Religionsvitenskapen og Blavatskys mestre

Mesteren Koot Hoomi,
malt etter HP Blavatskys anvisning

Helena Petrovna Blavatsky

Mesteren Morya,
malt etter HP Blavatskys anvisning

1: Innledning
2: Vitenskap og teosofi
2.1 Teosofien som moderniseringsprosjekt
2.2 Parapsykologien og mahatmaene
2.3 Teosofien som studieobjekt
3. Mange slags mestre
3.1 Tibetanske mestre
3.2 Transcendentale mestre
3.3 Interplanetariske mestre 3.4 Fysiske mestre
4: Avslutning

Litteratur

1: Innledning

I denne oppgaven vil jeg forsøke å se på hvordan et aspekt av en ny religiøs retning, teosofien, har blitt behandlet innen de akademiske studiene av religion.

Jeg vil først kort se på teosofiens vitenskapssyn, deretter vil jeg vise hvordan religionsvitenskapen har håndtert teosofi som studieobjekt. Til sist vil jeg gå mere detaljert inn på hvordan forskere og andre har framstilt de vise menn, mahatmaene eller mestrene, som teosofiens grunnlegger, Madame Blavatsky, hevdet var hennes lærere.

2: Vitenskap og teosofi

Betegnelsen teosofi har i europeisk åndsliv vært brukt om ulike varianter av kristen esoterikk, blant annet de mystiske systemene til Jacob Böhme og Emanuel Swedenborg. I denne oppgaven brukes ordet om den moderne religionsfilosofien som ble utformet av Helena Petrovna Blavatsky i perioden 1873-91.

2.1 Teosofien som moderniseringsprosjekt

Teosofiens framvekst må sees i sammenheng med utviklingen av religionsvitenskapen. Studiet av andre religioner enn kristendommen som var tatt opp sist på 1700-tallet skjøt fart først på 1800-tallet, blant annet gjennom offentligjøring på europeiske språk av en rekke hinduiske og buddhistiske skrifter. Dette hadde - sammen med motstanden mot den etablerte kristendommen i en bred sekulariserende strømning i europeisk kultur - lagt et grunnlag i den offentlige diskurs som teosofien kunne bygge på. Den moderne religionsforskeren Wouter Hanegraaff skriver:

H. P. Blavatsky’s modern theosophy is an example of of Comparative Religion on occultist premises, developed with the express intention of undermining established Christianity. (Hanegraaff 1998: 443) Teosofien forholdt seg også aktivt til den raske utviklingen av naturvitenskapelig kunnskap. Blavatskys verker skilte seg fra de fleste tidligere esoteriske læresystemer ved systematisk å benytte vitenskapelig argumentasjon og terminologi. Denne siden av den moderne teosofien er analysert av den svenske religionsforskeren Olav Hammer. (Hammer 2004: kapitel 5)

I sin samtid ble teosofien av mange, ikke minst i brede vitenskapelige kretser, oppfattet som et utbrudd av irrasjonalisme i klar opposisjon til det framvoksende rasjonalistiske verdensbildet. Det er likevel klart ikke bare at Blavatskys teosofi ble utformet på bakgrunn av sin tids vitenskapelige debatt, men at den oppsto som en del av det nittende århundres moderniseringsprosess. (Godwin 1994)

2.2 Parapsykologien og mahatmaene

Teosofien forsøkte altså å presentere okkultismen i en vitenskapelig språkdrakt. Dette bidro igjen til at det ble opprettet foreninger for vitenskapelige studier av paranormale fenomener. Organisasjonen Society for Psychic Research som ble dannet i 1884, var den første av en lang rekke slike organisasjoner som ønsket å granske mulige paranormale fenomener som telepati, teleportasjon, levitasjon m.fl.. Etterhvert er slike studier også blitt tatt opp ved flere universiteter under navnet parapsykologi.

