Tamburinmannen

Alle de fineste bildene er fra Parken. Det er der det er deilig når været er bra. Ingen biler eller gravemaskiner, ingen asfalt under beina. Ingen lektorer, formenn eller foreldre, bare en sjelden gang noen gardister eller et par politifolk til fots. Ikkeno stress.

Denne sommeren ligger Scott McKenzie på bestselger-listene med sin reklamesang for hippielivet:

If you're going to San Francisco,
be sure to wear some flowers in your hair.

Reklamen har virka. Ikke bare strømmer det folk til Haight-Ashbury. De som syns det blir for langt dit drar til nærmeste filial. I Oslo betyr det Slottsparken. Derfor er Parken stappfull av folk som vil studere hippielivet.

All across the nation,
such a strange vibration,
they're a new generation,
with a new explanation,
people in motion,

Året før var det en mager flokk med mods som tilbrakte dagene på gresssmattene under de gamle, kloke trærne. I år er tilmed trappa opp til Nisseberget full av folk.
De står i klynger helt nede på gata. Flokken blir tettere oppover trappa. Det er tett på stien, på plenene, under trærne. På benkene og steingjerdet ute på pynten sitter enda flere. Smådropsen og alle professora på sightseeing har skapt en umettelig etterspørsel etter eksotisk røykestoff - skokrem og fliser av ishockey-pucker går for skyhøye priser.
På den vesle bakketoppen rett opp for trappa sitter Sølvi. Hun sitter der foran det gamle, gamle treet og spiller gitar mens hun synger, med klar, rein stemme en av de gamle, gamle protestvisene som ennå ikke er helt drukna av den elektriske bølgen. Det er ei vise som fører dem rett tilbake til den klare, reine stemmen Joan Baez brukte til å synge om det opplagte. Om de klare, reine rettighetene ethvert menneske har, og hvordan det klare og reine, det nødvendige og åpenbare, flyr bort. Flyr bort i virkeligheten:

På ei vogn på vei til markedet
står en kalv med et sorgfullt blikk,
langt, langt over den flyr ei svale
under himlen på svalers skikk.
Å, som vinden morer seg
den ler av all sin kraft
ler og ler mens det er dag
og ler mens det er natt.
Donna, donna, donna ...

og i det melankolske refrenget faller det inn nynning både hist og her på gressmatta. Tilmed vanlige borgere som har lagt sin stressa vei gjennom Parken, reduserer farten og nikker med i

donna, donna, doo - oo - oo

Sølvi ler og kaster på hue slik at den lange, blonde manken hennes legger seg på ryggen et øyeblikk. Den tynne bomulls-kjolen blomstrer ut i et lite vindpust. Kanskje slår hun en tanke mere bestemt på strengene og synger litt kraftigere i neste vers

Slutt å sture, sier bonden ,
hvorfor måtte du bli en kalv,
hvorfor kan ikke du som svalen
gli på vinden mot himlens hvelv?
Sommervinden morer seg,
den ler av all sin makt,
ler den lange sommerdag
og den korte sommernatt. Donna, donna, donna ...

Det er ingen sure miner å se. Folk i dress og drakt står og digger åpenlyst. Kæppten og Grønland ser sitt snitt til å bomme småpenger, og folk gir gladelig mens de står der og blir fylt av musikken. Kanskje de trur penga går til hu som synger. Parkenfolket flipper på rytmene og hjelper til med refrenget

donna, donna, donna dooo-o

En herre med dokumentmappe bidar med en fyldig bass, men tier når han merker at folk ser på ham.
Sølvi er med sin lubne figur ikke den som vanligvis tiltrekker seg mannfolkblikk. Nå nyter hun å væra midtpunktet en stund, og tar en liten runde fingerspell på strengene før hun legger i vei med tredje vers

Kalver små er det lett å fange
før de skjønner hva som blir gjort.
De som ønsker å være frie
gjør som svalen og svever bort.
Å, hør vindens latter,
den ler av all sin kraft,
ler og ler mens det er dag
og ler mens det er natt.
Donna, donna, donna ...

