God dag, hamp!
Høsting av hamp
I Gausdal pleide folk for hundre år siden å ta av hatten og hilse når de kom til en hampeåker. Denne planten huset nemlig en vette, en naturånd som det er klokt å behandle med respekt.
I norsk tradisjon symboliserte hampeklede begynnelse og slutt, og var det første og det siste folk ble svøpt i her i livet. Dette kan være overleveringer fra ei tid da hampen hadde en rituell funksjon i våre forfedres religion.
Hampen kom til Norge fra Sentralasia gjennom Finland og Sverige, to land der dyrking av hamp har vært langt mere utbredt enn her hos oss. Men også her i landet har hampedyrking lange tradisjoner.
Allerede i forhistorisk tid har det vært dyrket hamp i Norge. Pollenprøver antyder hampedyrking rundt Oslofjorden i jernalderen, før vår tidsregnings begynnelse. De eldste norske hampetekstilene vi har funnet ble lagt i viking-graver på Karmøy og på Jæren mange hundre år seinere, rundt år 1000. Det dreier seg om firskaftet hampetøy, som sannsynligvis har vært brukt til seil. Ellers har det vært vanlig med seil av ull eller nesle-fiber på vikingskipene.
Hampefibrenes viktigste rolle for vikingene var i tauverk. Først med hampetauet ble det mulig med lange seilaser utenskjærs. De solide hampe-tauene var en forutsetning for vikingenes lange tokter, og hamp har derfor ikke bare vært en viktig avling, men også et verdifullt krigsbytte for våre forfedre
Det rikeste arkeologiske materialet fra norsk vikingtid er Osebergfunnet. Her er det funnet en mindre flik av hampetekstil, som ingen har klart å avgjøre bruksområdet for. Det ble også funnet fire frø av cannabis sativa. Blant annet fordi et av frøene ble funnet i en liten skinn-pung, tolkes de som tegn på at skandinaver i vikingtida eller tidligere har brukt hamp som rusmiddel i sjamanistiske ritualer.
Den kjente arkeologen Anne Stine Ingstad mener den ene av de gravlagte kvinnene, som vanligvis kalles Oseberg-dronninga, har vært prestinne for vår store gudinne Frøya, og at pungen har vært hennes talisman-pung. Ingstad skriver:
Seid-akten var en ekstatisk seanse, og for å oppnå en slik tilstand av ekstase var det nødvendig med en eller flere hjelpere, som skulle synge slik at seidkvinnen kom i ekstase. Derfor var sangen et sentralt element i seiden. Disse sangene kunne være frastøtende og seksuelt betonte, men også vakre. De ble kalt vardlokker - av ordene vard (sjel) og lokke.
Under ekstasen skulle den seidendes sjel frigjøres fra kroppen for å kunne gå sin eierinnes ærend. Det var da om å gjøre å bringe sjelen tilbake i den bevisstløse kroppen igjen. Den slags ekstase-framkallende teknikk med den dermed forente sjeleflukten har en klar sjamanistisk karakter og er kjent blant eur-asiatiske folkestammer. Kan det være noe som er kommet inn i nordisk religion som lån fra samene? Flere forskere mener det.
Man utøver ikke en kult som den Adam von Bremen beretter om, uten å ha ruset seg. Dette bringer tanken hen på den lille lærpungen hvor frøet av planten cannabis sativa lå, og den rusfremkallende virkning som denne planten har. Hvis de den gang har kjent til denne virkningen er det mulig at de har brukt den under slike grufulle offerhandlinger. Pungen kan ikke ha vært særlig stor , da snoren som hefter til den er meget tynn og fin. Kanskje har det vært en slags amulett-pung hun har båret i beltet, hvor frøene har symbolisert hele planten og den virkningen den hadde på menneskene?
