I 1968 ble det gjort forsøk på å etablere et permanent senter for opposisjonelle kunstnere i Oslo. Folk fra Grasgruppa tok kontakt med Oslo Kommune for å finne egnede lokaler. Den kommunale velviljen må ha vært stor, for allerede før det forelå et gjennomarbeidet prosjekt ble den flere hundre år gamle garveribygningen i Hjelms gate 3 stilt til disposisjon. Det ble innredet et kjøkken, og ungdom fra Slottsparken ble mobilisert til å skrape vekk århundregamle avleiringer etter garverivirksomheten fra gulvene.
Selve hovedprosjektet, kunstnersenteret, kokte bort i endeløse diskusjoner. Huset sto derfor tomt, med kommunal husleie betalt. Sakte tok ulike alternative prosjekter huset i bruk, uten noen overordnet plan, bare fordi lokalene skreik etter aktivitetet. På Blindern ble det våren 1968 utgitt et blad med titelen Poesi og Revolte under parolen “Heller LSD enn maskingevær, og absolutt heller zen enn cocacola”. Poesi og Revolte kom aldri ut med mere enn ett nummer, men tomrommet ble fylt av avisa Vibra, som i 1969 tok i bruk et av loftsrommene i Hjelms gate 3. Heller ikke Vibra kom med mere enn ett nummer, som for sikkerhets skyld ble beslaglagt av politiet, men det ble avholdt mange redaksjonsmøter i det røykfylte redaksjonslokalet. Til slutt var det ikke penger til å trykke nr 2, skjønt originalene allerede var ferdige.
Men motkulturen ville ha et organ, og på loftet i Hjelms gate flyttet det inn ei ny avis. Iben Hjort og Øystein Holter som var elever på det nystartede forsøksgymnaset, hadde begynt å gi ut ei bladfille med stoff om det som falt seg, gjerne science fiction, rocknroll og politikk. Blekka het PH, og utgiverne kalte seg Futurum Forlag.
Jazzmusikeren Petter Holm var blitt fascinert av matlaging som spirituell og politisk praksis. Han begynte sammen med noen venner å tilberede mat på kjøkkenet etter japaneren George Ohsawas filosofi zen makrobiotikk, som da var svært populær i de internasjonale alternativmiljøene. Den vegetariske maten ble servert for en billig penge i det store garverilokalet ved siden av kjøkkenet.
Rundt det store steinbordet og langs veggene satt folk på madrasser eller rett på gulvet mellom garveriets gamle bjelker, i flakkende skjær fra stearinlysene, og spiste brun ris, med kikerter, linser og lettstekte grønnsaker av ulike slag krydret med tamari og gomasio. Et par jenter fylte et loftsrom med brukte klær. Selv tok jeg i bruk et rom i annen etasje, der det under navnet Dalis Bart - assortert byhandel ble solgt undergrunnsaviser som International Times (IT) fra England og Superlove fra Danmark, bøker og pamfletter om emner som spente fra anarkisme til astrologi, diverse lyrikk samt håndverksprodukter fra lokale produsenter. Smått om senn gikk det opp for byråkratene i Oslo Kommune at det som skjedde i Hjelmsgate 3 ikke var helt i samsvar med forutsetningene. Det ble derfor ikke bevilget mere penger til husleie. Da var det Petter Holm gikk rundt til de ulike brukerne av huset med et radikalt forslag: vi starter et kollektiv og tar over leiekontrakten !
De virksomhetene som inngikk i det nye kollektivet var i første omgang spisestedet, byhandelen og forlaget. Flere trakk seg fra prosjektet, som hadde et svært høyt ambisjonsnivå. Deltakerne skulle ha fullstendig felles økonomi, alle inntekter skulle legges i ei felles kasse. Navnet ble Arbeidskollektivet i Hjelms gate.
Hva dette arbeidskollektivet syslet med skal jeg komme tilbake til. Nå er det på tide å se litt på kontektsen dette prosjektet oppsto i.
I Stortingsgata i Oslo, like ved Studenterlunden, lå i 1964 rockeklubben Hit Cavern i en kjeller. Her spilte mange populære band, og det ble ofte store sammenstimlinger av ungdom utenfor etter stengetid. På ettersommeren 1965 kom det til voldsomme sammenstøt da politiet forsøkte å fjerne ungdommen. Rockepublikummet gjorde motstand; ruter ble knust i butikkene og på en trikk som kjørte forbi, og mange ble brutalt arrestert.
