Fra boka
Historiens Hemmeligheter -
myter, magi og mystikk fra Atlantis til Harry Potter
av Jan Bojer Vindheim
Kagge Forlag, Oslo 2005.

For en liten generasjon siden ble religion her hjemme automatisk assosiert med kristendommen, å være religiøs har vært det samme som å være kristen. Og mange tok det for gitt at religiøsiteten snart ville dø ut, som en nødvendig konsekvens av modernisering og folkeopplysning.

Slik har det som kjent ikke gått. Riktignok har oppslutningen om de etablerte kirkenes gudstjenester vært synkende, men interessen for religiøsitet utenfor disse rammen har økt. Dette gjelder både for fremmede religioner; slik som katolisisme, islam, hinduisme og buddhisme, men ganske særlig gjelder det for en lang rekke religiøse organisasjoner og strømninger som gjerne betegnes som nye religioner. Vi skal få se at disse "nye" religionene har en lang historie bak seg.

Religionsforskeren Wouter Hanegraaff skjelner mellom new age og et videre felt som han kaller nyreligiøse bevegelser. I tillegg til de strømningene som faller inn under newage-begrepet, omfatter nyreligiøse bevegelser også en rekke, tildels vel etablerte, bevegelser med sitt utspring i siste halvdel av det nittende århundre.

Men de nye religiøse strømningene uttrykker seg ikke bare gjennom organisasjoner som menigheter og sekter. De er gjennom filmer, bøker og tvprogrammer blitt deler av vår felles kulturelle hverdag. De spenner fra det mest trivielle sludder til de mest sublime filosofiske vyer, fra kosmiske spekulasjoner til mer eller mindre gode råd om dagliglivets problemer.

Vi skal i denne boka se nærmere på hvordan disse nye religionene springer ut av gamle religiøse og kulturelle understrømninger i europeisk og etterhvert amerikansk kulturhistorie. For det er ikke slik at mystikk, okkultisme og magi er nye fenomener. De kan nok vise seg i nye klær, men under kjolen er likevel det meste som før.


Vestens mysterier
Når vi snakker om mystikk assosierer vi ofte til østens mystikk. Mystikk blir oppfattet som noe fremmed, noe som kommer fra det fjerne Øst. Men dette er en feilkopling. Der er ingen mangel på mystikere og mystiske organisasjoner i vesterlandets kulturtradisjon.

Sentralt i mystikken er den direkte opplevelsen av en høyere virkelighet gjennom ekstase. Denne opplevelsen har til alle tider og under alle himmelstrøk blitt skildret i forbausende likeartede ordelag. Religionshistorikere som Rudolf Otto og Mircea Eliade mener en slik mystisk erfaring er grunnlaget for all religion.

De menneskene som har personlige mystiske opplevelser forsøker gjerne å formidle sine erfaringer i språket til den framherskende religiøse tradisjonen - men siden det er snakk om personlige og sterke opplevelser vil beretningene ofte avvike fra den ortodokse lære, og derfor støte på motstand fra de etablerte religiøse strukturene og deres embetsmenn.

Den mystiske opplevelsen kan komme plutselig, uventet, eller den kan komme som resultat av en bevisst innsats. Mange har opplevd en mystisk innsikt i enerom, men det finnes også organisert mystikk.

Mysterier kan være religiøse sammenkomster der deltakerne gjennom spesielle ritualer søker å nå fram til kontrollerte mystiske opplevelser. Den som har gjennomgått et slikt mysterierituale sies å være innviet i mysteriene, og opptaksseremonien for det nye medlemmet kalles en innvielse. Det kunne - og kan - være en hel serie slike innvielser, der kandidaten etterhvert får stadig større innblikk i mysteriene; og en vil da snakke om innviede av ulike grader.

En kan si at en person er innviet i en grad med et særskilt nummer eller navn - eller en kan gi kandidaten en betegnelse som viser hvilken grad han eller hun har oppnådd. Denne boka inneholder mange eksempler på dette. Det er også vanlig med spesielle tegn og kodeord som de innviede kan kjenne hverandre igjen ved, og som skal forhindre at utenforstående skal kunne trenge inn.

Ofte vil det i mysteriesamfunn være slik at medlemmene får del i visse lærdommer som holdes skjult for de utenforstående. En slik indre lære kalles esoterisk og den kan ofte avvike fra den versjonen som legges fram for de utenforstående - den ytre, eller eksoteriske lære.

I gradinndelte organisasjoner, kan det ofte være slik at den indre lære bare er kjent av et lite fåtall som har nådd den høyeste graden av innvielse. Hemmelighetene er blitt gradvis åpenbart.


Okkult og esoterisk
De religiøse fenomenene vi skal ta for oss i denne boka er først og fremst av de typene som kalles esoteriske og okkulte. Begge ordene viser til noe hemmelighetsfullt - okkult betyr skjult eller mørklagt, mens esoterisk betyr forbeholdt noen få, utvalgte.

