Ny narkotikapolitikk ?
Når narkotikapolitikken nå er blitt et hett tema i vårt lille land, betyr det at et viktig kriminalpolitisk tema endelig er kommet på bordet.
Desverre er ytringsfriheten fortsatt snever. Mange i det norske samfunnet hevder med sterk stemme at debatten i seg sjøl er farlig, og krever at den må opphøre. Slike stemmer kan vi ikke lytte til. Tvertimot bør krav om lokk på debatten overbevise oss om at denne debatten er viktig, fordi den rører ved en følsom nerve i samfunnet.
Forsøkene på å stemple ethvert forslag som avviker fra den statsautoriserte norske forbudspolitikken som "useriøst", og enhver som ytrer avvikende meninger som en mistenkelig "narkoliberaler" er avsporinger.
Forbudspolitikken har spilt fallitt
Den restriktive linja som de fleste europeiske stater fram til nå har forsøkt å følge har ikke ført til noen nedgang i forbruket av narkotika, men har - på samme måte som alkoholforbudet i mellomkrigstida - stimulert framveksten av væpnede bander som kjemper med alle metoder om en gigantisk svart økonomi. Den har også gjort det umulig å tilby de narkomane et anstendig liv.
I kjølvannet av Lund-rapporten om politisk overvåking kan det jo også være på sin plass å minne om den omfattende overvåkinga som skjer i ly av narkotika-lovene. De metodene som er innført i Norge og andre land for å kontrollere innførsel, omsetning og bruk av ulovlige rusmidler, har blitt en alvorlig trussel mot rettssikkerheten. Telefonavlytting, husundersøkelser på grunnlag av blott og bar mistanke, infiltrasjon og provokasjon, nedverdigende personkontroller ("gransking av kroppens hulrom") på åpen gate osv. er innført nesten uten motstand.
Forbudspolitikken rammer blindt - bare en brøkdel av brukerne kan arresteres og bøtlegges eller fengsles uansett politioppbud - men de som rammes rammes hardt, og de som først og fremst blir trakassert er sjølsagt de synlige narkomane - uteliggere og andre med store sosiale problemer. Forbudspolitikken bidrar til å gjøre livssituasjonen for hardt belastede narkotika-brukere enda vanskeligere.
Kostnadene ved å opprettholde forbudet er enorme. En stor del av politiets arbeidsinnsats går med til å jakte på narkotikabrukere, en stor del av fengselskapasiteten er beslaglagt av stoffbrukere.
Forbudspolitikken skaper et "selgers marked" der kjøperen ikke har noen mulighet til å kontrollere hverken kvalitet eller pris. Varierende kvalitet på gate-heroin oppgis av politiet som en hyppig årsak til overdosering og dødsfall.
Samtidig har den unyanserte offentlige skremselspropagandaen skapt en tillitskrise mellom myndigheter og de enorme gruppene av mennesker i alle aldre som har brukt eller bruker ulovlige stoffer.
Straffenivået i Norge
Nå er det store forskjeller på debatten i Norge og i Europa forøvrig. I det meste av Europa har det lenge pågått en debatt om hvordan de personlige og samfunnsmessige skadene ved bruk av rusmidler kan reduseres.
I Danmark vedtok Socialistisk Folkeparti den 5. mai 1996 å gå inn for legalisering av cannabis ("etter en bedre modell enn den hollandske") men i Norge stiller alle partier fortsatt opp i mesterskap om å være mest mot narkotika. Den beste måten å hevde seg i dette mesterskapet på er å foreslå økte straffer. Ethvert normalt straffenivå er forlengst passert.
Professor Johs. Andenæs sa det slik til "Klassekampen" (30/1-95) : "Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff".
Uttalelsene til Andenæs fikk - naturligvis - ingen respons i det norske politiske miljøet, annet enn papegøye-aktige uttalelser om at senking av straffenivået ville være et "feilaktig signal".
Samtidig fortsetter norsk politi å arrestere ikke bare forhandlere, men også vanlige brukere. Ingen politiske partier protesterer mot politiets prioriteringer, etter aksjoner der titalls mennesker arresteres, leiligheter raseres og det storslagne resultatet er at 2 gram hasj og én mistenkelig tablett er beslaglagt.
