Når ulike varianter av nasjonalister etter beste evne bakvasker samtlige muslimer er det lett å havne i forsvarsposisjon på muslimenes vegne. Men samtidig som det er viktig å huske at de fleste muslimer er hyggelige og omgjengelige mennesker, ville det være dumt å glemme at en god del muslimske ekstremister er alt annet enn hyggelige.

Dette enkle faktum melder seg med styrke når en ser hvordan mange norske raddiser utroper Mullah Krekar til en forfulgt uskyldighet. Siden amerikanerne, Carl I Hagen og Erna Solberg hater Krekar må vi forsvare ham, later det til at folk mener.

Men dette blir for enkelt. Mullah Krekar står for en variant av islam som fornekter alle de friheter vi setter pris på. Folk som klager over Høybråtens moralisme ville garantert ikke likt seg i et land der Krekar eller hans meningsfeller hadde makta.

Mullah Krekar bruker det norsk rettsvesenets muligheter så langt han kan. Da kan det være grunn til å spørre om han ville gitt sine fiender de samme rettighetene han selv tar i bruk. Praksis tyder ikke på det. Mens Krekar offisielt var bosatt som flyktning i Norge ledet han den kurdiske geriljaorganisasjonen Ansar al-islam. Denne gruppa slo seg i 2001/2002 ned i et område av NordIrak, langs grensa til Iran.

Det største partiet i den delen av kurdistan der Krekar og hans soldater slo seg ned, er det sosialdemokratiske PUK, som samarbeidet med et moderat islamistparti kalt IMK. Militsen til ansar al-islam klarte å fange femtitre soldater fra PUK. Disse ble drept. likene ble maltraktert og det hele ble tatt opp på video til bruk i ansar al-islams propaganda.

Helt siden 1991/92 hadde store områder i Nordirak med kurdisk befolkning i praksis vært en egen stat, med flerpartivalg og relativt frie media. I det selvstyrte Kurdistan er det videobutikker og internetkafeer, kinoer og barer.

De irakiske kurderne er stort sett muslimer, men sjelden fanatiske. Noen tilhører også spesielle religiøse grupperinger, som yezidi eller al haqqa.

Men ansar al-islam kan ikke akseptere religiøst mangfold. De tungt væpnede geriljasoldatene forlangte at folk i området skulle omvende seg til deres versjon av sunni-islam, I to små landsbyer bodde medlemmer av haqqa-religionen. De fikk valget mellom å flykte eller omvende seg. I andre landsbyer var det minnesmerker over avdøde sufier. De ble revet ned, og beinrester etter helgenene kastet utover bakken.

Kvinnene måtte dekke seg til, mennene måtte anlegge skjegg. TV og Video ble forbudt, musikk og sang likeså.

Den eneste jenteskolen ble brent ned.

Alle bilder av kvinner ble fjernet - ansarsoldatene reiv til og med merkelapper av hermetikkbokser og andre varer hvis det var en kvinne å se på dem.

De fleste kurderne i Irak var glade for at amerikanerne tok knekken på Saddam Hussein. Sant å si var de fleste irakere av alle slag glad for å bli kvitt tyrannen. Kurderne i Biyara var dessuten takknemlige for at amerikanerne hjalp militsen til PUK med å jage ut ansar al-islam fra Biyara og nabolandsbyene. De islamistiske krigerne smatt over grensa til Iran, Tidligere hadde Iran beskyttet Ansar al-islam med kanonild når PUK forsøkte å angripe. Denne gangen tiet de Iranske kanonene.

Men en stor del av ansar al-islams soldater fant snart veien tilbake til Irak, der de har spesialisert seg på bombeangrep mot kurdere og sjiitter. Det første av disse angrepene, utført under navnet Ansar al-sunnah, ble utført under den muslimske id-festen i februar 2004 i den kurdiske hovedstaden Irbil . Over hundre mennesker ble sprengt i stykker ved samtidige selvmordsangrep på de to store kurdiske partiene KDP og PUK. Blod og legemsdeler var klistret til tak og vegger i festlokalene. I sitt forsvarsskrift «Med egne ord», har Krekar tatt inn et bilde fra denne udåden. men han unnlater å nevne at ansar al-sunnah i sin erklæring om massemordet uttrykkelig peker på at den ble gjennomført "til støtte for våre brødre i ansar al-islam".

Dersom Mullah Krekar skulle bli utlevert til Irak, ville han - som ansvarlig for en rekke forbrytelser mot menneskerettighetene . straks bli kastet i fengsel, og sannsynligvis banket grundig opp. Etterhvert ville han ganske sikkert bli dømt til døden. Det underlige er at de samme norske raddisene som har så stor forståelse for islamistenes samvittighetsløse selvmordsaksjoner begynner å hyle om menneskerettigheter når muligheten for dødsstraff avsagt i en rettssal dukker opp.

Jeg er enig i at dødsstraff er en uting, men jeg kan ikke forstå at de hundrevis av uskyldige ofre for fanatikernes bomber skal ha mindre rett til å leve enn Krekar og andre som skaper det ideologiske grunnlaget for død og undertrykkelse i massiv skala.

Likevel vil det ikke være rett av Norge å utlevere Krekar til de kurdiske myndighetene som akter å dømme ham til døden. Kan hende ville en internasjonal menneskerettighetsdomstol være det rette organet for å ta seg av Krekar og liknende morderiske fanatikere. I så fall er det høyt opp og langt fram. Noen domstol for forbrytelser mot menneskerettighetene i Irak er ikke opprettet, og skulle vi ha en kunne det jo vært artig om den fikk anledning til å se på hva amerikanerne har syslet med de siste åra, også.