Ingstad mener her at kunnskaper om asiatisk rituell bruk av hamp kan ha nådd Skandinavia, og at de er blitt kombinert med Sibirske sjaman-tradisjoner. Denne teorien samsvarer godt med hampens opprinnelse i Sentralasia og med etymologiske tolkinger som fører navnet cannabis tilbake til finsk-ugriske utspring. Eksistensen av kvinnelige noaider er slått fast av May-Lisbeth Myrhaug, men rituell bruk av hamp er, så vidt jeg veit, helt ukjent i samisk noaide-tradisjon.
Oseberg-dronninga kan ha tilhørt en skandinavisk sjamantradisjon som har fått impulser fra en asiatisk hampe-religion, men det er uklart hvordan dette henger sammen med de rituelle ofringene av mennesker og dyr i Odins Lund som Ingstad hentyder til (Adam von Bremens beretning). Hamp later ikke til å være knyttet til menneskeofringer noe annet sted, skjønt det finnes en tradisjonell sammenknytting av hamperus og vold, for eksempel i legendene om assassinerne. Det er dessuten vel kjent at hampedroger gjennom tidene ofte har vært brukt som oppkvikker for krigere på vei til kamp.
Så seint som på 800 tallet e. kr finnes det aktive handelsveier både i Østerled og Vesterled. Hampens religiøse tradisjoner kan ha kommet fra Svartehavet eller Middelhavet der bruken av hamp som rusmiddel lenge hadde vært kjent. Det kan også være en kulturell sammenheng med de cannabisfrø som ble lagt i gravurner i Sentraleuropa mere enn tusen år tidligere.
Verdt å merke seg i samband med Osebergfunnet er mangelen på tauverk og tekstiler av hamp. Dette er jo et av utgangspunktene for at hampefrøene tolkes som knytta til rituell bruk. Kvinnene i Osebergskipet hadde klær av lin, ull, silke og nesle, men ikke av hamp. Tauverket til båten var av lindebast, til tross for at hampefibre er langt bedre egnet.
Mot slutten av middelalderen var det vanlig med tekstiler av hampefiber. “Hamp” og “harp” inngår i stedsnavn i ulike deler av landet, og i muntlige uttrykk som “bort i hampen”.
Den gamle talemåten om at hamp er det første og siste vi blir svøpt i, tyder på at hamp har vært bra nok til å brukes innerst mot kroppen. I “Kongespeilet”, fra første halvdel av 1300-tallet, får den unge mannen det råd at han skal dekke skjorta med ei kappe før han trer fram for kongen “for ingen høvisk mann kan gjere seg staseleg med lin eller hamp”.
Hampefibre har i Norge først og fremst vært råvare for nyttegjenstander og grovere tekstiler. Om hamp har kunnet gi like fine tekstiler som lin, har det, iallfall med norskdyrkede planter, krevd mere arbeide. Stort sett har linklede vært finere enn hamp, men Åse Frogner forteller at søreuropeiske hampesorter gir en kvalitet på høyde med lin, og kalles “det hvite gull”.
Hampefibrene har også vært brukt til dekorative vevnader, gjerne sammen med andre fibre.
I Riksmålsordboka understrekes det at produkter av hamp er primitive: “Hampeolje brukes til fremstilling av såpe og tarveligere ferniss”. Molaug forteller at torskegarn av hamp var “så grove at en mann uten fare kunne klatre i dem.”
Fra 1200-tallet har staten innkrevd tiende på hampedyrking, og fra det sekstende århundre har vi oppgaver over statens inntekter fra hampedyrking i Vestfold. I nyere tid har alle norske gårder av noen størrelse hatt en egen hampegård, ofte i nærheten av gjødselkjelleren. Det finnes beretninger om hampedyrking så langt nord som i Velfjord. Både i Gudbrandsdalen, Orkdal og Gauldal ble hamp brukt som tekstilfiber, langs kysten var den først og fremst råstoff for snøre, tau og ikke minst fiskegarn. Det later til at hampedyrking har vært mere utbredt i innlandet enn langs kysten, til tross for at kystfolket har hatt langt større nytte av hampen til fiske og båt.