Applaus. Applaus fra dem som står og ser på. Ikke fra parkenfolket. Ikke snakk om. Men en fornøyd summing som er like ettertrakta.
Nils virrer anerkjennende med hue. En sang for dem som vil reise, som vil bryte seg ut av gamle mønstre, tenker han. Men magen krever også sitt. Han tar en tur ned på Karl Johan, og stikker innom Tanums bokhandel. Med veltrent blikk speider han mot ekspeditørene og mot bokhyllene på en gang. Etter få minutter har han fylt et tomrom i veska si med Kjærlighetens Verdenshistorie og legger kursen til et snuskete antikvariat nedved Østbanen. Sexbøker er vanligvis lette å selge, og den lille, gamle antikvaren blar da også raskt opp 120 spenn for de fire innbundne bøkene.
Den som har lite penger kan ikke bruke så mye på mat. Niklas stikker innom et snarkjøp og vandrer mellom reolene med sin skulderveske. På forunderlig vis blir veska tyngre og tyngre. I kassa betaler han for melk og brød som han plukker opp og setter kursen mot utgangen. Der står en mann hvit frakk.    - Unnskyld, sier han. Det var faretruende. Ingen skikkelige, normale mennesker kan falle på å si unnskyld til mods uten å ha skumle baktanker. Mannen fortsetter da også
   - får jeg se hva du har i veska di?
Niklas rekker ham melkekartongen. Hvitfrakken griper den automatisk. Nils bykser mot døra som en kunde beleilig holder åpen, setter oppover gata og runder en par tre hjørner før han puster ut. Hjertet banker vilt der han står. Så åpner han veska for å se over byttet. Smør, pølse, ost, tobakk, fyrstikker og sjokolade. Og brødet som han fortsatt klamrer seg til.
Han går innom en gammeldags butikk med betjening bak en disk for å kjøpe melk, før han vender tilbake til Parken og setter seg under et tre. Mens han brer maten ut på gresset hører han en stemme:
    - Harru en blings te meg og ? Det er Sleiken.
   - Klart som blekk. Nils vifter med armen mot en plass i gresset, og kompissen dumper ned. Straks etter kommer Glupen også.
De spiser med en appetitt som mang en gourmet kunne misunt dem. Etter måltidet suger de på hver sin rullings, tar et overblikk over stoda i Parken og lar praten gå.
   - Det kunne vært sterkt med en tur til India, sier Glupen ettertenksomt, og lener seg inn mot en knudrete trestamme.
   - men hvis jeg kom meg dit, ville jække bare tenne på og flippe rundt på stranda og sånn. Jeg ville leite etter en guru.
   - En guru, ja. Nils nikker og later som han forstår der han ligger langstrakt i gresset og lener seg på den ene albuen. Sant å si har han aldri hørt om noen annen form for guru enn Ray og Stephen.
Ray kom og la en håndfull rosa kapsler på bordet. Han hadde venner i Statene som sendte ham innholdsrike brever til de forskjelligste verdensdeler.
Dave og Nils tar hver sin. Det samme gjør Mike og Belinda og Annabella. De kjenner seg nervøse, Ray og Stephen roer dem ned.
   - Vi er her hele tida, vi er ikke på trip. Hvis dere blir redde eller usikre, så snakk med oss. Stol på oss, vi er her for å hjælpe dere!
   - Det viktigste å huske på er bare å ta det med ro, å ikke slåss i mot. La tankene stilne. Hør på disse rådene fra Den Tibetanske Dødebok, formidla av John Lennon på låta Tomorrow Never Knows:

Turn off your mind,
relax and float downstream.
It is not dying
it is not dying.
Lay down all thoughts,
surrender to the void,
it is shining,
it is shining.