Professor Nils Christie har i artikkelen "Forbudstidens siste dager" (Arbeiderbladet 8/5 - 96) en tankevekkende oversikt over hva samfunnet investerer i å straffe de narkomane. Iføge Christies tall ble det i 1995 utmålt ett tusen fengselsår i Norge på grunnlag av narkotikaforbrytelser, noe som innebærer en fordobling på de siste 15 år. Og Christie legger til :
"I all hovedsak skyldes denne økningen hardere tiltak mot narkotika. Hvis den har hatt noen virkning på tilgjengeligheten, har det trolig vært å øke den."
For dem som har fulgt den kriminalpolitiske utviklinga i Norge, er det nærliggende å sammenlikne den nåværende narkotikapolitkken med den tidligere løsgjengerlover, som gjorde det mulig å plassere alkoholikere i tvangsarbeide, og som gjorde åpenbar beruselse på offentlig sted straffbart med fengsel. Da løsgjengerloven ble opphevet i 1970 var det sjølsagt ikke fordi man ville øke alkoholskadene i det norske samfunnet, men fordi skadevirkningene av denne offentlige kontrollvirksomheten var blitt så åpenbare.
Straffbar mentalitet ?
Et erklært mål for norsk narkotikapolitikk er å oppnå et "narkotikafritt samfunn". Dette er et uoppnåelig mål, uansett hvordan narkotika defineres, men definisjonen av begrepet "narkotika" er en av de mest påfallende manglene ved norsk debatt om rusmiddelpolitikken.
Skulle en helt fjerne alle de stoffene som betegnes som "narkotika" fra det norske samfunnet, måtte ikke bare viktige medisiner som morfin forsvinne, en måtte også utrydde en lang rekke ville planter som fleinsopp og bulmeurt.
Ofte opplever en at media kan forsøke å skille mellom "alkohol", "narkotika" , "piller" og "doping". Et avansert eksempel på slik verbal akrobatikk finner vi i heftet "Morfin & kreft" utgitt av Den Norske Kreftforening (1995). Der heter det på side 12:
"Jo, morfin er et narkotisk stoff, men det betyr ikke at den som tar det blir narkoman. Det har avgjørende betydning for virkningen i hvilken hensikt brukeren tar morfin ...."
Kreftforeninga har sjølsagt den edle hensikt å berolige kreftpasienter som trenger morfin for å lindre sine smerter, men sitatet kan også bidra til å kaste lys over to fenomener:
1) rusplantenes kulturhistoriske og medisinske rolle, og
2) den moralistiske dimensjon i norsk narkotikapolitikk.
Begge disse temaene fortjener en mer utførlig behandling enn jeg har mulighet for i denne artikkelen. La meg her bare nevne at rusgivende urter har vært kjent og brukt i medisin, i religion og til fest så langt tilbake som vi kan følge menneskenes historie på denne planeten.
De Grønne har tidligere engasjert seg i kampen for å legalisere andre medsisinske urter. Når det er så stor motstand mot å utvide denne kampen til også å gjelde psykoaktive urter, har det sammenheng med det neste punktet: den moralistiske dimensjonen.
Det er sinnelaget, mentaliteten, hos dem som beruser seg (på annet enn alkohol) som er mistenkelig, unorsk og straffbart. I dette metafysiske perspektivet blir ikke stoffenes fysiologiske virkninger det avgjørende, men stoffbrukernes subjektive hensikt ved å bruke dem.
Som jus fører dette sinnelagsprinsippet til at det er straffbart å ha til hensikt å (mis-)bruke "narkotika". Derfor kan norsk politi hver eneste høst gripe inn mot folk som har til hensikt å plukke og spise spiss fleinsopp. Et slikt rettsprinsipp ville radikale og samfunnskritiske grupperinger ikke ha akseptert på noe annet område.
Det må være viktig å innse at ikke all bruk av rusmidler er misbruk, og at misbruk i seg sjøl ikke bør være straffbart.
Hva er "narkotika" ?
Nils Christie går i sin nevnte kronikk inn for legal omsetning av lettere stoffer som cannabis og khat. Dette slutter jeg meg gjerne til, men før vi kan komme så langt, må vi i norsk offentlighet etablere skiller mellom de ulike stoffene som plasseres i sekken "narkotika".
