Fra Orwell til AKP

Sommerens akp-debatt falt sammen med hundreårsjubileet for George Orwells fødsel. Orwell-jubileet har fått liten oppmerksomhet i Norge, men desto flere kommentarer i England og USA. Som revolusjonær kritiker av den «reelt eksisterende sosialismen» burde Orwell ha vært av interesse for suf(ml), det seinere akp. Likevel ble Orwell, liksom andre kjente stalinkritikere, utskjelt av marxist-leninistene på 70 og åttitallet isteden for å bli diskutert. AKPerne var ikke interessert i å finne feil ved kommunistisk praksis under Stalin, og de var overhodet ikke interessert i poengterte parodier på kommunistisk agitasjon.

Orwells mest kjente bøker, «Animal Farm» og «1984» drøfter på ulike måter hvordan en revolusjon slår feil. «Animal farm» er en satirisk parabel over den russiske revolusjon, der de revolusjonære herskerne til sist blir lik de makthaverne de opprinnelig gjorde opprør mot. 1984 er en langt dystrere framstilling av hvordan et totalitært maktapparat styrer et postrevolusjonært samfunn gjennom overvåking og tankekontroll. Herskeren i «1984», Storebror, har åpenbare likhetstrekk med Sovjetunionens enehersker på Orwells tid, Josef Stalin.

Et viktig utgangspunkt for Orwells romaner var hans personlige opplevelser under borgerkrigen i Spania i 1936/37. I likhet med mange andre unge revolusjonære kjempet Orwell for den regjerende folkefronten mot Francos fascistiske opprørere. Men i løpet av sitt opphold i folkefrontens Spania opplevde han hvordan det spanske kommunistpartiet, etter ordre fra Kominterns ledelse i Moskva, motarbeidet de revolusjonære strukturene spanske bønder og arbeidere hadde opprettet. Orwell kjempet i en militsgruppe opprettet av det uavhengige kommunistpartiet POUM som ikke støttet Moskva. Såret ved fronten ble han sendt til Barcelona, der han i mai 1937 opplevde hvordan POUM ble angrepet av den kommuniststyrte Sivilgarden.

Orwell klarte å flykte tilbake til England, der han opplevde hvordan han og hans kampfeller ble stemplet som trotskistiske banditter og fascistiske agenter, ikke bare av kommunistpressen, men av den liberale og radikale offentligheten som godtok den kommunistiske versjonen. Orwells bok om disse opplevelsene, Homage to Catalonia, ble avvist av flere radikale forleggere, og utskjelt av kommunistene og deres medløpere over hele verden. Samtidig ble POUMs ledere torturert og drept av det republikanske sikkerhetspolitiet i Spania.

De forfølgelsene kommunistene kunne gjennomføre mot anarkister og venstresosialister i det revolusjonære Spania var likevel ubetydelige i forhold til de omfattende utrenskingene som i bølge etter bølge skyllet gjennom Sovjetsamfunnet på 1930-tallet. Under Stalins ledelse ble enhver mulig opposisjon undertrykt med de groveste midler. Bokstavelig talt millioner av russere ble henrettet eller satt i fangeleirer. Ikke minst rammet forfølgelsene kommunistpartiet selv. «Homage to Catalonia» kom ut i London samtidig som hele det tidligere ledersjiktet i det russiske kommunistpartiet offentlig tilsto å være trotskister, fascister, spioner og sabotører.

Et av temaene i «1984» er nettopp hvordan et totalitært system skaper en slik total underkastelse som de tiltalte i Moskvaprosessene viste. Partiet krever total kontroll over medlemmenes tanker. Å tenke annerledes er i seg selv en forbrytelse. Det herskende Partiets medlemmer blir opplært i mental akrobatikk som kalles «dobbeltenking». De har derfor ingen problemer med å forsvare Partiets hovedparoler: «Krig er fred», «Frihet er slaveri» og «Uvitenhet er styrke».

Winston Smith arbeider i Sannhetsministeriet med å endre arkivene slik at fortida alltid framstår i samsvar med dagens politikk. Når han kommer i tvil om det han gjør er riktig blir han arrestert av tankepolitiet og torturert. På slutten av boka er han blitt løslatt. Sittende på en kafé med et glass gin ser han det gigantiske ansiktet til Storebror dukke opp på tv-skjermen. Orwell skriver: «Han hadde vunnet den store seieren over seg selv. Han elsket Storebror.»

Etter annen verdenskrig kom det en rekke beretninger fra de sovjetiske fengslene og fangeleirene, mange skrevet av tidligere kommunister. Etter Stalins død tok den nye lederen Nikita Krusjtsjov skritt for å åpne sovjetsamfunnet, og åpnet for en forsiktig kritikk av stalintidas overgrep. Det var på denne bakgrunnen at SUF på midten av nittensekstitallet begynte å rehabilitere Stalin. Ja, faktisk var det nettopp på grunn av de skarpe analysene av Stalins systematiske løgner og maktmisbruk fra Orwell og frafalne kommunister som Arthur Koestler og Ignazio Silone sin side, at det i det hele tatt var nødvendig å rehabilitere Stalin.

På studiesirklene i SUFml og seinere AKP ble tusener av norske ungdommer systematisk opplært til å avvise vitnesbyrdene fra Stalins ofre. De ble opplært til å mene at opprørene i Øst-Tyskland i 1953 og i Ungarn 1956 var reaksjonære (fordi de rettet seg mot det progressive Stalin-regimet) mens opprøret i Tsjekkoslovakia i 1968 var progressivt, fordi det rettet seg mot det degenererte samfunnet til Stalins etterfølgere. AKP hevdet altså systematisk at Sovjetunionen var på rett vei under Stalin, og at det var et avvik fra den rette linje når Krusjtsjov og hans etterfølgere reduserte undertrykkelsen.

AKPs (og andre tilsvarende partiers) raske linjeskifter i synet på regimene i stater som Albania, Kina, Vietnam og Kambodsja er treffende illustrert i «1984». Partiets taler under et folkemøte om krigen som Oceania (sammen med Østasia) fører mot Eurasia får en lapp fra sentralkomiteen i hånda:

«Ingenting endret seg i stemmen og tonefallet eller innholdet i det han sa, men navnene var plutselig annerledes. Uten bruk av ord gikk en bølge av forståelse gjennom mengden. Oceania var i krig med Østasia! ... Det som gjorde inntrykk på Winston i ettertid var at taleren hadde skiftet fra én linje til en annen bokstavelig talt midt i en setning, ikke bare uten pause men uten brudd på setningsstrukturen.»

Og i ettertid er dette kanskje den største gåten ved AKPs vekst og fall i Norge: Hvordan tusenvis av intelligente og velutdannede unge mennesker kunne sluke et nettverk av systematisk løgn og historieforfalskning. AKPs kadre kjente til Stalins forbrytelser, men forklarte dem bort ved hjelp av «dobbelt-tenking». De valgte alle å elske Storebror, og noen av dem elsker ham nok fortsatt i sitt hjerte.

George Orwell Archives
Orwell Today
Orwell resources
Welcome to Orwell