Saddams Folkemord i Kurdistan

av Jan Bojer Vindheim

Byen Qala Diza i 1991. Hver eneste bygning er ødelagt. Foto: Susan Meiselas

Begivenhetene i Irak de siste åra har i stor grad fortrengt minnet om Saddams overgrep, iallfall hos et vestlig publikum. Det kan derfor være verdt å minne om at Baathregimet under hele sin eksistens var basert på statlig terror mot innbyggerne i landet. Liksom tidligere herskere i Irak hadde også Baathpartiet sin hovedstyrke i den sunni-arabiske minoriteten, mens det sjia-arabiske flertallet i sør så vel som kurderne i nord ble utsatt for systematiske overgrep. Dødsofrene for disse overgrepene må telles i hundretusener, de torturerte, voldtatte, fengslede og på andre vis traumatiserte er mange ganger flere.

Baathregimets groveste enkeltstående overgrep var nok gassangrepet som i 1988 drepte 5 000 mennesker i byen Halabja; men dette angrepet henger sammen med Anfalkampanjen, en større kampanje for systematisk å ødelgge kurdisk kultur og samfunnt i Nordirak. Organisasjonen Human Rights Watch gjennomførte i 1993 en omfattende gransking av hva som skjedde under anfal-kampanjen. Deres konklusjon er at kampanjen må karakteriseres som folkemord.

Denne artikkelen referer hovedpunktene i HRWs rapport, og gir begivenhetene i 1988 en plass i kurdisk og irakisk historie.

Fram til første verdenskrig bodde de fleste kurderne innenfor det osmanske imperiet, et konglomerat av ulike folkegrupper som i utgangspunktet hadde like rettigheter. De nåværende landegrensene i Midtøsten ble trukket opp etter første verdenskrig gjennom en avtale mellom de seirende maktene, først og fremst England og Frankrike.

Etter denne prosessen var kurderne den største folkegruppen som ikke hadde fått en egen stat. Gjentatte løfter til de kurdiske folkegruppene om en egen stat ble ikke respektert, i stedet ble områdene med kurdisk flertall delt mellom de nye statene Syria, Irak og Tyrkia. Dette har kurderne aldri glemt, og i alle de statene der de er bosatt har kurdiske opprørere kjempet for sine rettigheter gjennom mesteparten av det tjuende århundre. Både i Tyrkia, Irak og Iran har kurdiske nasjonalister drevet geriljakrig mot de sentrale myndighetene. De kurdiske geriljasoldatene, peshmerga, er kjent som seige og nådeløse krigere både overfor utenforstående og overfor rivaliserende peshmergas.

Over grensene har det utviklet seg en felles kurdisk kultur og en forståelse av at kurderne utgjør en nasjon under okkupasjon av arabiske, tyrkiske og persiske undertrykkere. Det samlede Kurdistan oppfattes som bestående av Sørkurdistan i Irak, Nordkurdistan i Tyrkia, Vestkurdistan i Syria og Østkurdistan i Iran. Det er likevel klare forskjeller på kurdernes situasjon i de ulike landene der de lever.

Mustafa Barzani

Den viktigste lederen for de irakiske kurderne var i det meste av forrige århundre Mustafa Barzani. Han var en klanleder fra landsbyen Barzan nær den tyrkiske grensa, og ledet fra 1930-årene av en serie opprør mot de skiftende regjeringene i Bagdad. I 1946 flyktet han med mange av sine peshmergas til Iran, der det under sovjetisk beskyttelse var opprettet en kurdisk stat rundt byen Mahabad. Barzani ble utnevnt til forsvarminister i Mahabadrepublikken. Mens han oppholdt seg der ble han også valgt til president i Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) som ble stiftet i Suleimaniya i Irak.

Det var hverken første eller siste gang kurderne ble sviktet av stormaktene, da Stalin trakk tilbake den sovjetiske støtten til Mahabadrepublikken. Iranske soldater erobret snart den kurdiske ministaten, og Barzani førte flere hundre av sine peshmergas under konstante angrep, gjennom snødekte fjellområder i Irak, Tyrkia og Iran til sovjetrepublikken Azerbaidjan, der de søkte om asyl.

