Utopisten Charles Fourier
Den franske revolusjonen fra 1789 til 1793 er et av de store tidsskillene i Europas historie, til tross for eller kanskje på grunn av alle sine feil - hvorav den mest iøynefallende jo var at den istedet for å åpne dørene til frihetens rike, banet veien for et blodig diktatur.
Men nettopp de store og iøynefallende feilene ved såvel det etablerte samfunn som den revolusjonære bevegelsen, stimulerte til nytenking, og blant de store nytenkerne i de åra som fulgte den franske revolusjonen er det ei gruppe som kalles utopistene.
Den viktigste, den mest originale av dem er Charles Fourier, som levde fra 1772 til 1837. Han var sønn av en handelsmann og av alle tiltenkt en karriere nettopp som handelsmann. Men da han av legning reagert mot det grunnlaget av svindel og bedrag som han så handelsvirkosmheten hvilte på, klarte han ikke å å ta opp den karrieren familien ville ha ham inn i . Han foretrakk å spille lutt og å drømme om den evige rettferdighets prinsipper. Og han kom til å bruke sitt liv på å forestille seg hvordan det samfunn kan se ut, der denne rettferdigheten skal kunne manifestere seg.
Og et av de grunnleggende prinsippene han kom fram til, var at ethvert individ skulle ha muligheten for å realisere sine begjær. Bare på denne måten kan man fjerne såvel undertrykkelsen - at noen mennesker må tvinges til en særskilt oppførsel - og undertrykkeren, fordi den som kan leve etter sine drifter ikke vil ha det perverterte behovet for å undertrykke andre.
De begjær eller drifter det her er snakk om, er av mange ulike slag. Det kan være nyttige såvel som unyttige drifter, men grunntanken er at mennesket i bunn og grunn er skapende og elskende, ikke hatefullt og destruktivt.
Noen mennesker er glade i å bake, andre liker å fiske, eller å spille kort. Noen liker å strikke, andre vil heller reparere maskiner eller holde foredrag. Men disse lystene skifter ikke bare fra individ til indivd, de skifter jo også gjennom dagen, fra dag til dag og gjennom et langt liv.
Fourier innså derfor at mennesker ikke kan låses fast til en identitet som baker, skredder eller foredragsholder. Han mente at ingen bør holde på med det samme i mere enn fire timer av gangen, ganske radikalt idag, men enda mere radikalt den gangen da det var vanlig helt fra barneåra med en arbeidsdag på 16-20 timer eller mere med ensformig og underbetalt arbeide.
Det finnes sjølsagt mange ulike begjær, som på mange måter er avhengige av hverandre for å kunne oppfylles. Det gode og magfoldige samfunnet til Fourier skulle bestå av 1600 til 1800 mennesker, for å oppnå den optimale blanding av menneskelige egenskaper. Dette tallet var ikke tilfeldig, men var regna ut på grunnlag av Fouriers egen typefordeling av mennsker. En slik gruppering av vel 1600 mennesker kalte han en falang, og den skulle holde til i et falangsteri.
I falangen vil hvert individ til enhver tid holde på med det vedkommende har lyst til, men ut fra sin fordeling av mennskelige egenskaper, kunne Fourier beregne at det alltid ville være tilstrekkelig mange som ville bake, passe barn, lage sko osv. En gruppe mennsker som gikk sammen om en oppgave - f.eks. å bake brød - kalte han en serie, og i løpet av en dag skulle hvert individ - etter eget valg - veksle mellom et antall slike serier. Hver serie vil igjen dele seg opp i mindre grupper, vanligvis på ca. sju personer som spesialiserer seg på en arbeidsoppgave.
Men gruppene og seriene vil i løpet av få timer gjennomgå en fullstendig utskifting. Etter Fouriers syn vil de fleste individer ha tilknytning til minst 30 slike serier, for å få utløp for sine 32 ulike grunnleggende drifter.
Et eksempel på en arbeidsdag for en falang-boer, kunne ifølge Foruier være slik: Han står opp kl. halv fire, og går ut for å mate dyra i stallen kokka fire. Klokka fem slutter han seg til en gruppe gartnere, og klokka sju spiser han frokost. Etter frokost hjelper han til med slåttten. og fra halv ti og utover er han med i ei gruppe som dyrker grønnsaker. Klokka elleve går han i stallen i gjen, og klokka ett er det mat. Ved to-tida går han i skogen, klokka fire er han i vevstua, og klokka seks er han i grønnsakshagen igjen. Klokka åtte planlegger han neste dag. halv ni er det kveldsmat, klokka ni er det underholdning i falangens festsal, og i ti-tida kryper han til køys.
Fourier gikk ikke inn for fullstendig eiendoms-fellesskap. Han mente både arbeide og kapital skulle belønnes, og aksepterte derved en forskjell i økonomisk situasjon mellom innbyggerne i falangen. Han gikk også inn for å premiere særlig innsats med flotte titler, som keiser, kommandør osv. Dette skulle være en ytterligere stimulans for den personlige innsatsen.
Og i tilfelle det ikke skulle la seg gjøre å innføre falangsystemet over hele verden samtdig, så han for seg en gradvis overgang ved hjelp av at sammenslutninger innafor det eksisterende samfunnet samla kunnskap og kapital for å realisere falang-samfunnet, først i små enheter og seinere i landsdekkende og verdensdekkende sammenslutninger .
tilbake til jan b vindheims hjemmestrikking