Felles legal situasjon (plassering i sekken "narkotika") er jo det eneste som er felles for :
- cannabispreparatene hasjisj og marihuana;
- syntetiske sentralstimulerende midler som amfetamin eller ecstasy;
- høyraffinerte plantederivater som heroin og kokain;
- viltvoksende psykedelika som peyote eller fleinsopp,
for bare å nevne noen av de mest kjente.
Skulle en tatt utgangspunkt i rusvirkning måtte alkohol vært inkludert, skulle en bruke helseskader som utgangspunkt måtte både alkohol og tobakk være med. Skulle en gå ut fra den opprinnelige betydningen av ordet "narkotisk"- søvndyssende - måtte sentralstimulerende midler som amfetamin, kokain , ecstasy og lsd utelates.
Lette og harde stoffer
Det er vanlig å skjelne mellom lette og tunge, eller harde, stoffer. I den lette gruppen inngår da cannabisstoffene - hasjisj og marihuana - samt khat og endel andre lavt raffinerte urtepreparater, som gir liten grad av avhengighet og relativt små helseskader.
I gruppen harde stoffer inngår først og fremst opiatene - opium, morfin, heroin - og deres syntetiske motstykker. Dette er stoffer som gir høy grad av avhengighet, og som ofte inntas ved hjelp av sprøyte.
Ethvert forsøk på å skjelne mellom de ulike ulovlige rusmidlenes farlighet har vært tabu i Norge. Den som våger å antyde at hasjisj og heroin hører hjemme i helt forskjellige kategorier stemples straks som "hasjliberaler", og er dermed utdefinert fra debatten. Så ser vi da også at Oslo er blitt Nordens heroin-hovedstad, og har langt flere dødsfall av overdoser enn Amsterdam.
Den norske skremselspropagandaen, som visse grupperinger i De Grønne nå stiller seg bak, krever to store og ulike offer:
- det ene er ytringsfriheten
- det andre er de narkomane som nektes et anstendig liv, og i verste fall dør av overdoser.
Forbudstilhengernes påstand om at de - og bare de - viser solidaritet med de utslåtte, viser seg derfor å være svada, og knapt nok det.
Tvangsbehandling - en moderne djevleutdrivelse
Klokkertroen på tvangsbehandling som løsning på narkotikaproblemene er en nær slektning av sinnelagsjusen. Misbrukeren er ikke bare sjuk og syndig, synden kan tilbakeføres til en djevel: narkotikaen. Den narkomane er besatt, og det kreves de rette statsautoriserte djevleutdriverne og deres subsisiderte ritualer for å drive demonen ut.
Dessverre for denne teorien gir tvangsbehandling sjelden det ønskede resultatet. Så lenge misbrukeren mangler motivasjon for å slutte, vil tvangsbehandling bare bli en opptørkingsperiode, muligens med positive helseeffekter, men med sterke rettslige skyggesider.
Tvangsbehandling bidrar liksom tidligere tiders djevleutdrivelser til å plassere ansvaret for ondskapen utenfor den familien eller det samfunnet der den rammer. Abstinensen og suget etter rus blir definert som metafyiske fenomener uten rot i mellommenneskelige eller sosiale forhold.
For De Grønne må det være viktig å identifisere både de farmakologiske og de samfunnsmessige drivkreftene bak misbruk av rusmidler. I den grad misbruket har samfunnsmessige årsaker, må det beste tiltaket for å redusere misbrukets og dets skadelige effekter være å skape et bedre samfunn.
Metadon istedetfor heroin
Mange steder i Europa har såvel sosial og helse-arbeidere, politifolk og den radikale opinionen innsett at samfunnet ikke er tjent med å bruke store ressurser på å forfølge dem som bruker alternative rusmidler. Bruk og besittelse av narkotika er derfor i praksis legalisert i mesteparten av EU. Mange steder er dette også lovregulert, og endel steder finnes det legale eller halvlegale omsetningsledd for lettere stoffer, i første rekke cannabis.
Av flere grunner har det de seinere åra vært legal utskriving av tyngre narkotika som har fått mest oppmerksomhet. En rekke erfaringer, deriblant metadon-prosjektet i Oslo, viser at sprøytenarkomane som får heroin eller metadon blir istand til å føre et normalt liv, og at den vinningskriminaliteten de tidligere måtte ty til for å finansiere sitt misbruk reduseres sterkt.
