Grønn politikk:

Litt om noen historiske strømninger de grønne partiene bygger på, og deretter litt om aktuelle problemstillinger i Miljøpartiet de Grønne her i Norge.

Utgangspunktet for grønn ideologi er en forståelse av at våre liv som mennesker henger sammen med helheten av liv på jordkloden. Fra dette springer en forståelse av at alt liv har en egenverdi, uavhengig av sin nytte for mennesker. Derfor er de grønne partiene nært knyttet til bevegelser for vern av natur, miljø og dyr.

Nå er det forskjell på miljøvern og grønn politikk, og det er en forskjell mellom arbeidsområde og arbeidsform hos grønne partier og hos miljø-organisasjoner. Men de grønne partiene har sin bakgrunn i miljøbevegelsen og det er ikke mulig å forstå utviklinga av grønn politisk ideologi uten å forstå litt av den historiske bakgrunnen de springer ut av.

Tradisjonelt naturvern var i stor grad knyttet til landskapsvern, det gjaldt også i Norge. Seinere våknet oppmerksomheten rundt forurensning. En viktig vekker i så måte var Rachel Carson, som med boka Den tause våren (Silent Spring) pekte på hvordan kjemiske sprøytemidler som DDT angriper ikke bare dyr og insekter som skader avlinger eller bringer sykdommer, men også pattedyr og fugler og i siste instans mennesket selv.

Revolusjonære tradisjoner

Moderne radikal politikk springer på mange måter ut av den franske revolusjonen sist på 1700-tallet og de sosiale bevegelsene i Europa på 1800-tallet. De første sosialistiske visjonene kom fra revolusjonære tenkere som ble kalt utopister; de forestilte seg ideelle samfunn der sosial, økonomisk og seksuell urettferdighet var fjernet. Viktige blant disse utopistene var Charles Fourier, Robert Owen og Henri de Saint-Simon. Arven etter dem omfatter samvirkeorganisasjonene som omfatter viktige deler av landbruket i Norge foruten bolig-kooperasjonen (TOBB, OBOS etc) og ikke minst forbruker-kooperasjonen,(COOP). I dag er de alle sterkt byråkratiserte organisasjoner godt tilpasset de herskende markedskreftene, men fortsatt med en helt annen eierstruktur enn de private konkurrentene og stadig med et visst medlemsdemokrati.

Utopistene hadde detaljerte visjoner. Slik skulle hovedbygningen i et av Fouriers falanksterier se ut.

En annen viktig radikal strømning i det nittende og tjuende århundre var anarkist-bevegelsen, som omfattet mange ulike retninger. En av de fremste anarkistene var den russiske fyrsten Peter Krapotkin, som forlot en behagelig tilværelse ved hoffet i Sankt Petersburg for å leve et liv som opprører, med lange perioder bak fengselsmurene. Krapotkin kalte sin visjon for anarkistisk kommunisme; og så for seg et samfunn basert på lokalt selvstyre, med små desentraliserte enheter som forente industri og jordbruk.

Inspirert av debatten om Darwins utviklingslære, som ofte oppfattes som et forsvar for den sterkestes rett, skreiv Krapotkin en serie artikler som er samlet i boka Gjensidig hjelp. Her viser han, ved hjelp av en lang rekke eksempler fra både dyreriket og menneskehetens historie, at det er samarbeidet som er det viktigste grunnlaget for framgang og utvikling. Også i våre dager er det mange som argumenterer for det sterke individets suverenitet, men alle sterke enere har jo basert sin framgang på produkter som er frambrakt av andre enn dem selv, av mennesker i samfunn.

Ikkevoldskamp og dyp økologi

Gandhi la stor vekt på nøysomhet og sjølberging, og satt ved spinnehjulet hver eneste dag

En sentral politiker i det tjuende århundre, som hadde hentet viktige impulser fra Krapotkin, var Mahatma Gandhi. Han er mest kjent for sin berømte og vellykkede innsats for å mobilisere de indiske folkemassene til ikkevoldelig kamp mot det britiske koloni-herredømmet. Like sentralt for Gandhi selv var det han kalte Det konstruktive programmet. Han mente kampen mot kolonialismen ville være meningsløs dersom den ikke førte fram til et alternativt samfunn.Gandhi satte landsbyfelleskapet i sentrum og så for seg en verden av små samarbeidende lokalsamfunn i en global enhet.