Esoterikere og okkultister hevder å ha adgang til viktige kunnskaper og opplevelser som er utilgjengelige for folk flest. De tar for seg kunnskapsområder som ligger i grenselandet mellom religion og psykologi.

Okkulte doktriner er lærdommer hvis historie i sannhet er lagt i mørke. En del av forklaringa ligger i det faktum at okkultismen tar for seg usynlige eller skjulte fenomener; korrespondanser mellom stjerner og mennesker eller mellom farger og toner. Okkultismen omfatter også kunnskaper om usynlige vesener, som engler, djevler, elementaler og ånder av ulike slag, samt kunnskaper om subtile energier og om høyere legemer som skal være endel av menneskets skjulte natur.

Det mørket okkultismen er innhyllet i, skriver seg delvis fra den undertrykkelsen de seirende oppfatningene har utsatt taperne for. Men mørklegginga har dessuten preg av en bevisst hemmeligholdelse fra de innviddes side.

De hemmelige kunnskapene om å manipulere naturen gjennomå påkalle ånders hjelp, eller gjennom telepati, levitasjon, materialisering og mye annet har kunnet misbrukes av den som ikke har hatt den rette moralske styrke. For å unngå at slike kunnskaper skulle falle i gale hender, har de blitt presentert bit for bit. Og de innerste hemmelighetene har vært forbeholdt noen ganske få, de har vært esoteriske i motsetning til den lære som har vært presentert for alle, den eksoteriske.

Esoterisk religion brukes i religionsvitenskapen også mere spesielt, ikke om en hemmeligholdt kunnskap men om et betsemt kunnskapsinnhold og en åndsfilosofisk tradisjon. Den franske religionsforskeren Antoine Faivre identifiserer fire nødvendige elementer i et esoterisk livssyn i denne betydningen:

1) Troen på korrespondanser;
2) Overbevisningen om at naturen er levende;
3) Dechiffrering av verdens hieroglyfer (samband mellom det synlige og det usynlige);
4) Personlig forvandling eller omdanning (innvielse)

Faivre presenterer dessuten ytterligere to kriterier som vanligvis er tilstede, men som han ikke anser som nødvendige. Det er en aktiv synkretistisk tendens og et system for formidling av doktrinene. Alle disse elementene vil vi støte på gjennom hele den framstillinga som følger.

For Faivre er okkultisme en snevrere merkelapp enn esoterisme. Han bruker okkult som betegnelse på noen versjoner av de esoteriske tradisjonene. En annen religionshistoriker, Wouter Hanegraaff, har utviklet Faivres terminologi videre, og reserverer bruken av begrepet okkultisme for de moderne esoteriske strømningene. Fullt så spesialisert vil jeg ikke være i denne boka - jeg vil bruke begrepene okkult og esoterisk litt om hverandre.

Skjulte makthavere
Adepter, eller mestere, er et navn på dem som behersker de okkulte kunstene. Teosofiens grunnlegger,, Madame Blavatsky, hevdet å ha sine kunnskaper fra et brorskap av innviede som levde i Tibet. Disse var igjen tilknyttet et globalt hierarki, det Store Hvite Brorskapet, eller den Store Hvite Losjen, som står bak alle religioner og mysterietradisjoner.

Det finnes også onde mestere, vil mange hevde, tilknyttet det Svarte Brorskapet. Disse bruker de okkulte kunnskapene til egoistiske formål og til skade for menneskehetens utvikling. Mulighetene for slike misbruk er også en årsak til hemmeligholdelse av okkulte kunnskaper. Omfattende misbruk av esoteriske kunnskaper var en viktig årsak til Atlantis' undergang, heter det for eksempel.

Det finnes selvfølgelig også mere finurlige varianter som regner med flere ulike grupper av skjulte mestere, noen velvillig innstilt overfor oss mennesker, andre fiendtlig innstilt, noen kanskje helt likegyldig, og noen som fra sitt høye utsiktspunkt rett og slett er nysgjerrig på menneskeheten, slik som vesle Hassein som i Gurdjieffs fortellinger ber sin bestefar Beelzebub å fortelle mere om de slimete tobeinte skapningene som visstnok holdt til på en av planetene i et fjernt solsystem han en gang hadde vært forvist til.

Mange av de personene og bevegelsene vi skal drøfte på de følgende sidene var, og er, optatt av å finne de skjulte mestrene og få del i deres kunnskap, andre påstår eller har påstått at de har funnet kildene til den skjulte kunnskapen og ønsker å formidle eller fortolke disse dype sannhetene til den uvitende menneskeheten, som du og jeg, kjære leser, nok må henregnes til.

Kjettere
Denne boka handler om kjettere i vestlig tradisjon. Et kjetteri må alltid defineres i forhold til en ortodoksi, og det ortodokse er i denne sammenheng de store kristne trossamfunnene; først og fremst den romersk-katolske kirken, som har dominert Europas religiøse liv i mere enn 1500 år; men også en rekke andre kristne kirker og trossamfunn, deriblant Den Norske Kirke.