De merkelige orda i denne sangen, som de hadde hørt så ofte før, blei med ett lysende, gennomsiktige, klare. De underlige klangene blei levende, lysende, følsomme, følbare.

and play the game existence to the end
of the beginning
of the beginning
of the beginning

Nå prater de sammen uten ord. Mike har tatt et teppe over skuldrene. Der han sitter og svinger med et par røkelses-pinner i lufta, er det som han skriver en urgammel skrift. De er sikre på at de forstår den, et sted langt bak tankenes overflatiske bilder.
Ord finnes ikke. Har iallfall så liten mening. En håndbevegelse derimot, eller en trekning i ansiktet som truer og lokker. Nils ser alt så klart, så langt bortefra.
Men det er noe som lurer utafor vinduet. Utafor et vindu i bakhue til Nils. Det kribler så skremmende, truende opp igjennom nakken. Veggene blir sakte fulle av skygger. Engler og djevler som danser langs strimene av møkk under taket.
Mennesker ser på hverandre, fra hvert sitt hjørne av rommet. Så nær hverandre og likevel så langt borte. Gururene Stephen og Ray har sovna for lengst.

   - En guru er en vismann som har greie på yoga, fortsetter Glupen, mens han fekter ivrig med høyrehanda.
   - En som kan fortelle hva livet egentlig går ut på. En som har skjønt og lært saker og ting.
Det glimter til bak brilleglassa, innimellom skogen av hår og skjegg.
   - En vis gammal yogi av den typen som kan lese auraer. Dem kan se hvem du er, hva slags tanker og følelser du har, bare med et blikk. De gamle yogiene veit åssen en skal utvikle alle evnene sine. Dem ser åssen vi er fanga av kjipe vaner. Åssen sure oppheng svever som ei tåke rundt oss. Åssen menskene er fulle av enorme muligheter som vi ikke bruker. Åssen de materielle tinga suger oss fast til et innsnevra verdensbilde: ståler og skiver, klær og biler, skit og lort. Det holder oss nere og hemmer oss.
   - De store yogiene som har levd reint og asketisk gjennom mange liv er så klare at dem ser hva andre folk føler og tenker. Og sånn kunne vi alle bli, om vi bare fant en skikkelig lærer til å vise oss veien ...

Nils blir mere og mere forvirra. Som inngrodd ateist har han nesten hele sitt liv hatt en dyp forakt for alt som smaker av religion, men nå virker Glupen så sikker. Som om han veit noe. Noe Nils ikke har skjønt. Noe alle veit at Nils ikke har peiling på. En sannhet han må ha tak i for ikke å synke. Det uforklarlige som Ray og Mike prøvde å vise ham. Han føler at noe udefinerbart, usannsynlig, uakseptabelt venter på å finne en vei inn i bevistheten hans. Han kjenner seg fascinert, låst fast som ei mus i slangens hypnotiske blikk, men han gir seg ikke så lett-
Nils setter seg opp.
   - Det derre åndelige livet med sølibat og askese kan da ikke væra stort å samle på. Det kan dem sannelig få ha i fred for meg i klostera og fjellhulene sine. Men jeg digger mussikken fra India, det gjør jeg. Ravi Shankar og sånn ..
   - Ja, men den indiske musikken er jo helt basert på rellgion. Ravi Shankar sier at musikken hans er en form for yoga. De gamle yogiene kan tilmed bruke musikk til å løfte svære steinblokker med, og de indiske instrumenta er lagd sånn at de over og undertonene du ikke hører bevisst, ska stimulere den åndelige utviklinga, kan Glupen fortelle.
   - men India har jo for faen et bruttalt kastesystem, enda verre enn klasseskillet her i Vesten. Og i Tibet var'e da reine middelalderen før kinesera kom og opphevde slaveriet ..
Før han er ferdig med å si det, kjenner Nils at han driter seg ut. Han liker ikke helt å trekke fram Mao-kina heller. Glupen ser trist på ham, men fortsetter tålmodig:
   - Kastesystemet var nå vel noe annet i gamle daer enn det som er igjen nå. Det er bare degenererte rester igjen av den gamle vediske sivilisasjona. Den gamle kunnskapen fins nå for tida bare hos noen få yogier og hellige menn som lever i bortgjemte huler i Himalaya. Det ække alle som kan finne dem. Det er bare hvis du ska finne rem at du klarer´e. Og når´'e gjelder Tibet så er'e bare en god side ved kinesera sitt folkemord - nemlig at så mange tibetanske vismenn har kommi hit til vesten.
Mere blir det ikke sagt om guruer fra Himalaya i denne omgangen for nå kommer Lajla, kjent som Lille Lajla, ruslende forbi. Hun spør i forbifarten om det er noen som er interessert i å kjøpe shit.
Nils investerer tretti spenn i rød libaneser, og de tre kameratene trekker oppover til barnehagen ved Grotten, der de setter seg med ryggen mot gjerdet for å røyke en runde på maisern til Glupen. Mens de sitter der og venter på at Nils skal ordne istand blåset, kommer Rotta.
   - Vi sitter og tenner på, ja. Uten å vente på svar setter han seg ner.

