I boka "Antinatur" presenterer Erling Fossen seg som opprører. Han gjør opprør mot den rådende miljøvern-ideologien og dens falske dommedagsprofetier. Fossen mener at miljøvernernes deprimerende og falske budskap tar fra oss gleden ved å leve på en jordklode der alt i virkeligheten blir bedre og bedre.
Fossen forsøker særlig å avlive de livsfiendtlige miljømytene ved å sette opp tre alternative myter:- Jordkloden er ikke overbefolket (og kommer ikke til å bli det)
- Det finnes ingen drivhuseffekt, (og iallfall er den ikke menneskeskapt)
- Det biologiske mangfoldet er ikke truet (iallfall ikke av menneskelig virksomhet).
Alle disse tre eksemplene innrømmer Fossen å ha lånt fra den danske statistikeren Bjørn Lomborg som har skapt seg en karriere på slike påstander. Lomborg har fått mange danske miljøvernere til å rase, og Fossens håp er vel å oppnå like mye oppmerksomhet her til lands. Raseriet er etter mitt syn helt unødvendig - om ikke miljøbevegelsen tåler nærgående kritikk står det dårlig til. Og på alle de tre nevnte områdene finnes det solide data som gir helt andre konklusjoner enn dem Lomborg og Fossen kommer fram til.
De siste kapitlene i boka er mere originale.
Fossen hevder først at miljøvernideologien, globalt sett, er en form for amerikansk kulturimperialisme, som skal hindre økonomisk utvikling i den tredje verden. Han siterer ukritisk en svenske som mener at hippiebevegelsen ble opprettet av amerikanske myndigheter for å avspore motstanden mot Vietnamkrigen.
Så går han over til å angripe den norske "rød-grønne" varianten, som særlig forbindes med Erik Solheims glansperiode i SV. Denne rødgrønne-ideologien er etter Fossen syn blitt den dominerende retningen i norsk opinion. Her inngår Senterpartiet, SV og AKP/RV i samme lapskaus, med ingredienser levert av firerbanden Ottar Brox, Hartvig Sætra, Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætereng. Fossen mener denne firerbandens idealisering av fiskarbonden er dypt reaksjonær, og hevder at de rød-grønnes utkantromantikk har klare nasjonalistiske og tilmed rasistiske undertoner.
Fossen presenterer seg som forkjemper for en ny og livsbejaende radikalisme. For ham er det i byen det gode livet kan finnes, og der menneskelig fantasi og skaperkraft kan komme til uttrykk. Så langt så godt. Men Fossen nekter å ta ansvar for det som er utenfor byens grenser. "Alt miljøvern må ta utgangspunkt i synlige menneskelige problemer der menneskene bor". Hva som skjer i Amazonasjungelen eller på Antarktis angår oss ikke. Naturen har bare verdi i den grad menneskene har nytte av den. Hva som skal være nytt og radikalt (enn si livsbebejaende) med en slik holdning forstår jeg ærlig talt ikke.
"Antinatur" er et underholdende debattinnlegg, som inneholder mye rølpete provokasjon, og ikke fullt så mye engasjert refleksjon. Lite i denne boka vil huskes om 10 år.