Om teosofien har bidratt til at parapsykologien oppsto som forskningsfelt, har likevel det teosofiske verdensbildet funnet liten støtte i resultatene av slike studier. Det største tilbakeslaget kom allerede i 1885, da SPR sendte den unge Richard Hodgson til Adyar for å granske Blavatskys okkulte fenomener, herunder de såkalte mahatmabrevene.

Madame Blavatsky hevdet at hennes lære stammet fra et hemmelig brorskap av innviede, mahatmaene eller mestrene i Det Store Hvite Brorskap. Mahatmabrevene var en serie budskap noen slike mestre skulle ha formidlet til ulike mottakere på okkult vis. Hodgson konkluderte med at mahatmaene helt og holdent var produkter av H. P. Blavatskys fantasi og ikke hadde noen objektiv eksistens. Denne konklusjonen slo de fleste kritikere av teosofien, og de fleste religionsforskere, seg lenge til ro med, men konklusjonen har blitt nyansert av den siste tids forskningsarbeider, spesielt Paul Johnsons arbeider, som jeg vil komme tilbake til.

2.3 Teosofien som studieobjekt

Skjønt madame Blavatsky og hennes etterfølgeres teosofiske ideer og organisasjoner har hatt et bredt nedslagsfelt, har de inntil nylig vært gjenstand for liten akademisk interesse.

H. P. Blavatskys samtidige Max Müller var en av pionerene for sammwenliknende religionsforskning. Han hadde redigert den første større utgaven av sørasiatiske religiøse skrifter på europeisk språk, den volumiøse serien Sacred Books of the East. Müller mente seg kompetent til å avskrive Blavatskys (og Sinnetts) utlegninger av buddhistisk og hinduistisk esoterikk som misforståelser og fordreininger. (Fuller 1988:215) Han holdt seinere en foredragsserie i Oxford der han hevdet å avsløre det han mente var Madam Blavatskys falsknerier. (Cranston 1994:384/85)

En slik avvisning var lenge den eneste innfallsvinkelen til teosofi fra akademisk hold. På samme måte var den almene litteraturen om teosofi stort sett begrenset til enten apologetiske skrifter eller fiendtlige avsløringer. Roelof van den Broek skriver: Academic researchers generally tended to avoid an area of cultural expression that was widely regarded as inherently suspect; openly to express interest in these traditions might too easily endanger a scholar’s prestige among colleagues. (Broek & Hanegraaff 1998 : viii)

Ikke før de siste årtiene har teosofien for alvor blitt studert akademisk. Dette har skjedd som ledd i to ulike men sammenhengende akademiske projekter. Teosofien har nemlig vist seg relevant både for studiene av den esoteriske tradisjon i Europa og for studiene av den nyeste manifestasjon av denne tradisjonen, nemlig den mangfoldige nyreligiøsiteten.

Den vitenskapelige gransking av den moderne esoteriske tradisjon føres gjerne tilbake til utgivelsen av Frances Yates banebrytende studie Giordano Bruno og den hermetiske tradisjon i 1964. Denne boka åpnet et nytt perspektiv innen akademia ved å dokumentere den sterke hermetiske og magiske interessen hos såvel Bruno som mange andre av renessansens filosofer og vitenskapsmenn. Gjennom dette arbeidet viste Yates også at naturvitenskapelig forskning kan forenes med, og ofte er blitt forenet med, esoteriske og magiske verdensforståelser. (Faivre & Hanegraaff 1998:IX)

I forlengelsen av arbeidet til Yates, har religionshistorikeren Joscelyn Godwin, slik vi har vært inne på, kartlagt en klar sammenheng mellom teosofi og det nittende århundre opplysningsideer. (Godwin 1994)

Studiene av nyreligiøse bevegelser viser dessuten at teosofiens ulike varianter har hatt avgjørende betydning for framveksten av det kultiske miljøet som ligger under slike fenomener som New Age, og at teosofiske ideer har bred spredning i de nyreligiøse miljøene. (Tingay 2000)