Ungdomsgruppene trakk deretter i større grad opp til Slottsparken, der det allerede i flere år hadde samlet seg små grupper av såkalte mods, med langt hår, afghanpelser og gitarer. Enkelte av disse hadde også interesse for marihuana og hasjisj, som nettopp dette året ble forbudt i Norge for første gang. Ettersommeren 1965 satt og sto hundrevis av slike ungdommer på Nisseberget.
På politisk nivå var slottsparkenmiljøet knyttet til de brede antikrigs-strømningene som kom til uttrykk særlig i Kampanjen mot Atomvåpen. Protestene mot atomopprustning hadde sitt utspring i England der Campaign for Nuclear Disarmament under de årlige påskemarsjene mellom London og atomanleggene i Aldermaston samlet titusener av mennesker til en mellomting mellom karnevalsopptog og politisk seminar. Atomvåpenmotstandens runesymbol, utformet av den britiske designeren Gerald Holtom i 1958, (idag kjent som “peace-merket”) ble etterhvert symbol for en mere diffus krigsmotstand.
I Norge ble det arrangert påskemarsjer mot atomvåpen langs flere ruter, vanligvis mellom Eidsvoll og Oslo, og mange fra Slottsparken var med. I 1965 var dette innslaget blitt så tydelig at Dagbladet spurte om demonstrasjonen var rettet mot atomvåpen eller mot frisørfaget. Ikkevold
Det gikk fredelig for seg under atommarsjene i Norge. Demonstrantene fulgte de ruter politiet hadde bestemt, og stoppet til og med for rødt lys. Annerledes i England der CND hadde et betydelig innslag av anarkister, pasifister og andre tilhengere av direkte ikkevoldsaksjon. Disse organiserte seg etterhvert under ledelse av Hundremannskomiteen, Committe of 100, til såkalte sit in-aksjoner der hundrevis av demonstranter ble båret vekk etter å ha blokkert offentlige kontorer i protest met atomopprustningen.
Den radikale filosofen Bertrand Russell formulerte et prinsipielt grunnlag for borgernes rett til å gjøre ikkevoldelig motstand mot myndighetene i viktige saker, som i stor grad bygde på Gandhis argumentasjon. Interessen for gandhiansk ikkevoldsfilosofi ble dessuten i høy grad stimulert av borgerrettsbevegelsen i USA, som under ledelse av Martin Luther King jr gjorde effektiv og fantasifull bruk av sivil ulydighet.
Også i Norge ble det lansert ikkevoldsaksjoner, mest kjent under tenniskampen mellom Norge og Sørafrika på Madserud i 1964. I det aktive pasifistmiljøet rundt Folkereisning Mot Krig studerte man Gandhis tanker viderutviklet av Johan Galtung og Arne Næss. I dette miljøet oppsto tidsskriftet og etterhvert forlaget Pax. Da miljøbevegelsen tok form tok den utgangspunkt i denne ikkevoldsideologien, allerede fra den første konfrontasjonen i Mardøla 1970.
Sivil ulydighet som kampmiddel var bare ett aspekt av Gandhis strategi for et nytt samfunn. Han la dessuten - i likhet med anarkister som Peter Krapotkin - stor vekt på utvikling av alternativer. Slik parallellorganisering var en sentral del av den indiske uavhengighetskampanjen, og kom etterhvert til å bli et viktig element i vestlig motkulturteori.
I mellomtida utviklet det seg i Amsterdam en ideologi som kjente til og var beslektet med situasjonismens verdigrunnlag, men som tok avstand fra voldsbruk og tok til orde for utvikling av konkrete alternativer.
Under navnet provo, en forkortelse for provokasjon, vokste det fram en opposisjonell bevegelse som utfordret det etablerte samfunnet gjennom leik og fantastifulle aksjoner. Provoene brukte hvitt som sin farge, og lanserte en rekke såkalte hvite planer. Mest kjent ble kanskje forslaget om utplassering av hvite sykler til gratis bruk for befolkningen, kanskje enda mere radikalt var forslaget om å montere blomsterkasser på alle biltak.
Provoene utga mange aviser og pamfletter der de hevdet at det revolusjonære subjekt nå måtte være provotariatet, en diffus kategori med slike ingredienser som rockere, anarkister, pasifister, sjamaner og dophuer.
