Kurdistan er det området der kurderne bor. Et sted mellom 25 og 30 millioner mennesker oppfatter seg som kurdere. De fleste av disse har kurdisk som morsmål og lever i et område med sentrum i Zagrosfjellene som er delt mellom flere land. Vi snakker om Nordkurdistan, som ligger i dagens Tyrkia, Østkurdistan i Iran, Vestkurdistan i Syria og Sør-kurdistan i det nåværende Irak.
I dette området oppsto noen av verdens første sivilisasjoner; mederne, assyrerne og kaldeerne bygde byer for 5000 år siden i Mesopotamia. Store sivilisasjoner har møtt hverandre her, og vervet kurdere til å kjempe på sin side mot andre kurdere.
Etter et stort slag mellom osmanerne og perserne i 1514 ble det etablert en grense mellom de to store imperiene som i store trekk eksisterer den dag i dag Vest for denne grensa lå fram til første verdenskrig det osmanske imperiet. Det osmanske riket omfattet mange ulike folkeslag og religioner, som fikk styre seg sjøl så lenge skattene til Istanbul ble betalt.
Den tyrkiske generalen Mustafa Kemal Atatürk omorganiserte den tyrkiske hæren og etablerte et nytt tyrkisk rike. Ved hjelp av lokale kurdiske klaner erobret han mesteparten av Østanatolia, en stor del av det området som var tiltenkt en ny kurdisk stat. Som tyrkisk nasjonalist la han først og fremst vekt på at den nye staten skulle ha en tyrkisk identitet. Etter å ha sikret Tyrkias nye grenser vendte han derfor hæren sin mot kurderne. I de 80 årene siden da har undertrykkelse av kurderne vært hovedoppgaven for den tyrkiske hæren.
Tre osmanske administrasjonsdistrikter, vilayater, ble under britisk overherredømme slått sammen til den nye staten Irak. Araberne i Basra og Bagdad var forskjellige nok - det var stort sett arabisktalende sjiitter i Basra vilayat og arabisktalende sunnier i Bagdad - men innbyggerne i Mosul-vilayat var for det meste kurdisktalende sunnier. Irak hadde derfor fra første øyeblikk store innebygde motsetninger.
Kurderne har aldri aksepterte sin innlemmelse i den nye staten, men har likevel i noe større grad enn i nabolandene fått anerkjennelse for sin separate identitet. Sørkurdistan har kontinuerlig hatt en egen status innenfor den irakiske staten. Allerede i grunnloven fra 1921 heter det at både kurdisk og arabisk er statens offisielle språk, og en lov fra 1926 slår fast at kurdisk skal brukes i skole og administrasjon i de kurdiske områdene.
Det kurdiske samfunnet består av mange ulike klaner og stammer. Det er samlet og splittet av ulike religioner, det er motsetninger mellom by og land. Kurderne har vært vant til å skifte allianser etter løpende vurderinger. Opplevelsen av fellesskap som kurdere, den kurdiske nasjonalismen, har først og fremst utviklet seg i det tjuende århundre.
I løpet av 1930 årene utviklet de irakiske kurderne geriljakrigens taktikk. Med baser i fjellene kunne de angripe regulære militære styrker i byene og langs hovedveiene. Det mest effektive våpenet mot de kurdiske opprørerne har vært flyene. Flyangrep med bomber, maskingevær og gass ble først brukt mot kurderne av av engelskmennene på 1920 tallet.
Den kurdiske republikken ble imidlertid nedkjempet av den iranske sjahen etter mindre enn et år, og Mulla Mustafa marsjerte med 500 av sine mest trofaste peshmergas, under stadige kamper, til sovjetrepublikken Azerbaijan, der de fikk asyl .
I 1958 brøt det ut revolusjon i Irak. Kongehuset som britene hadde innsatt ble styrtet og det ble opprettet en republikk. Mulla Mustafa ble kalt tilbake og feiret som en helt av både arabere og kurdere. Men offiserene bak kuppet hadde en panarabisk ideologi, så det oppsto snart motsetninger mellom dem og kurderne. Mulla Mustafa organiserte på ny peshmergas i Nordirak. Kampene foregikk fram til 1970, da det ble inngått en selvstyreavtale mellom kurderne og Baathpartiet som nå hadde tatt makta fra offiserene. Sjefsforhandler fra Baathpartiets side var partisekretæren Saddam Hussein.