Professor Arne Næss blir ofte ansett som den moderne norske miljøbevegelsens far. En viktig innflytelse på Næss underveis mot de radikale miljø-standpunktene var Gandhis tenkning. Nå utarbeidet ikke Gandhi noe ideologisk grunnskrift; han var en utpreget pragmatiker som tok standpunkt fra sak til sak og ofte kunne beskyldes for å være inkonsekvent, men sammen med verdens første professor i fredsstudier, Johan Galtung, utarbeidet Næss i boka Gandhis politiske filosofi en systematisk oversikt over Gandhis standpunkter, fordelt på punkter og underpunkter i god akademisk stil.

Men Arne Næss var ikke fornøyd med bare teori. Han bidro til å danne samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern(snm) som arrangerte den første miljøaksjonen i Norge etter Gandhis retningslinjer; nemlig Mardøla-aksjonen sommeren 1971. Disse metodene ble ført videre i større format i Alta-aksjonen, som av Næss fikk slagordet La Elva Leve, et slagord som nettopp erkjenner naturens egenverdi.

Næss var en ivrig friluftsmann og fjellklatrer og la stor vekt på naturens egenverdi, uavhengig av dens eventuelle nytte for menneskelig virksomhet. Disse tankene var en del av grunnlaget for et essay som har fått stor betydning for den globale miljøbevegelsen: Om den grunne og den dype, langsiktige, økologi-bevegelsen.

Her skjelner Næss mellom en reformistisk miljøbevegelse som bare går inn for små endringer i samfunnet, og en dyp miljøbevegelse som krever omfattende endringer i samfunn og infrastruktur så vel som i holdninger. Fra dette essayet stammer begrepet dypøkologi. Næss mente selv å stå for en dypøkologisk filosofi som han kalte Økosofi T. Navnet var ment å understreke at det er mange måter å utforme en økologisk filosofi på, og at ingen av dem kan gjøre krav på å være den eneste gyldige.

Alternativ livsstil og feminisme

På det store kollektivet "The farm" i Tennessee ble jordmorutdanning høyt prioritert.

Næss var også påvirket av den radikale alternativbevegelsen som særlig i USA, men også i Europa, arbeidet for å utvikle miljøvennlig livsstil og for å bygge alternative samfunn nedenfra. Under navn som hippier, provoer og kaboutere forsøkte denne motkulturelle bevegelsen å danne elementer av et nytt samfunn i form av kollektiver i bygd og by.

Om denne alternative bevegelsen i utgangspunktet var dominert av unge menn, ble den raskt innhentet av den feministiske bølgen. I mange av alternativbevegelsens kollektiver ble det derfor ikke bare praktisert økologisk jordbruk og eksperimentert med nye byggeteknikker og miljøvennlig energiproduksjon; det ble også praktisert arbeidsmønster og ansvarsfordeling på tvers av tradisjonelle kjønnsroller. Blant miljøbevisste kvinner utviklet det seg en politisk filosofi kalt økofeminisme som ser patriarkatet som utgangspunktet for de økologisk destruktive samfunnsformene vi opplever idag.

Illich og Schumacher

Det fantes også i andre deler av samfunnet betydelig teoretisk interesse for dyptgripende alternativer til det rådende konsum-samfunnet. Den katolske presten Ivan Illich, som hadde arbeidet lenge blant slumboere i Nord- og Sør-amerika, kritiserte de stadig strammere definisjonene av nyttig arbeide og ville ha et samfunn og en teknologi preget av Conviviality; løselig oversatt jovialitet. Han rettet sin kritikk mot skolen som system, og hevdet at skolesystemet ikke bare formidler formell kunnskap, men også har et skjult pensum: tilpassing til grunnleggende normer i samfunnet. Kritikken ble utviklet videre gjennom studier av hvordan leger, advokater og andre profesjoner tvinger menneskelig kunnskap, arbeid og samhandling inn i fastlåste og ofte destruktive mønstre. I Norge fikk Illich en ivrig formidler og meningsfelle i professor Nils Christie.

Enda større innflytelse hadde den tysk-britiske økonomen Ernst Friedrich Schumacher, som fikk et internasjonalt gjennombrudd med boka Smått er godt. Schumacher argumenterte mot de store institusjonene og den økende sentraliseringa i økonomi og teknologi. Han var inspirert av Gandhi og skreiv et viktig essay om buddhistisk økonomi. Han deltok også i arbeidet for å utbre organisk jordbruk og opprettet et Institutt for mellomstegsteknologi - en internasjonal organisasjon som utarbeidet tekniske innretninger, først og fremst for jordbruket, som kunne lette arbeidet i agrare samfunn uten å kreve fossil energi eller stor kapital.

