Påtegningsark
Riksadvokatembetet
Postboks 8002 Dep
0030 Oslo
R 02-1406 HST/mw 15.06.04
najmuddin faraj ahmad , f. 07.07.56 (mullah krekar) - påtalevedtak
Sendes med vedlegg Økokrim.
I Sakens bakgrunn
Ved etterforskingsordre av 18. september 2002, jf. dok. III.3.1, innledet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) etterforsking mot Najmuddin Faraj Ahmed (heretter kalt Mullah Krekar). Han befant seg på det tidspunkt i varetekt i Nederland etter å ha blitt utvist fra Teheran 12. s.m. Etterforskingsordren, som var basert på mistanke om overtredelse av straffeloven 104 a, ble ved ny ordre av 7. februar 2003 utvidet til å gjelde mulig overtredelse av straffeloven § 147 a.
Den 24. februar 2003 vedtok Sanksjonskomiteen i FN å føre Ansar al-Islam opp på komiteens liste over organisasjoner mv. med tilknytning til Al-Qaida. Det er ubestridt at Mullah Krekar ble leder i Ansar al-Islam fra stiftelsestidspunktet for organisasjonen, formentlig 10. desember 2001.
Et slikt vedtak har direkte rettsvirkninger i Norge, jf. lov av 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av FNs Sikkerhetsråd § 1 og § 1 i forskrift av 22. desember 1999 (med senere endringer) om sanksjoner mot Usama bin Laden, Al-Qaida og Taliban. Dette medførte at påtalemyndigheten måtte undersøke – gjennom etterforsking – om det befant seg personer i Norge i tilknytning til denne organisasjonen og som kunne ha overtrådt straffeloven § 147 a eller § 147 b om terrorisme eller andre alvorlige forbrytelser i utlandet. Norsk politi og påtalemyndighet plikter å søke å motvirke at Norge blir et fristed for mulige terrorister. Videre måtte påtalemyndigheten i denne situasjonen vurdere straffeprosessuelle tiltak, jf. særlig straffeprosessloven § 202 d om båndlegging av midler som tilhører personer eller grupper som med skjellig grunn kunne mistenkes for overtredelse av straffeloven §§ 147 a eller 147 b.
Samme dag holdt riksadvokaten et møte med lederne for PST, Økokrim og Oslo statsadvokatembeter. Vedtaket i FNs Sanksjonskomite ga, som nevnt, en ny dimensjon til bakgrunnen for politietterforsking av bl.a. Krekar. Riksadvokaten måtte vurdere hvor påtaleansvaret for saken nå skulle ligge. I denne vurderingen inngikk at åpen etterforsking av mulige overtredelser av straffeloven §§ 147 a eller 147 b som hovedregel ikke hører under PST, men det ordinære politiet, jf. politiloven § 17 b nr. 5. Videre ville finansiell etterforsking utvilsomt være et fremtredende element i det arbeidet som nå måtte gjøres, og hvor Økokrim har særlig kompetanse.
Den påfølgende dag, 25. februar, ga riksadvokaten skriftlig etterforskingsordre og besluttet, i samsvar med tilrådingen gitt under møtet, at etterforskingen skulle organiseres med en etterforskingsgruppe utpekt i fellesskap av sjefen for Økokrim og sjefen for PST. Påtaleansvaret ble etter nærmere vurdering lagt til sjefen for Økokrim eller den statsadvokat ved enheten han bestemte. En finner grunn til å gjengi sentrale elementer i etterforskingsordren:
”Det skal gjennomføres etterforsking med det formål å bringe på det rene om straffbarhetsvilkårene i straffeloven §§ 147 a eller 147 b er oppfylt for personer, herunder mullah Krekar, som kan ha tilknytning til Ansar-al-Islam, og som befinner seg her i landet. Etterforskingen skal også rettes inn mot mulige andre alvorlige forbrytelser, sml. oppregningen i § 147 a første ledd, som slike personer kan ha begått i utlandet.
…
Et sentralt element i etterforskingen vil være å klarlegge hvilke personer som kan ha – eller kan ha hatt – tilknytning til organisasjonen, og hva slags tilknytning det i tilfelle er tale om. Videre må det søkes avklart om disse personene disponerer formuesgoder her i landet og hvilke transaksjoner som måtte være foretatt.”
Krekar kom til Norge etter løslatelse fra varetekt i Nederland 13. januar 2003. Her var han på frifot til han ble pågrepet 20. mars 2003 og løslatt 2. april s.å. Han har senere vært undergitt frihetsberøvelse i tidsrommet 2. januar – 17. februar 2004.
II De mest sentrale straffebestemmelser og jurisdiksjonsspørsmål
I riksadvokatens etterforskingsordre er det vist til straffeloven §§ 147 a og 147 b, som ble tilføyd straffeloven ved lov av 28. juni 2002. § 147 b avløste provisorisk anordning om forbud mot finansiering av terrorisme, fastsatt ved kgl. res. av 5. oktober 2001. Terrorismebestemmelsen i § 147 a får bare anvendelse på handlinger som er begått etter dens ikrafttredelsesdato (28. juni 2002), mens finansiering av terrorisme har vært straffbart etter den provisoriske anordningen siden oktober 2001. I tillegg kan flere alvorlige straffebud i straffeloven kap. 14, 21 og 22 være aktuelle, jf. etterforskingsordrens henvisning til oppregningen i § 147 a første ledd.
