Først når folk med rusproblemer blir møtt med samme respekt som andre borgere, kan vi sies å ha fått en human narkotikapolitikk i Norge. Rusomsorgen i Norge kan dessverre ikke alltid sies å leve opp til dette, spesielt innen prosjektet LAR-midt er det stor misnøye.
Når justisminister Knut Storberget nå foreslår et mer fleksibelt reaksjonsmønster overfor bruk og besittelse av illegale rusmidler, er det et lite, men viktig skritt i retning av en mer rasjonell og human praksis
Humanisering av narkotikapolitikken
For et år siden presenterte Stoltenberg-utvalget sin ”Rapport om narkotika”. Denne rapporten var et dokument med mange gode og gjennomtenkte forslag til mere rasjonell og medisinsk begrunnet behandling av folk med tunge narkotikaproblemer. Utvalget går blant annet inn for å utvide ordningen med sprøyterom og utvikle disse til omfattende lavterskeltilbud der brukere kan møte helsepersonell og sosialarbeidere. Utvalget peker på behovet for bedre ettervern og tettere oppfølging etter fullført avvenning fra rusmidler, og peker på at det trolig er lønnsomt for samfunnet å sette av tilstrekkelige midler til sårt tiltrengt sosial og medisinsk oppfølging.
Debatten som fulgte i kjølvannet av rapporten hektet seg dessverre fast i spørsmålet om det er akseptabelt/greit/forsvarlig å ta i bruk heroin i tillegg til stoffer som subutex og metadon innen legemiddelassistert rehabilitering. Slik heroinbehandling er et tiltak for en liten pasient/bruker-gruppe, og vil ha marginal innflytelse for det store flertallet som sliter med rusmiddelrelaterte problemer. Når dette tiltaket likevel får så stor oppmerksomhet, er det først og fremst fordi det bryter med den moralistiske og fordømmende holdningen overfor rusbrukerne som har dominert debatten hittil.
Skift kurs i narkotikapolitikken
For dem som synes Stoltenberg-utvalgets forslag var for forsiktige, er det interessant at Thorvald Stoltenberg et halvt år seinere presenterte mere dyptgripende forslag til reformer som del av The Global Commission on Drug Policy. Blant dem som skrev under sammen med ham, var FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan, og andre framtredende internasjonale politikere. Disse skriver blant annet:
Stans kriminalisering. marginalisering og stigmatisering av mennesker som bruker narkotika men ikke skader andre. (...)
Tilby helsetjenester og behandling til dem som trenger det. Pass på at ulike behandlingsformer er tilgjengelige, ikke bare behandling med metadon og buprenorfin men også slike programmer med utskriving av heroin som har vært vellykkede i Canada og mange europeiske land. Sørg for tilgang til reine sprøyter og andre skadereduserende tiltak som har vist seg å redusere overføring av HIV og andre sjukdommer som overføres gjennom blod, i tillegg til å redusere dødelige overdoser.
Respekter menneskerettighetene til folk som bruker rusmidler. Avskaff overgrep under dekke av behandling – for eksempel innesperring, tvangsarbeid eller psykologisk mishandling – som strider mot menneskerettighetene eller undergraver retten til selvbestemmelse.
Dette er klare ord! Og det er ord som ligger langt i forkant av norsk opinion.
Storbergets alternative reaksjoner
Mange narkomane føler seg både forfulgt og foraktet. Fordommene i samfunnet er mange, og ulike former for diskriminering regelen heller enn unntaket. Politiets inngripen vil vanligvis forverre situasjonen heller enn å forbedre den.
Justisminister Storberget har innsett at straff er en uhensiktsmessig reaksjon overfor bruk og besittelse av narkotika, og ønsker i stedet å reagere med et tilbud om hjelp. Rapporten "Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd” er en kjærkommen oppfølging av Stoltenberg-rapportens hovedforslag: Personer som pågripes i besittelse av stoff til eget bruk kan få påtaleunnlatelse dersom de tilstår sin forbrytelse og møter til ulike typer rådgivning. Denne såkalte "Portugal- modellen" er likevel såpass kontroversiell at det kan bli tøft å få den gjennom Stortinget.
Nedkriminalisering – ikke legalisering
Forslaget om mjukere reaksjonsmåter for bruk og besittelse av narkotika har allerede blitt møtt med velkjente argumenter. Ikke minst blir Storberget og hans medarbeidere stemplet med fy-ordet legalisering, et ord som altfor ofte anvendes som et argument i seg selv. For eksempel var Frps stortingsrepresentant Peter N. Myhre raskt ute med å hevde at forslaget om alternative reaksjoner er "et steg i retning av å legalisere narkotika".
