De kurdiske fjellområdene med sine mange isolerte småsamfunn rommer et stort mangfold av religiøse grupper. De fleste kurdere er idag sunnimuslimer, men det finnes også sjia-muslimer blant kurderne, dessuten har det inntil nylig vært et innslag av kurdiske jøder og mange kristne som taler armensk eller assyrisk har bodd og bor i kurdiske byer og landsbyer.
Blant muslimene har mystikere og ekstatiske forkynnere funnet plass i sufi-ordnene. I tillegg finnes det flere små religiøse grupper som har trekk både av moderne religioner som islam og kristendom, og av eldre religiøse tradisjoner.
Den største og mest kjente av disse er yezidismen, en særegen religion hvis helligste senter er Lalishdalen i Nordirak.
Lalish er ei skogvokst kløft noen mil nord for Mosul, inneklemt mellom de siste utløperne av Zagrosfjellene mot slettelandet i Mesopotamia. Gjennom tidene har mystikere og eneboere fra ulike religiøse retninger søkt tilflukt her. I de første kristne århundrer holdt nestorianske kristne til i dalen, seinere ble den overtatt av muslimske sufier. Men det er snart tusen år siden Lalish begynte å utvikle seg til yezidienes aller helligste sted.
For yezidiene er Lalish det første stedet som ble skapt av påfuglengelen Melek Tawus. Skapelsen av den øvrige verden utgikk herfra, og Lalish er derfor det eldste stedet på jorda .
I Lalishdalen er det oppført en rekke store og små bygninger av varierende alder, mange av dem med yezidienes karakteristiske koniske tårn, som markerer plassen der en viktig person er begravet.
En hellig kilde kan brukes til mange formål |
I fjellsidene er det flere kilder som yezidiene anser som hellige. Ild og vann er sentrale elementer i yezidienes riter.
Lalish er et viktig valfartssted for yezidier. Til de store høytidene kommer det yezidier hit fra hele verden. Under invasjonen i 2003 søkte mange tusen ly fra krigshandlingene i Lalishdalen.
Yezidienes viktigste seremonier er vanligvis ikke åpne for utenforstående, men våren 2006 hadde den kurdiske sangeren Hessen Serif stor suksess med en hyllestsang til Lalish. Til sangen er det produsert en video som viser scener fra seremoniene i det hellige senteret. (Videoen er tilgjengelig på http://youtube.com/watch?v=IFVkQeaCHRE)
Yezidier følger en religiøs og kulturell tradisjon med røtter langt tilbake i historien. Slik den framstår idag er yezidismen en selvstendig religion, men yezidiene fører sin tradisjon tilbake til sufisjeiken Adi bin Mustafa som var født i Libanon rundt år 1100.
Sjeik Adi studerte islam i Baghdad, og tilbrakte deretter tretti år med kontemplasjon i Lalishdalen der han samlet en rekke disipler rundt seg. Adi var en respektert sufi, og later ikke til å ha gitt uttrykk for uortodokse synspunkter. Den ordenen han grunnla ble i tur og orden ledet av hans nevø abu l’Barakat og dennes sønn Hasan, som begge er gravlagt i Lalish. Under deres ledelse ble sekten kalt adawier, og utviklet seg til en viktig maktfaktor, med tilhengere i store deler av Kurdistan. Så seint som på 1400-tallet ble adawiene fortsatt ansett som en islamsk sufisekt, og ikke som en separat religion.
Hvordan sjeik Adis fromme lære har utviket seg til den ikke-islamske yezidismen er ikke klarlagt. Dagens yezidier hevder at sjeik Adis tilsynelatende ortodoksi var basert på forstillelse, altså at han skjulte sin sanne overbevisning for å unngå forfølgelse. Slik forstillelse, taqqiya, praktiseres av flere uortodokse retninger innen islam og blant tilhengere av flere andre religiøse grupper med muslimsk bakgrunn, slik som druserne og kakkaiene. Drusernes religion, som på mange måter likner på yezidismen, var nettopp i ferd med å utvikle seg i Libanon på sjeik Adis tid.
Det som er sikkert er at yezidienes religion har tatt opp i seg religiøse tradisjoner med eldre røtter enn islam. Det er åpenbart et slektskap med zoroastrisk religion, og én teori går ut på at yezidismen er avledet derfra. Yezidiene selv hevder derimot at det er omvendt. De mener Zarathustra var en frafallen yezidi som utviklet sin egen religion fra den opprinnelige yezidi-læren.
Påfuglengelen, Melek Tawus |
Yezidiene er altså ikke muslimer. Tvertimot anser de muslimene som sine fiender. Yezidisamfunnene har da også vært utsatt for grov undertrykkelse fra sine muslimske naboers side opp gjennom årene. Dette er bakgrunnen for deres hemmelighold og bruken av taqqiya, som igjen har gitt grobunn til mange rykter og beskyldninger om deres religiøse praksis.
Det er vanlig å beskylde yezidiene for å være djevledyrkere, siden den viktigste av de sju erkeenglene som ifølge deres tradisjoner har skapt vår verden og opprettholder den, Melek Tawus, også er kjent som Shaitan (Satan). Yezidiene hevder at Melek Tawus ble oppreist av Gud, og nekter å ta ordet Shaitan i sin munn.
Under en debatt i den irakiske nasjonalforsamlingen i august 2005, grep en av de tre folkevalgte yezidiene ordet for å protestere mot at statsminister Jaafari ba om å bli beskyttet mot Shaitan. “Hver gang ordet Shaitan uttales, snur folk seg mot meg og flirer”, sa Kameran Khairi Said, og oppnådde en unnskyldning fra Jaafari.