På midten av sekstitallet gjennomgikk provobevegelsen et hamskifte, og framsto etterhvert som nissebevegelsen, kabouterne. Et viktig element i denne forvandlingen var ei bok av Roel van Dijn: Budskap fra en viis nisse, der den anarkistiske tenkeren Peter Krapotkin ble framstilt som den vise nisse. Krapotkin hadde i sin bok Gjensidig Hjelp hevdet at samarbeide er viktigere enn konkurranse for menneskelig overlevelse, en tanke Gandhi førte videre i sin ikkevoldsfilosofi. Nå reformulerte kabouterne den anarkistiske ideologien i kybernetisk perspektiv.
Kabouterne mente tida var moden for framveksten av et nytt samfunn, og at de nye tendensene måtte vokse fram innenfra i det gamle samfunnet “som sopp i en morken trestubbe”. Kabouteren ble framstilt som en nisse med soppformet hatt, og presentert som en ersta tning for den kjente karikaturen av anarkisten med bombe under sin svarte frakk. Kabouteren beholdt i noen versjoner bomben i den ene hånda, mens han brukte den andre til å bygge alternativene. Kabouternes visjon var positiv, i stedet for å besvare det gamle samfunnets vold med vold, var de opptatt av å bygge opp et nytt samfunn med et annet verdigrunnlag. De opprettet en mengde alternative institusjoner; gratis kjøkken og overnattingssteder, varebytte osv. men de unnlot heller ikke å bruke det etablerte samfunnets kanaler, og hadde, liksom provoene før dem, flere representanter i Amsterdams byråd.
Sitt mest avanserte uttrykk fant kabouterbevegelsen i 1970 gjennom opprettelsen av Oranjefristaten. Denne anarkistiske statsdannelsen fikk sitt navn som et ordspill på den hollandske kongefamilien, hvis farge var oransje, og på den rasistiske settlerstaten med samme navn i Sørafrika. Men kabouternes Oranjefristat hadde hverken hær eller politi. Den var et ambisiøst forsøk på å skape en organisatorisk overbygning over et bredt spektrum av alternative virksomheter, boligkollektiver i Amsterdam og biodynamiske gårdsbruk i Friesland, små butikker drevet av mennesker med alternativ innstilling, aksjonsgrupper og nabolagskomiteer, studentorganisasjoner osv.
Allerede etter et år måtte likevel kabouterne innse at de hadde strukket seg for langt. Fristaten ble oppløst i 1971, i påvente av større modenhet i samfunnet for de nye ideene.
I løpet av 1960-årene gjennomgikk også amerikansk radikalisme et totalt hamskifte, og sto etterhvert fram med fargesprakende masse-appell. Katalysatoren i denne forvandlingen var de psykedeliske stoffene, som LSD og peyote.
LSD var først framstilt av den sveitsiske kjemikeren Albert Hoffmann i 1939, og viste seg etterhvert å ha en liknende virkning som slike tradisjonelle enteogener som peyote (meskalinkaktus) og psilocybe (magisk sopp). Disse preparatene har i mange kulturer vært brukt som hjelpemidler til å oppnå dypere bevissthet i religiøse seremonier. LSD ble tatt i bruk av vestlige kunstnere som Aldous Huxley, og seinere entusiastisk anbefalt av en gruppe psykologer fra Harvarduniversitetet, med Timothy Leary i spissen.
I 1965, ble LSD ble forbudt i USA, men da hadde bruken allerede spredt seg ukontrollert til store grupper mennesker, ikke minst musikere og andre kunstnere. mange av disse forsøkte å formidle sine psykedeliske opplevelser såvel i sin kunst som i sitt daglige liv. To av beatpoetene fikk særlig innflytelse på den framvoksende psykedeliske kulturen, det var Allen Ginsberg og Gary Snyder. Ginsberg, som var kjent for sin bramfrie tale, skulle bli den mest populære av beatpoetene i den nye hippiekulturen.
Snyder hadde tilbrakt flere år som buddhistisk munk i Japan, og var dessuten svært opptatt av de indianske kulturene i Nordamerika. Han pekte på teknologiens økologiske konsekvenser, og satte dem i metafysisk perspektiv.
I essaysamlingen Earth Household trekker Snyder en historisk tråd fra neolittisk gudinnedyrking via gnostisk, tantrisk og sjamanistisk religiøsitet til hippiekulturen, som han betegner som den nye stammekulturen.
