Minoritetene rundt Mosul
Hva slags framtid kan den religiøst og etnisk komplekse provinsen Ninive, som omgir Mosul, få når ISIL er fordrevet?
Hva slags framtid kan den religiøst og etnisk komplekse provinsen Ninive, som omgir Mosul, få når ISIL er fordrevet?
Det er en svært sammensatt allianse som nå rykker inn i Mosul. Hovedaktørene er dels den irakiske hær og et antall sjia-muslimske militser, og dels ulike grupper kurdiske militser. Det hele støttes av internasjonale rådgivere fra en lang rekke land og ikke minst av USAs flyvåpen.
Målet for offensiven hevdes å være å frigjøre lokalbefolkningen fra ISILs fundamentalistiske undertrykkelse. Da blir det avgjørende at ISIL erstattes av et styresett den samme lokalbefolkningen kan akseptere. Den grunnleggende utfordringen blir å tilfredsstille de mange ulike religiøse og etniske gruppene som befolker Mosul og områdene rundt.
Mosul er hovedstad i provinsen Ninive, som i århundrer har rommet en svært blandet befolkning. De største etniske gruppene er arabere og kurdere, men her er også mange turkmenere og assyrere. Disse folkegruppene er igjen fordelt på et stort antall religiøse grupperinger. Flertallet blant både kurdere og arabere er sunnimuslimer, mens mange turkmenere er sjiamuslimer. Spesielt blant kurderne, men også blant arabere og turkmenere, er det dessuten viktige religiøse minoriteter Jesidiene er den største og mest kjente, andre er blant annet shabaker og kakaier.
De styrkene som skal innta Mosul har en helt annen sammensetning enn befolkningen i de områdene som skal frigjøres. For å redusere sannsynligheten for framtidige konflikter er det planlagt at frigjorte områder skal overlates til representanter for lokalbefolkningen. Kurdiske landsbyer skal styres av kurdere, assyriske landsbyer av assyrere osv. Derfor er det organisert en rekke væpnede grupper blant de mange minoritetsgruppene.
Ninive rommer også en liten armensk minoritet, etterkommere av flyktninger fra massakrene under første verdenskrig.
I osmansk tid hadde de kristne en viss beskyttelse, men under det osmanske rikets langvarige dødskamp på 1800 og 1900 tallet ble de kristnes situasjon stadig mere vanskelig. Massakrene mot armenere i Anatolia rammet også assyrere og jesidier. Titusener av assyrere fra Anatolia ble av britene omplassert til Ninive for hundre år siden.
Disse kristne samfunnene, som i århundrer har ligget i strid med hverandre og med europeiske og amerikanske misjonærer, har i skyggen av trusselen fra ISIL innledet et politisk og militært samarbeide, som blant annet innebærer at de opptrer samlet overfor myndighetene både i Bagdad og i den kurdiske hovedstaden Erbil. Kristne som flyktet fra ISIL i 2014 har liten tillit til kurdiske Erbil men enda mindre tillit til arabiske Bagdad.
Det er derfor av største betydning at flest mulig får anledning til å reetablere seg der de bodde før ISIL rykket inn. Da må det etableres styresett de kan ha tillit til. Assyrerne har i mange år kjempet for en egen assyrisk region øst for Tigrisfloden, rundt byen Qaraqosh, som nylig er gjenerobret fra ISIL. Shabaker og turkmenere krever selvstyre i det samme området.
I kampene om Ninive-slettene stiller de assyriske og kaldeiske grupperingene nå med en felles milits, Ninives Forsvarsstyrker, som har overtatt makta i Qaraqosh og andre kristne byer. Det er også dannet en armensk milits. Flyktningene nøler likevel med å vende tilbake til raserte landsbyer der ISIL har etterlatt seg bomber og landminer, og der mange bygninger ligger i ruiner.
De store kurdiske partienes peshmerga-styrker har etablert kontroll i store områder utenfor de tre provinsene som formelt utgjør den kurdiske autonome regionen. Disse områdene har slett ikke bare kurdisk befolkning, men kurdiske myndigheter lover å beskytte minoritetene hvis de slutter seg til Kurdistan. Disse løftene mistet mye troverdighet da peshmerga-styrkene, i stedet for å forsvare kristne og jesidier, flyktet for ISIL i 2014. Etablering av kristne og jesidiske militser er en konsekvens av erfaringene derfra.