Den franske religionshistorikeren Antoine Faivre, professor ved Sorbonne i Moderne esoteriske bevegelsers historie, har bidratt til å plassere Blavatskys teosofi i et åndshistorisk perspektiv. Han understreker betydningen av at de moderne esoteriske bevegelsene behandles med samme seriøsitet som de eldre utslagene av denne europeiske strømningen. (Faivre & Hanegraaff 1998:1 ff)

Erkjennelsen av teosofiens rolle for utviklingen av nyere vestlig religion kommer også til uttrykk ved at så vel Blavatsky som andre teosofer har fått bred plass i det nylig utgitte leksikonet for vestlig gnosis og esoterisme. (Hanegraaff 2005)

Ved Universitetet i Bergen ledet Lisbeth Mikaelsson og Ingvild Gilhus på 1990-tallet et prosjekt om Teosofien i Norge, som resulterte i flere hovedfagsoppgaver, hvorav noen er bearbeidet og utgitt i bokform. (Gilhus & Mikaelsson 1998a)

Den nyvakte akademiske interessen for teosofi henger dessuten sammen med en økende vilje til upartiske studier fra teosofenes egne rekker, en interesse som fra midten av 1980-årene har kommet til uttrykk i en serie konferanser om teosofiens historie og i tidsskriftet Theosophical History, som ble grunnlagt av teosofen Leslie Price i 1985, men som siden 1990 har vært redigert av James A. Santucci, professor i religionsvitenskap ved California State University i Fullerton.

3. Mange slags mestre

De hemmelighetsfulle skikkelsene som kalles mahatmaer eller mestre spilte en viktig rolle i utviklingen av moderne teosofi. Det var to av disse mesterne som skulle ha skrevet mahatmabrevene der Blavatskys modne teosofi først ble formulert. De fleste av disse mahatmabrevene var stilet til to englendere som bodde i India; A. P. Sinnett og A. O. Hume. A. P. Sinnett populariserte brevenes innhold i to bøker som han ga ut under eget navn, og som fikk stor betydning for utbredelsen av teosofi i Europa.

Selve mahatmabrevene er også utgitt i bokform i flere samlinger, og de fleste originalene er oppbevart på British Museum i London.

Det ble tidlig hevdet av teosofiens motstandere at mahatmaene var fullstendig fiktive, mens teosofiens tilhengere etterhvert utviklet forestillingen om innviede mestre videre ved ikke bare å tillegge mestrene overnaturlige egenskaper, men også en overmenneskelig natur. Denne utviklingen av mahatmabegrepet er beskrevet av Olav Hammer. (Hammer 2004:380 ff)

3.1 Tibetanske mestre

Går vi tilbake til H. P. Blavatsky, ser vi at hun er nøye med å understreke at mestrene var vanlige mennesker:

.. they are living men, born as we are born, and doomed to die like every mortal. We call them “masters” because they are our teachers; and because from them we have derived all the Theosophical truths... They are men of great learning, whom we call Initiates, and still greater holiness of life. (Blavatsky 1968: 288-89, forfatterens utheving)

Like nøyaktig er hun ikke med detaljene om mestrene. Til ulike tider gir hun skiftende informasjoner om deres bakgrunn og personlige detaljer. Mens hun de første årene i New York presenterte dem som representanter for Det Hermetiske Brorskap med sete i Luxor, Egypt, ble de seinere, i India og Europa, framstilt som representanter for Det Store Hvite Brorskap fra Shambala i Sentralasia, og flere av dem ble påstått å være bosatt i Tibet.