Øko-anarkisme

Murray Bookchin

Illich og Schumacher ble angrepet fra venstre av en enda mer radikal tenker; nemlig anarkisten Murray Bookchin. Han kom fra den marxistiske arbeiderbevegelsen som han, i likhet med de europeiske sekstiåtterne, anså som utgått på dato. Bookchin hadde tidlig levert en kritisk studie av matvareindustriens bruk av tilsetningsstoffer og gikk i Krapotkins ånd inn for desentralisert tungindustri under arbeiderkontroll, men hadde også vennlige hilsener til de konstruktive delene av hippiebevegelsen.

Bookchin hadde derimot ingen forståelse for de religiøse aspektene av den gryende miljøbevegelsen. Mange som forsøkte å kombinere respekt for jordkloden og alt dens liv med en religiøs grunnholdning så på jordkloden selv som guddommelig; Moder Jord eller Gaia. Slike tendenser ble stimulert av religiøse strømninger blant økofeministene. Bookchin aksepterte den feministiske kritikken, men klarte aldri å forsone seg med de metafysiske aspektene i alternativkulturen. Han var opprinnelig positivt innstilt til dypøkologisk tenkning, men mente etterhvert at også Arne Næss hadde spor av det han foraktfullt karakteriserte som eco-lala.

Hellig natur

Charlene Spretnak

Da de grønne partiene dukket opp på 1980 tallet, var det på bakgrunn av at hverken aggressive protestbevegelser eller forsøk på å bygge alternative samfunn hadde lyktes med å skape grunnleggende politiske endringer. Miljøpartiene var ofte løse sammenslutninger med stor spennvidde og mange innebygde motsetninger. En av disse var motsetningen mellom materialisme og spiritualitet.

Murray Bookchins angrep på eco-lala hadde ikke fjernet spirituelle overtoner fra den økologiske bevegelsen. Fritjof Capra trakk i sin første bok,Fysikkens Tao, paralleller fra studier av subatomære partikler til indisk religionsfilosofi. Seinere skreiv han boka Vendepunktet der han drøftet alternative bevegelser og tenkere som han mente var i ferd med å utvikle en ny sivilisasjon med et nytt verdensbilde, et nytt paradigme. Sammen med Charlene Spretnak skreiv Capra også boka Green Politics, som er en velvillig men kritisk studie av spesielt det tyske grønne partiet.

Spretnak har siden fortsatt å hevde at den patriarkalske naturødeleggelsen må møtes av en feministisk spiritualitet. Hun har forsøkt å utvikle en økologisk spiritualitet som overskrider grensene mellom religioner og gir et grunnlag for en dypere respekt for jordkloden og andre livsformer. Disse tenkemåtene har ofte vært knyttet sammen med en sympati for fremmede kulturers livssyn som avviker sterkt fra forståelsen i den tradisjonelle venstre-bevegelsen.

Grønne partier

Petra Kelly var en sentral skikkelse da die Grünen ble stiftet.

Grønn politikk utkrystalliserte seg særlig rundt energispørsmål; kjernekraft i Sverige og Tyskland og vannkraft-utbygging i Norge, men grønn ideologi har alltid strakt seg lenger enn det dagsaktuelle. Ikke minst har de grønne partiene konsekvent hatt globale perspektiver og kjempet for innvandreres og minoriteters rettigheter

De første økologiske partiene var små grupperinger med teoretisk fundament og liten gjennomslagskraft, men det kom snart valglister, med utgangspunkt i folkelige protestaksjoner av ulike slag, som dannet grunnlag for bredere partier. Størst oppmerksomhet fikk det tyske partiet Die Grünen, og navnet De Grønne ble snart standard for økologiske partier over hele verden. Så også det svenske grønne partiet, som etter initiativ fra Per Gahrton var stiftet allerede i 1981 under navnet Miljöpartiet. Svenskene endret navnet til Miljöpartiet de Gröna. Her i Norge kunne vi ikke være dårligere og valgte navnet Miljøpartiet De Grønne ved partistiftelsen i 1988.

Ideologisk var det store tyske partiet også svært viktig. Ikke minst deres modell med to likestilte talspersoner, en av hvert kjønn, i stedet for én partileder; og med hyppig utskifting av de tillitsvalgte for å unngå stivnede maktstrukturer så vel innad i partiet som i samfunnet forøvrig. Tanken var at det grønne partiet skulle demonstrere grønt demokrati i praksis.

Grønne prinsipper

Et tidlig forsøk på å definere grunnlaget for grønn politikk var de fire solidariteter:
• Solidaritet med naturen
• Solidaritet med folk i andre deler av verden
• Solidaritet med undertrykte og utstøtte i vårt eget land
• Solidaritet med framtidige generasjoner.