Hos beatnikene var det blitt røykt mye marihuana, og stoffer som amfetamin og heroin var slett ikke ukjente. Men det var likevel en helt ny verden som åpnet seg gjennom de psykedeliske eksperimentene, og møtet med denne nye verden skulle få varig innflytelse på global kultur.
De kunstneriske uttrykkene endret seg dramatisk. Rock og folkemusikk ble smeltet om til abstrakte skiftevis vakre og skremmende lydmalerier når musikere som Grateful Dead og Jefferson Airplane gikk på scenen i LSD-satori. Musikerne kunne opptre på en scene der de ble badet i skiftende lysmønstre. I 1966/67 var popmusikken dominert av psykedelia. På albumet Revolver spilte the Beatles under titelen Tomorrow never Knows inn en tekst Timothy Leary hadde hentet fra tibetansk buddhisme.
Det ble utviklet spennende visuell kunst, både i tradisjonelle medier og i massemedier som plakater, tegneserier og aviser. Og det ble gjort mange forsøk på å bryte ned grensene mellom kunstformene og mellom opptreden og dagligliv. Teatergrupper henvendte seg direkte til publikum, og forsøkte å trekke publikum inn i sine forestillinger.
I Golden Gate Park dukket det opp ei gruppe som kalte seg The Diggers. De serverte gratis mat til alle som vil ha, og delte ut løpesedler med angrep på pengesystemet. Dessuten stilte de opp en dørkarm som de kalte referanseramma. Og spørsmålet til de forbipasserende var: tør du gå inn i ei ny referanseramme?
De opposisjonelle bladfillene endret seg fra grisete svarthvittlefser til fargesprakende utfordringer til leserens oppmerksomhet. Noen av disse bladene, som San Fransisco Oracle dukket fra tid til annen opp også i Oslo.Akkurat som hos kabouterne ble det i California lagt vekt på å realisere drømmesamfunnet her og nå. Mange hippier mente det nye samfunnet måtte bygges utenfor de forurensede og moralsk forkvaklede storbyene. De opprettet derfor store og små kollektiver, communes. I dette trakk de på en lang amerikansk tradisjon av reformatorer og minoriteter som hadde søkt trygghet i autonome samfunn, men også på anarkistiske og premarxistiske strømninger i europeisk sosialisme.
Mange fortalte at de under innflytelse av psykedelika fikk kontakt med jordklodens egen bevissthet, og så opprettelsen av jordbrukskollektiver som et steg tilbake til en tapt kontakt med naturrikene. Den norske filosofen Arne Næss brukte erfaringene fra psykedeliske eksperimenter til å stimulere sin innflytelsesrike utvikling av empatisk og ikkevoldelig panteisme under navnet dyp økologi.
Som en samlebetegnelse for de mange ulike forsøkene på å etablere alternativ praksis oppsto begrepet The Counterculture - motkulturen. Radikale akademikere av ulik tapning bidro til å konstruere en teoretisk overbygning over den psykedeliske alternativkulturen. Theodore Roszaks bøker var viktige for mange, ikke minst The Making of a Counterculture og den seinere Where the Wasteland Ends der Roszak trekker paralleller mellom motkulturen og de romantiske og mystiske tradisjonene i europeisk kultur, med den visjonære poeten og billedkunstneren William Blake som hovedeksempel.
Nærmere tradisjonell sosialisme sto Murray Bookchin, som hadde beveget seg fra trotskisme til anarkisme, og som i motkulturen, liksom hos kabouterne som han kjente godt til, så et nytt revolusjonært subjekt til erstatning for arbeiderklassen, som Bookchin mente var blitt integrert i det kapitalistiske forbrukssamfunnet.
Det punktet der hippienes motkultur skilte seg sterkest fra de dominerende radikale strømningene i etterkrigstida, spesielt i Europa var likevel i åpenheten for åndelig opplevelse, en åpenhet som vi har sett ble kraftig stimulert gjennom bruken av psykedeliske substanser.
Både innenfor og utenfor de store religionenes varierende rammer har det vært radikale religiøse bevegelser gjennom tidene. Teosofien har siden slutten av 1800tallet vært en viktig ingrediens i det som kalles det kultiske miljø; et knippe alternative holdninger som i våre dager trer fram i new-age bevegelsen. Blant bestanddelene i dette kultiske miljøet er naturmedisin, dyrevern, vegetarisk kosthold, astrologi og mye annet.