Straffelovens stedlige virkeområde er behandlet i Økokrims innstilling, og riksadvokaten finner derfor grunn til å understreke at det er straffeloven § 12 nr. 3 som regulerer jurisdiksjonsspørsmålet, dvs. at Krekar i straffelovens forstand må anses som en ”i Norge hjemmehørende person”. Det innebærer at riksadvokaten har kompetanse til å avgjøre påtalespørsmålet. Saken skal således ikke forelegges Kongen i statsråd.
III De enkelte siktelsesposter og Økokrims egne henleggelser
Det foreligger følgende siktelser - anklagepunkter - mot Krekar:
1. Drapsforsøk 16. mars 2002 i byen Halabja i Nord-Irak der en person skal ha blitt pågrepet av PUK (Patriotic Union of Kurdistan) ved en kontrollpost på vei inn til et festivalområde, hvor han skulle kaste en håndgranat inn i en menneskemengde (siktelse av 30. oktober 2003, dok III.8.8).
2. Drapsforsøk 17. juni 2002 i byen Saidiq i Nord-Irak der en person skal ha blitt pågrepet idet han forsøkte å utløse en selvmordsbombe han bar på kroppen (siktelse av 30. oktober 2003, dok. III.8.8).
3. Forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap ved i perioden desember 2001 til 17. juni 2002 å ha rekruttert og/eller trent og/eller motivert minst 7 personer til å begå selvmordsaksjoner i Nord-Irak (siktelse av 30. oktober 2003, dok. III.8.8).
4. Frihetsberøvelse (straffeloven § 223) av 9 personer i minst 3 døgn i perioden desember 2001 – mai 2002 i byen Bayara i Irak (siktelse av 28. februar, 20. mars, 30. juni og 30. oktober 2003, dok. III.8.4 og III.8.6-8).
5. Finansiering av terrorisme etter den provisoriske anordning av 5. oktober 2001 ved i tidsrommet 5. oktober 2001 – 28. juni 2002 å ha benyttet ca 1 million NOK, eller en del av dette, til å støtte Ansar al-Islam eller andre som forberedte terrorhandlinger (siktelse av 20. mars, 30. juni og 30. oktober 2003, dok. III.8.6-8).
6. Oppfordring/tilskyndelse til iverksettelse av en straffbar handling eller å forherlige en sådan (straffeloven § 140):
a) i fjernsynssending med nederlandsk tv-selskap ca. 19. mars 2003
b) i tidsrommet november 2003 – 2. januar 2004 i kommunikasjon med andre på åpen kanal på internett (siktelse av 30. juni og 30. oktober 2003, dok. III.8.7-8).
7. Overtredelse av straffeloven § 135 a ved handlinger som beskrevet i pkt. 6 a ovenfor, rettet mot amerikanske borgere (siktelse av 30. juni og 30. oktober 2003, dok. III.8.7-8).
8. Overtredelse av forbudet i straffeloven § 104 a mot å danne eller delta i privat organisasjon av militær karakter ved å ha ledet Ansar al-Islam fra høsten/vinteren 2000 til 13. september 2002 (siktelse av 18. november og 16. desember 2002, dok. III.8.1-2).
9. Overtredelse av terrorismebestemmelsen i straffeloven § 147 a ved
a) oppfordringer om å gå til hellig krig (jihad), herunder til å begå selvmordsaksjoner i kamp mot bl.a. den kurdiske organisasjonen PUK og amerikanske interesser i tidsrommet 2. juli 2002 – 19. mars 2003
b) ved handlinger som beskrevet i punktene 6 a og 7 ovenfor, rettet mot amerikanske borgere (siktelse av 20. mars 2003, dok. III.8.6).
Økokrim har foreslått at riksadvokaten henlegger forholdene gjengitt under punktene 1 - 7 ovenfor etter bevisets stilling. Disse forholdene behandles under VII nedenfor. Til siktelsesposten for frihetsberøvelse, jf. punkt 4 ovenfor, tilføyer en likevel at forholdet i de eldste siktelsene også ble subsumert som overtredelse av straffeloven § 224. Økokrim henla forholdet i relasjon til § 224 den 30. juni 2003. Riksadvokaten bemerker for ordens skyld at en endring i den rettslige karakteristikk innenfor samme forhold ikke anses som en henleggelse, og heller ikke har noen prosessuell virkning.
Siktelsespostene under punktene 8 og 9 ovenfor - overtredelse av straffeloven § 104 a og § 147 a - er i liten grad omhandlet i Økokrims innstilling. Det skyldes at Økokrim allerede den 30. juni 2003 selv henla disse postene. Denne henleggelsen gir grunn til noen bemerkninger herfra.
Siktelsen for overtredelse av straffeloven § 104 a første ledd ved å ha ledet organisasjonen Ansar al-Islam i Irak til september 2002 (punkt 8) ble først henlagt etter bevisets stilling. Etter klage fra Krekars forsvarer, advokat Brynjar Meling, endret Økokrim den 11. september 2003 henleggelsesgrunnlaget til ”intet straffbart forhold (anses) bevist”.
I brev av 26. februar 2003 til Oslo statsadvokatembeter og PST om den rettslige forståelse av straffeloven § 104 a første ledd har riksadvokaten bl.a. uttalt:
”Utenfor riket gjelder straffeloven § 104 a første ledd ikke enhver privat, militær organisasjon, men bare organisasjoner som kan true norske interesser. Ved den nærmere fastlegging av anvendelsesområdet er det naturlig å ta utgangspunkt i bestemmelsens annet ledd og kreve at organisasjonens virksomhet kan ”forstyrre samfunnsordenen” i Norge.
