne som er vokst opp i selvstyreperioden er det mange utålmodige stemmer som krever slutt på korrupsjon og klanstyre. Hvis ikke de gamle lederne klarer å regissere et smidig generasjonskifte og en økonomisk opprydding kan det også i Sørkurdistan bli islamistene som tjener på misnøyen.