DRØMMER DU ?

Det går en strøm av folk opp Drammensveien. Ved den amerikanske ambassaden er gata tett. Folk. Plakater. Snutebiler.
- Yankee go home !
- USA ut av Vietnam !
- Stans terroren i Vietnam !
Nilsern presser seg fram mot ambassaden, men blir stansa av ei politirekke som prøver å holde demonstrantene på avstand. Han følger gjerdet og ser etter kjente. Rett overfor inngangen til ambassaden står maoistene og skriker:
- Seier til FNL !
- Seier til FNL !
Geir er på plass, Kvisa og Lisa likeså. Hadde det vært den gamle Provogeir som sto der, ville Nilsern ha slengt en spydighet om tvangskollektiviseringa i Nordvietnam, men trynet til den nye, den røde Geir, virker ikke åpent for motforestillinger, ikke engang på fleip. Ansiktene til Mao-fansen er harde som stein. Fulle av hat. Nilsern grøsser og presser seg videre gjennom mengden.
Utafor polet står en gjeng hundegutter. Silkerampen fra Bærum og Frogner. Ky-diggere med gul-røde flagg og pene klær.
- Avskum !
- Avskum !
- Avskum !
skriker de taktfast. Ikke mindre hatefulle enn maoistene - generelt; og avgjort mere hatefulle overfor Nilsern - spesielt.
Men når det runger
- Bomb Hanoi !
inn i øret hans, må han bare snu seg og hyle
- Bomb Bekkestua !
Den nærmeste hundegutten slår etter ham med knyttneven, men Nilsern dukker og presser seg gjennom mengden ned mot ambassaden igjen. Nedved bokhandelen treffer han på Arne og Sølvi.
- Nå flipper slåsskjempera helt ut, sier Nilsern.
- Hvis vi ikke passer oss blir vi knust mellom Mao og hundegutta, ler Arne
- Dem vil ha oss til å velge, sier Sølvi. - Ingen a'rem tåler uavhengige folk. Dem vil ha kontrollen, det er det som er saka.
- Hør, sier Arne. - Sølvi prata med Lisa her i stad, mens Kvisa var ute av syne et øyeblikk. Hu sier at dem har fått beskjed om å ta med steiner i lomma. Snart byner'em å pælme, og så blir'e vel bomber og granater det neste. Bare vent skarru se!
- Det er på tide med litt blomstermakt, sier Sølvi bestemt.
Hun brøyter seg vei fram til blomsterbedet ved Nobel-instituttet og plukker en svær bukett gule tulipaner. Med armene fulle av blomster presser den kraftige jenta seg fram til politisperringa, og rekker en blomst ut mot den nærmeste mannen i kjeden. Han ser på henne med ubevegelig ansikt. Hun stikker blomsten innunder bandolæret hans og smiler:
- Make love not war !
Slapper maska av en smule? Kanskje det. Iallfall går Sølvi langsmed rekka og stikker en blomst under hvert bandolær.
Demonstrantene løsner først, noen av dem smiler og klapper i henda, mens de gjentar Sølvis slagord:
- Make love not war !
- Make love not war !
- Make love not war !
På et eller annet vis oppstår ei glipe i politirekka. Nok til at Sølvi og blomstene hennes får pressa seg igjennom og fram til de amerikanske marinesoldatene som står så stramme ved ambassadeinngangen.
Hun rekker å sette en blomst ned i geværpipa til hver av dem før polisen våkner. Så er det slutt. To trauste betjenter griper henne resolutt i armene og geleider henne inn i nærmeste svartemarje.
- Så langt blomstermakt, sier Arne, og står taus et lite øyeblikk.
- Jeg stikker ned på pinkestasjon og ser etter Sølvi sier han så, og legger avgårde ned mot Terassen.
Niklas ser etter ham et øyeblikk, før han strener bortover Parkveien og svinger inn i Parken ved andedammen. Bortved et tre stopper han, og finner en fram en liten fyrstikkeske fra ei trekløft. Den inneholder brun libaneser delt opp i småbiter.
Med den i lomma trekker han ned i Parken på jakt etter kunder, noe det ikke er vanskelig å finne. Men kundene krever service.
Dette var på et tidspunkt da det ble ansett som en form for offentlig velferdstilbud å selge hasj i Parken. Krav om betaling var nesten en fornærmelse. Kundene kom med nevene fulle av småpenger, bomma på Karl Johan eller ved Undergrunnen. Ei svensk jente skulle ha "noen piper"for fire spenn, noen som har kjøpt for en tier kommer tilbake og skal ha påfyll. Og alle venter å bli fyra opp.
Nils trekker bort på Abelhaugen for å kule ned. Med ei pipe, hva ellers? Der kommer Kæppten og Grønland trekkende med ei bunke nysnodde blues-skiver. Hollandske Chess-utgaver i plastomslag.
- Skikkelig fet blues, sier Kæppten og rekker bunken til Nilsern. - Bytte'ru i no'n gram libban eller?
Nilsern ser på skivene med store øyer. Got my Mojo Workin' med Muddy Waters, Bo Diddley's a Gunslinger med Bo Diddley - bilde av Bo i cowboyutstyr på forsida - og, som rossin i pølsa, Moanin' in the Moonlight med Howlin' Wolf. Pusher Nils leverer bunken tilbake med et sukk.
- Topp skiver, ja, men en som er uten skivespeller og tilmed uten hus, ha'kke bruk for skiver. Dere får veksle inn i kæsj først, så ska vi se hva vi kan bli enige om. I mellomtida kan vi jo alltids røyke en liten en ...
Mens de sitter der og ordner til, virker det som halve Parken kommer fløttende fra Nisseberget til Abelhaugen. Nilsern føler det kan væra lurt å spre på salget, og ser seg om etter en passende filialbestyrer. Og hvem får han øye på da, om ikke Lajla, normalt kalt Lille Lajla siden hun er så lita og trinn. Lille Lajla med kortklipt, bleika hår og et miniskjørt så kort at det ser ut som om beltet hennes har glidd ner.