I Irak ble kong Faisal avsatt av en gruppe offiserer i 1958. De revolusjonære offiserene kalte Barzani hjem, og en kort stund ble kurderne akseptert som deltakere i irakisk topp-politikk. Dette endret seg imidlertid raskt og Barzani vendte tilbake til fjellene. Så kom en tøværsperiode mellom kurdere og arabere da Baathpartiet tok makta ved et nytt kupp i 1968. KDP hadde på dette tidspunktet fortsatt en viss støtte fra Moskva, men dette endret seg i 1972 da Baathregjeringa i Bagdad brøt sin allianse med Vestmaktene og undertegnet en langsiktig samarbeidsavtale med Sovjetunionen. Barzani måtte finne nye venner, og søkte etterhvert samarbeide med USA.

Baath-partiets nestleder, Saddam Hussein, la i 1974 fram et forslag til lov om kurdisk autonomi. Forslaget kom nok de kurdiske krav i møte på mange punkter, men det forutsatte at myndighetene i Bagdad skulle kunne overprøve ethvert vedtak kurdiske myndigheter måtte gjøre. Saddam ga Barzani en frist på to uker til å godta loven, og da Mulla Mustafa sa nei takk brøt det på ny ut voldsomme kamper. Barzani søkte - og fikk - hjelp fra Iran, Usa og Israel, som alle med ulike motiver var interessert i å destabilisere regimet i Bagdad.

Barzani gjorde det lenge skarpt, og nok en gang kom store deler av Sørkurdistan under kontroll av peshmergas. Men det hele tok brått slutt da Sjahen og Saddam Hussein møttes i Algerie i begynnelsen av 1975. Med god hjelp fra USA inngikk de to en avtale som skulle gjøre slutt på den langvarige striden om grenseelva Shatt-al-Arab i sør. Dermed ble Barzani sviktet av nok en stormakt, denne gangen USA.

Saddam ga etter for de iranske hovedkravene om grenseelva på én betingelse: grensa mellom de to landene måtte stenges for kurderne, og all støtte til opprørne avsluttes umiddelbart. På dette punktet var faktisk avtalen til begges fordel, for Irak hadde støttet kurdiske grupper i Iran, på samme måte som Sjahen støttet kurderne på den andre siden av grensa.

I løpet av få uker brøt den kurdiske motstanden sammen. Titusener av kurdere, soldater så vel som sivile, flyktet over grensene og den irakiske hæren hadde i slutten av mars etablert full kontroll over de opprørske områdene.

Barzani og peshmergas

Baathpartiet som nå hadde nøytralisert den væpnede motstanden i Kurdistan, tok ved hjelp av samarbeidsvillige kurdere fatt på å omdanne Sørkurdistan etter sin vilje. Det ble bygd en flott parlamentsbygning i Irbil som ble sete for en egen kurdisk administrasjon under Baathpartiets kontroll. Det ble dessuten åpnet et kurdisk universitet i Suleimaniyah, alt under Baathpartiets kontroll, men med støtte fra enkelte kurdiske klaner og grupper.

Parallelt med denne støtten til regimetro kurdere, satte regimet i gang en storstilt etnisk rensing for å svekke den kurdiske motstandskampen, All kurdisk bosetting ble fjernet i et område langs grensa mot Iran, og i de kurdisk dominerte områdene rundt den viktige oljebyen Kirkuk ble kurdere, kristne og turkmenere fordrevet, mens sjiaarabere fra Sørirak ble tildelt jord, hus og penger.

Nederlaget for KDPs peshmergas i 1975 endret maktforholdene blant Iraks kurdere. Mustafa Barzani hadde fått mange fiender både gjennom sin autoritære lederstil og gjennom sitt konservative sosiale program, men så lenge han levde var han den ubstridte lederen for iraks kurdere.