Dermed ikke sagt at kjettere ikke kan være kristne; mange vil iallfall oppfatte seg selv som kristne, men det er i de fleste tilfelle en kristendom som er radikalt avvikende fra den ortodokse. I de første kapitlene i denne boka ser vi hvordan gnostikere, arianere, manikeere og katarer er blitt utstøtt og forfulgt av en kristen kirke som gjennom sin allianse med den verdslige statsmakt hadde fått mulighet til å bringe enhver kritisk røst (nesten) til taushet. Undertrykte kristne elementer er derfor et viktig element i de europeiske kjettertradisjonene. Rester av førkristne religioner er selvsagt et annet sentralt element.

Vi skal følge disse europeiske tradisjonene så langt tilbake vi kan. Vi skal se hvordan den flyter i små og store strømmer fra Europas fødsel i Middelhavets bølger til våre dagers religiøse bevegelser. Vi begynner med de prehistoriske kulturene i Babylon, Mesopotamia og Egypt, og viser hvordan elementer derfra ble ført videre i de klassiske greske og romerske sivilisasjonene.

I middelalderen føres disse tradisjonene videre i det skjulte, men dukker opp i dagen blant annet i endel religiøse og filosofiske bevegelser og ordenssamfunn. Omkring renessansen trer en reorganisert okkult filosofi fram; den hermetiske; som snart etter smelter sammen med rosenkreutzerbevegelsen og frimureriet.

I slutten av det nittende og de første årtiene av det tjuende århundret, utkrystalliseres en ny syntese, som også omfatter trekk av orientalsk religion, i Helena Petrovna Blavatskys teosofi og Rudolf Steiners antroposofi. I nær sammenheng med de teosofiske retningene utvikler det seg en renessanse for rituell magi gjennom Det Gyldne Daggry og andre grupperinger.

Madame Blavatsky står sentralt i denne fortellinga fordi hun la et grunnlag som ingen seriøs student av okkultisme eller moderne gnosis kan overse. Madame Blavatskys arbeide har ikke bare vært en forutsetning for de mange greinene på den vestlige okkultismens tre som alle - ofte uten å nevne hennes navn - presenterer hennes lære eller bruddstykker av den. Som den første til å gjennomføre en omfattende syntese av østlige og vestlige mysterielærdommer, har hun også banet vei for de mange orientalske mysterieskolene som idag blomstrer i vesten.

I siste del av det tjuende århundre ble de esoteriske tradisjonene knyttet sammen med observasjoner av mystiske himmelfenomener - ufoer eller flygende tallerkener, mens psykedeliske stoffer som LSD og meskalin stimulerte en ny interesse for mystiske tradisjoner og metafysiske systemer.

Og i de siste årtiene har de frø som i hundrevis av år hadde ligget skjult, og som Blavatsky, Gurdjieff og andre sådde på ny, blomstret opp i et uryddig mangfold av ideologier, terapier og begreper.


Lyset fra Vest
I våre dager opplever vi en invasjon av orientalske religioner. Dem skal vi bare ta for oss der de har direkte innflytelse på den europeisk og etterhvert amerikanske historien vi forteller.

De europeiske esoteriske tradisjonene har mange likhetspunkter med asiatisk esoterikk, og det har til alle tider vært kontakt mellom okkultister og mystikere i europeisk tradisjon og de ulike asiatiske skolene. Men den europeiske tradisjonen har hele tida hatt sitt eget særpreg og sine egne bidrag å komme med. Det er ikke sant at de religiøse impulsene alltid har gått fra orienten til Europa.

Når de ulike esoteriske og mystiske tradisjonene i våre dager befrukter hverandre i et globalt samspill, har den europeiske tradisjonen sine egne spesielle bidrag å komme med. Benjamin Walker mener at kristne impulser hadde avgjørende innflytelse på de første buddhistene. Og de utgavene av buddhisme og hinduisme som er blitt populære i Vesten i dag, har i større grad enn mange er klar over tatt farge av teosofien og andre europeiske impulser.

De europeiske okkulte og mystiske tradisjonene har vært virksomme i hele vår kulturs historie, om ikke alltid på overflaten. Vestens populærkultur er i det tjueførste kristne århundre sterkt preget av de gamle idéstrømningene vi skal ta for oss. Ikke bare Black Metal og gospel, men også vanlig mainstream popmusikk, populære filmer og bestselgende bøker har med større eller mindre alvor og engasjement tatt opp i seg elementer av kunnskaper som en tidligere snakket om med dempet røst, eller bak lukkede dører.

Filmer som Ringenes Herre og Harry Potter trekker fulle hus, og bøkene disse filmene er basert på velter bokhandlernes disker sammen med bestselgere som Da Vincikoden. Disse kulturuttrykkene viser hvordan begreper og forestillinger som inntil ganske nylig var forbeholdt de spesielt interessert nå er blitt allemannseie. Dette skal vi også se på.