Mulla Mustafa avviste denne avtalen, blant annet fordi den ga regjeringa i Bagdad rett til å overprøve alle vedtak fattet av lokale kurdiske myndigheter. Nye kamper brøt ut. Mulla Mustafa søkte og fikk støtte fra Iran, Israel og USA. Denne hjelpen innebar ikke noen prinsipiell støtte til kurdisk selvstyre, men var betinget av de ulike partenes ønsker om å svekke regimet i Bagdad. Dette ble åpenbart i januar 1975, da Sjahen og Saddam Hussein inngikk en avtale i Algerie. Iran fikk kontrollen over den omstridte grenseelva Sjatt al-Arab, og avbrøt til gjengjeld all støtte til de irakiske kurderne.
Uten forsyninger fra Iran kunne ikke peshmergaene fortsette kampen. Nok en gang måtte Mulla Mustafa flykte, denne gangen til USA der han døde av kreft få år seinere.
Bilde: Saddam Hussein og Mustafa Barzani under forhandlinger.
Motstandere av Mulla Mustafa blant kurderne organiserte nå en ny motstandsorganisasjon, Kurdistans Patriotiske Union, PUK, under ledelse av Jalal Talibani. Den nye organisasjonen hadde hovedsakelig støtte i byene i den sørlige delen av det kurdiske området. PUK hadde en sosialistisk profil og anklaget KDP for å være reaksjonære og klandominerte.
Både KDP og PUK førte geriljakrig mot Bagdadregimet og mot deres allierte blant kurderne, som fikk tilnavnet jash, eselunger. Det utviklet seg på denne måten to ulike typer frigjorte områder; i PUKs områder ble det forsøkt gjennomført jordreform og andre sosiale reformer, mens KDP søkte å bevare de tradisjonelle maktstrukturene i klansamfunnet.
Saddam Husseins regime satte i gang en storstilt etnisk rensing for å svekke den kurdiske motstandskampen, All kurdisk bosetting ble fjernet i et område langs grensa mot Iran, og i de kurdisk dominerte områdene rundt den viktige oljebyen Kirkuk ble kurdere og til dels turkmenere fordrevet, mens sjiaarabere fra Sørirak ble tildelt jord, hus og penger.
Striden mellom de ulike peshmerga-grupperingene og regimets styrker tok en ny vending da Irak i 1980 gikk til angrep på Iran. Med støtte fra det islamske regimet utvidet peshmergaene sin kontroll. Baathregimet svarte med å trappe opp sin etniske rensning gjennom den beryktede anfal-kampanjen. I første omgang ble områder under kontroll av PUK sine peshmergas ryddet for mennesker. Mange ble drept, andre ble samlet i piggtrådinnhegninger kalt "nye landsbyer". De gamle landsbyene ble jevnet med jorda, brønnene ble forgiftet og husdyr slaktet. Det var under denne kampanjen Baathregimet begynte å ta i bruk giftgass i Kurdistan.
Ettersom krigen mot Iran stivnet til en avmektig stillingskrig kunne nye styrker frigjøres til Anfal-kampanjen. Under ledelse av Saddam Husseins fetter Ali Hasan al-Majid ble i løpet av to år rundt 5000 landsbyer og flere mindre byer i Kurdistan totalt rasert. Et sted mellom 150 000 og 200 000 mennesker forsvant. Den irakiske hæren gjorde utstrakt bruk av gass i angrepene på kurdiske landsbyer, Ali Hasan al-Majid fikk derfor oppnavnet "kjemiske Ali".
Bilde: ofre for gassangrepet på HalabjaI mars 1988 erobret PUKs peshmergas med støtte fra iransk artilleri Halabja, en by nær den iranske grensa med ca 40 000 innbyggere. Bagdadregimet angrep neste dag byen med gassgranater. Mere enn 5 000 mennesker ble drept, enda flere ble skadet av gassen. Det er fortsatt mange som lider av ettervirkninger fra denne udåden.