I praksis vil anvendelsesområdet for § 104 a første ledd være beskjedent overfor organisasjoner i utlandet. Ved terrorbekjempelsen vil bestemmelsene i straffeloven §§ 147 a og 147 b, eventuelt andre straffebud som retter seg mot alvorlige straffbare handlinger, komme i forgrunnen”.
En er enig i at forholdet (punkt 8) måtte henlegges, men minner om at riksadvokaten her er den kompetente påtalemyndighet, jf. påtaleinstruksen § 17-1 annet ledd første punktum sammenholdt med straffeprosessloven § 65 nr. 2.
Både post a og b i siktelsen for overtredelse av straffeloven § 147 a (punkt 9) gjelder bestemmelsens annet ledd. Riksadvokaten er enig i at forholdet som er beskrevet i post a må henlegges. Det samme gjelder forholdet i post b, hvor Økokrim i innstillingen under drøftelsen av straffeloven § 140, knyttet til samme forhold, gir uttrykk for at det hefter usikkerhet både ved det objektive grunnlag for siktelsen ved at en ikke har tilgang til råmaterialet fra TV-innslaget, og ved Krekars subjektive forhold bl.a. på grunn av muligheten for misforståelser.
Også for denne siktelse vil en minne om at kompetent påtalemyndighet er riksadvokaten. For post b følger dette direkte av påtaleinstruksen § 17-1 annet ledd første punktum sammenholdt med straffeprosessloven § 65 nr. 3. For øvrig - og da med adresse til post a - har spørsmålet om mulig overtredelse av straffeloven § 147 a i denne sak, og hvor etterforskingsordren er gitt av riksadvokaten, åpenbart ”særlig stor allmenn interesse”, jf. påtaleinstruksen § 22-3 annet ledd.
Generelt tilføyes at en siktelse ikke sjelden endres i løpet av en etterforsking, både når det gjelder hvilke straffebestemmelser som bringes i anvendelse og det faktiske grunnlag, uten at det er vanlig å anse slike justeringer som ”henleggelser”. Det er forfølgingen i sin helhet som i tilfelle innstilles, jf. straffeprosessloven §§ 72-75 og riksadvokatens påtegning av 16. september 2003 i denne sak, dok. I.13.
Det understrekes at riksadvokatens og Økokrims bevisvurdering ved spørsmålet om mulig overtredelse av straffeloven § 147 a, er sammenfallende.
IV Vurderingstemaet
Beviskravene i en straffesak er strenge. Prinsippene om at rimelig tvil skal komme siktede til gode og at påtalemyndigheten har bevisbyrden gjelder ikke bare under en hovedforhandling, men også ved vurderingen av spørsmålet om det er grunnlag for å utferdige tiltalebeslutning. Prinsippene gjelder både for sakens objektive sider – hva har skjedd? – og ved vurderingen av den subjektive skyld.
Da etterforskingsordren ble gitt, forelå ingen konstatert forbrytelse som kunne danne utgangspunkt for etterforsking, og identifisering av mulige forbrytelser var en del av arbeidet som måtte gjøres. Den utfordrende oppgaven for etterforskingsgruppen har således vært både å bringe på det rene om det er begått alvorlige forbrytelser og om det i så fall kan gjøres straffansvar gjeldende for personer som befinner seg i Norge.
I forhold til de etterforskingstemaer som gruppen har konsentrert sine undersøkelser om, og som gjenfinnes i saksdokumentene og i siktelsespostene, jf. III, skal riksadvokaten ta stilling til om det er grunnlag for å utferdige tiltale eller om forfølgingen som har vært rettet mot Krekar skal innstilles (henlegges). Det må også vurderes om disse forholdene bør etterforskes ytterligere. Dette alternativet er bare aktuelt dersom det anses realistisk at videre etterforsking vil kunne bidra til vesentlig avklaring av de forhold som er omhandlet i siktelsene.
Riksadvokaten må imidlertid også ta stilling til om det kan foreligge andre forhold enn dem som er omhandlet i siktelsen som bør etterforskes. Med mindre det finnes konkrete opplysninger i saksdokumentene, eller riksadvokaten for øvrig skulle være kjent med andre forhold enn det etterforskingen har konsentrert seg om, vil muligheten for å fange opp informasjon om slike forhold naturlig nok være begrenset.
V Nærmere om Ansar al-Islam og Mullah Krekars rolle
1 Ansar al-Islam
Det legges til grunn at Ansar al-Islam alt fra opprettelsen i desember 2001 var en ekstrem, islamistisk organisasjon, som holdt til i et mindre område nordøst i Irak, mot grensen til Iran. Organisasjonen var bl.a. i konflikt med PUK. Ifølge Krekar hadde Ansar al-Islam kort tid etter opprettelsen en medlemsmasse på ca. 500 personer, hvorav ca. 300 inngikk i ”den militære avdeling”.