En annen formulering som er mye brukt er de fire søyler som grønn politikk hviler på :
• Økologisk fornuft
• Sosial rettferdighet
• Grasrotdemokrati
• ikkevold

Slike generelle prinsipper skjuler naturligvis mange interessante og viktige motsetninger. Urbane grønne kan, for eksempel, ha helt andre holdninger enn folk på landsbygda.

De grønne har nok en instinktiv sympati for koloniserte og undertrykte folkeslag, ikke minst urbefolkninger som indianere eller samer, men holdningene i mange spørsmål kan kollidere. I Norge har vi for eksempel hvordan dyrevernere som vil totalfrede hval og sel, står i skarp opposisjon til en kystbefolkning som ser fangst av havpattedyr som en viktig - og nødvendig - del av sin tradisjonelle og naturbaserte livsstil.

Det er også dype motsetninger i holdningene til teknologi. Mange grønne ser teknologien som en hovedårsak til den akselererende degraderinga av miljøet mens andre ser på teknologisk utvikling som selve nøkkelen til et grønt samfunn. På dette grunnlaget er det nå røster i MdG og andre grønne partier som tar til orde for satsing på kjernekraft og genmodifisering, og avviser tradisjonelle grønne kampsaker som økologisk jordbruk og naturmedisin.

Blokkpolitikk

Under valgkampen i 2013 gikk Venstre og SV sammen om å advare mot MdG

Det har lenge vært klart at mange viktige politikk-områder faller utenom den gamle høyre-venstre-aksen, ikke minst miljø- og ressurs-spørsmål. Det er ingen nyhet at de to store partiene, Høyre og AP, i alt vesentlig stårfor den samme strukturelle politikken, og finner sammen om de store linjene når de utfordres av sine små allierte.

For snart femti år siden var vi i norsk politikk opptatt av å skape en allianse av partier og bevegelser som under merkelappen populisme kunne utfordre betongpartienes omforente modell. Denne norske populismen hadde en radikal profil utformet av spesielt Ottar Brox og Hartvig Sætra, og la vekt på å utfordre Arbeiderpartiets politikk. Mange av de aktive populistene havnet etterhvert i SV, som jo er en viktig samarbeidspartner for nettopp Arbeiderpartiet.

Nå kreves det fortsatt at MdG og andre partiene må velge mellom høyresida og venstresida. Dette betyr i praksis at vi må samarbeide med enten Høyre eller Arbeiderpartiet, som fortsatt deler de samme grunnleggende vurderingene på sentrale politikkområder.

Det er naturlig å se på de grønne partiene som radikale utfordrere til det etablerte, med instinktiv støtte til sosial utjevningspolitikk innenlands og anti-imperialistisk solidaritet internasjonalt, men å kreve av MdG at partiet skal velge venstresida vil i praksis innebære at De Grønne skal gi forhåndstilsagn om støtte til Arbeiderpartiets struktur- og industripolitikk.

Reformisme

Mange politiske bevegelser utvikler seg fra radikale protest-posisjoner utenfor makta, til forvalter-posisjoner på innsida. Så også de grønne bevegelsene som sprang ut av de samme strømningene som lå til grunn for norsk radikal populisme. Ettersom partiene har vokst og har kommet i maktposisjoner, har standpunktene beveget seg fra det systemutfordrende til det systembevarende. Dette er en naturlig, men farlig, prosess. I verste fall blir de grønne politikerne et miljøalibi for de kreftene vi i utgangspunktet ønsket å bekjempe. Slik er situasjonen blitt for Miljöpartiet i Sverige som er regjeringspartner for sosialdemokratene. Mange av partiets grunnleggere har forlatt partiet som stuper på menignsmålingene, slik SV gjorde i Norge på et liknende regjeringssamarbeid.

Det er naturlig at et parti ved makta tar andre roller enn et radikalt opposisjonsparti, men overgangen må ikke være for brå. I Norge er det først etter lokalvalgene i 2015 MdG har kunne innta viktige maktposisjoner, men det tok sannelig ikke mange måneder før det rødgrønne byrådet i Oslo havnet i konflikt med Hausmania, et miljø som bygger på nettopp de grunnverdiene MdG har programfestet. Det er derfor all grunn til å vokte partiets videre ferd.

Valgkampen

De store grønne partiene har utviklet en pragmatisk og etter hvert sentrumsorientert politisk praksis som noen vil hevde er tegn på politisk modenhet og som andre vil hevde innebærer et svik mot disse grunnleggende prinsippene. Det vil lenge være en interessant prinsipiell diskusjon i hele den grønne bevegelsen om man skal søke makt og kompromisser, eller forbli en rakrygget opposisjon. Til tross for at de grønne partiene hevder å overskride den politiske blokkdelinga, altså aksen høyre – venstre, som stammer fra den franske revolusjon for mer enn 200 år siden, er det nesten alltid de sosialdemokratiske maktpartiene de grønne velger å samarbeide med. Så også her i Norge.