Da hans sønner Idris og Massoud overtok ledelsen for KDP ble det mulig for to av hans tidligere medarbeidere, Jalal Talabani og Ibrahim Ahmed, å opprette et konkurrerende parti, Kurdistans Patriotiske Union, PUK, som hadde en klarere sosialistisk profil, og som tok skarp avstand fra det de betegnet som det reaksjonære klan-samfunnet barzaniene sto for. Den nye organisasjonen hadde hovedsakelig støtte i den sørlige delen av det kurdiske området, der man snakker den kurdiske sorani-dialekten.

Både KDP, under ledelse av Mustafa Barzanis sønner Idris og Massoud, og PUK førte geriljakrig mot Bagdad-regimet og mot deres allierte blant kurderne, som fikk tilnavnet jahsh, eselunger. men partiene brukte også mye krefter på å bekjempe hverandre.

Striden mellom de ulike peshmerga-grupperingene og regimets styrker tok en ny vending da Irak i 1980 gikk til angrep på Iran. Med støtte fra det islamske regimet utvidet peshmergaene sin kontroll.

Baathregimet svarte med å rydde områder langs grensene til Iran og Tyrkia for mennesker. Rundt 500 landsbyer ble totalt utslettet.

Innbyggerne ble samlet i “nye landsbyer”, som ofte bare besto av en piggtrådinnhegning med væpnede vakter. Det ble opprettet en dødssone, der alle hus var ødelagt, og der irakiske soldater hadde stående ordre om å skyte på alt som rørte seg. Denne sonen ble gradvis utvidet, og nådde etterhvert en bredde på rundt 30 kilometer.

Saddam anså Barzani-klanen som hovedansvarlige for den kurdiske motstanden, og i 1983 ble rundt 8 000 barzani-menn arrestert. De ble ført til oppsamlingsleire i Sørirak der de etterhvert ble skutt og lagt i massegraver.

Denne massakren, med flere dødsofre enn Srebrenica, var bare et forvarsel om den kampanjen som skulle komme fem år seinere.

Anfal var den offisielle betegnelsen på en serie militære offensiver som var ment å knuse den kurdiske nasjonalismen i Nordirak en gang for alle. Kampanjen fikk navn etter Koranens Sura 8, som omhandler striden med de vantro og hvordan krigsbyttet skal fordeles blant de seierrike troende.

Våren 1987 bestemte Saddam seg for å avlede styrker fra fronten mot Iran for å kvele det kurdiske opprøret en gang for alle. Han ga alle fullmakter til sin fetter Ali Hassan al-Majid, som skulle få tilnavnet Kjemiske Ali, og som nå sitter fengslet og dødsdømt i Bagdad.

Allerede våren 1987 ble det gjennomført en serie aksjoner som, om enn i mindre skala, pekte fram mot de metodene som skulle bli brukt i anfal-kampanjene. De geriljakontrollerte områdene hadde lenge vært blokkert for all handel, men landsbybefolkningen var vant til å overleve på lokale ressurser. Nå skulle den muligheten også tas fra dem.

I løpet av april og mai 1987 ble flere hundre landsbyer på slettelandet rundt Arbil, i regjeringskontrollert område, jevnet med jorden. Ali al-Majid ga klare ordre om at intet hus skulle få bli stående. “Jeg kommer og kontrollerer, og dersom jeg finner intakte hus vil seksjonskommandanten bli gjort ansvarlig”, sa han. Og arbeidet ble grundig gjennomført; alle bygninger ble ødelagt med bulldozere og dynamitt, vann og elektrisitetsforsyning ble ødelagt, husdyr slaktet eller beslaglagt og befolkningen ført til “nye bosettinger” der de hverken hadde arbeide eller mulighet til å drive jordbruk. Arabiske landsbyer ble ikke rørt, derimot fikk de assyriske kristne samme skjebne som kurderne.