Et mangfold av slike religiøse sekter og smågrupper dukket fram i hippiebevegelsens kjølvann. Disse spente fra det anarkistiske til det totalitære; fra det evangeliske til det satanistiske innen det kristne verdensbilde, men også langt hinsides kristendommen.
Hippiene studerte østlige religiøse og mystiske tradisjoner som buddhisme, hinduisme, taoisme og islamsk sufisme. De finkjemmet vestens religiøse roteloft og dukket henrykt fram med slike skatter som astrologi, gnostisisme, kabbala og rituell magi. Moderne reformuleringer som teosofi, antroposofi og Gurdjieffs læresystem ble også trukket fram i lyset.
Sist men ikke minst fattet hippiene interesse for sjamanisme og for Amerikas egne indianske tradisjoner. Særlig var det stor interesse for den intrikate mytologien og profetiene til Hopi-indianerne i Arizona. Bøkene til Carlos Castaneda, som presenterer en meksikansk sjamanisme med utstrakt bruk av naturlige psykedelika, kraftplanter, vakte også betydelig interesse.
Et titalls medlemmer deltok fra starten av; men i tillegg til denne kjernegruppa var det mange som deltok i kortere tid, eller på et løsere grunnlag. De fleste medlemmene av Arbeidskollektivet - ca ti voksne og tre barn i ulike aldre - bodde i 1970/1 sammen i et stort, leidd hus på Nesodden og pendlet til Hjemsgate. Formue, i form av boliger eller eiendeler fra tidligere faser av livet ble bare delvis trukket inn i fellesskapet.
I den eneste virkelig felles trykksaken fra det opprinnelige Arbeidskollektivet, Kimen, finner vi ei forside med et knippe mannlige helter som spenner fra Jesus, Mao og Timothy Leary til rockestjerner og kunstnere som Andy Warhol. De to eneste kvinnene er halvnakne, anonyme fotomodeller.
Denne fordelingen, som skulle gjenspeile de viktigste innflytelsene på fellesskapet, ble skarpt kommentert av kollektivets kvinnelige medlemmer, og utløste en dyptgripende debatt om kjønnsroller og om arbeidsfordelinga i gruppa og i samfunnet generelt.
Kjønnsrollene ble tøyd i de motkulturelle miljøene på begge sider av Atlanteren. Feminisme og homoaktivisme fant naturlig plass innenfor den eklektiske nye kulturen, og kjernefamiliens rolle som samfunnets grunnelement ble trukket i tvil. I arbeidskollektivet ble denne debatten ble stimulert av Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, ei bok der Friedrich Engels hevder at stammesamfunnet, og ikke kjernefamilien, er menneskets naturlige måte å organisere samlivet på.
Flere av arbeidskollektivets kvinnelige medlemmer ble med i organisasjonen Nyfeministene. Sympatien for den konkurrerende organisasjonen Kvinnefronten var liten - kvinnefronterne ble ansett som dogmatiske og autoritære, og samarbeidet dessuten nært med maoistene i SUF.
I fellesboligen på Nesodden var det både parforhold og enslige. De mer eller mindre etablerte parene bodde på egne rom, mens de fristående hadde en felles sovesal. Arbeidskollektivet praktiserte en høy grad av praktisk likestilling gjennom arbeidsrotasjon. Alle oppgaver skulle kunne utføres av enhver, og medlemmene i kollektivet vekslet derfor på matlaging, servering, barnepass, baking, reingjøring og alle andre oppgaver både i Hjelmsgate og i den felles boligen på Nesodden. Folk som ikke ville utføre alle forefallende arbeidsoppgaver forlot kollektivet.
Den felles økonomien var slett ikke uprobematisk. Teorien var at den som trengte penger skulle ta dem fra felleskassa, men det viste seg fort at enkelte brukte langt mere penger enn andre, det ble derfor innført et system der større utgifter måtte godtas av allmøtet.
Sentrum i arbeidskollektivet var det makrobiotiske kjøkkenet. Utover dette kunne de enkelte deltakerne ha mange ulike politiske og åndelige standpunkter, men på kjøkkenet, i felleskapets hjerte, var zen makrobiotikk utgangspunktet.