Miljøpartiet De Grønne har oppnådd mye de siste åra, og er i hektisk utvikling. På få år har vi utviklet oss fra et mini-parti med noen få kommunestyre-representanter, til et mellomstort parti med representasjon på Stortinget, i samtlige fylkesting og i mer enn hundre kommunestyrer og bydelsutvalg.

Forsvaret for de svake i samfunnet må stå sentralt i grønn politikk

Tusenvis av nye medlemmer har på kort tid kommet til organisasjonen, og når store deler av medlemsmassen er nyankomne blir det også usikkerhet om partiets politikk. Landsmøtene er derfor et viktig møtested for å drøfte hva partiet skal stå for og hvordan vi skal arbeide for å nå våre mål.

Under innspurten i valgkampen 2017 ble vi angrepet av både Rødt, SV og Ap for ikke å ha en solidarisk politikk. Et av argumentene var et gammelt forslag om å kutte i sjukelønna. Dette forslaget, som var motivert av et ønske om å bli "realistiske" og "ta tøffe valg", ble heldigvis aldri MdGs politikk. Men det at forslaget i det hele tatt kom, avdekker en av flere viktige motsetninger i partiet. På den ene sida en instrumentell holdning der klima står i fokus, og alle andre saker skal tilpasses det overordnede målet om å redusere utslipp av klimagasser. Pussig er det likevel at denne tanken om å kutte i velferdsgodene – som naturligvis skyver store velgergrupper fra oss – er kommet fra grupper i partiet som mener vi nettopp må appellere bredt og ta sikte på å bli et folkeparti.

I et historisk perspektiv framstår slike forslag som et klart brudd med den solidaritetspolitikken grønne partier har stått og står for, og har derfor utløst heftig intern debatt.

Organisering og identitet

At partiet ledes av to talspersoner i stedet for én partileder er et viktig signal, men samarbeidet mellom to talspersoner er svært avhengig av personkjemien.

Konflikten om sjukelønn springer også ut av grunnleggende ulike forståelser av hvordan et politisk parti skal fungere, eller – mere spesifikt – hvordan De Grønne skal utvikle sin politikk og sin organisasjon. I praksis ligger i dag partiets økonomiske og organisatoriske makt i Stortingsgruppa, og det er derfor stortingsgruppa som i stor grad presenterer partiets politikk i media og dermed for det norske folk.

Det er mulig å lese en grunnleggende motsetning i selve partinavnet. «Miljøpartiet» er partiet for dem som konsentrerer seg om instrumentelle tiltak for å redusere utslippene av klimagasser, og i noe mindre grad også å løse andre miljøproblemer. «De Grønne» er derimot et parti som viderefører de alternative politiske strømningene som kom til overflaten i 1960- og 70-årenes politiske smeltedigel; grasrot-demokrati, feminisme, ikkevold, dyrevern osv. I dette perspektivet vil miljø- og klima-utfordringene bare kunne løses gjennom en bred prosess som utløser omfattende samfunnsmessig og bevissthetsmessig endring.

Veien videre

Veien for et grønt parti inn i en systembevarende rolle er spesielt sannsynlig dersom partiets arbeidsområde innskrenkes til reine miljø- og klimakrav. Det viktigste virkemidlet for å hindre ossifisering av MdG er derfor å holde fast ved den grunnleggende systemkritikken. Partiet må utvikle hele bredden i grønn politikk. Derfor er slike saker som borgerlønn, radikal ruspolitikk og generell støtte til grasrotaktivisme og radikale subkulturer avgjørende for den framtidige utviklinga også i Miljøpartiet de Grønne. Valgkampen har også vist at MdG trenger å overbevise velgerne om at vi står for en sosial og økonomisk politikk som tar hensyn til de svakeste.

Det er naturligvis nødvendig å være pragmatiske og kompromissvillige i den daglige politikken. Desto viktigere blir det å holde fast i de grønne prinsippene for å oppnå et samfunn der utviklinga alltid tar utgangspunkt i behovet for økologisk balanse. Uten visjonene vil MdG raskt bli irrelevant og forfalle. Vi grønne må nok gi plass til tilhengerne av små forandringer, men det må skje uten at vi fortrenger den grunnleggende oppgaven: å legge til rette for store og varige politiske og sosiale endringer.