- Dø, Lajla. - kun'ke du hjælpe meg å pushe ut en liten hekto? Så river jeg i en tur på Klubbsju og en halvliter etterpå også?
Lajla og Nilsern blir fort enige. Jenta med det trassige ansiktsuttrykket springer rundt med småfliser, mens Nilsern sløver i bakgrunnen. Lageret av shit minker raskt, mens lageret av tiere og femtilapper øker tilsvarende.
Utpå kvelden rusler de utover til Klubbsju, som har fløtta fra Edderkoppen til Kongen, utpå Sjølyst. De finner seg et bord nede og Nilsern stikker etter halvlitere. Vanskelig å la være å drekke på sånne plasser, iallfall når en har spenna.
Bordet er slik valgt at de har god oversikt over folk som kommer og går. Fra tid til annen stikker Lajla en tur og prater med mulige kunder. Den som vandrer rundt i alle seilerklubbens avkroker kan støte på mange små grupper av folk som fyrer opp. Men det er vel kjent at ledelsen i klubben ikke har helt sansen for aktiviteter som kan ergre myndighetene.
- Utpå Drammensveien, på Cavaletto, sier Nilsern, - der Klubbsju blei starta, der var'e andre tider! Fem spenn for billetten, og da var både pølse og langpils inkludert!
Det var lavt under taket på Cavaletto, røykfylt og intimt. Jazz og lyrikk i det innerste rommet, veldig moderne jazz og veldig coole og blaserte folk, sånne som leste bøker om zen-buddhisme og diskuterte Sartre og Camus.
Intellektet vokste seg så stort og kaldt, så avsindig coolt mens man hørte på den atonale jazzen. Men når intellektet var tilstrekkelig bedøva, slapp rytmene fram. Den coole fasaden falt og avslørte den hemmelige og undertrykte gleden ved å hengi seg til tankeløse rytmer og romantiske trudelutter.
På bakværelset speltes ikke bare intellektuelt akseptabel blues og soul som Ray Charles og Booker T, men også den lavpanna rock'n'rollen til Chuck Berry og Bo Diddley. En og annen jazzmusiker la sitt gamle horn på hylla og lot fingra gli over strengene på en elektrisk gitar mens han sang fram sine egne versjoner av de engelske toptwenty-utgavene av det som engang hadde vært ghettoens egen sound.
Beatbølgen fra England rulla gjennom de størkna jazzmiljøene som en stormvind. En ekstra aroma blei mer og mere merkbar i de tobakkstunge lokalene. Stivna jazz-språk rulla opp armene og slapp lidenskapen laus.
Drevne jazzmusikere i større og større flokker sto fram med sin kjærlighet til jazzens vulgære halvsøsken. De brukte sin erfaring og sin spilleglede på å fornye popmusikken, på å tilføre den komplekse strukturer og underfundige tekster. De kjente en orgiastisk frihet strømme gjennom seg der de levde ut sine rytmiske lidenskaper.
Og den skamløse apellen i denne bastard-musikken vakte en begeistring, fant et svar, hos et nytt publikum som hadde skydd jazzbulenes eksklusive arroganse. Det oppsto et nytt musikalsk fellesskap der artister og lyttere smelta sammen i en uhemma glede kalt rock'n'roll.
- Masse av bluesfolka lærte seg å røyke blås utpå Cavaletto. Det va'kke så strengt den gangen. Snuten og avisene hadde jo ikke peiling, egentlig hadde rem vel ikke lover mot hampen heller før ifjor, mente Nilsern.
- Gleder meg til å høre Dream, sa Lajla. - Det er nå vel folk fra gamle Public Enemies og Sapphires om jeg ikke tar feil?
- Ja, bortsett fra Rypdal, da. Han har nå vel aldri spelt i no bluesband på klubbsju.
- Rypdal, nei, men Hans Marius og Christian Reim kommer nå iallfall fra Public, og Tom Karlsen var nå vel med i Sapphires i lange tider, var'n ikke ?
- Trur nok det ja. Det ska bli skøy å høre hva dem får te sammen. Når ti går'em på, veit du det?
- Halvelvetida, var'e visst snakk om.
- Hva er'n nå, da? spør Nilsern, og legger til:
- Minn meg på å hente klokka mi i stampen imorra, mens jeg ennå har spenn.
- Hvis jeg husker'e så. Nå er'n iallfall snart ti på halv. Kanskje vi sku stikke oppover?
De følger strømmen opp i annenetasjen der det er en scene midt på bakveggen, halvveis skjult av røyk. Gølvet er fullt av folk som venter spent på ei gruppe som er berømt før dem har spelt ei note.
Norges svar på Cream og Traffic entrer scenen i skjorter med blomster og blonder. På toppen er det krøller og øreringer og breie glis.
- Dem har tatt LSD alle sammen, det er derfor dem lager så sprø mussikk, hører Nils ei jente hviske til venninna si.
Lajla dulter ham i sida.
- Jeg er så svak for Hansemann. Likte'n best av alle i Public også. Husker'u åssen han pleidde å stå på den trange scena i kjeller'n på Edderkoppen og synge Play With Fire, helt i fistel. Så forbanna sterkt - lurer på om han ska synge her også -
Det skal han iallfall ikke i førsten. Rypdal og Reim konkurrerer om oppmerksomheten, mens Hans Marius og Tom Karlsen komper stødig.
Og der! De flesker sannelig til med noe så vågalt for ei norsk gruppe som et par egne låter, riktignok med tekster på engelsk:

I tried to look for you in outer space
no one there had ever seen my race

synger Tom Karlsen.
- Jeg veit ikke om det akkurat er så fint, sier Lajla - men det er iallfall dødssterkt
- Sikkert nok, svarer Nilsern. - Snedig liten science-fiction-trip detta, men ikke det mest hjernesprengte jeg har hørt.

Green thing,
bring my love back to me,
let her go set her free,
let me love her again -

Det blir sprøere når organisten, Christian Reim, hopper fram på scenekanten for å synge neste låt. Det er ikke snakk om rettfram rock'n'roll, dette er det som seinere skal bli kalt progressiv rock, det mest frikete noe norsk band hittil har prestert - og det er slett ikke det folk vil ha.
Bøgen står storøyd og stille uten å danse, uten å vrikke seg, mens ei vrengt og urytmisk lydsuppe velter fram fra høyttalera. Bare en liten klynge står og twister i enden av dansegølvet. Blikket til Nils blir hengende ved et par som gir seg helt over til musikken. Kisen er en smarting med pen dress og krøller nedover øra, en fyr som av og til kjøper blås i Parken. Han danser inntil ei jente med langt, mørkt hår der hun snor seg i samme bølger som musikerne. Det er Gry, med fjernt ansikt, dinglende hår og øyenlåkka pressa sammen.
Plutselig husker han Gry en annen gang. Et annet sted. Det er klubbsju i den røykfylte Cavaletto. Nilsern står og leser et dikt av Kate Næss som er slått opp på oppslagstavla. Han kjenner hvordan linjene sakte glir ned i det indre dypet

prøver å svømme etter i vann
men den glir unna blir
mindre og mindre
som et stykke
sepe