Yezidiene har ingen hellige skrifter, noe som har ført til at de ikke har hatt det vernet mot forfølgelse som i muslimske samfunn gis til «bokreligioner». De innerste religiøse doktrinene er bare kjent for de høyeste innviede.
I det tjuende århundre ble det offentliggjort flere bøker som hevder å presentere yezidienes hellige tradisjoner. Enkelte yezidier har avvist disse bøkenes ekthet, men innholdet i dem samsvarer med muntlige overleveringer som er nedtegnet av antropologer og andre.
Lenge motsatt yezidiene seg utdanning i å lese og skrive - muligens for å verne om sin rike muntlige tradisjon. Idag har dette forbudet forsvunnet, og det finnes mange høyt utdannede yezidier. Den største trusselen mot yezidienes muntlige tradisjon er nok TVen, som også blant yezidiene har fortrengt andre former for samvær og historieformidling.
Yezidiene har, som kurdere ellers, et intrikat system av kaster og klaner. Yezidienes klan av sangere, qewaler, er samfunnets historikere og tradisjonsbevarere, omtrent som de gamle norrøne skaldene. Det komponeres fortsatt nye sanger om viktige begivenheter i yezidienes liv. Qewalene er også populære blant muslimske kurdere. De opptrer ofte for muslimske stormenn med gamle og nye episke fortellinger både om yezidiers bedrifter og om andre kurdere.
Qawalsangere tegnet av briten A, H. Layard i 1840-årene |
Et mangfold av fortellinger og episke sanger beretter om yezidienes historie og om deres tro. Men disse fortellingene og sangene har variert i utforming og innhold fra sted til sted.
Det finnes altså ingen enhetlig yezidi-tro, men en gruppe av holdninger og praksis og ikke minst en etablert selvforståelse som gjør at grupper av mennesker oppfatter seg selv som yezidier og oppfattes slik av andre.
Noen aspekter av yezidienes tro er i alle fall klarlagt. De mener at verden opprinnelig ble skapt i form av en perle. Gud hvilte på denne perlen i 40 000 år heter det i noen versjoner, før den ble forvandlet til den verden vi kjenner. De sju erkeenglene som ble satt til å vokte verden har en mengde hjelpere som stadig inkarneres på nytt i samfunnets ledere, også vanlige yezidier gjenfødes.
De fleste yezidier taler kurdisk og regner seg som kurdere. Det er yezidier i flere av de største kurdiske stammene og klansammenslutningene. Under Saddam Hussein ble det gjort forsøk på å skape splittelse mellom yezidiene og kurderne forøvrig, ved å presse yezidier til å krysse av for sin etniske tilhørighet, enten som kurdere eller arabere. I visshet om at et kryss for kurder kunne føre til ubehageligheter valgte en del å sette krysset i den andre rubrikken, og dermed å identifisere seg som arabere.
De fleste yezidier bor i Sørkurdistan, i to områder. Ett område nord for Mosul, med sentrum i Sheykan og Lalesh, der sjeik Adis grav ligger; og et annet litt lenger sørvest på høyfjellsplatået Jebel Sinjar.
Det finnes også yezidisamfunn i Kaukasus, i republikkene Armenia, Georgia og Azerbaijan. Deres forfedre flyktet dit for to hundre år siden. Disse regner seg stort sett ikke som kurdere, og snakker sjelden kurdisk, men etter sovjetimperiets fall, har de gjenopptatt kontakten med yezidiene i Irak. Det er også mange yezidier i Europa, særlig Tyskland, og i Nordamerika.
Den stridbare yezidikolonien på Sinjarplatået ble opprettet tidlig i det nittende århundre, av yezidier som flyktet fra muslimske massakrer. Sinjarområdet var i perioden 1991- 2003 fortsatt under Baathpartiets kontroll, og yezidiene i Sinjar var derfor langt på vei avskåret fra sine trosfeller i den kurdiske autonome sonen. Bare i forbindelse med den store høstfesten i begynnelsen av oktober hvert år, fikk yezidier fra Sinjar besøke helligdommene i Lalish.
Etter 2003 er også Jebel Sinjar, til yezidiene store glede, under kontroll av kurdiske styrker, men kommunikasjonene mellom de to yezidiområdene kompliseres av at veien går gjennom områder som er utsatt for angrep fra sunnniarabiske opprørere. De har lite til overs for kurdere generelt og misliker vantro yezidier spesielt. Kurderne bruker derfor vanligvis en dårligere vei lenger nord, langs den syriske grensa.
Jan B Vindheim og en av yezidienes hellig menn |
Yezidienes og Lalishdalens framtid er nå knyttet til den videre utviklinga av den kurdiske regionen i Irak. De kurdiske myndighetene legger vekt på å verne religiøst mangfold og har bevilget penger til restaurering av bygningskomplekset i Lalish. Det er også opprettet et yezidi-kultursenter i byen Dohuk.
De dominerende kurdiske partiene, KDP og PUK, ser yezidismen som en viktig del av kurdisk tradisjon, og deres ledere kan ved festlige anledninger karakterisere den som kurdernes opprinnelige religion. Også det største islamistiske partiet, IUK, hevder å ville verne det religiøse mangfoldet. Men det finnes også mere ekstreme islamister, som Mulla Krekars gruppe Ansar al-Islam, som vil rense det kurdiske samfunn for vantro og avgudsdyrkelse. Skulle slike grupper vokse seg sterke vil yezidiene nok en gang være truet av forfølgelse.