Ohsawas makrobiotikk var først og fremst en ernæringsfilosofi. Ohsawa mente han hadde helbredet seg selv for kreft ved å legge om kostholdet fullstendig. Fra dette enkle utgangspunktet utledet han en komplett verdensanskuelse som forente buddhisme og taoisme. Arbeidskollektivet knyttet seg til et nettverk av makrobiotiske spisesteder over hele verden.
Makrobiotikken tar utgangspunkt i dialektikken mellom yin og yang (og de ivrigste mao-sympatisørene hevdet at den kinesiske diktatoren egentlig var taoist). Best fysisk og psykisk helse oppnår man ved å spise balansert mat, og unngå ytterligheter. Den ideelle føde er hel ris.
Kjøtt er sterkt yang og må bare inntas i små mengder. Sukker og andre søtsaker som er sterkt yin, må også unngåes. Kaffe, tobakk og alle typer rusmidler ødelegger kroppens naturlige balanse, og har ingen plass i makrobiotikken.
Den makrobiotiske kostholdslære tar utgangspunkt i japanske matvarer, og mange av dem var ikke tilgjengelig i norske forretninger, heller ikke i den nystartede Heliosbutikken. Der solgte de først og fremst produkter framstilt etter Rudolf Steiners biologisk-dynamiske jordbruksmetode, og Steiner var ingen tilhenger av japanske matvaner.
En delegasjon reiste fra Hjelms gate til Limafabrikken i Belgia, der man framstilte matvarer som tilfredsstilte Ohsawas krav, og ellers fulgte hans filosofiske og praktiske system. Kollektivet inngikk en avtale om import av Lima-produkter, men tønnene og sekkene var store. For å unngå å sitte med for stort lager, oppfordret man kunder på spisestedet til å melde seg inn i Forbrukerforeninga for naturlig mat, og få kjøpt Miso, Tamari, Tahin, brun ris og andre eksotiske produkter til lave priser.
Helt fra de første planene for et alternativt senter i Hjelms gate 3 hadde et element av åndelig søken vært tilstede. Axel Jensen drømte om å få den indiske samtidsfilosofen Krishnamurti til å holde foredrag i hagen. Det skjedde aldri, men Krishnamurtis elev Vimala Thakar, kom det første året. Mange av de opprinnelige deltakerne i arbeidskollektivet var interessert i den russiske esoterikeren Gurdjieffs fysiske øvelser, og det store rommet fungerte en stund som øvingslokale for ei teatergruppe som forsøkte å bruke Gurdjieffs bevegelsesfilosofi i sin kunst.
Medlemmene av arbeidskollektivet supplerte sine studier i makrobiotisk taoisme med praktisk spådomskunst gjennom flittig bruk av det gamle kinesiske oraklet I Ching. Enkelte var også interessert i andre varianter av spådomskunst, som astrologi og tarotkort. Blant gjestene i Hjelmsgate var det mange som studerte teosofi og den beslektede retningen antroposofi, for ikke å snakke om buddhisme og hinduisme.
Makrobiotikken var, som vi har sett, negativ til alle former for stimulanser. Mange medlemmer av kollektivet røykte likevel tobakk,. Det var desuten et visst forbruk av alkohol. De fleste kollektivistene hadde erfaring med hasj og LSD, og enkelte fortsatte å røyke hasj i kollektivperioden, mere eller mindre hyppig. Det forekom også bruk av LSD innen kollektivets rammer.
Hasjrøykinga skapte mye uenighet, så vel i fellesboligen på Nesodden som i huset i Hjelmsgate, og var en medvirkende årsak til at kollektivet gikk i oppløsning allerede etter ett år.
Ulike politiske holdninger skapte også konflikter. En ivrig FLN-tilhenger hengte opp et bilde av Ho Chi Minh på veggen i bakeriet, der det hver dag av ulike kollektivister ble bakt 30- 40 surdeigbrød. Noen av anarkistene protesterte mot å jobbe foran ansiktet til en slik autoritær Storebror. De delte nok maoistenes avsky for USAs krigføring i Vietnam, men ikke deres tro på at landet hadde bruk for et marxistisk diktatur.
Kollektivets mao-sympatisører foreslo nå at alle kollektivets medlemmer skulle gjennomgå Grunnsirkelen i marxismen-leninismen Mao-tse-Tungs Tenkning, som var det viktigste redskapet for å rekruttere medlemmer til maoistbevegelsen. Men kollektivistene viste seg lite mottakelige for autoritære ideologier. Enkelte hadde dessuten kunnskaper om arbeiderbevegelsens og de sosialistiske gruppers historie som undergravde kurslederens resonnementer. Studiesirkelen ble derfor aldri fullført, og kollektivet vendte seg mot anarkistisk politikk i stedet.