På samme tid gjennomførte det irakiske flyvåpenet de første kjemiske angrepene på kurdiske landsbyer. Det første kjente tilfellet rammet områder med PUK-baser i Jafata og Shahbazar-dalene den 15. april. Basene var nesten tomme, så ofrene var få. Men dagen etter ble landsbyene Balisan og Sheikh Wasan beskutt med kjemiske granater. Minst femti mennsker ble drept og mange hundre brakt til sjukehus i byen Rania for behandling. Disse og flere skadde av gass ble brakt til et større sjukehus i Arbil. Samtlige ble hentet av sikkerhetspolitiet og brakt til et fengsel der mange hundre kurdere fra Jafati og Balisan allerede satt. Etter noen dager ble gutter og menn kjørt bort, skutt og lagt i massegraver, mens kvinner og små barn ble plassert i leire. De teknikkene som skulle brukes i neste års anfal-kampanjer var dermed utprøvd.

Som forberedelse til anfal ble det høsten 1987 gjennomført en folketelling i Irak. I de kurdiske områdene var det bare de som bodde i byer under regimets kontroll som ble innført i folkeregisteret. De som bodde i områder under peshmerga-kontroll ble på denne måten fratatt sitt statsborgerskap. Store deler av Sørkurdistan ble gjennom to dekreter i juni 1987 definert som røde soner, der alle mennesker var å anse som fiendtlige agenter. Ingen byer var inkludert i de røde sonene, men landsbygda rundt dem var nå forbudt område.

Innbyggeren i de forbudte områdene var nå fritt vilt for den irakiske hæren og sikkerhetstyrkene, men de fikk også et siste tilbud om å “Komme over til de nasjonale rekker”. Et tilbud som snart skulle trekkes tilbake.

Den første anfal-offensiven var rettet mot hovedbasen til PUK, landsbyene Sergalou og Bergalou i Jafatidalen. Disse landsbyene var gjentatte ganger blitt angrepet av irakiske fly, både med gass og med konvensjonelle våpen. PUK-styrkene under ledelse av Nawshirwan Mustafa hadde forskanset seg godt og gjennomførte en seig motstand mot de overlegne regjeringsstyrkene.

Det tok tre uker for Saddams elitestyrker, Republikanergarden, å rykke fram gjennom de 20-30 landsbyene i dalen. De fleste sivile hadde da flyktet over grensa til Iran, dit de kurdiske peshmergastyrkene etterhvert også trakk seg. Men før Nawshirwan Mustafa valgte å gi opp motstanden i Jafatidalen hadde han fått tragiske nyheter.

Ali Hassan al-Majid - "Kjemiske Ali

Det kan ha vært for å lette presset mot Jafatidalen at PUK sammen med iranske revolusjongardister satte igang en serie angrep i området øst for den kunstige Barbandikansjøen som forsyner Bagdad med vann og elektrisk kraft. Den største byen i dette området er Halabja som vanligvis hadde rundt 50 000 innbyggere. På grunn av krigen og opprettelsen av irakiske dødssoner langs grensen var byen full av flyktninger i mars 1988.

Da den iranske offensiven hadde plukket vekk alle irakiske stillinger rundt Halabja valgte Ali Hassan al-Majid å trekke sine styrker ut, i stedet for å forsterke byen. 15. mars hadde pesh-mergas og iranske styrker kontroll i byens gater.

Den 16. mars kom gjengjeldelsen. For første gang i historien ble en hel by angrepet med kjemiske våpen av sitt eget lands militære styrker.

Irakisk artilleri bombarderte byen hele morgenen. Så kom flere bølger med irakiske fly, de første kastet napalm og fosforgranater over byen. De neste kastet granter som eks-ploderte med en dump lyd og ga fra seg den søte duften av epler, en duft kurderne på dette tidspunkt visste var et kjennetegn på giftgass.