Det er to hovedproblemstillinger i saken. Noe forenklet er det for det første et spørsmål om det - med de beviskrav som stilles i en straffesak - kan føres bevis for at Ansar al-Islam, i det avgrensede tidsrom som er aktuelt i denne sak, jf. nedenfor under V avsnitt 2, har planlagt, forberedt, truet med eller begått terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a (etter 28. juni 2002) eller begått andre alvorlige forbrytelser, sml. oppregningen i samme straffebestemmelse. Dernest er det et spørsmål om Krekar i tilfelle kan holdes strafferettslig ansvarlig for slike forbrytelser.
Det er opplysninger i saken som kan tyde på at Ansar al-Islam mens Krekar ledet organisasjonen var innstilt på bruk av selvmordsbombere mot PUK i Irak. I et rettslig avhør, dok. III.7.4. side 14-16, har Krekar opplyst at Ansar al-Islam ved en anledning, som han tidfester til slutten av april eller begynnelsen av mai 2002, sendte en person utstyrt med sprengladninger i en vest han bar på seg, inn i en moske som PUK brukte som militærbase. Utløsermekanismen, som vedkommende også var utstyrt med, var imidlertid satt ut av funksjon, og handlingen - som åpenbart var en trussel - synes etter Krekars fremstilling å ha vært ment som en advarsel og et ”forhandlingskort” overfor PUK. Ifølge Krekar skal det i den forbindelse også ha blitt truet med å sende flere selvmordsbombere.
Disse opplysningene bygger kun på Krekars fremstilling, og han har i samme avhør fortalt at han selv ikke hadde noe med aksjonen å gjøre, men at han hadde blitt fortalt om den. Forklaringen har ikke gitt seg utslag i noen konkret siktelse, og noe grunnlag for tiltale mot Krekar på dette punktet foreligger ikke.
2 Krekars rolle i Ansar al-Islam
Det er uomtvistet at Krekar var leder for Ansar al-Islam fra organisasjonen ble stiftet, formentlig 10. desember 2001, til han forlot Irak, trolig medio mai 2002. Krekar ledet organisasjonens øverste råd, shuraen, og det fremgår av et av de rettslige avhør av ham, dok. III/7-20 side 48, at eventuelle ”aksjoner”/”militære aksjoner” måtte godkjennes av dette rådet. I en politiforklaring av 7. februar 2003, dok. IV/1 side 41, er det protokollert at ”ingen kunne straffes” uten hans godkjennelse. I en annen politiforklaring av ham, datert 6. s.m., opplyser Krekar at alle avdelinger i Ansar al-Islam, herunder det han har omtalt som den militære avdelingen, månedlig måtte rapportere til ham. Det følger av hans forklaringer at hans ansvar i denne tiden også omfattet finansiering av organisasjonen.
Opplysningene i saken tilsier at Krekar kom tilbake til Norge i slutten av mai 2002 fra Teheran via Nederland og Tyskland. Han skal ha reist tilbake til Teheran i slutten av august 2002 via bl.a. Nederland. Det er ikke holdepunkter i etterforskingsmaterialet for at Krekar har vært i Irak etter mai 2002.
Krekar har forklart til politiet at han i september 2002 både var leder for en delegasjon fra Ansar al-Islam som ville ha et møte med iranske myndigheter i Teheran, og at han på dette tidspunkt også ”selvfølgelig” var leder for Ansar al-Islam, jf. avhør av 3. februar 2003, dok. IV/1 side 26 og utskrift av lydopptak av avhøret, dok. IV/10. Krekar har imidlertid også opplyst at Abu Abdullah Shafi tok over som leder av Ansar al-Islam da han (Krekar) forlot Irak i mai 2002 (Shafi var tidligere leder av den ytterliggående gruppen Jund al-Islam, som inngikk i Ansar al-Islam da sistnevnte ble opprettet i desember 2001). Dette har direkte betydning i forhold til siktelsesposten for drapsforsøk i Saidiq i Nord-Irak 17. juni 2002. Det foreligger ikke opplysninger om at Krekar utøvet noen ledelsesfunksjoner i Ansar al-Islam sommeren 2002, eller at han da instruerte medlemmer av organisasjonen.
Fra Krekar ble arrestert i Nederland 12. september 2002 til han ankom Norge etter løslatelse 13. januar 2003, har han neppe vært i posisjon til å lede organisasjonen. Det er heller ikke sikret opplysninger som gir grunnlag for å returnere saken til Økokrim for videre etterforsking av om Krekar har hatt noen rolle i Ansar al-Islams virksomhet etter at han ble løslatt fra varetekt i Nederland.
Ovennevnte innebærer at spørsmålet om Krekar har begått noen straffbar handling - som forfølges av norsk påtalemyndighet - i tilknytning til Ansar al-Islam, avgrenses til tidsrommet desember 2001 – høsten 2002. Straffbar medvirkning kan naturligvis også foreligge lenge før en forbrytelse utføres, for eksempel ved deltakelse i planlegging måneder før den begås. Årsakssammenheng mellom eventuell medvirkning og utførelse vil imidlertid bli både mer perifer og uklar etter hvert som tiden går.
Etter invasjonen i Irak i mars 2003, da Ansar al-Islams tilholdssteder ble bombet og organisasjonen mistet kontrollen over sitt begrensede område, må dessuten forutsetningene for dens aktiviteter uansett ha endret seg radikalt.
VI Økokrims innstilling av etterforskingen og særlige forhold ved etterforskingsmaterialet
Økokrim valgte den 25. februar 2004 å avbryte den pågående etterforsking og sendte deretter saken med innstilling til riksadvokaten to dager senere, 27. februar.