Hamp har også vært brukt som lægeurt, særlig, mot ormebitt, men også for øyensjukdommer og “hete i hjertet”
Schjøtts norske ordbok kan fortelle at “hampebraak” eller “hampedengje” er ei “braakende og slusket kvinne”. Om snakkesalige folk kunne det bli sagt at “kjeften gjeng som ein hampeklove”. Disse ord viser til velkjente redskaper fra de ulike stadiene i foredling av hampefibre. Mye har vært likedan som for tilberedning av lin, men hamperedskapene var grovere enn tilsvarende linredskaper.
Hann-plantene har vært høstet først, hunnplantene noe seinere. Plantene dras opp med rot og tørkes på staur, deretter kan frøene ristes løs før plantene bløytes i vann (røytes). Når de mjuke plantedelene er løst opp tørkes hampestenglene på ny og dras bit for bit gjennom hampebråka. Den har en kjeft som brekker stenglene, og gjør det mulig å separere fibrene fra de treaktige stengeldelene. Dette er tungt arbeid som helst har vært gjort av mannfolk.
Deretter må fibrene dras gjennom ei hekle, en slags kam som skiller fibrene fra hverandre. Dette er lettere arbeid og ble gjort av kvinnfolka. De heklede fibrene kan så spinnes og eventuelt veves eller slås til tau.
De som kjøpte importerte fibre i “dokker”, slapp sjølsagt mye av dette forarbeidet. Dokkene ble ferdig bearbeidet på gårdene, f. eks. til tau, om vinteren.
I de nordligste landsdelene har det neppe vært dyrket hamp, men fibre av hamp vært handelsvare, slik det går fram av et brev sendt i 1591 fra Kong Christian IV av Danmark-Norge til Sveriges Kong Sigismund. Her klager Christian over at svenske embetsmenn selger spiker, hamp, brennevin og smør til sjøsamene, til fortrengsel for danske og norske handelsmenn.
Den omtalte hampen har sikkert vært i form av “dokker”, bunter med rensede fibre som veide ca 6-9 kg., og som svenskene har kommet opp fra Østersjøen med. Sverige eksporterte også hamp til land som Frankrike.
På Fyn i Danmark hevder tradisjonen at kunsten å dyrke hamp var kommet med sjøfolk over Østersjøen. I den danske delen av riket var betingelsene for hampeproduksjon langt bedre enn i Norge, og den dansk-norske kongen Christian IV påla i 1629 de danske bønder å dyrke hamp for å sikre forsyning til flåten. Han skaffet til veie frø som lensmennene i Danmark fordelte. Etterfølgeren, Christian V, tok tilmed plikten til dyrking av hamp inn i sin Danske Lov av 1683. Her heter det:
“Hvilken bonde som hel gaard besidder og ikke saar en skæppe hampefrø og den, som halv gaard besidder, en halv skæppe hampefrø, bør af sin husbond at tiltales og straffes som en modvillig og ulydig tjener, med mindre han beviser at han ikke har tjenlig jord dertil.”
I Christian Vs norske lov var passusen om hampedyrking utelatt, men vi må anta at kongens embetsmenn har forsøkt å stimulere dyrking av hamp også i de delene av Norge der dette var mulig. Ikke minst må vi regne med at den voksende importen av hamp har vakt bekymring. Bare til Bergen ble det f.eks. i årene 1650-54 innført 3064 skippund hamp (nærmere 500 tonn), stort sett fra Østersjølandene. At ferdselen inn i Østersjøen etter lin og hamp var jevn går også fram av Petter Dass sin klagevise etter bybrannen i Bergen i 1702:
Til Revel og Riga din Reise henfaldt
Din Hør og din Hamp at annamme.