Imens spiller Diffen i bakgrunnen. Tonene glir inn i diktet. Nilsern snur seg og tar et skritt inn i døra til det rommet som musikken kommer fra. Det er da han ser ei jente med blåsvart hår. Hun danser med hodet på skrå, øynene igjen. Willy kommer og drar ham med ut. I det samme åpner jenta øynene og ser på ham. Blikk møtes i tidløse rom.
Nilsern står som spikra fast til gølvet og titter vekselvis på Gry og på Christian Reim, som snurrer på skuldrene i lyset fra røde og grønne spotlights. Musikeren drar av seg skjorta og vrir seg rundt på scenegølvet mens han freser usammenhengende ord og lyder inn i mikrofona. Gitaristen - den gamle hitsnekkeren Terje Rypdal fra Vanguards - vrenger de snodigste lyder ut av hornet sitt, de snodigste grimaser inn i trynet sitt. Hans Marius på bassen låkker øya og spejser inn i sin egen verden. Trommis Karlsen bruker visper og symballer. Gry vibrerer og roterer med skuldre og hofter, slenger håret rundt og rundt. Nilsern står og koper mens hue og skuldre rykker.
Det hele munner ut i en kaskade av ringlende lyder. Da kommer applausen. Først nølende, så flirende ser folk på hverandre og jager bifallet fram. Sterkere og med latter.
Dream avslutter settet med enda ei egenkomponert låt, ei som slår rett i hue på Nilsern også.

Kiss a star
meet the sunshine
or maybe
take a goddess out tonight
- do you dream ?

Nilsern ser bort på Gry. Hun åpner øya og møter blikket hans. Fra hver sin side av dansegølvet ser de hverandre inn i øya, et uendelig kort sekund, før begge vrir sjela skevt bort.
Når Klubbsju stenger i halvto tida, er det fortsatt lyst og varmt ute. Lajla og Nilsern er ikke de eneste som rusler oppover til Parken, der det er masse folk fra før. Under trærne sirkulerer pipene flittig. Det lyder gittarmusikk, munnspell og sang.
Skev latter bølger bortover benkene overfor Universitetet. Nils og Lajla setter seg sammen med Arne, Sølvi og Børsten i det lune halvmørket.
En og annen strejting i dress er også å se. Hel og halvfulle mannfolk på sjekkern, eller på turistreise i hippie-land. En som er godt påseila henger seg på Lajla, som trekker ham med seg ned mot Stripa.
Kort etter vender hun fornøyd tilbake og vifter med en hundrings.
- Denna, og en kjeft apevann, fikk jeg for ei lita flis.
- Penga deler vi, prøver Nils seg.
- Ikke faen. Det var meg han hengte seg rundt halsen på og pusta gammal fyll i nesa på.
Det er ikke umaken verdt å krangle om hundrelappen lenger, for nå titter fullmånen fram bak en sky. En engel svever gjennom Slottsparken og drysser stjernestøv fra vingene.
Drivi av en felles impuls reiser flere hundre mennesker seg og står sammen i månenatta, mens de kjenner at de er deler av samme organisme, celler i samme kropp.
Ingen sier et ord mens strømmen av forunderlig energi sirkulerer. De ser bare forbløffa på hverandre. Arne og Børsten står og måper. Sølvi smiler med hele kroppen. Lajla står med halvåpne øyer og smiler et enda sterkere smil, et smil som blir gjennomlyst innenfra.
Engelen flyr sin vei. Den sære stemninga løser seg opp i måneskinnet. Nils legger handa på armen til Lajla.
- Detta var sterkt.
Den vesle jenta synes med ett så mye større, som om en indre kraft er blitt utløst av månevibrasjonene. Hun nikker til Nilsern og setter seg ned igjen uten et ord.
De setter seg alle, og snart summer praten og musikken igjen under sølvskimrende månebelyste trær mens pipene deles.
Etterhvert rulles også sovepåsene ut i det doggvåte gresset. Snart ligger en hel flokk gigantiske snegler på rad med halene mot Slottsbakken og hodene oppreist inn mot fellesskapet på plenen.
- Velkommen inn i sneglehuset, sier Nilsern idet Lajla kryper ned i sovepåsen til ham. Han stikker henda innunder trøya hennes. Kjenner den varme mjuke huden, de bankende brystene. Hun legger seg tett inntil ham, men når han lar ei hånd gli ned under buksestrikken er det stopp.
- Fingra av fatet. Kåte mannfolk trenger jeg ikke gå i Parken for å treffe.
- Såså. Ingen skade skjedd. La oss bare slappe av og sove litt, da. Det va'kke vondt ment.
De to sovner snart, liksom de andre sneglene i rekka. I søvne holder de varsomt rundt hverandre.