Etter den amerikanske invasjonen er situasjonen snudd på hodet. Nå kjemper sunniaraberne for sine rettigheter mot et sjia-arabisk flertall og en mektig og selvbevisst kurdisk nasjonalisme, som åpent truer med å rive seg løs dersom de fire-fem millioner kurderne ikke får beholde sitt velutviklede selvstyre.
Det frie Kurdistan
Under gulfkrigen i 1991 gjorde kurderne opprør og tok makta i stor deler av NordIrak. Men da internasjonal støtte uteble rykket den irakiske hæren inn igjen, og hundretusener av kurdere flyktet opp i fjellene. Mange kom seg over grensa til Iran, men den tyrkiske regjeringa stengte sin grense for å slippe å få enda flere plagsomme kurdere inn i landet.
For å lette presset på Tyrkia opprettet England og Frankrike, med støtte i en FN-resolusjon, en sikkerhetssone langs grensa. Denne sonen har utviklet seg til et selvstyrt kurdisk område, med uavklart folkerettslig status. Dette reellt eksisterende Kurdistan har idag flerpartivalg, velfungerende rettsvesen, pressefrihet, kurdiskspråklige universiteter med utdanning for kvinner og menn, og mange andre egenskaper vi liker å se i demokratiske samfunn.
Den faktiske uavhengigheten for Sørkurdistan, det nordøstlige Irak, trygges av ca. 100 000 kamptrente militssoldater, peshmergas. Disse er også den eneste effektive kampstyrken som står til det nye irakiske regimets disposisjon. Mens vold og kriminalitet herjer uhemmet i de sunniarabiske og til dels de sjiadominerte områdene, har peshmergas klart å trygge dagliglivet i Kurdistan.
Under valgene i januar 2005 var valgdeltakelsen i de kurdiske provinsene mellom 85 og 90%. Også irakiske kurdere i eksil deltok med begeistring, ikke minst ved valgene til det kurdiske regionale parlamentet i den historiske byen Irbil eller Hewler.
Irak som flernasjonal føderasjon
Kurdere uansett partitilknytning gleder seg over at Massoud Barzani, sønn av den legendariske kurderlederen Mustafa Barzani, nå er valgt til president for det autonome Kurdistan. Likeså gleder de seg over at Massoud Barzanis mangeårige rival, Jalal Talabani er valgt til president for hele Irak.
Når Talabani har tatt på seg dette vervet er det ikke bare et tegn på kurdernes nye makt og selvsikkerhet etter Saddam Husseins fall, det er også et signal om at de kurdiske lederne ser det framtidige Kurdistan som en del av et føderativt Irak, og ikke som en selvstendig stat.
Ved valgene i januar stilte store og små kurdiske partier felles liste, og den kurdiske blokka ble den nest største gruppa i parlamentet. Bare ved å alliere seg med de kurdiske representantene kan Sistanis sjia-allianse mobilisere to tredjedels flertall.
Under grunnlovsforhandlingene har partene striddes om i hvilken grad Kurdistans faktiske selvstyre skal formaliseres. Prinsippet om at det nye Irak skal ha to offisielle språk, arabisk og kurdisk, ser det ut til at alle parter klarer å svelge. Prinsippet om autonome regioner i en føderativ stat er vanskeligere.
Sunniaraberne vil holde på den gamle administrative inndelinga. De anerkjenner ikke at det finnes en kurdisk region, bare (motvillig) at det finnes tre provinser med kurdisk flertall. De ønsker at grunnloven skal fastslå at Irak er en arabisk nasjon, noe som er helt uakseptabelt både for kurderne og for minoriteter som kaldeere og turkmenere. I grunnlovsforslaget heter det at "Irak er et multietnisk samfunn", og først deretter at "landets arabiske befolkning er del av den arabiske nasjon".
Sjiaforhandlerne har akseptert prinsippet om multietnisitet og om autonomi for de kurdiske områdene, men statusen for det oljerike Kirkukområdet er det fortsatt vanskelig å bli enige om. Her sørget Baathregimet for å fordrive titusener av kurdere og erstatte dem med sjiitter fra sør. Kirkuk by har dessuten et stort antall turkmenere, som regjeringa i Tyrkia viser en rørende omsorg for.