Halabja 1988: ofre for gassangrepet

I Halabjas gater lå snart døde og sårede strødd. De som fortsatt var i stand til å gå forsøkte å komme seg unna, og å hjelpe andre. Mange ble fraktet til sjukehus i Iran. Iranske styrker fraktet også journalister og fotografer inn i byen. I løpet av få dager var groteske og skremmende bilder av døde kurdere på forsiden av alle verdens aviser.

Ingen vil noen gang få vite det nøyaktige antallet ofre, men et vanlig overslag er at giftgassene drepte rundt 5 000 mennesker - menn, kvinner og barn - den første dagen. Dødstallene fortsatte å stige i tida som fulgte, og tusenvis lider fortsatt under ettervirkningen av gassen.

Gassingen av Halabja var strengt tatt ikke en del av anfal-strategien. Halabja var en by og anfal hadde som målsetting å rense den kurdiske landsbygda for liv. Det ble derfor heller ikke gjort noe forsøk fra irakisk side på å samle opp flyktningene fra Halabja, i motsetning til den behandling flyktininger fra anfal ble utsatt for. Det som skjedde i Halabja fikk likevel stor innvirkning på anfalkampanjen.

Nyhetene fra Halabja gjorde det klart for de siste PUK-kjemperne i Jafatidalen at kampen var tapt. Hovedstyrkene og de gjenværende sivile trakk seg tilbake. Noen få peshmergas kjempet til døden da den irakiske revolusjonsgarden omsider erobret Sergalou og Bergalou.

Halabja 1988: de døde samles sammen

Saddam Hussein og Ali Hassan al-Majid kunne erklære sin store glede over seieren mot “zionist-khomenyist kreftene”. Men dette var bare begynnelsen.

Få dager etter at PUKs hovedkvarter var utslettet fortsatte irakerne med en ny offensiv, denne gangen rettet mot de PUK-dominerte landsbyene i dalen mellom Qara Dagh - Barbandikan.

Den 21 mars ble som vanlig vårfesten Newroz feoiret blant kurderne i Irak, og overalt ellers. Den 22 mars ble landsbyen Sayw Senan angrepet med gassgranater fra irakisk artilleri. Runst 80 sivile omkom i dette ene angrepet. Dagen etter var det Dukan i nordenden av dalen som fikk smake gass, samtidig som irakerne satte igang et omfattende bakkeangrep fra fire retninger mot hele dalen.

Landsbyboerne forsøkte nå å flykte, de fleste nordover mot Suleimaniyah, men mange ble rammet av nye angrep med gass og konvensjonell ammunisjon. Tusenvis ble tatt til fange og fraktet til Sulimaniyah, der ble holdt i ca tre uker. Deretter ble stridsdyktige menn kjørt bort med busser, mens kvinner og barn etterhvert ble løslatt.

Det gikk verre med dem som flyktet sørover mot Germiansletta. Hverken menn eller kvinner fra landsbyer som Omer Qala eller Boysana er blitt sett i live seinere.

Det var en feilvurdering å flykte sørover mot Germian, for det fruktbare slettelandet der var allerede utpekt av Ali Hassan al-Mujid til den neste anfal-offensiven. Hæren støtte på lite motstand i dette området som ikke tilbød gode stillinger eller gjemme-steder for geriljaen. Innbyggerne ble samlet sammen og fraktet bort.

Anfalkampanjen fortsatte nådeløst med en ny offensiv rettet mot zab-dalen lenger nordvest. Som vanlig ble offensiven åpnet med kjemiske angrep, i dette tilfellet mot landsbyene Goktapa og Askar der gass drepte rundt 300 mennesker om ettermiddagen 3. mai. Samme kveld var mesteparten av befolkningen i området på flukt.

Irakernes taktikk var å samle opp befolkningen. Angriperne sperret derfor fluktrutene og trålet åsene etter flyktninger. De ble fraktet til oppsamlingsleire flere steder, den mest beryktede av dem var Topzawa ved Kirkuk. I oppsamlingsleirene, noen ganger allerede i kampsonene, ble menn og kvinner skilt fra hverandre. Mwennene ble uten unntak kjørt vekk for å henrettes, noen steder ble også kvinner og barn skutt, men de fleste kvinne og ders mindreåringe barn ble etter kortere eller lengre tid satt fri, uten noen som helst eiendeler eller noen bolig å vende tilbake til.