Alle de normale idiotene på gymnaset hadde regna Rotta som en særing. Det skulle ikke så mye til. Det var nok at du visste mere enn det som sto i skolebøkene. Eller kanskje bare like mye. Rotta hadde akkurat som Niklas måttet betale i friminuttene for sine riktige svar i timene. han hadde lært at det ikke alltid lønner seg å si det en veit.
Men her i Parken kan han snakke ut. Han suger rolig i seg fra maisern, og mens han lar røyken gli sakte ut gjennom nesa legger han ut om flippera sin historiske misjon:
   - Vi er en ny slags menneske. Mutanter. Kanskje det er atombombene sin skyld, kanskje genene våre blei forandra før vi blei født. Vi svinger iallfall ikke på samme bølgelengde som de korthåra gamlingene med slips. Vi er forløpera for en helt ny sivilisasjon. Vi er et nytt folkeslag, over hele verden er det nye stammesamfunn som dukker opp der folk som oss blir trekt sammmen. Folk som tenker og føler annerledes, som ikke er fanga av pengekjør og karrierejag.
    - Dem kommer te å sette opp statuer av oss og skrive om oss i skolebøkene. Alle som forsøke å drite oss ut og le av oss blir sittende igjen med lang nese. Over hele verden sitter folk sånn som vi, og prøver å bryte ut a det gamle, råtne systemet.
   - Materialismen ække holdbar lenger, den har kjørt seg fast, ødelegger både menskene og jorda. Pengekjøret bare ødelegger det menskene er ment å værra. Det vi er innerst inne. Og Marx og Lenin og den banden der er bare enda mere opphengt på det materielle. Dem utrydder alle som veit noe, for å kunne fortsette det samma kjøret med seg sjæl som herskere. Dem som ikke marsjerer i takt må bare -
Rotta fører handa over strupen i en talende gestus. Glupen nytte høvet til å slenge inn et par setninger:
   - Det er jo akkurat det yogalærera sier. Ifølge de indiske tradisjonene går mennesket gjennom den mørkeste tida akkurat nå. Vi er så blinda av det materielle at vi helt har glømt den gamle visdommen. Vestens materialisme - og der tar dem med kommunismen også - holder på å utrydde de siste restene av åndelig visdom. Derfor har de åndelige lærera i Østen bestemt seg for å utbre visdommen her i Vest...
   - Javisst, sier Rotta, - men det fins gammal visdom her i Vesten også, visdom som kjerka har forsøkt å utrydde med kjetterbål og inkvisisjon! Se på astrologien for eksempel. Akkurat nå hevder astrologene at vi er på vei inn i Vannmannens Tidsalder.
   - Alt bråket; kriger, opprør, jordskjælv, flippere i parkene - hele greia er på vei mot no nytt. Det ligger an til at vi ska få et nytt mønster, et nytt bilde holder på å danne seg, det er som en rytme i verdenshistorien.
   - og vi er et viktig ledd i den utviklinga som må komme, vi er i ferd med å bane vei for en ny fase i Vestens kultur, i hele jordklodens kultur !
Nå klarer ikke Sleiken å holde seg lenger.
   - Dere tru'kke dere flipper dere vel langt ut nå, da. Det er jo sterkt med Østens visdom og alt det der, med jeg er søren ikke sikker på hvor langt de derre teoria holder. Dere kan jo si at materien er en illusjon, men det er nå tross alt den vi har å holde oss til. Jeg vil nå heller ha ei brødskive og en sovepåsa idag, enn manna og palmegreiner i det hinsidige.
   - Vi løyer´n, sier Nils og reiser seg. De går i uryddig formasjon ner til Nisseberget, der de glir inn i mengden..
I mellomtida har Arne og Børsten fått tak i en fotball, som de har begynt å leike med på plenen bak Nisseberget. Flere gutter reiser seg og hiver seg med, snart er det to lag som springer rundt og dribler høyrøsta mellom trærne.
Idet den vesle gjengen, som er på vei ned fra barnehagen, kommer ut fra alleen, møter de en ball som har retning mot Wergelandsveien. Rotta hiver seg på ryggen bortover gresset og når akkurat med hælen borti den. Ballen snur og forsvinner gjennom hekken ut på Slottsbakken.
Børsten springer rundt hekken for å hente ballen. Han blir borte. Rotta og Nils springer etter for å hjelpe til med leitinga.
På forsida av hekken finner de Børsten i heit disputt med en flokk gardister. Anføreren har tatt ballen. Børsten vil ha den igjen. Det hjælper ikke. Gardistene vil inndra den, ta den med opp til vakthytta si. Han som har mest gullsnorer står med ballen i handa. Det er en ung gutt, korthåra, glattbarbert, sint. Rotta hopper brått fram og slår ballen ut av hånda hans. Fyren roper høyt, men Arne har allerede sparka ballen ned i Parken igjen. Gardistene springer etter, røde i ansiktet, men stopper. Retter seg opp. Militært ansiktsuttrykk.
   - Dere har å fjerne dere fra Slottsparken alle sammen, øyeblikkelig.
   - Ellers hva? roper Rotta hånlig.
Gardistene snur og marsjerer ranke opp til hytta si.