En ekstra bonus fra byråkratiets side er jo at en modell basert på at leger skriver ut vedlikeholdsdoser til narkotikabrukere, vil forsterke legestandens styring over medisinbruken i samfunnet.
Hva med de lette stoffene ?
Metadonforsøk og liknende prosjekter omfatter ikke brukere av lette stoffer som cannabis. Disse har nemlig ikke de samme problemene med å fungere i hverdagen som brukerne av tyngre stoffer, og tvinges heller ikke gjennom avhengighet til noen omfattende kriminalitet for å finansiere sin rus.
Enkelte varianter - og typisk nok argumentasjonen bak det norske metadonprosjektet - innebærer derfor ingen endring av status for cannabis, fordi hasjisj og marihuana ikke gir sterk nok avhengighet til at "vedlikeholdsdoser" gir noen mening.
På bakgrunn av denne utviklinga var det at den gamle studentlederen Daniel Cohn-Bendit (som representerer Die Grünen i Europa-parlamentet) utbrøt:
- Vi risikerer visst at heroin blir legalisert , mens hasjen forblir ulovlig!
Nå får Røde-Danny (Grønne-Danny?) heldigvis ikke helt rett på dette punktet. Mange steder er det tatt viktige initiativer i retning av å legalisere de lette stoffene.
I Tyskland er besittelse av mindre kvanta cannabis avkriminalisert, og delstatsregjeringa i Schleswig-Holstein forbereder salg av tysk-avla cannabis på apotekene.
I Nederland selges cannabis i egne såkalte "coffee-shops". SF og en fraksjon av Socialdemokraterne har gått inn for et liknende system i Danmark, men med ordninger også for engros-leddene, som er en gråsone i Nederland.
Planten khat, som tygges av mannfolk fra Yemen, Eritrea og Somalia, selges forøvrig legalt i f. eks. Storbrittannia.
I Europa-parlamentet har De Grønnes Grupppe - etter henvendelse fra presidenten i Bolivia - lansert et forslag om legal omsetning av preparater som te, tannkrem osv . basert på coca-blader. I begrunnelsen heter det at dyrking og bruk av cocablader er en tradisjon i Andesfjellene, som ikke fører til slike skadevirkninger som bruk av de raffinerte derivatene kokain og crack . Ved å åpne et legalt marked vil en gi bøndene en annen kunde enn de internasjonale narko-baronene.
Avkriminalisering og legalisering
Det kan være greitt å etablere skillet mellom avkriminalisering og legalisering, som på mange måter er ulike innfallsvinkler til en ny narkotikapolitikk.
Avkriminalisering vil si at en slutter å straffeforfølge de som bruker rusmidler. Avkriminalisering er en pragmatisk skade-reduksjons politikk, som har til hensikt å redusere samfunnets utgifter til kontrollvirksomheten, å redusere kriminaliteteten og å bedre den sosiale situasjonen for grupper av samfunnets tapere.
Avkriminalisering betyr at en ikke anser det som politiets oppgave å regulere borgernes rusbruk, og at en ikke anser fengsel som et egnet oppholdssted for folk med rusproblemer eller rusmiddel-skader.
Legalisering er et mere radikalt skritt. Det innebærer at import, produksjon og salg blir tillatt. De fleste modellene innebærer en kontrollert omsetning gjennom spesielle omsetningskanaler og høye avgifter. Legalisering gir også muligheter for kvalitetskontroll.
Legalisering innebærer en aksept av borgernes rett til å velge sine egne rusmidler. Denne retten er en parallell til en annen rett De Grønne kjemper for, nemlig retten til å velge alternativ medisinsk behandling.
Legalisering vil - som de danske socialdemokratenes narkotikapolitiske talsmann Poul Quist Jørgensen, nylig påpekte - gjøre det mulig å bringe den omfattende svarte økonomien som knytter seg til omsetning av rusmidler inn i den synlige økonomien. Legal omsetning vil gjøre det mulig å legge avgifter på rusmidlene og å skattlegge fortjenesten fra import, produksjon og salg.
Erfaringene fra Holland viser forøvrig at legalisering av cannabis har økt terskelen mellom brukerne av lette og harde stoffer.