For å unnslippe islamistenes brutalitet har hundretusener søkt tilflukt i den kurdiske regionen, der minoritetene er langt tryggere enn i de arabiske områdene lenger sør. De kristne har bidratt til å øke flyktningebefolkningen i Kurdistan-Irak (KRI) til nærmere 2 millioner. Når folketallet i utgangspunktet er omtrent som det norske, altså rundt 5 millioner, er det lett å forstå at flyktningene belaster infrastruktur og sosiale nettverk til bristepunktet, og at mange av flyktningene forsøker å komme seg videre.
De dominerende kurdiske partiene er nok mere sekulære enn islamistiske, men de blir likevel oppfattet som representanter for det sunnimuslimske flertallet i den kurdiske befolkningen, og sliter med å oppnå tillit i kurdisktalende grupper med annen identitet. Dette gjelder særlig jesidiene og beslektede etno-religiøse grupper som shabaker og kakaier. Felles for disse gruppene er at de forener elementer av islamsk skikk med elementer av pre-islamske religioner. De har gjennom tidene vært utsatt for blodige forfølgelser fra muslimsk side, noe som har bidratt til at de gjerne holder sine doktriner og sin religiøse tilhørighet hemmelig.
Jesidiene, som er den viktigste av disse grupperingene har ulike holdninger til kurdisk styre. Jesidienes ledere holder til i distriktet Sheikhan, som formelt er en del av provinsen Ninive, men i realiteten kontrollert av kurdiske styrker siden 1992, I likhet med sine trosfeller rundt Dahuk har de utviklet et nært samarbeide med de kurdiske myndighetene, og ser ikke for seg noen framtid utenfor Kurdistan.
Jesidiene ved Sinjar, som var under kontroll av Baathregimet fram tikl 2003, er langt mere splittet. Det dominerende kurdiske partiet KDP regner Sinjar som del av sitt maktområde, men har mistet mye støtte blant jesidiene der etter å ha flyktet uten kamp da ISIL erobret området i august 2014. Titusener av jesidier som flyktet opp i fjellet, ble reddet ut av kurdiske styrker fra Syria tilknyttet partiene PYD og PKK. Dette har ført til at PKK har etablert et permanent nærvær på Sinjar, og har vervet mange jesidier til sine væpnede styrker.
PKK, som i flere tiår har drevet væpnet opprør mot den tyrkiske staten, legger ikke fingrene imellom i sin kritikk av Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, og KDP har reagert skarpt på at denne plagsomme konkurrenten etablerer seg i deres interessesfære. Barzani har forlangt at PKK skal trekke seg ut, og at en gruppe jesidikjempere med løs tilknytning til et tredje kurdisk parti, PUK, skal legge sine våpen ned. Siden Sinjar ikke inngår i den formelt anerkjente kurdiske regionen har Barzani foruten retorikk bare militære midler å stille opp med mot sine politiske konkurrenter. I mangel på støtte blant jesidiene har Barzani satt sunniarabisk milits til å patruljere Sinjar og grenseområdene mot Syria, områder med betydelig PKK-nærvær.
Barzani har en mektig alliert i Tyrkias president Erdogan. Også for ham er PKK den absolutt farligste fiende. Tyrkia har derfor truet med å engasjere seg på Sinjar for å hindre PKK i å få permanent fotfeste, til tross for at dette området ligger 200 kilometer fra den tyrkiske grensa.
Erdogan har også forsøkt å mobilisere den turkmenske folkegruppa i Ninive til støtte for sine imperie-ambisjoner. Turkmenerne i Irak er etterkommere av osmanske embetsmenn som har vært stasjonert i ulike deler av imperiet. Derfor holder de stort sett til i byer som Kirkuk, Erbil og Tal Afar. I Kirkuk har turkmenerne vært like mange som kurderne, og flere enn araberne. Tyrkia har hatt nære bånd til turkmenerne og har oppmuntret dem i kampen mot kurdisk herredømme.
Tyrkisk-støttede turkmenske partier har gjort krav på en egen turkmensk region fra Kirkuk til Tal Afar. Nå gjør assyrerne krav på det samme området som de mener å ha historisk hevd på tilbake til det assyriske stor-riket for 3 000 år siden. Kurdere ser på sin side dette området som en naturlig del av Kurdistan. Turkmenske partier har reservert plasser i det kurdiske parlamentet i Erbil men ettersom Erdogan og Barzani har etablert et tett økonomisk og politisk samarbeide har også turkmenerne utviklet en rimelig sameksistens med de kurdiske styresmaktene.
Tyrkia har etterhvert akseptert den kurdiske regionens eksistens, og det er et godt forhold mellom Erdogan og Massoud Barzani. De turkmenske partiene har derfor også tilpasset seg kurdisk styre i Kirkuk og Ninive.