Wouter Hanegraaff påpeker at Blavatsky i sin presentasjon av mestrene holder seg innenfor etablert indisk tradisjon (Hanegraaff 1998:454), men forestillingen om hemmelige brorskap som formidlere av skjulte tradisjoner er også en integrert del av europeisk esoterisme. Innvielsen er ikke minst et bærende element i de mytologiske fortellingene om Christian Rosenkreutz, og kan også finnes i ulike varianter av frimureriet. (Gilhus & Mikaelsson 1998b:62)

3.2 Transcendentale mestre

Hos Madame Blavatskys etterfølger som teosofisk teoriprodusent, C. W. Leadbeater, begynte skildringen av mestrene å skifte. Hos ham ble de mere lik engler eller bodhisattvaer enn vanlige mennesker. Olav Hammer referer Leadbeaters bok Mestrene og veien slik:

The masters are regarded as beings who have evolved even further, and who have lost the need for any material form in the course of this process, yet choose to don a physical body in order to interact with ordinary humans. (Hammer 2004: 382)

En annen viktig viderefører av teosofien var Leadbeaters samtidige, Alice Bailey. Hun hevdet å stå i mental kontakt med mestren Djwahl Kuhl, også kalt Tibetaneren, og at innholdet i hennes bøker var diktert av ham via telepati. Liksom Leadbeater skildrer hun - men etter Tibetanerens diktat - mestrenes inkarnasjoner, boliger og yrker i detalj, samtidig som hun gjør det klart at deres fysiske legemer bare er midlertidige skikkelser som brukes frivillig av en inkarnerende bevissthet. (Bailey 1933:54 ff)

Det er naturligvis uenighet mellom de ulike teosofiske fraksjonene om hvem som har vært de rette videreførerene av Blavatskys arbeide, men hver fraksjon later til å ha akseptert sine lederes versjon av mestrene, stort sett uten å skjelne mellom Blavatskys versjon og seinere framstillinger.

Blant teosofiens motstandere har det vært vanlig å akseptere ulike teosofers mesterbilder som likeverdige, uten å spesifisere kilder. Peter Washington skriver f.eks.:

Immortal and immaterial, the Masters can inhabit material or semimaterial bodies at will (this point is not quite clear) and possess powers which enable them to move about the universe exercising their thaumaturgic and clairvoyant skills ... According to Blavatsky’s later description of the Brotherhood, this hierarchy is headed by the Lord of the World, who lives at Shamballa in the Gobi desert. The Lord of the World came originally from Venus with several helpers and now inhabits the body of a sixteen year old boy. (Washington 1995: 34)

Washington nevner ikke når denne gutten skal ha vært seksten år gammel, og har ingen referanser til Blavatsky eller andre teosofer til støtte for sin framstilling. En slik inkarnasjon av Sanat Kumara finner jeg ikke belegg for hverken i The Secret Doctrine eller Mahatmabrevene. Verre er det likevel at Washington blander sammen mestrene og deres overordnede. Blavatsky skjelner klart mellom Flammeherrene (som kom fra Venus) og mahatmaene. Vi må derfor anta at Washington har hentet detaljene fra Leadbeater, Bailey eller enda seinere framstillinger.

Nå er Washingtons bok en populærvitenskapelig framstilling, men heller ikke i akademisk sammenheng har det vært vanlig å skjelne mellom ulike teosofers framstillinger av mestrene. Slik kan Ingvild Gilhus skrive: “teosofene anser Kristus som mestrenes overhode” (Gilhus & Mikaelsson 1998a: 22) uten å spesifisere at dette er en versjon hentet fra Blavatskys etterfølgere C. W. Leadbeater og Annie Besant, eventuelt fra Edgar Cayces psykiske readings (Hammer 2004:383) som ikke har belegg hos Blavatsky, og også uten å få med seg Besant/Leadbeaters klare skille mellom mesteren Jesus og den kosmiske Kristusbevisstheten. (Leadbeater 1983:116/117, jfr. Hammer 2004:141 ff)

I den neoteosofiske bevegelsen Summit Lighthouse har mestrene gjennomgått en ytterligere metamorfose. De eksisterer nå først og fremst på høyere nivåer, og karakteriseres som oppstegne mestre (ascended masters). Bevegelsens ledere, Mark Prophet og seinere hans kone Elizabeth Prophet, hevder å stå i direkte kontakt med disse ulegemlige vesenene, men understreker samtidig at Det store Hvite Brorskapet, i tillegg til de kosmiske intelligensene, også omfatter mennesker som fortsatt er i fysisk inkarnasjon, til tross for at de har overvunnet sine karmiske begrensninger. (Whitsel 2003: 21, 35)