Det sjiaarabiske flertallet har, i likhet med kurderne, opplevd årtiers blodig undertrykkelse fra det sunniarabiske mindretallets side. Dette gjør tanken om selvstyre for de provinsene der sjia-araberne dominerer attraktiv. Men sjiaalliansens krav om autonomi øker bitterheten hos sunniaraberne, som frykter å bli sittende igjen i midten med mye ørken og lite olje. Både kurdere og sjiitter har derfor lagt på bordet en økonomisk utjevningsordning som innebærer at inntektene fra oljefelt som nå er i produksjon skal fordeles på provinsene etter en bestemt nøkkel, mens framtidige konsesjoner for utvinning skal håndteres av den regionen der oljekildene finnes.
Islam og sivile rettigheter
Det finnes også spørsmål der store grupper blant sunniaraberne kunne gjort felles sak med kurderne, dersom sunniene hadde valgt å delta i den politiske prosessen. Dette gjelder spesielt spørsmålet om islams rolle.
For de viktigste sjiagrupperingene, så vel som for mange sunniarabere, har det vært viktig å slå fast at Irak er et muslimsk land, og at islam er grunnlaget for lovgivingene. Dette er et prinsipp som kurderne i utgangspunktet har motsatt seg. De har i stedet ønsket en rekke sivile rettigheter på plass i grunnlovene. I det framlagte utkastet til grunnlov er det bygd inn et kompromiss. Det slås fast at islam er utgangspunktet for all lovgivning, men samtidig defineres en rekke borgerlige rettigheter og retten til fri religionsutøvelse.
Disse bestemmelsen er ment å sikre både kvinners rettigheter og rettighetene til de betydelige religiøse mindretallene, heriblant kristne, yezidier og jøder, som særlig finnes i den kurdiske befolkningen.
Retten til uavhengighet
Mange, kanskje de fleste kurderne, ville helst ha revet seg helt løs fra Bagdad for å etablere et uavhengig Kurdistan. Parallelt med provinsvalgene i januar foregikk det en uoffisiell folkeavstemning i de kurdiske områdene, i realiteten arrangert av PUK og KDP, 99% av velgerne - 1 973 412 mennesker - stemte her for full kurdisk selvstendighet. Dette resultatet styrker selvsagt den kurdiske forhandlingsposisjonen, men de kurdiske lederne veit at opprettelsen av et uavhengig Kurdistan ville skape flere problemer enn den ville løse.
Den kurdiske befolkningen i nabolandene Syria, Iran og Tyrkia har allerede blitt oppmuntret av framgangen i Sørkurdistan til å styrke agitasjonen for sine kulturelle og nasjonale rettigheter. Lederne i disse landene frykter med god grunn at et uavhengig Sørkurdistan ville få en eksplosiv virkning blant deres allerede urolige kurdiske undersåtter.
I grunnlovsforhandlingene krevde kurderlederne Talabani og Barzani at det kurdiske autonome området skulle ha retten til å bryte ut av Irak ved en framtidig folkeavstemning, men dette kravet ble oppgitt underveis.
Trusselen om løsrivelse er likevel fortsatt tilstede, men den er nå direkte knyttet til det føderative prinsippet. President Talabani har åpnet for nye forhandlinger dersom grunnlovsutkastet skulle bli forkastet ved folkeavstemningen i oktober, men det er en grense for hvor langt kurderne kan strekke seg. Hvis ikke Iraks nye grunnlov slår fast at Irak er en flernasjonal stat og at Kurdistan er en selvstyrt enhet, vil Kurdistan måtte erklære seg uavhengig for å kunne beholde sin reelt eksisterende selvstendighet.
Reaksjonene fra arabere, tyrkere og persere på en kurdisk selvstendighetserklæring kan bli voldsomme. Erkjennelsen av dette har fått Barzani og Talabani til, iallfall foreløpig, å satse på autonomi innen et føderativt Irak, men det kan aldri komme på tale for kurderne i Irak å oppgi den selvstendigheten de har utviklet gjennom de siste 15 årene. Skulle araberne avvise det føderative prinsippet har kurderlederne ikke annet valg enn full selvstendighet.
Faren for intervensjon fra nabolandene er kanskje ikke mere avskrekkende enn det kaoset som råder i det øvrige Irak.