Men FN og USA hadde ikke til hensikt å velte Saddam Hussein. Han hadde holdt sine elitestyrker, revolusjonsgarden, i beredskap nettopp med tanke på en slik situasjon. Baath-styrker rullet raskt inn i de opprørske byene i sør, drepte titusener og jagde enda flere på flukt. Så vendte de seg mot nord, der to millioner skrekkslagne kurdere med Halabjamassakren i friskt minne flyktet opp i fjellene. Mange ble sluppet inn i Iran, men på den tyrkiske grensa ble flyktningene stoppet av soldater.
Det internasjonale samfunnet opprettet nødhjelpsleire og etterhvert en sikker sone på irakisk side av grensa, der det irakiske flyvåpenet ble nektet å fly. Året etter trakk Baathpartiet sin administrasjon ut av de kurdiske områdene. Tomrommet ble fylt ved at KDP og PUK opprettet en kurdisk administrasjon, og klarte å gjennomføre parlamentsvalg. Valgene førte til at de to partiene ble like store, og de valgte å dele regjeringsmakta mellom seg.
Den flotte parlamentsbygningen som Saddam hadde fått oppført i Arbil ble smykket med kurdiske flagg og et kjempeportrett av Mulla Mustafa.
Den kurdiske sonen, det faktisk eksisterende frie Kurdistan, var utsatt for en dobbel boikott, Irak var som helhet under handelsblokade fra det internasjonale samfunnets side, mens Kurdistan på sin side var utsatt for intern blokade fra Bagdad. Infrastrukturen var totalt ødelagt av Anfal-kampanjen. Oppgavene sto i kø, og pengene fantes rett og slett ikke.
Det utviklet seg etterhvert to ulike områder i Sørkurdistan; PUKs sone i sør og KDPs sone i nord. KDP hadde en viktig inntektskilde, nemlig skattlegging av den ulovlige eksporten av olje med tankbiler til Tyrkia, mens PUK knapt hadde penger i det hele tatt. Den økonomiske krisen bidro til å skjerpe motsetningene mellom de to administrasjonene i en slik grad at det brøt ut borgerkrig blant kurderne i 1995 som varte til 1998 . KDP tilkalte under denne krigen hjelp fra Baathregimet i Bagdad, mens PUK på sin side fikk støtte fra regimet i Iran.
I 1998 ble det innført en våpenhvile og forholdet mellom de to partene har roet seg ned etter dette. USA sørget for at en andel av inntektene fra "olje for mat" programmet gikk direkte til den kurdiske administrasjonen i nord. Disse pengene var tidligere sendt til Bagdad, og kurderne hadde derfor ikke sett noe til dem.
På denne tida oppsto det en islamistisk bevegelse i Sør-kurdistan. Kurdistans Islamske Bevegelse, IMK, etablerte ved hjelp av sin egne peshmergas kontroll over et område rundt Halabja, mellom PUK og Iran. Etter flere trefninger ble det i 1999 inngått en avtale mellom IMK og PUK, som overlot administrasjonen av dette området til IMK, mens PUK overtok den militære kontrollen.
Et par mindre islamistgrupper som mislikte denne avtalen brøt ut og forskanset seg i en håndfull landsbyer helt inntil grensa. Disse gruppene utviklet seg til organisasjonen Ansar al-Islam . Bevegelsen gjennomførte en rekke massakrer på PUKs peshmergaer og sprengte bilbomber som skulle ramme partitopper i PUK og KDP, men som i stedet drepte og skadet mange tilfeldige kurdere. Lederen Mulla Krekar satt i Oslo og dirigerte det hele. Ansar al-Islam , og Mulla Krekar, er derfor dypt forhatt i Sørkurdistan.
Et annet problem for de kurdiske selvstyremyndighetene var de nordkurdiske geriljastyrkene PKK. PKK hadde ambisjoner om å representere alle kurdere, og valgte derfor å gå til angrep på KDP, for å svekke denne konkurrenten. PKK hadde dessuten lenge hatt baser i de sørkurdiske fjellene, og brukte disse som utgangspunkt for angrepsraid inn i Tyrkia. Store tyrkiske styrker rykket flere ganger over grensa på jakt etter PKK og spredte død og ødeleggelse . Tyrkiske fly var aktive, og bombet like gjerne irakiske kurdere som PKK-baser.