Utover sommeren ble ytterligere tre anfalkampanjer gjennomført, denne gang i de uveisomme fjellområdene nær grensene til Iran og Tyrkia. Her hadde PUKs peshmergas omgruppert seg, og flere andre kurdiske partier hadde små og store grupper peshmergas, blant annet Mahmud Othmans sosialistparti og Iraks Kommunistiske Parti. Sivilbefolkningen var for det meste evakuert og peshmergaene hadde gode forsvarsstillinger, de kunne derfor nok en gang yte kraftig motstand mot irakernes angrep. Det som var ment å være en kortvarig oppryddingasaksjon, anfal V, måtte omorganiseres to ganger, til anfal VI og anfal VII, på grunn av den hardnakkede motstanden.

Ali Hassan al-Majid fulgte det etablerte mønsteret ved å åpne offensiven med gassangrep. De første granatene rammet landsbyen Wara om kvelden den 15. mai. Befolkningen her følte seg trygg på grunn av beliggenheten like ved hovedveien og fordi det ikke var peshmergas i landsbyen. De hørte en hvislende lyd da granatene kom. I løpet av minutter lå mennesker og dyr i krampetrekninger på marka. De overlevende begravde 37 omkomne neste dag før de flyktet opp i fjellene.

Som i tidligere offensiver ble noen sivile reddet av jahsh-kommandanter, men mange hundre ble oppsporet og fraktet bort av hæren. De fleste er aldri sett igjen.

En massegrav åpnes etter Saddams fall

Den 8. august 1988 ble våpenhvile-avtalen mellom Iran og Irak offentligjort. Allerede dagen før hadde Ali Hassan al-Majid befalt den irakiske hæren å trappe opp fullføringen av anfal-operasjonene. Store styrker ble overført fra fronten til de kurdiske fjellene, så mye som 200 000 soldater i alt for å ta seg av den siste opryddingen i de områdene PUK tidligere hadde kontrollert og å fjerne noen få tusen peshmergas fra KDP som var spredt rundt i fjellene og åsene i et område som kalles Badinan og som ligger mellom floden Store Zab og den tyrkiske grensa.

Barzaniklanen er bare en av mange klaner i dette området. Noen klanledere i opposisjon til Barzaniene hadde valgt å slutte seg til regjeringsstyrkene, de stilte med unge menn til jahsh-avdelinger. Mange av deres landsbyer ble spart for ødeleggelser, men tilsutning til jahsh var ingen garanti mot katastrofen, og de aller fleste landsbyene i Badinanområdet ble totalt utslettet, enten innbyggerne støttet jahsh eller peshmerga.

Offensiven begynte med et gassangrep mot KDPs hovedbase i Zewa Shkan den 24 august, minst ti peshmergas døde umiddelbart. Dette angrepet ble fulgt opp av gassangrep mot flere hundre landsbyer de to neste dagene. Hundrevis av mennesker døde, de overlevende flyktet opp i fjellene og forøskte å kpomme til næremste by ellr til Tyrkia. Med det var soldater overalt og få slapp unna. En bro full av flyktninger ble bombet av irakiske jagerfly ved Baluka, nær den tyrkiske grensa.

De neste dagene rykket jahsh-grupper fram og plyndret de forlatte landsbyene. Deretter kom hæren med bulldozere og jevnet dem med jorden. Flyktninger som ble oppdaget av hæren ble tatt til fange og fraktet til fengsler og fangeleire. De som først støtte på jahsh-avdelinger kunne være heldigere. Mange fortalte at de hadde fått mat, andre at jahsh-lederene hadde hjulpet dem å flykte.

