Det var ikke vi som skapte Gateavisa,
men Gateavisa som skapte oss
Av Jon Rognlien, redaksjonssekretær i Gateavisa 1979-83.
Gateavisa ble startet i 1970, med en firesiders stensil som het Oslo Gateavis. De første to årgangene omtalte allerede med det samme omtrent alle de sakene som skulle bli typiske for Gateavisas felt: Husokkupasjon, kriminalpolitikk, alternativ musikk, arrestantens rettigheter, anarkisme, frigjøringsbevegelser i mange land, ikkevold, kvinnesak, hallucinogener, økologi.
Når man ser på ferske utgaver av avisa fra 2000-tallet, dekker de mye av det samme feltet, med i hovedsak de samme vinklingene. Det samme gjelder gateaviser fra 78, 83, 95 eller hvilket som helst år – med mulig unntak av perioden da Geir Thomas Hylland Eriksen omdøpte organet til Glasnost, og de typiske frikersakene kom noe i skyggen (så het altså bladet også noe annet i den tida – og ble raskt seg selv igjen da glasnost ble avblåst). Men selv om sakskartet er ganske likt fra år til år, tiår til tiår, er det stadig nye folk som utfører verket. Det har vært ulike gjenger som har dannet Gateavisaredaksjoner opp gjennom tidene, og selv om det finnes noen få personer som har vært med over lengre tid, er gjennomtrekk det normale, og snittet kanskje 4-5 års aktivitet i redaksjonen.
Hvis avisa hadde hatt et bestemt ærend, en klart definert plattform eller en identifiserbar ideologi å gå ut fra, ville den tematiske kontinuiteten kanskje ikke vært så mye å stusse over. Men nettopp det at Gateavisa alltid har unndratt seg definisjoner – grensesettinger – gjør det bemerkelsesverdig at avisa er mer seg selv enn et produkt av dem som lager den. Når nye folk overtar staffettpinnen, blir det ikke en annen, en ny avis. Selvfølgelig kan enkelte stoffområder bli sterkere vektlagt i perioder: interessen for f eks reggae, Crowley eller syke hus har hatt sine faser, avhengig av bestemte redaksjonsmedlemmers interesser. Avisas form har også hatt svingninger – noen ganger er det tett med tekst, andre ganger har visuelle sprang og plakater til å nappe ut hatt større plass.
Den indre gateavisa
Skipet går videre, i stor grad uavhengig av mannskapets sammensetning. De nye redaksjonsgenerasjonene jobber kanskje ikke for å finne uttrykk for seg selv i Gateavisa like mye som de jobber for å finne gjenklangen av Gateavisa i seg selv. Ens egen indre Gateavis, så å si? Drivet er kanskje å speile seg i en større brønn enn man hadde hjemmefra. Istedenfor å gjøre Gateavisa til en scene for selvframstilling, må redaksjonsmedlemmene finne ut hvordan de best skal kunne bli mannskap på dette moderskipet, den store mater familias’ tjenere. Gateavisa er ikke bare mor til sine egne utgaver, men også stemor til mange kulturelle lausunger: bladene Bang, Supergutt, Fridikt, Barrikaden, Bulletin og Psykose, og tiltak som Zado records, Tegneseriefronten osv.
Og når tjeneren etter en stund ikke lenger kan yte sin skjerv ved dette nattlige hoffet, legger man ut på nye ferder. Etter tiden i Gateavisa er folk blitt professorer, journalister, forleggere, redaktører, forfattere, byråkrater, gründere, restauratører og – ytterst sjelden – politikere. Mange har beveget seg langt fra Hjelmsgate, men ingen har hittil avsverget sin fartstid. Det er litt av hvert å ønske ugjort, også i Gateavisa, men ikke prosjektet selv.