Hør er det gamle ordet for lin. Det er ganske vanlig at hamp og lin blir nevnt i samme åndedrag, og det kan ofte være vanskelig å avgjøre om et stoff er framstilt av lin eller hamp.
En sikker metode for å slå fast hva slag fibre det dreier seg om, skal bestå i å å fukte noen fibre og holde dem inn mot kroppen. Dreier de seg medsols er det lin, dreier de seg mot sola er det derimot snakk om hamp.
Gerhard Schöning forteller fra sine reiser i Trøndelag i 1773-75 at det dyrkes alt for lite hamp i de fleste bygder, skjønt det selv høyt til fjells som i Oppdal dyrkes iallfall noe. Desto mere gledet det ham derfor å komme til Sparbu:
Saasnart jeg kom inn i Sparboen, fik jeg strax en hampe-Ager at se. Af Hamp saaes lidt eller næsten intet i de forige Bygde i Indherredet; i Sparboen derimod deraf en temmelig Deel.
Noen steder, som i Surendalen, avles det “meget hamp”. “Hør- og HampeAvlingen er paa mange Stæder yppig” melder B. H. Løvenskiold i 1784 fra Bratsberg. Men det har åpenbart ikke vært tilstrekkelig til å dekke etterspørselen, for bønder fra Jämtland har tatt turen til Trøndelag med både lin og hamp.
Myndighetene har stadig forsøkt å stimulere til mere hampedyrking. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim satte en annonse i Kiøbenhavnske PostTiidenders No 10 Ao 1775 , og mottok fra “Kappelan Claus Finde i Wiigs præstegield i Sogns provsti og Bergens Stift” en Af=handling som viser hvorledes Lin og Hamp Afling Best bør Behandles i Norge efter Jordarternes Ulige beskaffenhed, samt hvilken Jord her i Landet dertil er tienlig og brugelig.
Kappelan Finde skildrer forskjellen på hannplanter (som han kaller “Giædder”) og hunnplanter, og framgangsmåten for å skille dem fra hverandre.
I det nittende århundre ble det gjort nye forsøk på å stimulere norsk hampedyrking.
I Adresseavisen kan vi i februar 1802 finne en artikkel om hampedyrking der det står:
EN fornuftig Bonde avler selv saa megen Hamp som han behøver til sin Gaards Drivt
(…)
Først i Maj, efter Aarets Beskaffenhed, bør Hampen saaes, naar Jorden er tør, nedharves med en Træharve og trumles. Man passer derefter paa, at ingen Smaakreature, især Høns, komme paa den.
(…)
Naar hampen er saaet og behandlet saaledes som forhen er viist, vi den groe til, og hen i Augustmaaned værekommen saa vidt, at eendeel av den er moden og kan ruskes, eller, som det kaldes, galtres. Det er Hanhampen, som modnes først, og det er den, som først maae ruskes, eller egentlig udskilles, fra Hunhampen. Man begynder dermed fra en Kandt av Ageren, udleder eller rusker den modne Hamp for ved sig: paa denne Maade faaer man Plads at gaae ind i Hampen, uden at skade den som bliver staaende. Hunhampen, som er den der bær Frøe, bør endnu blive staaende en 3 til 4 Uger for at modnes.
Under napoleonskrigene var Danmark-Norge utsatt for britisk blokade som stengte tilførselen av varer fra Østersjøen. Kjøpmenn fra Bergen og Trondheim seilte derfor til Arkangelsk for å kjøpe korn, hamp og andre varer, men dette var ikke tilstrekkelig til å dekke etterspørselen.
Da norske kaperskuter i 1809 førte et britisk skip lastet med hamp til Trondheim, ville regjeringens representanter beslaglegge de verdifulle lasten. Dette nektet kaperskipperne å bøye seg for, «da Landet befindes i den alle største Betryk for Hamp til Fiskeriet og til Skibsdrift». Skipperne solgte unna 1.500 voger hamp (ca. 27 tonn)før myndighetene fikk hånd om lasten.