Det første hinderet for å utvikle Sør-kurdistan var trusselen fra Bagdad. Så lenge Saddam Hussein satt ved makta kunne ingen i Kurdistan føle seg trygg. De to store partiene ønsket derfor et angrep på Bagdadregimet hjertelig velkommen. USAs allierte Tyrkia ville også være med, og la ikke skjul på sine planer om å gjenvinne det osmanske Mosul-vilayat. Både KDP og PUK gjorde det klart at de ikke kunne akseptere en tyrkisk invasjon. Den tyrkiske nasjonalforsamlingen nektet på sin side å la amerikanerne bruke tyrkisk territorium til en invasjon i Irak, og da invasjonen kom i mars 2003 var peshmergas de eneste bakkestyrkene på nordfronten. I løpet av få dager hadde de erobret Kirkuk og Mosul, og dessuten Ansar al-Islams enklave i nord.
Både ved Bagdads fall og da Saddam Hussein flere måneder seinere ble tatt til fange, var det store gledesdemonstrasjoner i de kurdiske områdene. Folk danset i gatene og jublet.
Bilde: Kurderlederne Massoud Barzani (t. v.) og Jalal Talabani
De to partiene KDP og PUK har deltatt aktivt i oppbygging av nye demokratiske institusjoner i Irak. Sammen med flere mindre partier stilte de felles liste, Kurdistans Allianse, ved valgene til parlamentet i Bagdad. Valgdeltakelsen i Sørkurdistan var på over 90%, og den kurdiske alliansen ble den nest største i den grunnlovgivende forsamlingen.
Jalal Talibani ble valgt til irakisk president, mens Massoud Barzani ble president for den kurdiske regionen. Den nye grunnloven som ble vedtatt ved folkeavstemning i oktober slår fast at både kurdisk og arabisk er offisielle språk, samt at provinser som ønsker det kan slå seg sammen til autonome regioner med utstrakt myndighet over egne forhold.
Samtidig med valgene i januar 2005 ble det arrangert en uoffisiell folkeavstemning der kurdiske velgere tok stilling til om Sørkurdistan skulle erklære seg selvstendig eller fortsette som en del av Irak. Et overveldende flertall, på 97%, 2 millioner velgere, krysset av for kurdisk selvstendighet. Dette styrket selvsagt de kurdiske forhandlernes posisjon i Bagdad. Autonomi innen en irakisk føderativ stat var det lengste de kunne strekke seg, i mangel av full uavhengighet.
Det foregår en voldsom anleggsaktivitet overalt i Sørkurdistan. Ødelagte landsbyer blir gjenoppbygd og knyttes sammen av gode veier. I Arbil er det åpnet en internasjonal flyplass med ruter til store byer i Europa og Midtøsten. Også flyplassen i Suleimaniyah tar imot internasjonale flyginger. Dette er viktig fordi det gir den kurdiske regionen direkte kontakt med omverdenen, uten å måtte gå veien om Bagdad eller de fiendtlige nabolandene.
Norske interesser er også engasjert i den autonome regionen. Norsk Folkehjelp har vært aktive her i mange år. Nå har også private firmaer kommet til. En arkitektkonkurranse for et nytt universitetsanlegg i Arbil er vunnet av arkitektfirmaene Snøhetta og Narud, Stokke, Wiig. Det Norske Oljeselskap, DNO, har funnet olje i nærheten av Zakho.
Kulturlivet blomstrer også, på en måte som kurderne i nabolandene bare kan drømme om. Et tretitalls TV-kanaler sender på kurdisk, mange via satelitter slik at kurdere i nabolandene eller i verden forøvrig kan følge sendingene. Det utgis nærmere hundre aviser med svært ulike politiske standpunkter.
