Adresseavisen brukte 14 juni 1999 stor spalteplass på et intervju med Anne-Grete Bruvoll fra Statistisk Sentralbyrå, som mener det er ulønnsomt å drive med sortering og gjenvinning av avfall. Bruvolls vurderinger er kritisert av mange, særlig de økonomiske forutsetningene hennes, men også hennes vurderinger av de ulike behandlingsmetodene er blitt tilbakevist.
Markedsvennlige politikere verden over har lansert en kampanje for å nedbygge de offentlige tjenestene. Man ønsker å redusere byråkratiet, øke effektiviteten og redusere kostnadene ved å overlate kommunal tjenesteyting til private selskaper.
Slike tanker bør sjølsagt vurderes dersom man - som de Grønne - legger vekt på å bryte med etablerte former og finne udogmatiske løsninger. Det er ingen garanti for tjenestenes kvalitet at de som tømmer søppel eller steller gamle og sjuke får lønns-slippen sin fra kommunekasseren. På den annen side ligger det jo heller ingen garanti hverken for kvalitet eller effektivitet i at lønnsslippen kommer fra et privat firma.
1) Miljøvennlig avfallhåndtering blir nedpioritert når bare sluttsummen teller. 2) Arbeidsforholda blir dårligere og de sosiale utgiftene øker. 3) Det blir flere byråkrater fordi det må bygges opp to eller fler parallelle administrasjoner. 4) Avfallsbehandling styrt av folkevalgte organ svekkes, mens makta til de private firmaene øker.
For å sette Bruvolls beregninger i perspektiv, kan vi se på de samfunns-økonomiske kostnadene ved lesing av "Adresseavisen" på tilsvarende måte. Dersom 100 000 mennesker hver dag bruker 15 minutter på å lese Adressa, går det med 25 000 timer om dagen. 300 utgaver i året gir 7,5 millioner timer. Hvis hver time er verdt 200 kr koster det da samfunnet (lavt regnet) 1, 5 milliarder kroner pr år i tapt produktivitet at folk leser "Adresseavisen".
Realismen i denne typen beregninger får enhver vurdere. Bare økonomer kan finne på å tro at hvert minutt i døgnet skal måles i kroner og øre. I virkeligheten er vi mennesker ikke bare økonomiske dyr. Få av oss vil ta betaling for å være sammen med familie og venner, gjøre reint i hjemmet, drive med hobbier, osv.
Ved kildesortering er det naturlig å begynne med å sortere ut de største fraksjonene - dette er papir og matrester ("våtorganisk avfall"). Begge disse fraksjonene mener Bruvoll vi bør brenne. Men det er forferdelig dyrt å brenne avfall. Her i Trondheim koster det nesten 500 kroner pr tonn å levere avfall til forbrenningsanlegget. Og kapasiteten ved forbrenningsanlegget er sprengt. En ny ovnslinje vil kreve store investeringer. Det er ingen grunn til å tro at kompostering blir dyrere.
Hele regnestykket til Bruvoll er basert på at vi "taper penger" når vi bruker noen få minutter på å lese avisa eller brette melkekartonger.
Men det er faktisk ikke bare slagget vi må deponere. Et forbrenningsanlegg produserer også spesialavfall i form av filterkaker, der hoveddelen av giftstoffene fra forbrenningsprosessen (tungmetaller, dioksiner osv.) forhåpentligvis er samlet. Slike filterkaker sendes nå til Langøya i Oslofjorden der de hoper seg opp.
Dessuten kommer det bestandig røyk ut av et forbrenningsanlegg. Det er aldri mulig å rense røyken 100%, og helsefarlige utslipp er derfor noe vi må regne med. Hvor dette kommer fram i Bruvolls regnestykke veit jeg ikke, men omfattende studier av befolkningen rundt forbrenningsanlegg i ulike europeiske land viser at risikoen for å rammes av slike lidelser som lungekreft øker jo nærmere et anlegg for avfallsforbrenning du bor.
Sjølsagt må vi løpende vurdere hvordan de ulike avfallsfraksjonene skal håndteres for å minimere belastningene på helse, miljø og samfunn, men en slik vurdering blir først mulig dersom fraksjonene er skilt fra hverandre. Når vi ikke lenger hiver alt på samme søppeldynge (som ingen vil bo i nærheten av) ser vi hvor mye avfall vi egentlig skaper. Vi ser hva det er og kan vurdere hva som bør gjøres med de ulike typene avfall.