Lensmann Sivert Aarflot ga i 1805 ut ei lita bok i København med tittelen“Hampens Dyrkning og Tilberedning”. Aarflot fortsatte seinere å spre opplysning om hampedyrking gjennom sitt eget tidsskrift Norsk Landboeblad.
Aarflot gir på samme måte som Finde en nøye beskrivelse av framgangsmåten for å skille hannplantene fra hunnplantene, som gir de fineste fibrene. Ivrige hampeforkjempere har ofte hevdet at den eneste grunn til å skille hunn- og hannplanter har vært hensynet til de farmakologiske virkningene, hos Aarflot og Finde går det derimot tydelig fram at hannplantene må høstes straks de har avgitt sin pollen dersom en skal sikre seg fibrene fra dem, mens hunnplantene kan vokse en måned eller to lenger for å øke sitt volum.
Det Kgl Selskab for Norges Vel agiterte sterkt for norsk hampedyrking på samme tid. Noe av bakgrunnen har vært de problemene med internasjonal handel som fulgte av Napoleons-krigene, men Aarflot argumenterer for selvforsyning både ut fra prisen og på grunn av den dårlige kvaliteten på “den udenlandske grove Hamp”.
Han ramser opp en lang rekke vanlige varer som er framstilt av hamp, det gjelder både finere varer som skjorter, tørklær, forklær og serker, samt duker, laken og annet sengetøy og grove varer av strie som sekker. Enda lenger er lista over hampeprodukter til arbeidet til lands og til sjøs:
Fiskeren skal have adskillige Garn, Nodter, Dybsagner, Snører og Liner til Baaders og fartøyers Udredning. Til Seyl, Toug med mere.-- Fieldbyggeren og Daleboeren -- maa have Høemeyser, Giørdningstouge til Høe - Kornslæder. Bæretoug, Tøyretoug med flere Slags, og hvor der vare Elver og Færskvande - - Fiskeredskaber - - som Snøre, Garn, Liner og deslige.
Det har vært vanlig med hampeseil på norske båter, men også ullseil har vært mye brukt opp til bomullsmaterialene tok over. Til bruk på seilet måtte hampetau være slått på en spesiell måte, som i våre dager er kjent som “likslått hamp”.
Den største anvendelsen av hamp var helt opp til det tjuende århundre i tauverk. Med den store mengden tau som trengtes på et stort havgående seilskip var det tidlig nødvendig å organisere fabrikker for tauverk. Reperbanene er en av de eldste formene for industriell virksomhet. I 1607 ble det etablert et nytt repslageri i Bergen, det gamle var altså enda eldre. I Trondheim fikk to av byens borgere tillatelse til å anlegge reperbane på Kalvskinnet i 1637.
Reperbanen måtte være like lang som det tauet som skulle slås, og anleggene har derfor blitt karakteristiske trekk i bybildet. som minnes i stedsnavn fra Hamburgs Reeperbahn til Trondheims Reipslagerveita.
Selve repslagerarbeidet var et håndverk som krevde fagbrev. Repslagervirksomhet krevde hus, eller en åpen plass, av samme lengde som det reipet som skulle slås, først i nyere tid utvikles det maskiner som kan kveile opp tauverket mens arbeidet foregår. Om det ikke har vært tak over reperbanen, kunne skipstauverk bare framstilles i oppholdsvær. Tauverk framstilt av våt hamp var det ikke lov å selge som skipsutrustning.
For å gjøre hampetauet sterkt og smidig var det nødvendig å impregnere det med tjære. Tjæren ble varmet opp i svære kar, som tauet kunne dyppes i eller trekkes gjennom. Dette var svært brannfarlig, og reperbanene ble derfor ofte lagt utenfor byen.
