Den 16 mars 1988 ble en hel by angrepet med kjemiske våpen av sitt eget lands militære styrker. Flere bølger med irakiske fly kastet gassgranater over Halabja som var kontrollert av kurdisk gerilja. Giftgassene drepte rundt 5 000 mennesker - menn, kvinner og barn.
Bildet av en far som lå død med sitt lille barn i armene som gikk verden rundt, er blitt et symbol for denne grufulle dagen. Når 20-års dagen for masskren nå markeres har kurderne i Irak funnet en ny selvbevissthet på bakgrunn av det vidtgående selvstyret de har utviklet i Nordirak. Innbyggerne i Halabja trenger ikke lenger frykte Baathregimet i Bagdad soldater, men venter fortsatt på asfalterte veier og sikker strømforsyning.
For de irakiske kurderne oppfattes Halabjamassakren som klimaks på Saddam Husseins systematiske ødeleggelse av de kurdiske områdene i Nordirak, anfal-kampanjen, som bare i løpet av 1988 kan ha tatt livet av 180 000 mennesker. De irakiske kurderne hadde ført en væpnet motstandskamp mot de skiftende regimene i Bagdad helt siden opprettelsen av staten Irak, og da Saddam gikk til krig mot Iran på 1980-tallet allierte de kurdiske geriljalederne Massoud Barzani og Jalal Talabani seg med Saddams fiender.
Barzani er idag president for den kurdiske selvstyrte regionen, mens Talabani er president for hele Irak. De tidligere geriljalederne har siden 1992 ledet oppbyggingen av et sivilt samfunn som oppnådde formell status gjennom den nye irakiske grunnloven fra 2005.
Bakgrunnen til at geriljalederne idag er blitt makthavere både i regionhovedstaden Arbil og i Bagdad, ligger paradoksalt nok i de forfølgelsene Baathregimet utsatte dem for. Høsten 1987 bestemte Saddam seg for å avlede styrker fra fronten mot Iran for å kvele det kurdiske opprøret en gang for alle. Han ga alle fullmakter til sin fetter Ali Hassan al-Majid, som skulle få tilnavnet Kjemiske Ali, og som nå sitter fengslet og dødsdømt i Bagdad .
Våren 1988 satte Ali inn en serie felttog som hadde fellesnavnet al anfal. Navnet henspeiler på en sura i Koranen som omhandler fordeling av bytte fra fienden. Anfal-kampanjen var ment å knuse den kurdiske nasjonalismen i Nordirak en gang for alle. Våren og sommeren 1988 ble hundretusener av kurdere fordrevet fra sine hjem. Titusener av mennesker forsvant, tusenvis av landsbyer ble tømt for sin befolkning, brønner ble fylt med sement eller gift, husdyr slaktet og husene rasert.
Helt fra 1983 er det klart at Irak brukte kjemiske våpen i sin krig mot Iran. I 1984 hadde irakiske styrker etablert rutiner for systematisk bruk av et antall ulike stridsgasser. Ulike typer gass ble også brukt med stor effekt i anfal- kampanjen. Det var ikke bare den direkte giftvirkningen, men i minst like stor grad den psykologiske effekten som som gjorde bruken av gass så effektiv.
Det mønsteret som ble fulgt var å bruke gass på offensivens første dag. Det førte hver gang til panikkartet flukt, og soldatene møtte deretter liten motstand. Mange sivile overga seg til hæren, de fleste av disse ble ført til Sørirak, der de ble henrettet og lagt i massegraver.
Iran var like lite populær internasjonalt i 1988 som nå, og hverken FN eller andre internasjonale organer fordømte Iraks framferd. Tvertimot dannet det seg et inntrykk av at begge parter hadde brukt gass, og at det ikke var klart hvem som var ansvarlig for de mange sivile døde.