Litt pussig er det av og til å høre enkelte tidligere redaksjonsmedlemmer fremheve sin egen innsats i avisa – at de var redaktører eller på andre måter fremtredende. At de gjennom sin ypperlige innsats skulle ha satt sitt eget, umiskjennelige preg på avisa. At de skal ha hatt en «redaktørtid». Men de vet jo godt at det aldri fantes redaktører i redaksjonen, og det hjelper ikke å si at «alle var redaktører». Å si at man var redaktør, betyr i konvensjonell norsk at man holdt tømmene i sin hånd. Men det fantes ikke slike tømmer i Gateavisa. Selv de mest fremtredende medarbeiderne skapte ikke Gateavisa, det var Gateavisa som skapte dem.
Og meg.
Selv jobbet jeg med Gateavisa fra jeg var 17 år, på slutten av 70-tallet og fram til 83, og var senere sporadisk innom med artikler og plakater. I flere år var jeg den ene lønnede medarbeideren i Futurum forlag, og jeg gjorde «alt». Jeg visste ikke så mye, men jeg tok rede på ting og lærte av dem som kunne. Improviserte. På overflaten inngikk jeg i rasjonelle, fornuftstyrte prosesser i dagslys, som produserte store mengder fysiske gjenstander som ble spredd rundt om (i mai-78 ble det trykket 20.000 gateaviser). Åssen noe sånt var mulig med de midlene vi hadde, uten noen annen ekstern finansiering enn det leserne ga, og alle sånne problemstillinger, er ikke det jeg fortsatt tenker på nå. Det jeg tenker på her, er hvor dette foregikk – i det store. Plasseringen av Gateavisa, altså. Ikke i tid, ikke i rom, men langs andre akser. Ikke ute i lyset, men nede i mørket.
Stige ned i grotten
Mens jeg jobbet med en traktat om reiser i det hinsidige, med spesiell vekt på Dante og Fellini, kom jeg over en kuriøs tanke hos den sveitsiske psykoanalytiker og idéhistoriker Carl Gustav Jung. Jung har skrevet interessant om kunst, også der på en måte i polemikk mot Freud, som kan sies å se på kunst som et symptom, en kompensasjon for sjelelig lidelse. Jung har et mer positivt kunstsyn, særlig når det gjelder enkelte kunstverk av en bestemt art – de «visjonære». Han skrev en større artikkel om Picasso og hans katabasis eis antron – nedstigning i grotten – der han viser hvordan den virkelig store kunsten beveger seg ned i det ubevisstes grotter og transcenderer kunstnerens egne forutsetninger. Det finnes noen krukker med honning i det skjulte.
I følge Jung var det ikke Goethe som skapte Faust, men Faust som skapte Goethe. Verket fantes allerede i tiden, i ånden, i det kollektive, i det underbevisste, og kunstverket benyttet bare Goethe til å finne fram til seg selv. Goethe gjorde det han måtte gjøre. Andre skriftstykker av denne typen som trekkes fram av Jung, er f eks Hoffmanns Gullbollen og den merkelige illustrerte renessansetraktaten Hypnerotomachia Poliphili av Francesco Colonna. Disse tankene blir presentert av Jung i artikkelen «Psychologie und dichtung», skrevet i 1930 og senere utvidet og utgitt i 1950 i Gestaltungen des Unbewussten.
Jung trekker et skille mellom «psykologisk» og «visjonær» litteratur. Den psykologiske litteraturen har ikke særlig mye å gi til psykologen, sier Jung – den er en selvoppholdende helhet av kjente fenomener fra menneskenes bevisste liv – gjerne med voldsomme begivenheter, smerte, sterke følelser, lidenskap osv. I den psykologiske litteraturen løftes disse tingene opp fra det dagligdagse til det poetiske, ved hjelp av dikterens overbevisningskraft, men alt sammen hører hjemme i bevissthetens sfære.