Kildesortering - i husholdninger og bedrifter - er derfor den grunnleggende forutsetning for at vi skal kunne velge den mest fornuftige disponering av avfallet vårt.
Avfallsmengdene i samfunnet fortsetter å øke, til tross for mange vedtak om avfallsminimering. I 1998 leverte hver eneste innbygger i Norges land nesten 400 kg avfall, og fram til 2010 blir det anslått at mengdene vil øke med 50%. Selv om de mengdene som blir gjenvunnet har gått noe opp de siste åra, er det fortsatt mere og mere som sendes til sluttbehandling på deponi eller i forbrenningsanlegg.
Norske myndigheter har innført en rekke forskrifter og avgifter for å styre avfallsstrømmene. Det er blant annet blitt forbudt å legge matrester ( våtorganisk avfall) på deponi. Dette peker i riktig retning , men det mangler virkemidler som kan styrke innsatsen for gjenvinning av det våtorganiske avfallet, i stedet for den massive satsing på forbrenning, åde i Norge og Sverige, som vi ser idag. mere og mere som sendes til sluttbehandling på deponi eller i forbrenningsanlegg.
Det norske firmaet Energos har alliert seg med Bellona for å promotere sin forbrenningsteknologi, men nye forskningsresultater kan føre til utslippskrav som heller ikke Energos-anleggene tilfredsstiller.
Det viktigste vi kan gjøre for å redusere avfallsproblemene er selvsagt at hver enkelt av oss frakter mindre søppel hjem, og hiver mindre søppel fra seg. Dette krever bevisste holdninger i dagliglivet, og et samarbeide mellom næringsliv, forbrukere og det offentlige. Reduksjon i mengden av avfall er det viktigste delmålet på veien mot reduserte avfallsproblemer. Det nest beste er gjenbruk eller gjenvinning av materialressursene i avfallet. Vi har kommet et godt stykke på vei på dette området, men de siste åra har norske kommuner i stadig større grad satset på forbrenning av søppel. Dette skyldes ikke minst pågående kampanjer fra bedrifter som leverer forbrenningsanlegg. Investeringer i forbrenningsanlegg legger premissene for avfallsbehandlinga i de berørte lokalsamfunnene i flere år framover. Forbrenning av trevirke og andre typer biobrensel kan være fornuftig, men det er viktig å understreke at forbrenning av usortert husholdningsavfall og andre ureine masser både hindrer materialgjenvinning og skaper nye miljøproblemer. Forbrenning av usortert husholdningavfall innebærer at materialressursene i avfallet ikke gjenvinnes, og at miljøfarlige stoffer går opp i røyk. I et miljøperspektiv vil det åpenbart være riktig å sortere ut miljøgifter for særskilt behandling, å plukke ut metaller og andre materialer som kan gjenvinnes og å bruke de verdifulle ressursene i det våtorganiske avfallet.
Mange steder i landet samles matrester fra restauranter og institusjoner inn for å brukes som dyrefor. Det er ikke tillatt å bruke matrester fra private husholdninger på denne måten, men det har, bl.a. i Bjugn, vært gjort forsøk med ensilering av matrester fra private for å utnytte det til dyrefor foreløpig uten at en brukbar metode er utviklet. Her trenges det økt forskningsinnsats, stimulert av offentlige midler. I Kristiansand, Nord-Trøndelag og mange ander steder i Norge samles matrester fra husholdningene inn til kompostering. Kompostering utnytter ressursene i matavfallet, og reduserer behovet for forbrenning eller deponi. Kompostering i tanker kan også gjøre det mulig å utnytte metangassen til oppvarming eller som drivstoff. Den svenske byen Linköping driver sine busser på metangass fra byens eget avfall. Justeringer av dagens avgiftssystemer må sammen med særskilte tilskudd sikre at biogass tas i bruk i større grad i Norge. For teknologibyen Trondheim burde det være en selvfølge at de mangeårige forsøkene med gassdrevne busser videreføres gjennom utprøving av biogass som drivstoff, f.eks. i tilknytning til de kommunale renseanleggene for kloakk.
Forbrenning av avfall fjerner ikke behovet for deponi - mengden aske og slagg som kommer ut av anleggene tilsvarer ca 1/3 av det volumet som sendes til forbrenning. Dessuten oppkonsentreres miljøgifter i filteranleggene, og filtermediene må deretter sendes til videre behandling som spesialavfall.