Imidlertid er den turkmenske byen Tal Afar nå truet av sjia-militser. Sammen med PKKs nærvær i Sinjar området har dette skapt bekymring i Ankara. Tyrkia har utplassert styrker i kurdisk område, i forståelse med Barzanis KDP, men mot sterke protester fra alle de øvrige kurdiske partiene, fra regjeringa i Bagdad, og ikke minst fra Washington.
I tillegg til styrkene inne i kurdisk Nord-Irak har Tyrkia utplassert store panserstyrker ved den kurdiske byen Silopi på tyrkisk side av grensa. Erdogan ønsker åpenbart å styrke sin innflytelse i de kurdiske regionene både i Syria og i Irak. I tillegg til sin støtte til turkmenerne har Erdogan også trent opp en sunni-arabisk milits ledet av den tidligere guvernøren i Ninive, Atheel al-Nujaifi.
For øyeblikket kjemper arabere, kurdere og assyrere sammen mot ekstremistene i ISIL, men i morgen kan det fort bli hverandre de må kjempe mot.
 De mørkerøde områdene er de tre provinsene som formelt utgjør den kurdiske regionen i Irak. I praksis har regionen siden 1992 også omfattet de lyserøde områdene, mens de gule områdenes status er omstridt. |
Det store spørsmålet for assyrere, og for kurdisktalende minoriteter som shabaker og jesidier, er hvordan de skal trygge sin fortsatte eksistens. Det er åpenbart at en form for selvstyre er nødvendig, men uklart hvordan dette skal utformes. De ulike folkegruppenes overlappende territorielle krav kompliserer situasjonen, men den sannsynlige løsningen er at Ninivesletta blir en egen provins med utstrakt indre autonomi. Jesidiene krever at Sinjar, som er geografisk atskilt fra den kurdiske regionen, også skal bli en egen provins. Derimot er det uklart hva som blir løsningen for Sheikhan der jesidienes hellige senter, Lalish, ligger. Dette området har i praksis vært styrt som del av provinsen Dahuk siden 1992.
Det gjenstår naturligvis mange uavklarte spørsmål, ikke minst om grensedragning for slike nye provinser. Det viktigste spørsmålet blir likevel hvorvidt disse provinsene skal tilslutte seg den kurdiske regionen, eller om de skal fortsette å være styrt fra Bagdad. Historisk sett har ikke minst assyrerne svært dårlige minner om forfølgelse fra kurdisk side, og jesidiene har ferske historier om hvordan deres muslimske kurder-naboer deltok i ISILs overfall på Sinjar og ikke minst i plyndringen som fulgte.
På den annen side har den kurdiske regionen anstrengt seg for å komme sine minoriteter i møte, og har innført egne skoler for assyrere, turkmenere og arabere. Ventelig vil derfor Sinjar og store deler av Ninive-slettene bli tilknyttet den kurdiske regionen. Forslagene til politisk organisering er mange, de flest forutsetter at Ninive-sletten blir en egne multikulturell provins, der assyrere, jesidier, og andre gruppe samordner seg. Sinjar vil etter alt å dømme også bli en egen provins.
Byen Tal Afar, som har en betydelig turkmensk befolkning vil fortsette å være underlagt Mosul som en del av provinsen Ninive.
Likevel gjenstår selve Mosul by. Fra arabisk og turkmensk side frykter man at kurderne skal gjøre krav på byen, blant annet derfor skal kurdiske styrker – i likhet med de sjiamuslimske arabermilitsene – ikke rykke inn i byen.
Og kurderne har da heller ingen ambisjoner om å overta en storby med fiendtlig arabisk befolkning. Det er dessuten gjort klart fra den irakiske regjeringa i Bagdad, så vel som fra USA, at sjiamilitsene i likhet med kurderne skal holde seg unna Mosul by. Men ingen kurder er villig til å gi fra seg de områdene kurdiske styrker nå erobrer fra ISIL, og det er slett ikke utelukket at det vil bli bruk for peshmerga-styrkene i frigjøringa av byen. Et mulig resultat er at Mosul by blir delt langs Tigris, og at områdene øst for floden, der kurdere og andre ikke-arabiske minoriteter er i flertall kan komme under kurdisk styre.
Det er altså mange konflikter som må løses når kampene om Mosul er slutt. Det er foreslått en rekke finurlige løsninger der grensene mellom ulike folkegrupper forsøkes tegnet inn. Det kulturelle og religiøse mangfoldet som har preget Ninive fram til våre dager er ikke garantert en videre eksistens.