I den visjonære litteraturen er derimot stoffet ikke lenger det velkjente. Det er forunderlig og hentes fra menneskesinnets «hinterland», som om det dukket opp fra prehumane avgrunner, eller fra en utenommenneskelig verden av lys og mørke. Det har sitt utspring i det han kaller en «primordial» opplevelse som overskrider menneskets forståelse. Stoffet stiger opp av tidløse dybder – det er «glamorøst, demonisk og grotesk», sier Jung. Det knuser menneskelige standarder for verdier og estetisk form, og er en «crimen laesae majestatis humanae» – en majestetsfornærmelse, en kriminell krenkelse av mennesket som fyrste. Det skaper kaos i konvensjoner og normer, men det kan også være en åpenbaring med høyder og dybder som går utover vår fatteevne, en visjon av skjønnhet vi ikke kan sette ord på. Psykologisk litteratur, derimot, fjerner aldri det sløret som tilhyller kosmos, og overskrider aldri menneskets kapasiteter. Men den primordiale opplevelsen i visjonær litteratur, river derimot i stykker et teppe fra topp til bunn, det teppet der det er påmalt et bilde av en ordnet verden, og slik får man glimt av det ufødtes ufattelige dybde, av ting som skal komme. Slike visjoner finner Jung i Hermas’ hyrdebok, i Dantes Divina Commedia, Goethes Faust II, hos Nietzsche, Wagner, Spitteler, William Blake, Francesco Colonna, Jacob Boehme, i Hoffmanns «Gullbollen» osv.
Dette stoffet finnes til alle tider og i alle kulturer. For naturfolk er det en selvsagt del av kosmos. Men vår tids siviliserte menneske har skjøvet det fra seg på grunn av vår frykt for overtro og metafysikk. I dets sted har vi bygget opp en tilsynelatende tryggere og mer håndterlig verden av bevissthet der naturlovene opererer på samme måte som menneskenes lover i samfunnet. Men av og til fanger likevel dikterne et glimt av disse figurene som befolker nattverdenen – ånder, demoner og guder.
Et medfødt driv
I siste del av artikkelen om litteratur behandler Jung selve opphavsmannen, kunstneren. Kunstverkene kan ikke forklares utfra hendelser i kunstnerens liv, mener Jung. Freud, på sin side, anså kunst som en form for nevroser, et substitutt for en direkte behovstilfredsstillelse. Det var noe inautentisk, en feil, en utflukt, en unnskyldning, en avvisning av fakta – noe negativt som helst ikke skulle vært der.
For Jung er kunst derimot et medfødt driv som tar over mennesket og gjør det til redskap for seg selv. Derfor er kunstnere ofte motsigelsesfulle skikkelser, som på den ene side kan være naive, forfengelige og selvopptatte, og på den annen side ha en så skånselløs lidenskap for å skape at det utsletter alle personlige lyster. Men det er kunsten som forklarer kunstneren, og ikke kunstnerens egne utilstrekkeligheter og konflikter i privatlivet. Kunstneren har fått en tyngre byrde enn vanlige dødelige. Mye av energien må brukes på arbeidet, slik at det blir mindre igjen til andre sider av livet. Utviklingen av verket blir dikterens skjebne og bestemmende for psykologien. Det er altså ikke Goethe som skaper Faust, men Faust som skaper Goethe. Ved å være redskap for sitt verk er kunstneren underodnet verket, og vi har ingen rett til å vente oss noen fortolkning av verket fra den som skapte det. Kunstneren har gjort sitt ytterste ved å gi verket form, og må overlate fortolkningen til andre og til framtiden.
MLMZT
I de siste årene har jeg jobbet med å studere den norske maoismen – ml-rørsla – gjennom det frittstående intervjuprosjektet «Kaderprosjektet» (www.kader.no). ML-rørsla i Norge er et fenomen som på mange måter er det motsatte av Gateavisa, selv om begge deler sprang ut av ungdomsbevegelsene på 60-tallet. Et av de store paradoksene i ml-tenkningen er hvordan en dypest sett irrasjonell tanke fikk et så hardt, rasjonelt uttrykk. Den irrasjonelle tanken jeg her sikter til, er troen på at en bestemt ideologi – marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning (MLMZT eller MLM) – skal kunne vise veien til svaret på allslags spørsmål, og at man med dette analyseredskapet skal kunne forklare hvordan ting vil utvikle seg i framtida. Men denne ideologien er ikke uten videre lett å finne som mer enn en påstand. At Maos tenkning er den ypperste politiske filosofi blir fastholdt igjen og igjen, men hva tenkningen består i, forblir ganske uklart.