Etter noen svette runder blir enkelte fotballspellere hypp på et blås. De går en tur opp til haugene bak andedammen ved Parkveien.
Det er Glupen som har shit nå. Mens han ordner istand legger han ut om Forsøksgymnaset, som han er med på å planlegge, etter at han blei sparka fra den gamle skolen sin på grunn av hårlengden.
   - På Forsøksgym skal elevene ha makta, vi ska lese når vi vil og ta pause når vi vil. Dukker det opp viktige saker skal de tas opp uansett timeplaner. Det skal bli no annet enn den gamle systemskoern av plastikk og bettong.
   - Men skola kan ikkje erstatt livet, sier Lofot-hans, idet han slenger seg ned i lag med dem. En kortvokst type som var kommi til Parken året før, rett fra sitt forblåste oppvekst-skjær på Helgeland. Nå er han solbrent, har hennafarga hår nedover nakken, gullring i øret, brodert skjorte og saueskinnvest.
Hans har nettopp kommi haikende tilbake fra Tyrkia, og forteller med begeistring fra det sosiale livet i beatnikenes møtested i Istanbul. Pudding Shop og de billige hotella bakved Den Blå Moskeen
   - Ska berre legg mæ opp nokka ståla, så ska æ ut på loffern igjæn, men no fær æ skikkelig langt - æ har tenkt mæ over Kabul og ned til Goa i India. Der ska æ steik mæ i sola før æ fær opp til Benares og Katmandu. I Nepal står det store plakata på væggan med reklame førr charas og ganja - det e det dem kalle hasjen førr. I butikkan kan du vælg imella mengdevis med sorta, men ikkje nokka kan konkurrer med den svarte tempelhasjen - den e heilt knall. Den e så lætt i rusen - du svæve ikkje bort og blir heller ikkje det minste sløva, berre klar og uhorvele skarp - alt bli liksom så tydele og greitt for dæ.
Hans tar et trekk av pipa til Glupen. og snakker videre mens han blåser røyken ut:
   - Og folkan e så vænnli i Asia. Dem ha ikkje så my å del på, men det dem har, det dele dem vennlig utav. Folkan e ikkje så kald som her i Gnore, Æ frys meir utav folkan enn utav vintran.

