Nylig offentliggjorde det britiske legetidsskriftet The Lancet en undersøkelse som konkluderte med at rundt 650 000 irakere har mistet livet i voldshandlinger etter den amerikanske invasjonen i 2003. Riktigheten av denne beregningen er trukket i tvil av flere. Motstandere av Bushadministrasjonens krigføring har trykket tallene til sitt bryst, mens President George Bush selv, sammen med statsminster Tony Blair og andre ansvarlige for invasjonen har avvist dem som urealistiske. Mer tyngde ligger det nok i kritikken fra Iraq Body Count, et nettsted drevet av frivillige, som opererer med langt lavere tall, og som har offentliggjort en liste med begrunnelser for å trekke Lancet-tallene i tvil.
Men om vi nå, under berettiget tvil, skulle akseptere tallene fra The Lancet, gir de ingen grunn til jubel, uansett politisk ståsted. Undersøkelsen tyder på at okkupasjonsstyrkene og deres irakiske allierte er ansvarlig for 31% av dødsfallene, med andre ord at de har tatt livet av mere enn 200 000 irakere på tre år. Det er selvsagt en alvorlig anklage mot invasjonsstyrkene. Men undersøkelsen tyder også på at det som kalles “den væpnede motstanden” har nærmere en halv million liv på samvittigheten. Slike tall burde mane til ettertanke blant støttespillerne for disse væpnede gruppene.
Skal vi tro The Lancet har altså invasjonen medført en overdødelighet i Irak på 650 000 mennesker i løpet av tre år. Dette uhyggelige tallet svarer til 2,4 % av den irakiske befolkningen for hele perioden, eller 0,8%, 200 000 drepte, om vi ser hvert år for seg. Men hvis vi sammenholder dette tallet med noen beregninger av sannsynlige ofre for Baathregimet ser vi at selv ikke slike massive dødstall når opp til antallet dødsofre i de verste årene under Saddam.
Den tidligere diktatoren, som allerede er dømt til døden for overgrep mot arabiske sjiitter, står nå for retten i Baghdad anklaget for folkemord mot Iraks kurdiske befolkning. Som ledd i den såkalte anfal-kampanjen lot Saddam Hussein etter alt å dømme mere enn 180 000 kurdere - menn, kvinner og barn - drepe bare i løpet av året 1988. Det tilsvarte rundt 4% av Iraks kurdiske befolkning. Videre blir det anslått av Human Rights Watch at kampanjene mot opprørere i 1991 kostet et sted rundt 250 000 mennesker livet, hovedsakelig blant arabiske sjiitter i sør. Også dette betydelige og gruoppvekkende tall for menneskelig lidelse. Uten å tro på at makthaverne i USA og England angrep Irak av medlidenhet med landets undertrykte flertall, er det likevel viktig å innse at mange millioner irakere hadde god grunn til å hilse invasjonen velkommen.
Forskjellene fra Saddams undertrykkelse til dagens lovløshet er mange. Først og fremst er det andre som rammes idag enn før invasjonen. Kurdere jeg har snakket med i Nordirak uttrykker alle lettelse over at trusselen fra Baathregimet nå er fjernet for godt. Sjia-arabere gir også uttrykk for stor tilfredshet over Saddams fall. Sunniaraberne er derimot mere ambivalente. Under Saddam var makthaverne i det aller vesentligste hentet fra denne minoriteten, som nå har mistet sin trygghet.
Folkeavstemningen om den nye grunnloven og de to rundene med nasjonale og lokale valg i Irak i 2004 og 2005 hadde en oppslutning på mere enn 60 % av de registrerte velgerne. Holder vi sunniarabiske områder utenfor var oppslutningen godt over 80%, med andre ord langt over det frammøtet vi kan vente oss ved neste års kommunevalg her i Norge.
Når ivrige motstandere av invasjonen karakteriserer dagen regjering i Irak som quislinger ser de bort fra at statsminister Maliki har støtte fra et flertall i en folkevalgt nasjonalforsamling. Vidkun Quislings parti oppnådde aldri et eneste mandat i det norske Stortinget. Det slike velmenende motstandere av den amerikanske invasjonen i virkeligheten hevder, er at det er det sunniarabiske mindretallet som er de ekte irakerne. Et slikt syn vil mange arabere dele, i det minste implisitt. Men det er ikke fra dette utgangspunktet mulig å forstå hva som skjer i Irak, eller å nå fram til forsoning mellom folkegruppene i landet
De væpnede motstansdgruppene har sin vesentligste støtte blant sunniaraberne, netopp fordi det er denne gruppen som har mistet sin tidligere dominerende posisjon, men heller ikke blant sunniaraberne det noen enhetlig analyse eller noe felles program bak voldsbruken. De to hovedtendensene har vært tidligere offiserer og kadre fra Baathpartiet på den ene side og ytterliggående islamister på den andre. Mange steder har disse to gruppene funnet et operativt samarbeide, i sannhet en ironisk utvikling.
Som kjent hevdet amerikanerne før invasjonen at Saddam støttet al Qaeda og andre islamistgrupper som Ansar al-Islam. En slik sammenkobling var usannsynlig den gangen, men er nå blitt virkelighet. Det faktiske aksjonsfellskapet til tross, har disse to tendensene totalt ulike forestillinger om hva slags Irak de ønsker seg. Det de har til felles er først og fremst en total forakt for demokrati og en ubegrenset vilje til å sett sin vilje ut i livet gjennom massiv bruk av vold.
Disse gruppenes vold rammer slett ikke okkupasjonstyrkene spesielt. Lancet-tallene gir et forhold på 200 døde sivile som følge av terrorhandlinger, for hver okkupasjonssoldat.
Det er mange gode grunner til å gjøre motstand mot den neokonservative agendaen til George Bush og Tony Blair, men det blir helt galt når de mest brutale og autoritære kreftene i et traumatisert land som Irak utropes til frihetskjempere. Veien til et fredelig og stabilt Irak kan bare finnes ved å bruke de demokratiske framgangsmåtene okkupantene tross alt har åpnet.
Fredsbevegelsen i Vesten aksepterer Lancet-undersøkelsen og har tatt den i bruk i sin argumentasjon mot amerikanernes krigføring. Men de som er motstandere av alle voldshandlinger, og ikke bare voldshandlinger som utføres av USA og deres allierte, bør ta til seg en annen konsekvens av Lancetrapporten: De bør merke seg at det nå er de væpnede “motstandgruppene” som utgjør den største trusselen mot liv og helse for befolkningen i Irak.
Det er avgjort ingen grunn til å slutte å kritisere okkupantenes overgrep, men det er heller ingen grunn til å tie om de enda større overgrepene fra den andre kanten. Og det er ingen grunn til å tro at jihadistene og baathistene kan eller vil legge grunnlaget for et fritt og demokratisk Irak.