En slik omdefinering av mestrene innebærer likevel ikke noen sammenblanding mellom mestrene og flammeherrene. (Ascension Research Center 2006)

3.3 Interplanetariske mestre

Forestillingen om de opphøyde eller oppstegne mesterne ligger nært opp til de framstillinger av romvesener vi finner i mange moderne ufo-bevegelser, forestillinger som ikke lenger likner mye på madame Blavatskys opprinnelige versjon. Den danske religionsforskeren Mikael Rothstein som har arbeidet med ufo-religioner, skriver:

I de allra flesta fall är det tydligt att UFO-profeternas religiøse system står i stor tacksamhetsskuld till teosofin. Rymdbröderna i kontaktberättelserna liknar alltså på många sätt - båda i fråga om intention, lära och utseende - Mahatmorna eller Adepterna som är de tonangivande mytologiska gestalterna i det teosofiska trosssystemet. ... I motsats till teosofins traditionelle Mästare . som till övervägande del fungerar på vad som kallas för högre astrala plan - visar sig UFO-besättningarna helt konkret ... Kanske kann man säga att de metafysiska Mahtamorna i någon grad sekulariserats i UFO-profeternas berättelser, där de omskapats till mera fysiska varelser med fysiologiska behov. Å andra sidan är det antagligen mera korrekt att säga att de vedertagna teosofiska principerna i detta sammanhang inlagrats i en ny mytologisk kontext, och att de därför har förandrats. Exempelvis kommer rymdvarelserna ofta från Venus, liksom många av teosofins Mahatmor, men medan rymdvarelsererna kommer hit i flygande maskiner, färdades alltså Mahatmorna som frigjorda själor i kosmos, oberoende av tid och rom” (Rothstein 2003: 53 - 55)

Rothsteins observasjoner er interessante, men det mahatmabegrepet han gjengir mangler referanser. Det later til å bygge på Leadbeaters eller kanskje Prophets mahatmaforestillinger. Påstanden om at teosofiens mestre skulle komme fra Venus finnes f. eks. ikke hos Blavatsky. Den kan enten være (feilaktig) utledet fra Leadbeater, som omtalte forholdene på Venus ved flere anledninger, eller Rothstein har, i likhet med Peter Washington, forvekslet Blavatskys menneskelige mestre med de kosmiske formskaperne, Flammeherrene eller Kumaraene, som ifølge Den Hemmelige Lære skal ha kommet til jordkloden fra Venus. Dette er et tema som utbroderes av Alice Bailey (1983). Hennes nye detaljer er seinere blitt videreført i ufo-teoriene til Desmond Leslie. (Leslie og Adamski 1983:71 ff)

3.4 Fysiske mestre

Fra teosofisk side har det vært gjort mange forsøk på å slå fast hvor mestrenes fysiske oppholdssteder er og har vært. De fleste har tatt Blavatskys uttalelser bokstavelig ved å plassere disse stedene i Tibet.

Geoffrey Baborka bruker nærmere 500 sider på å plassere Blavatsky i Tibet såvel fysisk som religiøst (Baborka 1966), og Jean Overton Fuller hevder å ha identifisert et tempelkompleks i utkanten av den tibetanske byen Shigatse som det stedet der H. P. Blavatsky oppholdt seg i 1868. (Fuller 1988:23-26) Også Sylvia Cranston forutsetter at Madame Blavatsky har besøkt fysiske mestre i Tibet (Cranston 1994).