Det er derfor nyttig at Storbergets rapport om alternative reaksjonsmåter bruker plass på noen viktige definisjoner:
Begrepene avkriminalisering, nedkriminalisering og legalisering er ofte en kilde til forvirring. Det er likevel en grunnleggende forskjell mellom disse tre begrepene. Avkriminalisering innebærer at straffetrusselen fjernes, slik at overtredelser ikke lenger er straffbare. Likevel vil de aktuelle handlingene fremdeles være forbudt, og kan eventuelt møtes med administrative sanksjoner. Til forskjell innebærer en legalisering at lovforbudet fjernes, og det etableres et legalt marked for omsetning, gjerne underlagt lovregulering og restriksjoner. Nedkriminalisering på sin side innebærer at straffenivået reduseres eller at gjeldende straffereaksjoner erstattes med mindre inngripende reaksjonsformer.
Vi kan derfor slå fast at forslagene i Storbergets rapport hverken anbefaler legalisering eller avkriminalisering; det foreslåtte tiltaket er en nedkriminalisering. Det innebærer mjukere reaksjoner overfor brukere, men ikke noen grunnleggende lovendringer.
Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)
Vi har etter hvert fått et landsdekkende system for legemiddelassistert rehabilitering (LAR) i Norge. Målsettinga er dels å stabilisere bruken av opiater gjennom utskriving av kontrollerte og legale preparater, dels å trappe ned dosene i håp om å nå fullstendig avvenning. Det er stor forskjell på hvordan dette systemet fungerer i ulike deler av landet. Blant brukerne og deres pårørende er det vel kjent at narkotikabehandlingen i Midt-Norge er spesielt streng.
LAR-midt, som har ansvaret for LAR-behandlingen i Trøndelag og Møre og Romsdal, har lagt seg på den strengest mulige fortolkning av regelverket og har utviklet en praksis som mange brukere opplever som sterkt nedverdigende. Ikke minst vil såkalt sidemisbruk raskt føre til utestenging fra LAR-midt. Dette innebærer i realiteten at den som viser symptomer på sykdommen narkomani, blir nektet behandling for sykdommen.
Som politiker har jeg fått servert en lang rekke historier fra brukere, og pårørende til brukere, av tjenestene til LAR-midt. Det er ofte opprørende beretninger om hvordan mennesker i en vanskelig livssituasjon ydmykes igjen og igjen i møtet med et nådeløst system. Mange brukere har valgt å flytte til andre deler av landet der systemet fungerer bedre, enkelte sågar til Danmark eller andre land der det medisinske synet på rus-behandling er mere framtredende enn det moralistiske.
Reaksjonen fra brukerne og deres pårørende utløste tidligere i år en kronikk i Adresseavisen, undertegnet av pasientombudene fra alle de tre fylkene LAR-midt har ansvar for.
Storbergets nye forslag om alternative reaksjonsmåter går i motsatt retning av den praksis LAR-midt har lagt seg på. Spørsmålet blir derfor om en slik endring vil påvirke etablert praksis innen rusbehandling. Svaret er antakelig nei. Storbergets forslag dreier seg om å endre den første reaksjonen samfunnet kommer med når ulovlig rusbruk oppdages. Blant de mulige reaksjonene er henvisning til ulike former for behandling. De som allerede er under behandling vil derfor ikke berøres av reformen. Imidlertid må det være lov å håpe at en generelt mjukere reaksjonsmåte i samfunnet som helhet også vil gjenspeile seg i mjukere reaksjoner i institusjoner som LAR-midt. Konklusjon
Vi har fortsatt er en lang vei å gå før de narkomane får den behandling de har bruk for og den respekt de fortjener. Selv om det opprettes et system med gode målsettinger, har vi ingen garanti for at brukerne virkelig vil bli behandlet som mennesker i møte med byråkrater og terapeuter. I tillegg til endringer i de nasjonale retningslinjene, må vi derfor håpe på en opprydding i lokal praksis.
Jeg håper at Stortinget i løpet av høsten åpner for et mjukere reaksjonsmønster i tråd med den innstillinga som nå foreligger fra justisdepartementet. Om Stortinget gjør det, vil det likevel både i Trøndelag og andre steder være nødvendig å jobbe videre med å utvikle en mer menneskevennlig praksis
Først når folk med rusproblemer blir møtt med samme respekt som andre borgere, kan vi sies å ha fått en human narkotikapolitikk.