Det var ikke små mengder hamp som trengtes. På ett eneste seilskip var det mange kilometer tauverk av ulike slag. Som høydepunktet i norsk produksjon av hampetau blir gjerne ankertauet til fregatten Kong Sverre regnet. Trossa var framstilt av 4 tonn tjæret russisk hamp. Den var så tung at 120 marinegaster måtte til for å bære den fra reperbanen og ned til skipet. Anført av marinemusikken ble det en oppsiktsvekkende prosesjon gjennom Tønsbergs gater i det herrens år 1864.
Som en samtidig skriver:
Det var et farverikt liv som utfoldet sig på reperbanene i gamle dager. Faget hadde ennu sin romantikk, representert av den glade og farende repslagersvend. På reperbanene gikk svendene i klynger på 20-30 mann baklengs med hampen om livet og spant mens de sang sine muntre svendesanger. Her hjemme dro svendene fra den ene reperbane til den andre, - når de syntes det blev for kjedsommelig et sted, sa de op, bød farvel og dro videre.
Fra 1870 til 1874 importerte Norge mere enn 18 tusen tonn hamp og 12 hundre tonn ferdig tauverk. I krig og krisetider var det ofte vanskelig å få tak i råvarene, og repslageriene måtte sitte med store lager for å sikre seg. Tønsberg Reperbane hadde aleine lagerplass til 2 000 tonn råvarer. Under første verdenskrig oppsto det problemer med forsyning av hamp og en gruppe reperbaner slo seg sammen om å importere hamp med pomorfartøyer fra Russland. Høsten 1918 kom det derfor mere enn 900 tonn hamp til Vardø og Hammerfest, noe som skapte betydelige lagerproblemer i de to byene.
Så gikk det nedover, og i perioden 1920-1924 var importen nede i det halve. Sist i trettiåra kom et nytt oppsving som følge av den blomstrende hvalfangsten. Hvalfangerne var nøye på utstyret sitt, og ganske særlig var den enkelte skytter nøye med forløperen, den lina som er festet direkte i harpunen. Bare håndspunnet italiensk hamp hadde den ønskede kvalitet.
Den siste femårsperioden før krigen nådde importen et nytt toppnivå på nesten 20 tusen tonn hamp, mens eksporten av tauverk var kommet opp i mere enn tre tusen tonn.
Forsøkene på stimulere til økt hampedyrking har ikke hatt langsiktig effekt, verken i Norge eller Danmark. I vårt århundre har dyrkingen nærmest opphørt. Først på nittenhundretallet tok bomullen etterhvert over for hamp, og enda seinere er det kunstfibrene som har fått rå. I det tjuende århundre har hampedyrkingen vært liten, unntatt under de to verdenskrigene. I Danmark økte arealet for hamp fra 35 Ha i 1940 til hele 2113 Ha i 1944.
Olav Skarsvåg fra Frøya sier:
Bomulla var vel ikke så sterk som hampen, men den var litt billigere. Bomulla konkurrerte derfor ut hampen i en rekke redskapstyper slik at i mellomkrigstida var det i garnbruket hovedsakelig bare torskegarna som var av hamp... Laksenøtene ble også hele tida laga av hamp Hampen kom visstnok for det meste fra Russland og Italia, og jeg trur den italienske ble rekna for finere og glattere enn den russiske. inntil ca. 1880 var det visstnok vanlig å spinne hampetråd i heimene. Dette var avlegs etter 1900, men min eldste bror husker at bestemor spann hamp. På den tida var det blitt vanlig å kjøpe ferdig tråd, av hamp eller bomull.
Bruken av hamp som rusmiddel later ikke til å ha vært alment kjent i Norge før i forholdsvis ny tid, til tross for hampefrøene i Osebergfunnet.Et interessant eksempel på hamperus med stygge konsekvenser kan vi likevel finne hos Asbjørnsen og Moe, i eventyret “Giske”. Hovedpersonen, Giske, er husholderske hos en enkemann, og kunne godt tenke seg å bli gift med husbonden. Men han har, på sin side, helt andre planer:
Så var det mellom slåtten og skuren, da hampen var moden, de skulle til å ryske hamp. Giske mente nå støtt hun var så vakker og så ferm og flink, og så rysket hun hamp til hun ble ør i hodet av den sterke lukten, og stupte over ende og ble liggende og sove i hampeåkeren.