En gruppe gardister kommer målbevisst marsjerende med kurs mot dem. Det er de samme som prøvde å ta fotballen i sted. Glupen banker den tomme pipa ut. De reiser seg og springer flirende mellom trærne ned til Nisseberget igjen.
Ytterst på steingjerdet mot Undergrunnen sitter en gitarist og lar sin sang klinge ut over de travle arbeidsmaurene som myldrer ut og inn av den underjordiske tua si der nede:

Send meg på en røykring
gjennom hjernebarken min
ut til fortidas ruin
langt fra vårt frosne land
der trær forskremte holder stand
ner til den forblåste strand
der forvridde sorgers armer
aldri når meg.
Hei, du med tamburina
spell ei låt for meg
jeg æ'kke trøtt
og jeg har ingen steds å gjør a meg
Hei, du med tamburina slå en takt for meg
her i tingel-tangel morran ska jeg følge med deg -

Det var Cecilie som først hadde nevnt Dylan. Skjønt hun ikke visste navnet hans. Det var mens mattelæreren snudde ryggen til og skreiv noen ligninger på tavla.
Cecilie satte de uskyldige blå øynene sine på ham og sendte med et av sine mest sjarmerende smil:
   - Har du hørt den nye pasifistsangen på Top Twenty da, Nils ?
   - Passifistsang, nei, hva er'e du snakker om ?
   - Blowin' in the wind med Peter, Paul and Mary. Det er bare om at folk skal bli fri og kanonene skal bort og sånn. Akkurat noe for deg da, tenkte jeg.
Smilet var blitt ertende nå. Cecilie og Nils hadde sett sjenert på hverandre på klassefestene, der musikktilbudet var basert på Cliff Richard og Connie Francis, dansing i mørket og klining i krokene.
Nils var for sjenert til å nærme seg jentene i edru tilstand. Vertinna Irene satt i en sofa og prøvde å sluke tunga til en drittsekk fra B-klassen. Nils ville ikke bry seg om dumme, avvisende Irene. Etter noen drøye glass sprit satte han seg bort til Cecilie, og forsøkte å legge armen rundt skuldra hennes. Hun skøyv armen hans unna og så på ham med et blikk han ikke klarte å tyde.
Nilsern vakla bort til bordet og tømte i seg ei halvfull whiskyflaske, det tok ikke lange tida før han måtte ut i hagen og spy. Siden var det bare så godt å sette seg ner i den kjølige mørke høstkvelden, gli ner, legge seg ner, ligge, mens stjernene snurra rundt og alt blei svart.
Og da han våkna var Cecilie der. Hun holdt i ham, løfta hue hans. Fikk ham til å reise seg og begynne å gå hjemover. Hun holdt rundt ham. La armen hans rundt seg. Var mjuk. Snakka blidt. Ga ham tilmed et godnattkyss på den spyvåte kjeften, utafor hageporten.
   - Du klarer vel å gå inn selv, Nils? Han bare nikka.
Seinere kom hun hjem til ham og hørte på singelen med Peter, Paul and Mary. Og Joan Baez og Lonnie Donegan. Da skøyv hun ikke henda hans fullt så bestemt til side.
Ennå tok det mange uker før Nils fant en samle-LP hos Steen & Strøm der komponisten sjøl framførte Blowin' in the Wind. Det hørtes som en grovrasp over et jernrør, fascinerende nok til at Nils for ut for å kjøpte den første DylanLP-en han kom over.
   Freewheelin' .
Full av indignerte viser, like kaotiske i sin bildebruk som innmaten i hue til Niklas sjæl var. Like indignert i sin protest som deltakerne i demonstrasjonene mot atomvåpen, mot apartheid, mot EEC. Sangene til Dylan var på forbløffende kort tid på alle demonstranters lepper.
I lag med visene til Pete Seeger og Joan Baez, de sangene Cecilie og venninnene hennes flirte hånlig av, men nynna på likevel, blei Freewheelin' bakgrunnsmusikk når Cecilie og Nils famla seg forelska fram til kjærligheten under dyna og på gølvteppet.
Forfrosne satt de og så på hverandre uten dyne, etter den første skjelvende sammensmeltinga, mens sjenansen langsomt dampa bort. De nakne kroppene. Tynne og små. Men fulle av safter, drifter, hormoner. Forsiktig strakte Nils hånda mot de små faste brystene hennes. Tok på det ene, nølende. Venta nesten hun skulle skyve hånda bort, men hun klemte den istedet inn mot seg. Smilte, forlegent.
Dylan satte ord på det også.

