Tirsdag 6. februar får Prof. Martin Ystenes spalteplass i Adresseavisen til et langt personlig angrep på undertegnede. Inlegget til Ystenes er utløst av et tidligere inserat der jeg gikk i rette med forskere som blander seg inn i offentlige kontroverser uten å bry seg om de samfunnsmessige konsekvensene av sin intervensjon. Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde Ystenes i tankene da jeg skreiv dette innlegget, og i sitt lange svar (ca. 5 ganger så langt som mitt) demonstrerer han i all sin prakt nettopp de holdningene jeg ønsket å avdekke.
Professoren begynner med å tillegge meg utsagn jeg ikke har kommet med. Et underlig utgangspunkt når hans ærende er å angripe min manglende respekt for kunnskap. Ystenes hevder at jeg er uvillig til å skaffe meg naturvitenskapelig kunnskap, allerede det en usannhet, og skriver videre at jeg "..stempler alle som tilegner seg slik kunnskap som idioter." Hva med å prøve å gjengi motpartens argumenter korrekt, Ystenes? Har det noe med den akademiske kultur du forsvarer å gjøre ?
I den aktuelle saka har sivile og militære i Irak og på Balkan blitt sjuke etter kontakt med NATO-granater som inneholder utarmet uran Når NATOs eksperter så hevder at granatene er ufarlige, og får støtte fra eksperter av Ystenes-typen karakteriserer jeg disse som "nyttige fagidioter" . Ikke fordi de har skaffet seg kunnskaper, men fordi de bruker sine kunnskaper til å legitimere den globale militærindustrien, nettopp i et øyeblikk der dette systemet avslører sin menneskefiendtlige og livsfiendtlige natur.
Mitt angrep er altså ikke rettet mot naturvitenskapene, men mot bruken av dem. Akademisk kunnskap er viktig og nødvendig, men kan ikke vurderes løsrevet fra samfunn og miljø. Professorer må bringe sin kunnskap fram for offentligheten, ja, men ikke i en slik form at de slår lekfolk til bakken. Og ikke i en slik form at det legitimerer vedvarende overgrep mot mennesker og miljø. Hvorvidt spebarn i Irak er misdannet av radioaktiv stråling, av en kjemisk giftvirkning eller av andre årsaker er sikkert en interessant faglig utfordring. Det er viktig å finne svar på slike spørsmål. Men faglig uenighet må ikke hindre oss i å se den skremmende virkeligheten:
NATO har tatt i bruk våpen hvis virkninger ingen har full oversikt over. Rester av disse våpnene er spredd i betydelige mengder i flere land på to kontinenter, der de forurenser jord, luft og vann. Virkningene vil merkes i tusenvis av år. Helsemyndighetene rapporterer om urovekkende skader. I sine forsøk på å bagatellisere denne situasjonen og bortforklare sitt ansvar vikler militærsjefene seg stadig lenger inn i nettverk av løgner og halvsannheter. Kjemikere og atomforskere som gir disse samvittighetsløse militærteknologene ryggdekning mangler åpenbart sosialt og politisk gangsyn. Jeg holder fast ved at de fortjener betegnelsen fagidioter.