De fleste ble likevel grepet av irkaerne og fraktet til fangeleire eller til fengslene i Arbil og Dohuk. Derfra ble tusener av menn og gutter kjørt bort i busser og aldri mere sett i live. Kvinner og små barn ble etterhvert tillatt å forlate leirene og reise til byene. Tilbake til de ødelagte landsbyene var det forbudt å dra.

Ved utgangen av 1988 var landsbygda i det irakiske Kurdistan totalt rasert. Titusenere av kurdere var drept under kamphandlingene, hundretusener fraktet sørover for å bli massakrert og lagt i massegraver. Byene var under streng kontroll av irakiske sikkerhets-styrker og torturkamrene var i flittig bruk. Det kurdiske samfunnets sosiale struktur var ødelagt. Store deler av befolkningen satt i fangeleire eller var flyktet til utlandet. Hundretusener var drept, enda flere lemlestet.

Resultatene av den irakiske bruken av giftgass er fortsatt høyst merkbare. Giftstoffer finnes stadig i jordsmonnet og grunnvannet. Skadevirkningene på mennesker, dyr og planter må antas å være omfattende. Titusener av mennesker sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger. Iranske sjukehus behandler fortsatt tusenvis av ofre for gassangrepene.

Mange landsbyer i Kurdistan er fortsatt ikke gjenoppbygd, jordbruket i Sør-kurdistan - engang Iraks kornkammer - er ikke gjenopprettet. Giftstoffer finnes stadig i jordsmonnet og grunnvannet. Skadevirkningene på mennesker, dyr og planter er ikke kartlagt, men må antas å være omfattende. Tusener av mennesker sliter med fysiske og psykiske ettervirkninger. Iranske sjukehus behandler fortsatt tusenvis av disse ofrene for gassangrepene.

I sin granskingsrapport fra 1993 drøfter Middle East Watch hvorvidt anfal-kampanjen bør karakteriseres som folkemord. De skriver: At Bagdad hadde rett til å gjennomføre tiltak for å gjenvinne kontrollen over Iraks nordøstlige region og mye av de interne fjellstrøkene fra opprørere, er ubestridt. Det Middle East Watch hevder er at sentral-regjeringa, da den gjorde dette, gikk mye lenger enn det som var nødvendig for å gjenopprette sin myndighet gjennom legitim militær innsats, Saddams Husseins regime utførte en hel rekke krigsforbrytelser, foruten forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. MEW anslår at ofrene for anfal utgjorde mellom 50 og 100 tusen mennesker. Den kurdiske regionale regjering hevder på sin side å ha navnene på 182 000 individer som forsvant bare i året 1988. Ali Hassan al-Majid derimot uttalte i 1991: 182 000? hva er det for et oppblåst tall ! Det kan ikke ha vært mere enn 100 000!

Massoud Barzani og Jalal Talabani

De irakiske kurderne var entusiastiske tilhengere av den amerikanske invasjonen i 2003. Den kurdiske regionen var godt forberedt på et liv etter Saddam gjennom den uavhengige kurdiske administrasjonen de hadde bygd opp i perioden etter 1991.

Idag er den kurdiske regionens autonomi slått fast i den irakiske grunnloven, og den tidligere geriljalederen Massoud Barzani er folkevalgt president i regionen. Enda mere forbløffende er det at den andre sentrale geriljalederen, Jalal Talabani er valgt til president for hele det landet hvis militære styker han har bekjempet så lenge.

Kurderne i Irak har altså oppnådd mye, men minnene om anfalkampanjene og gasskrigen på 1980-tallet kaster sine skygger over situasjonen i området den dag idag. Minnene fra Halabja styrker de irakiske kurdernes ønske om å trygge det selvstyrte område og om mulig å kjempe for full uavhengighet. Kurderne tror ikke på hjelp fra verdenssamfunnet uansett hvilke overgrep de måtte bli utsatt for, og de har heller ingen tillit til amerikanernes langsiktige støtte. De er smertelig klar over at det kan komme nye regimer i Bagdad med ønske om å styrke sin kontroll i Kurdistan.