At det likevel er grenser for ytringsfriheten fikk Kamal Sayid Qadir, en kurder med østerriksk statsborgerskap oppleve. Han ble høsten 2005 av en hemmelig domstol i Arbil dømt til 30 års fengsel for injurier mot Massoud Barzani og den øvrige ledelsen i KDP. Nå var Qadaris påstander uvanlig grove og slibrige, men måten han ble behandlet på vakte likevel forferdelse både i Sørkurdistan og i kurdiske miljøer forøvrig. Etter en heftig kampanje ble situasjonen såpass ubehagelig for KDP at Massoud Barzani personlig grep inn og fikk Qadir løslatt. Episoden har likevel etterlatt seg et svært stygt inntrykk.
En annen episode som stiller KDP i et dårlig lys fant sted under valgkampen i desember 2005. Kurdistans Islamske Union brøt sitt tidligere valgsamarbeide med Kurdistans Allianse, for å stille egne lister ved valgene. I flere byer i KDPs sone ble KIUs kontorer angrepet. I Dohuk brøt det ut kamper mellom KIUs væpnede vakter og rasende demonstranter. Tre personer ble drept og kontorene til KIU satt i brann.
Noe av bakgrunnen for islamistenes beslutning om å stille egne lister var et ønske om å fange opp den utbredte misnøyen med de to store partienes maktfordeling. Fordelingen av plasser på felleslista illustrerer hvordan makt fordeles gjennom forhandlinger i lukkede rom, og velgerne fratas muligheten til å skifte vær og vind mellom partier og kandidater ved hjelp av stemmeseddelen.
Verre er likevel mangelen på økonomisk demokrati. I begge de to sonene er det nødvendig å ha gode forbindelser til det makthavende partiet for å få gjennomført noe som helst, og for å starte eller drive økonomisk virksomhet er det ubetinget nødvendig å smøre byråkrater eller partipamper.
Det er også stor misnøye med prioriteringene i gjenoppbyggingsarbeidet. Mange hevder at partipampene er mere opptatt av å bygge flyplasser og luksushoteller enn av å sikre befolkningen grunnleggende goder som vann og elektrisitet.
De økonomiske interessene viser seg tydelig i forholdet mellom de to mobilnettverkene som opererer i Sør-kurdistan Et selskap der Massoud Barzanis nevø Sirwan Mustafa er direktør driver mobilnettet Korek, med hovedkvarter i Arbil, mens et selskap knyttet til ledende PUK-kadre driver selskapet Asiacell, med hovedkvarter i Suleimaniyah. Forholdet mellom de to selskapene er så dårlig, at det ikke er mulig å ringe abonnenter hos den ene operatøren fra det andre nettverket. Kurderne påpeker gjerne det paradoksale faktum at de kan ringe til New York og til Peking, men ikke til nabobyen.
I arabiske land er det stor skepsis til makthaverne i Sørkurdistan. Mange sunniarabere både i Irak og i nabolandene anser dem som landsforrædere, skjønt kurderne jo aldri har akseptert noen irakisk identitet. Det er likevel voksende aksept for kurdisk autonomi som et etablert faktum.
Både Jalal Talabani og Massoud Barzani har besøkt Ankara, og Tyrkia later til å innse at et stabilt Kurdistan er en god buffer mot de urolige arabiske områdene av Irak. Sørkurdistan har dessuten blitt et viktig eksportmarked for varer og tjenester fra Tyrkia.
I Bagdad har kurdiske forhandlere forsøkt å hindre sjiittenes ønske om å innføre et islamsk styresett. Menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt er derfor gitt plass i den nye grunnloven. President Talabani har også krevd at det sekulære sunnipartiet til Iyad Allawi må tas med i den nye regjeringen.
Kurdisk deltakelse i irakisk nasjonal politikk innebærer at planen om et helt uavhengig Kurdistan er lagt på is. Men dersom det skulle bli full borgerkrig i de arabiske delene av Irak, har både KDP og PUK gjort det klart at Kurdistan vil bryte ut.
Idag er Kurdistan et stabiliserende element i den skjøre irakiske statsdannelsen. Her er det både arbeid og fred. Ikke bare kurdere fra utlandet, men også mange arabere fra andre deler av Kurdistan søker hit.
Det spirende demokratiet i Sørkurdistan er ikke fullkomment. Det er håp om forbedringer, og frykt for fiasko. Få veit dette bedre enn befolkningen i Sør-kurdistan.