Religionshistorikere som har behandlet teosofien har derimot, i likhet med teosofiens motstandere, forutsatt at mestrene ikke har hatt reell eksistens, og har følgelig vært mere opptatt av å bevise at Blavatky ikke har vært i Tibet, ikke har kjent til tibetanske doktriner osv. (f. eks. Hammer 2004:131 ff)

En helt annen innfallsvinkel har religionshistorikeren K. Paul Johnson valgt. Han forutsetter at Blavatsky med sine uklare beretninger om mestre har forsøkt å tåkelegge sine forbindelser til en rekke menneskelige lærere som av ulike grunner ikke ønsket å stå fram. Johnsons utgangspunkt er altså hverken total aksept eller total avvisning av Blavatskys informasjoner, men en tålmodig gransking av fakta med sikte på å finne fram til de underliggende, maskerte realiteter.

Johnson forsøker å rekonstruere det nettverket av kontakter som Blavatsky hadde bygd opp gjennom sine mange år som omflakkende søker. Han nevner en lang rekke personer som det er kjent at HPB sto i kontakt med som forbilder for mestrene i ulike stadier av hennes karriere.

Når det gjelder perioden etter at Olcott og Blavatsky flyttet til India antar Johnson at Blavatskys ofte selvmotsigende påstander om at mestrene holdt til i Tibet var begrunnet i et ønske om ikke å avsløre sine forbindelser med reelle mennesker. Han identifiserer Maharajaen av Kashmir, Ranbir Singh som et sannsynlig forbilde for mestren Morya. Videre foreslår han at sikh-lederen Thakar Singh Sandhanwalia var forbilde for Koot Hoomi.

Underveis til disse kontroversielle konklusjonene rehabiliterer Johnson langt på vei en av Richard Hodgsons mest omstridte påstander, nemlig at HPB bevisst motarbeidet britiske imperiale interesser under sitt opphold i India. Johnson følger likevel ikke Hodgson i at hun var aktiv agent for Russland (Johnson 1994).

Johnsons teorier er godt underbygd, men har ikke vært populære hverken hos teosofene selv eller hos deres motstandere. Ingen teosofiske forlag ville utgi hans bøker, men etter at de ble utgitt av akademiske forleggere har flere teosofiske tidsskrifter funnet plass til angrep på dem (se f. eks. Pratt 1997, Caldwell 2004).

4: Avslutning

Vi har sett at teosofien er en esoterisk variant av det nittende århundre moderniseringsprosjekt, som lenge ble neglisjert av akademisk religionsforskning. Studier av nyreligiøse bevegelser og av esoterisk tradisjon har imidlertid ført til økt interesse også for teosofien og dens betydning.

Den teosofiske forestillingen om mahatamaene er ofte blitt karikert og avvist som oppspinn. Dette har sammenheng med hvordan forestillingen ble tatt opp og videreutviklet både hos teosofene selv og i det bredere kultiske miljø. Mahatmaene har blant annet bidratt til populære forestillinger om besøkende fra verdensrommet.

Den akademiske anerkjennelsen av teosofien som studieobjekt har gjort det mulig for K. Paul Johnson å forsøke å skrelle vekk både seinere mytologisering og Blavatskys egen tåkelegging. Johnson har tatt utgangspunkt i mahatmaenes rolle som kunnskapsformidlere og som politiske støttespillere for det teosofiske prosjektet og funnet fram til personer i Blavatskys historie som kan ha vært modeller for mahatmaene.

Den metoden Johnson har valgt er å hverken forkaste eller godta Blavatskys og andre teosofers informasjon uten videre, men i stedet å granske dem med vanlige faghistoriske metoder. Uten å ta stilling til Johnsons konklusjoner, vil jeg karakterisere hans metode som fruktbar og hans resultater som spennende.

Tilsvarende metoder anvendt på andre uavklarte spørsmål i teosofiens historie, som for eksempel opphavet til Blavatskys mystiske kildeskrift Dzyans Stanzer, vil antakelig også kunne vise seg fruktbare.