Joost Hiltermann, som leder arbeidet til International Crisis Group i Midtøsten sporer i sin bok A Poisonous Affair (Cambridge 2007) dette ryktet tilbake til det amerikanske forsvarsdepartementet. USA fryktet en iransk seier, og støttet Irak til tross for at landets bruk av stridsgasser var kjent. USA beskyldte systematisk - og helt uten belegg - Iran for også å bruke gass, med et slikt hell at store deler av det internasjonale samfunn aksepterte beskyldningene som sannferdige. Hiltermanns godt underbygde konklusjon er at Irak aleine hadde ansvaret for gassangrepet i Halabja. Iran hadde etter hans mening hverken kjemiske våpen eller evnen til å bruke dem i 1988.
Hiltermann mener det internasjonale samfunnets manglende fordømmelse av gaskrigen oppmuntret Saddam Hussein til å tro at han kunne annektere Kuwait uten å møte alvorlige reaksjoner. Men reaksjonene på Iraks invasjon i Kuwait ble som kjent voldsomme, og den amerikanskledede gulfkrigen i 1991 hadde som en av sine bieffekter opprettelsen av en sikker sone for kurdiske flyktninger ved den tyrkiske grensen. Fra denne sikre sonen har så dagens selvstyrte kurdiske region vokst fram.
Resultatene av den irakiske bruken av giftgass er fortsatt høyst merkbare. Mange landsbyer i Kurdistan er fortsatt ikke gjenoppbygd, jordbruket i Sørkurdistan - engang Iraks kornkammer - er ikke gjenopprettet. Giftstoffer finnes stadig i jordsmonnet og grunnvannet. Skadevirkningene på mennesker, dyr og planter er ikke kartlagt, men må antas å være omfattende. Titusener av mennesker sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger. Iranske sjukehus behandler fortsatt tusenvis av ofre for gassangrepene.
 |
Halabja er et viktig symbol i den kurdiske nasjonsbyggingen. Det er oppført et monument og et museum i Halabja til minne om ofrene fra 1988. Utenlandske gjester til den kurdiske regionen blir gjerne tatt med hit, men lokalbefolkningen mener deres lidelse blir brukt til propagandaformål, mens de selv fortsatt lider under virkningene av Saddamtidens ødeleggelser.
For to år siden ble museet rasert og satt i brann av flere tusen rasende demonstranter. Regjeringa hevdet at muslimske ekstremister sto bak, men det er ikke tvil om at folk i hele den kurdiske regionen er dypt frustrert over den utbredte korrupsjonen og mangelen på vesentlige tjenester som vann og elektrisitet. "Geriljalederne fra frigjøringskampen burde pensjoneres", sa en mann til meg. "Det nye Kurdistan trenger ledere med helt andre kvalifikasjoner".
Regimets svakheter til tross, er den kurdiske regionen i Irak et symbol for kurdere over hele verden på at de kan organisere og styre seg selv. Eksistensen av den kurdiske regionen er også et faresignal for naboland med betydelig kurdisk befolkning. Bakgrunnen for Tyrkias aggressive holdning overfor det kurdiske Nordirak ligger nettopp i dette.
Gasskrigen på 1980-tallet kaster sine skygger over situasjonen i området den dag idag. Minnene fra Halabja styrker de irakiske kurdernes ønske om å trygge det selvstyrte område og om mulig å kjempe for full uavhengighet. Kurderne tror ikke på hjelp fra verdenssamfunnet uansett hvilke overgrep de måtte bli utsatt for, og de har heller ingen tillit til amerikanernes langsiktige støtte. De er smertelig klar over at det kan komme nye regimer i Bagdad med ønske om å styrke sin kontroll i Kurdistan.
Det irakiske regimets bruk av giftgass på 1980-tallet, er altså ikke et avsluttet kapittel, men en levende realitet med direkte innvirkning på den aktuelle situasjonen i Irak såvel som i nabolandene. Halabja og anfal er viktige symbolsaker for alle kurdere. Uten å ta Halabja i betraktning er det umulig å forstå den politiske situasjonen i Irak og nabolandene.
Kurdistan på internet:
Rådet for kurdernes rettigheter
Kurdistan Observer
Kurdish News
Kurdistan development corporation