Den norske etterforskingsgruppen avhørte flere vitner i Nord-Irak i oktober i 2003. Fem av vitnene, som opplyste å være medlemmer av Ansar al-Islam, var i fangenskap hos PUK. Disse ble avhørt i et PUK-hovedkvarter i byen Sulaymaniya. To andre med samme oppgitte tilknytning til Ansar al-Islam nektet å forklare seg på grunn av frykt for represalier. I tillegg ble det tatt avhør av en PUK-soldat og en leder av en av PUKs militære enheter. Forklaringene utgjorde hovedfundamentet for siktelsen mot Krekar for drapsforsøk og for å ha inngått forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap.
Årsaken til at Økokrim avbrøt etterforskingen i februar 2004 var opplysninger politiet mottok fra et vitne i et amerikansk fengsel i Bagdad under et to-dagers avhør 16. og 17. februar s.å. Vitnet var en av de samme personene som var avhørt i oktober 2003.
Det var således etterforskingsgruppen selv som gjennom etterforsking fant frem til saksforhold – mulige alvorlige forbrytelser i Irak – som på etterforskingsstadiet ga grunnlag for siktelse mot Krekar. Gruppens videre oppfølging av de opplysninger den hadde fått førte til beslutningen om å stanse undersøkelsen av de samme forhold. Riksadvokaten finner grunn til å omtale dette nærmere.
Ved avhørene høsten 2003 var ikke Krekar eller hans forsvarer gitt anledning til å stille spørsmål til vitnene. I og med at det gjelder vitner i utlandet, som neppe ville kunne føres for norsk domstol, krevdes oppfølging som ivaretok hensynet til kontradiksjon. Av innstillingen og dokumentene for øvrig fremgår at en ny runde med avhør var planlagt gjennomført i februar 2004 med sikte på å gi Krekar, gjennom hans forsvarer, adgang til å eksaminere vitnene. Pga. opplysninger som fremkom i første avhør, besluttet Økokrim å avlyse de andre avhørene.
Avhøret som ble gjennomført over to dager i februar 2004, ble tatt av en 20-årig mann som hadde sittet i fangenskap siden 17. juni 2002. Vedkommende var åpenbart et sentralt vitne. Avhøret ble gjennomført ved at to norske polititjenestemenn med tolk var til stede sammen med vitnet i avhørsrommet i fengselet i Bagdad mens bl.a. Krekars forsvarer kunne følge og delta i avhøret via videokonferanseutstyr fra et avhørsrom i Økokrims lokaler i Oslo. Riksadvokaten vil bemerke den høye kvalitet som preger avhøret. Som svar på spørsmål fra norsk politi om vitnet hadde vært utsatt for press eller løfter for å avgi forklaringen, opplyste vitnet at han tidligere var blitt utsatt for ”press” under fangenskap i PUK. Han fortalte etter hvert om grov mishandling flere ganger før norske myndigheter kom til Sulaymaniya for å avhøre ham, og at han - kort tid før det første norske politiavhøret - var blitt presset av PUK til å gi norsk politi ufordelaktige og uriktige opplysninger om Krekar. Vitnet uttalte også at hans familie var blitt utsatt for trusler fra Ansar al-Islam. I avhøret opprettholdt vitnet at han var blitt sendt av Ansar al-Islam, utstyrt med 5 kilo sprengstoff, for å sprenge seg selv i luften i eller ved en PUK-forlegning i byen Saidiq. Han forklarte at det var ”vanlige mennesker” i nærheten. Etter hans forklaring er det nærliggende å legge til grunn at flere mennesker ville ha mistet livet og andre blitt lemlestet, dersom selvmordsaksjonen hadde kommet til utførelse.
I Økokrims begrunnelse for beslutningen heter det bl.a. at:
”… norsk politi ikke lengre hadde noen mulighet til å oppklare hva Krekar faktisk har utført av handlinger som kan ha strafferettslig betydning her i landet, i tilknytning til sitt lederskap i Ansar al Islam. Det var risiko for at avhør av vitner omhandlet i dok X kunne utsette vitnene og deres familie for risiko for tortur eller annet press fra både PUK og Ansar al Islam. Norsk politi vil ikke være i stand til å ivareta disse personenes sikkerhet under en eventuell videre etterforsking i nærmeste fremtid. Dessuten vurderte jeg det slik at vitnene måtte flyttes utenfor PUKs kontroll for at norsk politi kunne vurdere den bevismessige betydningen av deres forklaringer”.
At vitnet som som avga forklaring i februar 2004 på tidspunktet for avhøret var innsatt i fengselet Abu Ghraib har ikke bidratt til å forenkle de påtalemessige vurderinger.
-
I innstillingen er det opplyst at flere etterforskingsskritt enten ikke var påbegynt eller ikke avsluttet da Økokrim sendte saken til riksadvokaten 27. februar d.å.
Deler av dette er utført mens saken har vært til behandling hos riksadvokaten. I den forbindelse nevnes særskilt at politiet nå har gjennomgått beslaglagt elektronisk lagret materiale utover det som var situasjonen da innstillingen ble skrevet, uten at det skal ha gitt informasjon av betydning for de etterforskede forhold. På møte 24. mai d.å. med førstestatsadvokat Grimstad gjorde han bl.a. rede for bakgrunnen for de tidligere planlagte avhør i Europa, og opplyste at politiet ikke har holdepunkter for at slike avhør vil kunne tilføre saken opplysninger av betydning for påtalespørsmålet.
