Miljøpolitikken som politisk og filosofisk utfordring var blant det tjuende århundres viktigste utviklinger. Ingen kan lenger overse at mennesket er avhengig av sine omgivelser og at vi har et ansvar for den naturen vi inngår i.
Utgangspunktet for miljødebatten har ofte vært motsetningsforhold mellom menneske og natur - eller rettere trusler mot ulike naturfenomener fra menneskelig virksomhet - men debatten har i stadig større grad tatt opp i seg det åpenbare forholdet at mennesket er et aspekt av naturen. Mennesket kan rett og slett ikke eksistere annet enn som del av naturens større helhet.
Vi blir i økende grad tvunget til å innse at menneskehetens ødeleggelse av naturen er interne prosesser i en større organisme. Det blir nærliggende å se på jordkloden som biologisk helhet, som en autonom organisme.
Et velkjent uttrykk for denne erkjennelsen er Gaia-hypotesen til briten James Lovelock. Han hevder at jordkloden, grekernes Gaia, bør ses som en organisme med betydelige sjølregulerende og selvhelbredende evner, men han reserverer seg sterkt mot antydninger om at Gaia er et bevisst vesen.
Lovelocks teori er altså ikke noen form for religion fra opphavsmannens side, men det forhindrer ikke at en del mennesker har inkorporert Gaia-teorien i sine religiøse verdensbilder.
Den tenking som tar utgangspunkt i økologien er ikke nødvendigvis metafysisk, men økologisk filosofi må nødvendigvis ha som et vesentlig premiss : å se mennesket som en av mange skapninger som gjensidig er avhengig av hverandre.
Den norske filosofen Arne Næss har gitt navnet økofilosofi til økologisk basert tenkning, og har innført betegnelsen Dyp Økologi for den økologiske tekning som forsøker å lodde de dypeste konsekvensen av menneskehetens tilhørighet i den globale sammenhengen av liv. Næss har gitt sin egen politiske tenkning navnet Økofilosofi T, i erkjennelse av at økofilosofi kan gi s mange ulike men like fullt gyldige utforminger.
Næss har formulert 8 grunnleggende teser som han mener er grunnleggende for en slik dyp økologi. En av disse er tesen:
Alle levende vesener er ett.
Og siden Næss mener at selvrealisering er et viktig livsmål presiserer han denne tesen på følgende måte:
Ved å undertrykke selvrealiseringspotensialet i et hvilket som helst levende vesen undertrykker du selvrealiseringspotensialet i deg selv.
I Næss sin Økosofi, så vel som i mange andre former for økologisk tenking, legges det altså grunnleggende vekt på verdien av mangfold og variasjon og gjensidig avhengighet mellom ulike livsformer. På denne måten begynner stadig flere mennesker å identifisere seg med den globale helheten av liv.
Menneskeheten historiske identitetsutvikling kan forsøksvis illustreres med konsentriske sirkler.
Utgangspunktet ofte har vært en snever identifisering med nære grupper som familie, klan og nasjon. Dette er den innerste sirkel, som vi kan gi navnet egoisme.
Utenfor denne sirkelen har man muligheten for å identifisere seg med hele den globale menneskeheten. Denne sirkelen, som vi kan gi navnet humanisme , innebærer en større solidaritet enn den innerste sirkelens egeninteresse.
Men med gjennombruddet for økologisk tenkning har vi fått en større identifikasjon med andre livsformer enn mennesket, enn global økologisk solidaritet som vi kan gi navnet biologisme, eller økologisk identifikasjon.
I denne økologiske identifikasjonen kan tegne opp de konsentriske sirklene på en ny måte. Om den innerste sirkelen skal omfatte våre nærmeste slektninger kan den i et økologisk perspektiv få navnet:
Respekt for andre mennesker.
Rundt denne kan vi tegne en ny sirkel som betegner en videre identifikasjon. Og i denne sirkelen kan vi skrive
Respekt for dyr og planter.
Rundt denne sirkelen kan vi så tegne en sirkel som omfatter hele jordklodens mangfold av liv, og sette teksten:
Respekt for økosystemer
Om et slikt verdensbilde er basert på respekt for alt liv, betyr det ikke at den økologisk erkjennelse unngår konflikt. Tvert imot vil et slikt verdensbilde stå i motsetning til mange andre måter å oppfatte verden på, og de verdiene som springer ut av en slik global identifikasjon vil stå i sterk motsetning til de verdiene som springer ut av iallfall fire former for ideologi, nemlig:
* reduksjonistisk vitenskap
* markedsøkonomi
* forflatet religion
* kulturell ensretting
Om vi ser på de tre sirklene av respekt, vil de kunne spesifiseres slik:
Men heller ikke planteriket skal vi ta vare på bare for den direkte nytte vi selv kan ha av plantene. Også planteriket fortjener respekter for sin egen verdi og sine egne særlige livsegenskaper. Derfor skal vi behandle plantene så skånsomt som mulig. Dette kan vi gjøre ved å arbeide for økologisk jordbruk, ved å avvise utplassering av genmanipulerte organismer og ved å avvise muligheten til å ta patent på liv.
Når miljøbevegelsen aksjonerer mot for eksempel opprettelsen av militære skytefelt er det derfor viktig at det ikke bare blir en debatt om ulike måter å utnytte det aktuelle området på. Det er nødvendig også å trekke inn området egenverdi. det samme gjelder kampanjer for vern av truede våtmarker, skogsområder eller andre truede biotoper.
Moderne vitenskap har utviklet metoder som er basert på å isolere enkeltdeler av helheten og granske hver liten bit for seg. Slike metoder kalles reduksjonisme, fordi de reduserer fenomener til små enkeltdeler som betraktes hver for seg. Reduksjonistisk vitenskap har lagt grunnlaget for de store teknologiske framskritt menneskeheten har gjort de siste århundredene, og også for de enorme skadevirkningene moderne teknologi har vist seg å ha.
Det motsatte av reduksjonisme er holisme eller helhetstenking, også kalt systemtenking. Holistisk tenking ser først og fremst på sammenhenger og hele systemer, og betrakter delene først og fremst i forhold til de overordnede systemene. Holistisk vitenskap er i samsvar med de underliggende holdningene i økologisk tilnærming til virkeligheten, og det er derfor ikke underlig at holistisk vitenskap på ulike felter har utviklet seg parallelt med økologiens gjennombrudd.
En grunnleggende økologisk tese er at mangfold gir livsstyrke. Derfor er det riktig å akseptere og stimulere et mangfold også i arbeidet for å utvikle økologisk forsvarlige samfunnsstrukturer og innen økologiske kunnskapsmodeller. Vi trenger dynamisk interaksjon og balanse mellom det lokale og det globale, mellom mangfoldet av enkeltdeler og de overgripende organismene