MLM er sterkt knyttet til Maos lille røde – den flammende røde sitatboka som det var stor stas å vifte med i mange land i verden fra 1966 og utover. Men det som står i denne sitatboka er ikke så enkelt å fatte. Maos tanker uttrykkes gjerne i generelle vendinger, i et orientalsk gåtespråk som gir rikt rom for fortolkning.
Det er imidlertid ikke opp til hvem som helst å foreta fortolkninger av MLM. Et av særtrekkene ved den store proletariske kulturrevolusjonen (1966-76) var at de ulike stridende parter alle hevdet å være på linje med MLM, og anklaget motstanderne for det klassiske feilgrepet: revisjonisme. Men hvem hadde rett? Se, det var det bare én som kunne si noe om: Mao selv. Når tenkningen ikke var rasjonelt tilgjengelig for dem som prøvde å forstå, måtte tenkeren selv komme i sentrum.
De norske ml-erne hadde et nesten fetisjistisk forhold til vitenskap, rasjonalitet, logikk og systematikk. I henhold til Maos dialektiske metode skal man i alle saker finne fram til «hovedmotsetninga», og derigjennom finne fram til hvilket av alternativene som fremmer proletariatet og hvilket som fremmer borgerskapet. Alt kan reduseres til to sider, og den ene er svart, den andre er rød. Gjennom diskusjoner, gjennom kritikk og sjølkritikk, skal man finne sakenes klassekarakter, om det enn kan ta noe tid.
MLM er et sånt teppe med et maleri på, som hevder å ha nøkkel til allslags gåter, omtrent slik Jung beskrev den «psykologiske» litteraturen. Kanskje det er fristende i et utgangspunkt å tilslutte seg motivene på et slikt teppe, krype inn under kappen, så så si, men det blir raskt vondt å puste der inne. Kappen blir til bly. Mennesket skal reduseres til et tomt kar som kan fylles med riktig tenkning. Hvor kommer de riktige tankene fra? heter en av Maos sentrale artikler. Ved nøyere lesning finner man ut at de riktige tankene naturligvis kommer fra Mao selv. Det er bare han som kan garantere at det riktige virkelig er riktig. Og derfra er veien kort til det meste.
Mørke stjerner som kræsjer
Å forklare verden, sette ord på livet – å fortelle det – er en fristelse mennesket ikke kan motstå. Noen fortellinger bruker fornuften, noen bruker bilder, noen innfører superkrefter, noen bader i visjoner. Noen fortellinger styrker regimer, andre river grunnsteiner bort. Noen fortellere får laurbær og stipender, andre får kjemoterapi for ikke å bli brent på indre eller ytre bål. Noen fortellinger foregår om dagen, noen foregår om natten. Man kan måle solens vinkler til ulike årstider, regne ut med passer og linjal hvordan solens bane vil treffe og ikke treffe oss, eller man kan se seg blind på mørke stjerner som kræsjer og pøser sitt lys ut i aske.
Jeg har ikke forutsetninger for å hevde at Gateavisa er nattens dronning. Jeg kan ikke påstå at Gateavisa er mer kunst enn avis, mer kunst enn politikk, mer visjon enn psykologi, et dyr og en åpenbaring som minner om et kaos fra før tidens begynnelse.
Men det går an å leke med tanken. Man kan minne seg selv om alt det rare som klaffer sammen nesten helt synkront når man akkurat har drømt det man drømte, truffet den man traff, mistet det tapte, tatt det gitte. Noe blir til på slikt vis.
Vindheimgarnet - Motkultur - Vannbæreren - Karlsøyfestivalen