Under pkt. 2.3 i innstillingen heter det:
”ØKOKRIM er fortsatt ukjent med hva PST eventuelt har av informasjon om Ansar al-Islam eller Mullah Krekar. Vi har overlatt til PST å gi oss informasjon i saken som kan fremlegges i en åpen etterforsking”.
Bakgrunnen for dette er at Økokrim på denne måten ønsket å unngå at Økokrims eventuelle innsyn i etterretningsinformasjon kunne vanskeliggjøre samarbeidet mellom PST og samarbeidende etterretningstjenester i fremtiden.
Det kunne knyttes en del kommentarer til fremgangsmåten, men i denne sammenheng nøyer riksadvokaten seg med å bemerke følgende: PST, som hadde ansvaret for etterforskingen inntil den påtalemessige ledelse ble overført til Økokrim, inngikk fortsatt i etterforskingsgruppen. Etterforskingsmaterialet – og problemstillinger knyttet til det – er velkjent for PST. Riksadvokaten har fra ledelsen i Politiets sikkerhetstjeneste, Den sentrale enhet, fått opplyst at det i PST ikke foreligger ytterligere informasjon – relevant for de etterforskede forhold – og legger dette til grunn.
VII Riksadvokatens vurdering og avgjørelse av de enkelte siktelsespostene
1 Siktelsen for drapsforsøk og forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap i Irak
Når det gjelder hovedgrunnlaget for disse siktelsespostene, vises det til fremstillingen under VI foran.
I og med at Økokrim innstilte etterforskingen av disse forholdene uten å ta andre avhør i februar 2004 enn forklaringen fra det omtalte 20-årige vitnet i fengselet i Bagdad, vil vurderingstemaet her først og fremst være om det skal beordres ytterligere etterforsking eller om siktelsen skal henlegges etter bevisets stilling. Muligheten for å stille etterforskingen i bero uten å treffe påtalevedtak nå, må også vurderes.
Avhøret i Bagdad av det 20-årige vitnet fremstår etter sitt innhold som en bekreftelse på at organisasjonen Ansar al-Islam på det aktuelle tidspunkt planla, forberedte og forsøkte å gjennomføre terrorhandlinger. I utgangspunktet vil det derfor kunne inngå som en komponent i et totalbilde ved fastleggingen av Ansar al-Islams metoder forsommeren 2002.
Riksadvokaten har ikke grunnlag for å ta stilling til om det er riktig at vitnet var blitt mishandlet og presset i PUK-fangenskap. I straffeprosessuell sammenheng er det tilstrekkelig at det er en realistisk mulighet for at dette kan ha skjedd. Økokrims vurdering av at det da etterforskingen ble avbrutt ikke var mulig for norsk politi å ivareta sikkerheten for aktuelle vitner og deres familier kan ikke annet enn legges til grunn. Foruten de premisser som er gitt for vurderingen – som synes velbegrunnede – er de basert på førstehånds kunnskap og inntrykk av forholdene.
Riksadvokaten er på denne bakgrunn enig i beslutningen som ble truffet om ikke å gå videre med avhør av de andre vitnene, som etter det opplyste fortsatt satt i fangenskap. Muligheten for at nye avhør ville kunne føre til mishandling – eller trusler/represalier fra Ansar al-Islam – er tilstrekkelig begrunnelse for dette.
Riksadvokaten har fått bekreftet at avhøret i februar 2004 ble gjort i fengselet Abu Ghraib i Bagdad. Selv om selve avhøret er grundig, nøkternt og preget av en ”god atmosfære”, reiser de forhold som i ettertid er avslørt om forholdene i dette fengselet spørsmål om avhøret kan, og bør, nyttes som bevis i en norsk straffesak. Dette forsterkes ved at vitnet opplyste at han etter ca. 18 måneder i fengsel ikke hadde vært fremstilt for noen domstol eller dommer, og heller ikke fått advokatbistand. Det gjelder også selv om vitnet i avhøret forsikret at han hadde det ”kjempefint” i fengselet.
I den foreliggende situasjon er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, fordi det er av liten eller ingen betydning i forhold til siktelsesposten mot Krekar for medvirkning til den opplyste selvmordsaksjonen. Forklaringen vitnet ga i februar 2004 inneholder ikke de elementer som i hans tidligere forklaringer knyttet Krekar til rekrutteringen av ham som selvmordsbomber. Krekar hadde forlatt Irak ca. en måned tidligere, og, vitnets fremstilling lagt til grunn, fikk vitnet selvmordsoppdraget bare dager før det skulle gjennomføres. Han har i den siste forklaringen ikke gitt opplysninger om rekruttering til, eller opplæring i, selvmordsaksjoner som med sikkerhet kan tidfestes til den periode Krekar oppholdt seg i området.
Et siste spørsmål er om etterforskingen kan stilles midlertidig i bero uten å treffe påtalevedtak. Foruten de siktelsesposter som behandles her, har spørsmålet også en viss relevans for siktelsen for finansiering av terrorisme, jf. VII avsnitt 3 nedenfor.
Ved en henleggelse kreves det for senere strafforfølgning at det blir oppdaget bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første ledd første punktum. Hensikten med å stille etterforskingen i bero vil da i tilfelle være å unngå denne prosessuelle konsekvens. Riksadvokaten er kommet til at dette ikke er noe alternativ. En har da lagt vekt både på at Krekar har krav på en avklaring av tiltalespørsmålet, og at de problemer som Økokrim har påpekt om sikkerhet for vitner og vanskelighetene forbundet med vurderingen av den bevismessige betydningen av vitneforklaringer, neppe vil kunne overkommes innen overskuelig tid.
