Bob Dylan: Frihetsklokker

Langt mellom solnedgangen og midnatts brustne slag
smatt vi inn i et portrom da regnet begynte
mens det klang av tordenbyger i skygger og i smug
hørte vi som frihetsklokker lynte
lynte for de krigerne som hater kampens gny
lynte for de flyktende på veier uten ly
og for dem som slåss for andres sak på ny og ny og ny
og vi sto og så mens frihets klokker lynte

Gjennom byens smeltedigel fikk vi plutselig et glimt
fra skjulte ansikt mellom trange vegger
som kjerkeklokkeklangen i vindens korte gisp
løste opp i klang fra tordenslegger
de slo et slag for opprør for motstand og for trass
for dem som slås av uhell, uten framtid , uten plass
for de som brant på bålet , og fikk lunger fylt med gass
og vi sto og så mens frihets klokker lynte

Fra haglets harde hamring kom en mystisk rytmisk lyd
mens himlen sprakk i naken lyrisk undring
og kirkeklokkeklangen og vindens fjerne sus
blei flerra vekk av lynets svarte dundring
som banka for de mjuke, for de snille og de små
for dem som drømmer bilder som de ikke kan forstå
og for diktere og malere som ingen kjenner nå
og vi sto og så mens frihetsklokker lynte

Skjønt en hvit gardin av skyer lyste opp bak høyhus-hjem
og tåkens transer reiv i sund hverandre
glimtet neonlys som piler lagt på strengene av dem
som må vandre eller hindres i å vandre
kimer for de søkende som leiter etter spor
for kjærester med hjertespreng som famler etter ord
for de harmløse uskyldige plassert ved fengelsbord
og vi sto og så mens frihets klokker kimte

I den ville kjerkekvelden kunne regnet synge sagn
for dem som mangler kappe, håp og framtid
kimer for de tungene som ingenting får sagt
i forhold uten håp og tru på samtid
For de døve og de blinde, og for dem som frykten tar
og for mora som blir banka opp av barnets egen far
og for hora som blir baktalt av de kundene hun har
og vi sto og så mens frihetsklokker lynte

Mens vi lo med stjerneøyne blei vi sakte fanga inn
uten hensyn til når noen tid begynte
da vi så det siste glimtet slo det siste Tor-dønn inn
blant de klokkene som morgenrøden brynte
mens de kimte for de hjelpeløse lidende som blør
for de mange som er satt inn eller dratt inn eller sprø
for hver en stakkars opphengt sjel i universets glør
og vi sto og så mens frihetsklokker lynte.