Mens hun sov, kom mannen med en saks og klippet stakken av henne, og siden smurte han henne inn, først med talg og så med pipesot, så hun ble seendes ut verre enn fanden. Da Giske våknet og så hvor fæl hun var, kjente hun ikke seg selv igjen. “Kan det være meg dette da?”, sa Giske, «Nei, meg kan det ikke være for så fæl har jeg aldri vært, det må være fanden sjøl»
Så jager den sleskse husbonden Giske av gårde, og hun vet ikke annen råd enn å slå seg i lag med røvere. Så hjelper hun dem med å stjele alt hennes tidligere husbond eier. Husbonden som faller for sin egen list, trur han er hjemsøkt av fanden og tilkaller presten. Kirkens mann har imidlertid ingenting å stille opp med. Den fortvilte mannen ender derfor i raseri med å hive presten på hue i blautmyra.
Historien kan leses som en moralsk oppbyggelig beretning om de sosiale farer ved hamperusen. Den inneholder også en advarsel til den som fristes til å støte den hamp-omsuste fra seg. Og akkurat som i Asbjørnsens dager kan vel en og annen i våre dager more seg over skjebnen til såvel husbond som prest. Forøvrig kan vi merke oss at Giske, liksom andre norske bønder, rysker hampen - dvs. hun drar den opp med rot. Denne framgangsmåten skyldes sannsynligvis at hampen som ettårig urt har lite rotfeste i bakken
De siste årtiene har hampedyrking vært hindret av global narkotikapolitikk, som ikke har villet skjelne mellom rusgivende varianter som cannabis indica og industrihamp, cannabis sativa. Det har likevel vært en renessanse for hampedyrking i mange land, både som fiberplante og som oljeplante. Ikke minst har miljøargumenter vært brukt for å anbefale bruk av hamp som fiber- og oljevekst. Hampefibre har vært tatt i bruk ikke bare til tauverk og tekstiler, men også til nye formål som byggemateriale, i bilkarosserier og i kosmetikk. Innen EU er det utarbeidet et regelverk som regulerer hvilke typer hamp det er tillatt å dyrke.
Men denne renessansen har lidd under det faktum at hamp har betydelig symbolverdi i narkotikadebatten. Hasj-tilhengere kler seg i hampetekstiler og bruker kosmetikk basert på hampeolje, mens politikere drøfter forbud mot avbildning av hampeblader fordi de frykter slike bilder kan lokke ungdom ut i fortapelsen.
Skadelidende under denne polariseringen har vært norske bønder og forskere. Bonde Lavrans Skanke på Ørlandet ble i 2006 nektet å dyrke hamp, samme svar fikk for eksempel De Sandvigske Samlinger på Maihaugen og Landbrukshøyskolen på Ås (Nå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet).
I sin periode som landbruksminister sørget Bjarne Håkon Hanssen i 2001 for at Statens Landbrukstilsyn utarbeidet en vurdering av kontrollmulighetene ved dyrking av industrihamp. Konklusjonen var at slik kontroll er fullt gjennomførbar uten store problemer, men sterke reaksjoner fra enkelte avholdsgrupperinger førte til at vurderingen bare ble arkivert.
I 2009 kunne så Helse og omsorgsdepartementet, ledet av den samme Bjarne Håkon Hanssen, anbefale at hampedyrking skulle tillates i Norge på samme vilkår som i EU-landene. Også denne rapporten ble lagt i en skuff.
I mellomtida dyrkes altså hamp til industrielle og medisinske formål i alle andre land i Europa.