Om eksperimentene med kollektivt liv og arbeid kanskje hadde størst ideologisk tyngde, har det vært de motkuturelle trykksakene, og særlig da Gateavisa som har fått størst nedslagsfelt.
Garveribygningen var altså hjem for flere alternative aviser allerede før arbeidskollektivet ble opprettet. Arbeidskollektivet tok opp i seg Futurum Forlag og avisa PH, og satte seg snart fore å skape et nytt organ med navnet Kimen. Ett nummer ble produsert etter allmøteprinisppet, men allmøter var ikke i lengden en egnet måte å drive avis på. Etter endeløse diskusjoner var Kimen 2 ikke i nærheten av å bli realisert.
Iben Hjort, mannen som hadde hatt PH og Futurum Forlag med seg inn i arbeidskollektivet, var utålmodig, og bestemte seg for å stensilere opp viktig informasjon om hus som kunne okkuperes. Han la til et par smånotiser om andre saker, og satte titelen Oslo Gateavis øverst på arket. Snart var mange av kollektivmedlemmene engasjert i å lage et nytt nummer av Oslo Gateavis, og over nyttår ble det bestemt å endre navnet til Gateavisa, for lettere å å kunne spre blekka over hele landet.
Gateavisa skulle vokse seg stor og sterk, og oppnå en forbausende lang levetid. men Futurum forlag, som den dag i dag figurerer som utgiver av Gateavisa, har også vært ansvarlig for trykksaker som tegneseriebladene Feite Freddy og Psykose, lyrikkmagasinet Fridikt og et antall bokutgivelser. Redaksjonlokalene og deres utstyr har dessuten vært stilt til disposisjon for en rekke andre trykksaker som blant annet omfatter motkulturmagasinet Trollskrift og det seksualpolitiske bladet Bang!.
Gateavisa inspirerte et mangfold av mere eller mindre vellykkede trykksaker landet rundt. En periode lot det til å være gateaviser i hver eneste bygd med et minimum av selvrespekt. I 1972 ble det gjort et forsøk på å samordne alle disse trykksakene, og det ble opprettet en paraplyorganisasjon med navnet Muldvarpkretsen, som omfattet et titalls publikasjoner av varierende karakter, heriblant Værk, Byavisa, Dikt og Datt, Tun, Bvis, Ett Blad, Magasinfrosk og Vannbæreren.
Det ble også startet mange trykksaker for vordende lyrikere knyttet til dette nettverket; Dikt og Datt og Forlaget For Flere slapp til mange debutanter som siden har blitt respekterte forfattere; f.eks. Jo Gjerstad, Erland Kiøsterud og Lars Saabye Christensen. Ingvar Ambjørnsen og Kaj Skagen var heller ikke langt unna.
Flere steder i landet var det sist på sekstitallet oppstått små og store anarkistgrupper. Ettervinteren 1971 skulle de viktigste av dem selge Gateavisa over hele landet. Det ble produsert et spesielt første-mainummer der hovedoppslaget dreidde seg om Haymarketanarkistene, som i 1888 hadde utløst den første førstemaidemonstrasjonen i Chicago.
Det viste seg imidlertid snart at anarkistenes behov for å utvikle et ideologisk talerør kom i konflikt med Gateavisas bredere alternative målsetting, og sommeren 1971 ble det derfor bestemt å starte et eget organ for anarkistene med navnet Folkebladet. Den konflikten som utspant seg her, avspeilet en bred debatt som gikk gjennom anarkistbevegelsen internasjonalt på denne tida. Den klassiske anarkismen var et radikalt element i arbeiderbevegelsen, basert på kompromissløs motstand mot arbeidsgivere og byråkrater, mange av de unge anarkistene var derimot studenter og arbeidsledig ungdom med et utseende og en oppførsel som provoserte den eldre generasjon.
I den nye anarkistbevegelsen i Norge representerte Gateavisa de motkulturelle tendensene. Andre anarkister forsøkte å danne grupper med klarere ideologi og bedre organisasjon, men heller ikke i disse gruppene var det noen klar klassekampholdning, og langt de fleste deltakerne var ungdom under utdanning.