Sammenfatningsvis er forholdet at forklaringene fra avhørene høsten 2003 ikke kan brukes som bevis fordi de under enhver omstendighet ikke tilfredsstiller kravet til kontradiksjon. Det er heller ikke mulig å gå videre med nye avhør for å tilfredsstille den rettssikkerhetsgaranti som ligger i kontradiksjon og, dessuten, avhjelpe den tvil som har oppstått om sannhetsgehalten i forklaringene. Avhøret i februar 2004 er isolert sett ikke inkriminerende for Krekar.
Påtaleavgjørelsen bør ikke utsettes på ubestemt tid.
Etter dette henlegges siktelsen for drapsforsøk og forbund om å begå legemsbeskadigelse eller drap etter bevisets stilling.
2 Frihetsberøvelse i perioden desember 2001 – mai 2002
Økokrim har i innstillingen uttalt at det ikke finnes andre bevis for forholdet enn Krekars egen forklaring, at det i løpet av et års etterforsking ikke har vært mulig å etterforske forholdet nærmere og at det ikke synes mulig å skaffe tilstrekkelig informasjon om det.
Riksadvokaten er enig i denne vurderingen. Forholdet henlegges derfor etter bevisets stilling.
3 Finansiering av terrorisme i perioden 5. oktober 2001 – 28. juni 2002
I innstillingen er det gjort rede for at etterforskingen har vært rettet mot alle former for finansiering eller delaktighet i aktiviteter for å skaffe Ansar al-Islam penger (eller andre formuesgoder), også forhold som ikke er beskrevet i siktelsen. Det anses på det rene at Krekar i den perioden han oppholdt seg i Irak som leder av Ansar al-Islam (10.desember 2001 – medio mai 2002) hadde, som det heter i innstillingen, ”god oversikt eller kontroll over inntekter og utgifter til Ansar al Islam”. Det er ikke funnet andre holdepunkter for slik aktivitet enn det Krekar selv har forklart seg om.
I saksdokumentene foreligger ikke verifiserte opplysninger om utførte terrorhandlinger som ved en strafferettslig bevisvurdering kan tilskrives Ansar al-Islam under Krekars tilstedeværelse i Irak (siktelsespunktet for drapsforsøk 16. mars 2002 er således et tilfelle der det ikke foreligger kontrollopplysninger). Under enhver omstendighet er det ikke bevis for at Krekars hensikt var at midlene helt eller delvis skulle brukes til å forberede eller gjennomføre en terrorhandling, eller at han hadde viten om at de var ment å brukes slik (forholdet til straffeloven § 3 problematiseres ikke her).
Vurderingen av muligheten for å stille påtaleavgjørelsen i bero faller ut på tilsvarende måte som for siktelsespostene behandlet under VII avsnitt 3 ovenfor.
Forholdet henlegges etter bevisets stilling.
4 Offentlig oppfordring eller tilskyndelse til iverksettelse av en straffbar handling eller forherligelse av en sådan – straffeloven § 140
Det ene siktelsespunkt etter § 140 gjelder Krekars uttalelser i et nederlandsk tv-program (opptaket er gjort i Norge). Dette er omtalt under III, punkt 9, i tilknytning til den ene siktelseposten for overtredelse av straffeloven § 147 a.
Det andre siktelsespunktet gjelder uttalelser i tidsrommet november 2003 – 2. januar 2004 i kommunikasjon med andre på åpen kanal på internett. De aktuelle straffbare handlinger som han er anklaget for å oppfordre til eller forherlige, er selvmordsaksjoner. Opptak av uttalelsene er levert til politiet, og er oversatt. Krekar er ikke avhørt om dette, men han har gitt en kort forklaring til Oslo tingrett i forbindelse med et fengslingsmøte 3. januar 2004. Der sier Krekar at han har deltatt i en chatte-kanal og foredratt ”i emner som Koranen, etikk, politikk, filosofi mv.”
De oversettelser som er gjort bærer preg av å være foreløpige, men gir tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til om politiet bør gå videre med dette forholdet. Det ville i tilfelle innebære kvalitetssikring av oversettelsene og oppnevning av sakkyndig(e) for å få belyst den kontekst uttalelsene er gitt i. Riksadvokaten kan ikke se at videre bearbeidelse av etterforskingsmaterialet vil kunne lede til tiltale.
Forholdet til ytringsfriheten er dertil en faktor ved den påtalemessige vurdering.
Begge postene henlegges etter bevisets stilling.
5 Overtredelse av straffeloven § 135 a
Dette er de samme uttalelser som er subsumert som overtredelse av straffeloven § 147 a og § 140, jf. VII avsnitt 4 ovenfor.
Siktelsen henlegges som intet straffbart forhold.
VIII Er det grunnlag for å beordre fortsatt etterforsking?
Riksadvokaten har ved gjennomgangen av de enkelte siktelsesposter ikke funnet grunnlag for videre etterforsking av noen av forholdene i siktelsespostene, jf. VII foran.