* * *

Litteratur

Ascension Research Centre (2006) Seven Holy Kumaras. http://www.ascension-research.org/kumaras.html (16.mai 2006)
Baborka, Geoffrey A. (1966) H. P. Blavatsky, Tibet and Tulku. Adyar, Theosophical Publishing House.
Bailey, Alice A (1933 [1922]) Initiation, Human and Solar. London, John M. Watkins
Bailey, Alice A. (1973 [1925]) A Treatise on Cosmic Fire. New York, Lucis Publishing Company
Blavatsky, H. P. (1968 [1889]) The Key to Theosophy. London, Theosophical Publishing House.
Blavatsky, H. P. ( 1974 [1888]) The Secret Doctrine. Volumes I and II, Los Angeles, The Theosophy Co.
Broek, Roelof van den & Wouter J. Hanegraaff , eds. (1998) Gnosis and Hermeticism from Antiquity to Modern Times. New York, SUNY Press.
Caldwell, Daniel H. (2004) K. Paul Johnson's House of Cards? A Critical Examination of Johnson's Thesis on the Theosophical Masters Morya and Koot Hoomi http://www.blavatskyarchives.com/johnson.htm (15.05 2006)
Cranston, Sylvia (1994) HPB. The Extraordinary Life and Influence of Helena Blavatsky, Founder of the Modern Theosophical Movement. New York, Tarcher/Putnam.
Faivre, Antoine (1992) Ancient and Medieval Sources of Modern Esoteric Movements. s 1-70 i Faivre & Needleman (eds) Modern Esoteric Spirituality. London, SCM Press.
Faivre, Antoine & Wouter J. Hanegraaff (eds,1998) Western Esotericism and the Science of Religion GNOSTICA #2. Leuven, Peeters.
Fuller, Jean Overton (1988) Blavatsky and her Teachers. London, East West Publications.
Gilhus, Ingvild Sælid og Lisbeth Mikaelsson (red, 1998a) Skjult visdom - universelt brorskap. Teosofi i Norge. Oslo, Emilia forlag
Gilhus, Ingvild Sælid og Lisbeth Mikaelsson (1998b) Kulturens refortrylling. Nyreligiøsitet i moderne samfunn. Oslo, Univesritetsforlaget.
Godwin, Joscelyn (1994) The Theosophical Enlightenment. Albany, SUNY Press
Hammer, Olav (2004) Claiming Knowledge. Strategies of Epistemology from Theosophy to the New Age. Leiden, Brill
Hanegraaff, Wouter J. (1998) New Age Religion and Western Culture. Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Albany SUNY press.
Hanegraaff, Wouter J. (ed.) (2005) Dictionary of Gnosis & Western Esotericism. Leiden, Brill.
Johnson, K. Paul (1994) The Masters Revealed. Madame Blavatsky and the Myth of the Great White Lodge. Albany, SUNY Press
Leadbeater, C. W. (1911) Mestrene og veien. Kristiania, Blytt & Lunds Forlag
Leadbeater, C. W. (1983) The Christian Gnosis. London, The St. Alban Press.
Leslie, Desmond og George Adamski (1983 [1953] Flygende tallerkener er landet. Oslo, Ernst G. Mortensens forlag.
Pratt , David (1997) The Theosophical Mahatmas. A Critique of Paul Johnson's New Myth http://ourworld.compuserve.com/homepages/dp5/johnson.htm (15.05.2006)
Rothstein, Mikael (2001) UFO - myten om rymdvarelser och flygande tefat. Nora, Bokförlaget Nya Doxa
Tingay, Kevin (2000 ) Madame Blavatsky’s Children. Theosophy and it’s heirs. s. 37 - 50 i Sutcliffe and Bowman (eds): Beyond New Age, Exploring Alternative Spirituality, Edinburgh, Edinburgh University Press.
Washington, Peter (1995) Madame Blavatsky’s Baboon. A History of the Mystics, Mediums and Misfits Who Brought Spritualism to America. New York, Schocken Books
Whitsel, Bradley C (2003) The Church Universal and Triumphant. Elizabeth Clare Prophet’s Apocalyptic Movement. Syracuse, Syracuse University Press.

Mytesidene - Poetiske sider * Politiske sider * Hovedside