Avfallsforbrenning er også en betydelig kilde til utslipp av CO2. Mere forbrenning vil nødvendigvis også øke disse utslippene I tillegg er det grunn til å frykte utslipp av dioksiner, tungmetaller og andre miljøgifter, som selv ikke det beste renseanlegg kan fjerne helt.
I mai 2000 er det offentliggjort en rapport fra det amerikanske forurensningstilsynet om at farene ved dioksiner er enda større enn tidligere antatt. Som følge av denen rapporten vil England revurdere en lang rekke planlagte anlegg for brenning av søppel. De amerikanske forskriftene for utslipp av dioksiner vil bli ytterligere skjerpet.
De siste åra har det nye firmaet Energos (som er sprunget ut av Helge Rosvolds forskning på SINTEF) drevet en aktiv kampanje for sin "nye" forbrenningsteknologi både i Norge og utlandet. I april 2000 ble det - mot protester bl.a- Miljøheimevernet- satt i drift et nytt forbrenningsanlegg på Averøya. Dette anlegget samler usortert husholdningsavfall fra 15 kommuner i Oppland og Møre og Romsdal, til tross for at Energos tidligere bare har hatt prøvedrift av sitt pilotanlegg i Trondheim, og da med utgangspunkt i sorterte og preparerte masser. Nye Energos-anlegg er planlagt lant annet i Melhus, i Tromsø, på Hurum og i Vennesla.
Til innvielsen av det nye anlegget på Averøya hadde Energos besøk av Fredric Hauge. Dette er en kvittering fra Bellona for økonomisk støtte fra Energos, som miljøstiftelsen har en omfattende samarbeidsavtale med. Hauges opptreden gir Energos mulighet til å hevde på sine hjemmesider at miljøbevegelsen er splittet i synet på avfallsforbrenning.
Ulike organisasjoner har selvsagt ulike vurderinger av søppelforbrenning generelt og av Energos-teknologien spesielt, men ikke engang Bellona, som av naturlige grunner er den mest positive til Energos , gir noen blankofullmakt til forbrenning. Naturvernforbundet og Miljøvernforbundet er klart avvisende til den storsatsinga på forbrenning som nå skjer. Det samme gjelder Miljøheimevernet.
Å bruke avfallet som brensel hindrer mere forsvarlig utnytting av ressursene i avfallet. Foruten utslipp til luft, er det også grunn til bekymring for den åpning utslippstillatelsen gir for å bruke slagget fra Averøya-anlegget til veibygging. Det er mange steder påvist betydelige dioksinmengder i slikt slagg.
Driften av det nye anlegget på Averøya er et vågespill med mennesker og natur, og dessuten en alvorlig hindring for et mere forsvarlig system for ivaretakelse av ressursene i avfallet. Foruten utslipp til luft, er det også grunn til bekymring for den åpning utslippstillatelsen gir for å bruke slagget fra forbrenningsanlegget til veibygging.
Forbrenning er selvfølgelig ikke bedre om den skjer i Sverige. Det er derfor svært beklagelig at forskjeller i avgiftssystemene har gjort det lønnsomt å eksportere husholdningsavfall til Sverige med bil. Forbrenningsanlegget i Umeå har en overkapasitet som er basert på mottak av avfall fra store områder i Nord- og Midt-Norge. Nye anlegg er planlagt bl. a i Kiruna og Sundsvall. Miljøpartiet De Grønne vil sammen med sitt svenske søsterparti Miljöpartiet De Gröna arbeide for en samordning av avgiftssystemene i de to landene. Hvis Sverige innfører en avgift på forbrenning ,slik vi allerede har i Norge, vil grunnlaget for de planlagte forbrenningsanleggene i Sverige falle bort. Det vil da være viktig at det norske avgiftssystemet justeres slik at vi unngår storstilt utbygging av norske forbrenningsanlegg.
Ved vurdering av systemer for avfallsbehandling, er det viktig å ikke nøye seg med kortsiktige kostnadsanalyser. Avfallsbehandlinga må utformes i et langsiktig perspektiv og baseres på kretsløpstenking. Avfallsminimering må fortsatt være det overordnede mål, men det viktigste sekundære målet må være materialgjenvinning. Kan hende er det viktigste argumentet mot avfallsforbrenning ikke frykten for skadelige utslipp, men det faktum at forbrenningsanleggene så lett viser seg å blokkere løsninger basert på materialgjenvinning.