De snøkledde tindene ligger i Iran. Militærposten i forgrunnen ble bygd under Saddam Hussein, men er nå overtatt av kurdiske peshmergas.
Kurdistan er et fjelland, og de kurdiske områdene i Irak er intet unntak. Fra storbyen Suleimaniyah hever fjellene seg, blåne bak blåne, og foran oss, bak grensa til Iran hever det seg topper som når over 4 000 meters høyde.
Ved foten av fjellene ligger frodige jordbruksområder. Dette var tidligere Iraks kornkammer, men befolkningen ble fordrevet på 1980-tallet av Baathregimet som ville fjerne befolkning som kunne gi støtte til den kurdiske geriljaen. Etter at olje-for-mat programmet kom i virksomhet ble det heller ikke lønnsomt å dyrke noe her, siden importerte varer var så godt som gratis.
Det svale klimaet oppe i fjellene gjør dem fortsatt til et populært mål for ferier og helgeutflukter, både for kurdere og arabere. I nøtteskogene og langs de mange bekkene er det på en lørdag stappfullt av familier som griller, leiker, skravler, danser, og synger helt opptil, og gjerne også over grensa til Iran, mens de iranske grensevaktene, de fleste av dem også kurdere, ser på fra sine utkikksposter.
Flyktningekatastrofen førte i sin tur til at FN vedtok å opprette en sikker sone langs den tyrkiske grensa, som siden har utviklet seg til det autonome Kurdistan.
Etter gulfkrigen i 1991 fikk det kurdiske partiet PUK på denne måten makta i et stort område der også Halabja ligger. Det ble reist et monument over de falne, men lokalbefolkningenvar ikke fornøyd med et museum. De vil ha fast veidekke og pålitelig forsyning av vann og elektrisitet. Våren 2006 kom det til opptøyer under markeringa av 18 års dagen for gassangrepet. Demonstrantene satte fyr på minnesmerket og museet, som blant annet omfattet uvurderlige historiske fotografier og navnene på flere tusen av ofrene for gassangrepet.
Nå er det ingen tvil om at det har gått seint med gjenoppbyggingen av infrastruktur i Halabja (og mange andre steder), men det er heller ingen tvil om at angrepet på museet var vel forberedt. Mistanken går mot muslimske fundamentalister som opererer i dette området med støtte fra Iran.
De to dominerende partiene i Sørkurdistan, KDP og PUK, går begge inn for en sekulær styringsform, med like rettigheter for det sunnimuslimske flertallet og for de mange religiøse minoritetene. men det vfinnes også grupper som ønsker at Kurdistan skal legge Islam til grunn på alle samfunnets områder; utdanning, rettsvesen og dagligliv.
Disse kreftene har funnet mange uttrykk; det moderate muslimske partiet IUK (Kurdistans Islamske Union) kan kanskje sammenliknes med vårt eget Krf. De vil den kurdiske grunnloven skal spesifisere at islam er grunnlaget for lovgivning og samfunnsliv forøvrig, men sier at de respekterer de ikkemuslimske minoritetene, og vil bruke demokratiske midler på veien mot sitt mål.
Slike forbehold tar ikke de ekstreme smågruppene som bekjenner seg til ulike varianter av salafi- og wahhabi-islam. I perioden fram til den amerikanske invasjonen i 2003 hadde flere av disse smågruppene etablert seg med våpen i hånd i en kjede av landsbyer langs grensa til Iran. Den største og mest aggressive av dem var Ansar al-Islam, som ble opprettet hø sten 2000 da flere mindre organisasjoner slo seg sammen under ledelse av Mulla Krekar.
Ansar al-Islam innledet en serie angrep på det sekulære partiet PUK ved hjelp av bilbomber og snikskyttere, og forsøkte også å sende selvmordsbombere mot det sekulære partiet. Ved ett tilfelle ble 53 PUK-soldater tatt til fange og halshogd.
PUK forsøkte flere ganger å rykke inn i områdene til Ansar al-Islam, men ble hver gang stanset av artilleriild fra Iran.
Enklaven der Ansar al-Islam etablerte seg hadde sentrum i landsbyen Biyara, en søvnig husklynge inneklemt mellom bratte fjellsider.
Krekar og hans menn okkuperte landsbyen høsten 1997, mange av dem var arabere, ingen av dem hørte hjemme i Biyara. Blant de utenlanske jihadistene som holdt til her var Moussad al-Zarqawi, som seinere dro sørover til de arabiske delene av Irak, for å organisere terrogrupper der.
Mulla Krekar hadde tilbrakt flere år i Pakistan og Afghanistan, og mange av hans soldater var veterabner fra mujahedin gruppene som kjempet der. I sitt lille rike forsøkte de å etablere et liknende regime som Taliban styret i Afghanistan, basert på en helt annen forståelse av islam enn den kurdere flest holder seg til. Kvinnene måtte dekke seg til, sang og musikk ble forbudt og alle varer med bilder av kvinner ble fjernet fra butikkene.
All motstand ble slått hardt ned. Jeg snakket med flere som var blitt mishandlet av islamistene, og med en enke hvis mann var arrester midt på natta og aldri var kommet tilbake.
Et hundretall soldater slo seg til i moskeen i Biyara. I denn moskéen er to sufisjeiker gravlagt, og muslimer fra områdene omrkign har pleidd å valfarte til disse gravene. Men for Ansar al-Islam er sufiene å anse som vantro. De mener dessuten at det er uislamsk å tilbe de døde. Monumentet over gravene ble derfor revet ned og knoklene kastet ut på gata. Forstanderen i moskeen fortalte at han personlig hadde tatt vare på dem. Gravmonumentet er nå reparert og svartkledde kvinner kneler foran det.
I to av nabolandsbyene til Biyara lever tilhengere av det religiøse samfunnet Kakkai, som ikke er muslimer, men tilhenger av en egen religion i slekt med yezidismen og de libanesiske druserne. Deres helligdommer ble ødelagt og kakkaiene selv fik valget mellom å omvende seg til fanatikernes versjon av islam eller å flykte. De flyktet alle.
|
| i solidaritet med mulla Krekar |
Over 100 av krigerne til ansar al-islam ble drept etter harde kamper, mens de fleste smatt over grensa til Iran, og fant seinere veien tilbake til Irak der de omgrupperte seg under nye navn.
1. februar 2004 var dagen for id-festen som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Overalt var det glade mennesker, men i Arbil tok dagen en tragisk vending. Arrangementene til de to store partiene KDP og PUK fikk besøk av selvmordsbombere.
Over hundre mennesker ble drept og flere hundre lemlestet da de to sprengte seg i lufta. Den tidligere ukjente organisasjonen Ansar al-Sunnah tok på seg ansvaret for udåden, og erklærte at den var utført “til støtte for våre brødre i Ansar al-islam”.
I Biyara er folk for lengst lei av å snakke om Ansar al-islam til journalister og andre nysgjerrige. Men de lurer på hvorfor Mulla Krekar får være på frifot i Norge.