Branntomta og Midtbyplanen

Den tragiske brannen for få dager siden har utløst en debatt om hva slags bygninger som skal erstatte ruinene. Det er bra vi får en slik debatt, om ikke annet så for å minne oss om hvilken avgrunn det er mellom arkitekter og byplanleggere på den ene side, og trondhjemmere flest på den annen side i slike spørsmål.

Mens de fleste menige byborgere gjerne vil ha de gamle bygningene gjenskapt, avviser de profesjonelle dette med forakt. Arkeologer og kulturjournalister kappes om å finne de mest spydige nedvurderinger av tanken om gjenoppbygging. De som ønsker slikt er "nostalgiske", "historieløse" og - aller verst - de mangler faglig kompetanse.

Nå tror jeg faktisk ikke at alle ønsker om å gjenskape det gamle nødvendigvis springer ut av en voldsom begeistring for den gamle byggeskikken. Jeg tror den ofte heller springer ut av en velbegrunnet frykt for det nye. Det er ikke slik at vi bare trenger tid for å venne oss til de nye motene innen arkitektur. Selv i en liten by som Trondheim har vi nok av eksempler på "tidsriktige" byggverk som fortsatt vekker avsky etterå ha stått i flere årtier. Bunnpris-bygget i Munkegata er et vanlig eksempel, men vi har mange flere som kunne vært nevnt.

Det kan synes besnærende å gå inn for en tilpassing ved å bygge nytt bak gamle fasader, men de eksemplene vi har på slikt i Trondheim, f.eks. butikksenteret Trondheim Torg, tilfredsstiller hverken nostalgikere eller modernister.

Men modernistene fnyser ikke bare av slike teaterkulisser, de later til å avvise alt som minner om den tradisjonelle trondheimsbebyggelsen. På branntomta etter Trubadur er det etter manges mening satt opp en bygning som er vel tilpasset sine omgivelser. Når dette upretensiøse byggverket karakteriseres som historieløs forfalskning, må det være lov å frykte at bare byggverk som har kastet alle sine historiske fortøyninger overbord kan finne nåde for bydebattens moteløver.

Diskusjonen om hvordan vi skal fornye den ærverdige trehusbebyggelsen i sentrale deler av Trondheim er ikke ny. For tjue år siden ble diskusjonen oppsummert i et dokument som ble vedtatt av Trondheim bystyre og stadfestet av Miljøverndepartementet. Det er Midtbyplanen, der det første og overordnede punktet er følgende:

Å sikre en gradvis fornyelse av bebyggelsen, som bevarer og videreutvikler Midtbyens særpreg og helhetsmiljø. Det er spesielt viktigå beholde Trondheims karakter som treby.

I de generelle bestemmelsene fastsetter Midtbyplanen blant annet at ny bebyggelse skal følge de gamle byggelinjene, og ikke overstige 4 etasjer.

I den pågående diskusjonen er det mange som overser Midtbyplanens bestemmelser fullstendig. Så også Adresseavisen som ikke nevner denne overordnede planen i sin invitasjon til diskusjon om branntomtas framtid.

Noe av årsaken til at debattantene neglisjerer Midtbyplanen er at den i seinere år ikke er blitt brukt. Det har utviklet seg en praksis der Midtbyplanens bestemmelser knapt nok refereres under behandling av byggesaker i de berørte områdene. Ofte gis dispensasjoner fra Midtbyplanen av rådmannen uten noen form for politisk behandling.

Dersom Midtbyplanen ikke heller skal legges til grunn på ruintomta i Nordre Gate er den i praksis satt ut av kraft. Vi trenger derfor ytterligere en debatt; i tillegg til debatten om hva vi skal gjøre med branntomta, trenger vi en debatt om reguleringsplaners kraft generelt og om Midtbyplanen spesielt.

Alle de som roper på "tidsmessig fornyelse" på branntomta må i anstendighetens navn si klart fra dersom de mener Midtbyplanen skal oppheves. For denne debatten gjelder ikke bare noen kvadratmeter fysisk tomtegrunn. Det har med Trondheims historiske og geografiske identitet å gjøre.