Riksadvokaten har også vurdert om det i etterforskingsmaterialet ligger opplysninger som ikke i tilstrekkelig grad er ”sjekket ut” av politiet. De opplysninger politiet har samlet inn i form av vitneavhør og beslag – med den orientering som foreligger om beslagenes innhold – gir heller ikke grunnlag for å beordre etterforsking av nye forhold.
Etterforskingsgruppen har ikke oppsøkt det avgrensede område i nordøstre Irak der Ansar al-Islam hadde kontroll og herredømme inntil invasjonen i Irak i mars 2003. Bl.a. norske nyhetsmedia har vært i området, og riksadvokaten har naturligvis registrert reportasjer om overgrep mot lokalbefolkningen i form av tortur, drap ved steining og bortføring mv.
Med den vurdering Økokrim har gitt om mulighetene for forsvarlig bevissikring og manglende mulighet for å kunne beskytte vitner, finner ikke riksadvokaten det forsvarlig i dag å beordre fortsatt etterforsking i saken. Vurderingen har også en side til sikkerheten for norsk politi ved å skulle etterforske i området.
IX Avsluttende bemerkninger til etterforskingen
Riksadvokaten finner grunn til å kommentere etterforskingen i et mer overordnet perspektiv:
Med de opplysninger som forelå om Ansar al-Islam og Mullah Krekar høsten 2002 var det åpenbart grunnlag for å åpne etterforsking. Da FNs Sanksjonskomite i februar 2003 vedtok å føre Ansar al-Islam opp på komiteens lister over organisasjoner mv. med tilknytning til Al-Qaida, samtidig som den person som i en periode hadde vært leder for organisasjonen, hadde opphold her i landet, ville det vært en forsømmelse å ikke etterforske saken og Mullah Krekar.
Bevismaterialet vil i en sak som dette befinne seg i utlandet, med de særlige utfordringer det gir. Det er ingen tvil om at saken har vært helt usedvanlig vanskelig å etterforske. Det brøt ut krig i området ca. 1 måned etter at Økokrim ble gitt det påtalemessige ansvar for etterforskingen, og forholdene senere har gjort ordinær etterforsking umulig. I riksadvokatens tilslutning til Økokrims beslutning om å stanse etterforskingen, ligger også at en ikke ser grunnlag for noen kritikk for at det ikke har lyktes å komme til bunns i det saksforhold som har vært tema for saken. Som i ordinære saker, må også etterforskingen og påtaleavgjørelsen i denne saken være undergitt norske rettssikkerhetsgarantier og rettsprinsipper. Det er nettopp hensynet til grunnleggende prinsipper for strafforfølging i en rettsstat som har ført til at etterforskingen ble avbrutt.
Ettersom innstillingen av politiets undersøkelser er begrunnet i den foreliggende situasjon i denne del av Irak, oppstår spørsmålet om det er muligheter for gjenopptakelse av etterforsking dersom de ytre betingelser blir gunstigere. I vår straffeprosessuelle ordning er det intet til hinder for gjenopptakelse av etterforsking. Når det gjelder muligheten for strafforfølging av konkrete saksforhold som er henlagt, krever som nevnt at det senere blir oppdaget bevis av vekt, jf. VII avsnitt 1.
Hvorvidt etterforskingen på noe tidspunkt vil kunne bli gjenopptatt, kan riksadvokaten naturligvis ikke nå ha noen formening om.
X Saksbehandlingstiden ved Riksadvokatembetet
Økokrim oversendte som nevnt saken til riksadvokaten alt 27. februar d.å. At det har tatt ca. 3 ½ måned fra oversendelse til riksadvokatens påtalevedtak, fordrer i dette tilfelle noen avsluttende bemerkninger.
At flere etterforskingsskritt enten ikke var påbegynt eller ikke avsluttet da saken ble sendt inn, har påvirket saksbehandlingstiden ved Riksadvokatembetet - dels ved at en har villet avvente enkelte etterforskingsskritt som Økokrim fortsatte med etter at saken var oversendt, dels ved at en i større utstrekning enn det som vanlig er, har måttet bruke tid og oppmerksomhet på å vurdere om ytterligere etterforsking burde beordres. De siste rapporter i saken ble oversendt hit så sent som 1. juni d.å.
XI Offentliggjøring
Riksadvokaten har besluttet å la offentligheten få tilgang til denne påtegningen på anmodning.
Vesentlig for beslutningen er sakens betydelige allmenne interesse. Krekar har for øvrig nylig utgitt en bok der han redegjør for sin opplevelse av etterforskingen. I boken har han valgt å gjengi de fleste anklager (siktelsesposter) som har vært rettet mot ham. Etter en totalvurdering anses offentliggjøring av riksadvokatens påtegning i saken ubetenkelig.
Når påtegningen gjøres tilgjengelig for offentligheten må en likefullt være tilbakeholden med gjengivelse av ulike momenter (saksopplysninger) som inngår i bevisvurderingen, og også vise forsiktighet med å beskrive politiets arbeidsmetoder eller internasjonalt politisamarbeid i sakens anledning.
I og med at riksadvokaten ikke har funnet grunnlag for å tiltale Krekar for noe forhold, har han krav på - i en strafferettslig sammenheng – å bli bedømt som uskyldig i de anklager som har vært reist.
XII Underretning
Krekars forsvarer, advokat Brynjar Meling, er underrettet herfra. Han forutsettes å underrette sin klient.
riksadvokatembetet, postboks 8002 dep, 0030 oslo
Tor-Aksel Busch
Harald Strand
statsadvokat