I once loved a woman, a child I'm told
I gave her my heart, but she wanted my soul,
but don't think twice it's allright.

Det blei verre seinere når tekstene blei uforståelige, melodiene opphakka og gitaren elektrisk. Cecilie så lenge skeptisk på når Nils og vennene hans fyrte eksotiske piper, akkompagnert av en Dylan som misbrukte sin pop-berømmelse til å git ut surrelistiske, uforståelige låter som varte både ti minutter og mer. Bedre da når den kjente protestsangeren brukte sin deformerte røst til å framføre vakre og steine lydsmykker som

My love, she speaks like silence
without ideas of violence
she doesn't have to say she's faithful
but she's true like ice, like fire.

Cecilie hadde aldri villet være med til Parken. Hadde ikke trengt Parken. Flink og populær som få, hadde hun klatra seg flittig gjennom skolesystemet, og var på god vei til å bli lege Hun studerte medisin i Bergen hadde Nils fått høre.
Fant seg til rette overalt Cecilie. Ikke som Nils. Han kjente seg som en firkanta kloss i et rundt høl da han skulle ordne seg inn på Blindern året før. Sprang rundt en hel dag i betongjungelen for å samle stempler, ta bilder og fylle ut skjemaer.
Det blei med den ene dagen. Neste dag kom han ikke lenger enn til Huset. Kunstnernes Hus. Der satt han til det var på tide å stikke bort i Parken. Han var blitt en drop-out. Så ingen framtid i asfaltjungelen der oppe. Solgte det han hadde av skiver og bøker og haika sørover sammen med Arne. Da Arne satte kursen mot Folkehøyskolen han hadde plass på, fortsatte Nils mot varmere trakter.
Nå var han tilbake i barndommens by. Han visste ikke hva han skulle her. Kanskje var det tamburinmannen som kalte?

Og fanger du et ekko
av ord som virvler fram
i takt med tamburinas klang
så ikke snu ræ rundt en gang,
d'er bare fillefransens sang,
han er ute for seg sjæl
og jager skygger

Straks de kom til Køben, treffer Arne og Nils to svenske tjejer, som kaller seg Blackie og Rosie. Nils ska gjøre inntrykk på Blackie ved å sno en bikini til henne på Magasin du Nord men blir sjølsagt fakka. Bare den rappe kjeften til Arne hindrer butikksjefen i å ringe på strømerne. Nils puster letta ut når de igjen står på gata.
Ved smijernsgjerdet foran kjerka står et lite bustehue og synger en sang fra den helt nyutgitte LPen Bringin' it all back home
Rosie står og holder Arne i armen og måper.
   -Är det han, är det Dylan, sier hun.
   - Jeg trudde nesten det et øyeblikk, sier Arne, rolig som alltid, - men han speller for dårlig gittar.

Hei , du med tamburina
dra ei låt for meg
jeg ække trøtt ,
og det er ikke non som venter meg
hei, du med tamburina
slå ei låt for meg
her i tingel-tangel morran
vil jeg følge med deg ...

De lange ordlenkene går i spiral opp mot den åpne blå himmelen. Den åpner seg for dem og slepper solskinnet ned.