Amerikaneren Murray Bookchin formulerte anarkistisk teori basert på mobilisering rundt forbruker og miljø-spørsmål, og anarkistiske studenter i Paris og andre steder mobiliserte på grunnlag av misnøye med utdanningssystemet. Men det ble fortsatt utviklet anarkistisk teori som i større grad bygde på arbeiderbevegelsens tradisjoner.
Den greske psykologen Cornelius Castoriadis var, under navnet Paul Cardan, en av drivkreftene i den engelske organisasjonen Solidarity, som så for seg en revolusjonær organisering basert på lokale råd, og tok avstand fra marxistiske organisasjonsmodeller. Arbeiderstyrte bedrifter, etter syndikalistisk mønster, var et viktig ledd i denne modellen, men Solidarity forutsatte også at råd kunne springe ut av andre typer fellesskap, f.eks. et nabolag eller ei grend.
Norske anarkister oversatte og spredde skrifter av både Cardan og Bookchin, foruten klassiske anarkister som Krapotkin og Bakunin. Norske bidrag var skrevet av bl.a Tor Selstad og Ingar Knudtsen. Forsøkene på å bygge opp en varig landsdekkende anarkistorganisasjon med felles program og egen avis har likevel ikke ført fram. Den motkulturelle anarkismen til Gateavisa har vist seg mere levedyktig.
Arbeidskollektivet i streng forstand eksisterte bare i ett år. Sommeren 1971 ble det oppløst. Navnet lever imidlertid videre som betegnelse på en løs organisasjon med ansvar for leie av lokalene i Hjelmsgate og framleie til et skiftende knippe av organisasjoner og grupper. Noen av de tidligere virksomhetene i huset ble ført videre som uavhengige smågrupper under denne paraplyen.
I løpet av de trettifem år som har gått siden det makrobiotiske spisestedet åpnet, har såvel vegetarisk helsekost som giftfritt jordbruk i ulike tapninger blitt aksepterte deler av norsk kosthold. Spisestedet i Hjelmsgate har fortsatt å servere billig vegetarmat, men den makrobiotiske ideologien ble ikke videreført, og både råvarene og den ferdige maten har siden vært av varierende kvalitet.
Bokkafeen ble allerede i 1971 overtatt av marxistlenister og innlemmet i deres partibyggende kjede av oktoberbokhandler. Boklageret ble flyttet fra Hjelmsgate til et lokale i Kristian Augusts gate, av kontraktmessige årsaker måtte forretningsdriften der bære navnet I. Tronsmo, og under det navnet lever den videre der etter at oktober-kjeden ellers er avviklet. I arbeidskollektivets lokaler ble det opprettet en ny bokkafe, Jaap van Huysmands Minde, oppkalt etter den anarkistiske skurken i Øvre Richter Frichs bokserie om Jonas Fjeld. Jaap, som den heter til daglig, har hatt hovedvekt på anarkistisk litteratur, tegneserier og litt motkulturplukk ellers.
Gateavisa har vært og er fortsatt den mest kjente virksomheten i Hjelmsgate 3. Med skiftende redaksjonsmedlemmer og varierende kvalitet både når det gjelder innhold og layout, har blekka i trettifem år vært til glede og irritasjon for mange. Våren 2006 rykket et nytt engasjert lag inn i redaksjonen, og ser ut til å kunne skape en ny interessant periode i bladets liv. Interessen for metafysikk og alternativ religiøsitet har vokst opp til en hel krattskog av grupper. Mange av disse har et kommersielt preg som ikke utfordrer det bestående på noe vis, nærmere de motkulturelle holdningene ligger slike grupper som nypaganister, hekser og fornyere av norrøn religion.
Kollektivbevegelsen later til å være død, og strømmen av ungdom som vil vende tilbake til naturen sterkt redusert, men økologisk jordbruk sprer seg stadig, og økologiske matvarer fås kjøpt i dagligvarebutikker over hele landet. Miso, tamari og andre spesialiteter som forbrukerforeninga måtte importere spesielt i 1970, finnes nå i alle helsekostbutikker, men den makrobiotiske bølgen har forlengst lagt seg.
Arbeidskollektivet i Hjelms gate var i 1970/71 et brennpunkt der mange nye impulser ble podet inn i det moderne Norge. Noen av disse impulsene har vokst videre, noen har sovnet stille inn. Alle har de forandret seg i møtet med norsk virkelighet.