GRØNNE BYER
På vei mot en økologisk urbanisme
av Jan Bojer Vindheim
Alle drømmer eller visjoner om en verden der menneskene først og fremst bor i små, sjølberga lokalsamfunn er - iallfall inntil videre - dømt til å forbli nettopp drømmer eller visjoner. Men vi kan aldri overse at vi deler skjebne med alt liv på jordkloden. Byenes eksistens blir nødvendigvis kortvarig dersom de ikke finner strukturer som gjør dem til integrerte deler av det globale så vel som de lokale økologiske felleskap.
Økologisk kritikk av byen tar gjerne utgangspunkt i at byen er unaturlig. Byboeren er ikke prisgitt vær og vind. Stjernene forsvinner bak flommen av menneskeskapt lys. Der bonden tilpasser sitt liv etter årstidenes skiftninger, går byboerne stort sett til det samme arbeidet året rundt, i solskinn og regnvær. Ikke dessto mindre vil folk i byene gjerne hevde at tilværelsen i byen er rikere og mere variert enn livet på landet. Dette skyldes mengden og variasjonen i de menneskelige relasjoner som bysamfunnet gir rom for. Ikke bare ulike økonomiske og politiske fellesskap, men også et utall av alders-definerte og personlige, interessebaserte subkulturer flettes inn i hverandre i det samme fysiske byrommet.
Men fordi ingen er tvunget til samvær med sine naboer, rommer byene også ensomhet og overflatiske relasjoner. Og om byene har gitt spillerom for kunstneres og arkitekters mest sublime prestasjoner, er likevel livet i det urbane rom ofte skjemmet av bysamfunnets fyiske forfall. Byene er like mye preget av støy, søppel og forurensning, som av estetisk overskudd og kulturell skaperkraft. Moderne bygninger og bydeler kan være imponerende, og tilmed vakre, men de gir sjelden kunstneriske opplevelser som risler i sjelen. Dette har sammenheng med den almene sekularisering i samfunnet. Sjel og ånd inngår rett og slett ikke i byplanleggernes arbeide, og langt mindre i de budsjetter de har å forholde seg til.
Det finnes miljøvernere som ønsker å leve i pakt med naturen på småbruk eller kollektiver utenfor byene - ære være dem for det - men de fleste av oss bor i byer og enda flere vil etter alt å dømme å gjøre det i kommende tider. Det blir derfor en sentral utfordring for miljøbevegelsen å bidra til å forme bysamfunnene i retning av større økologisk fornuft, men en slik omforming må skje utfra kjærlighet til livet i byen, og ikke ha form av en refsende pekfinger mot byboernes syndige tilværelse.
I byenes historie kan vi lese menneskets utvikling fra avhengighet av familie og klan til det suverene men isolerte individ i massesamfunnet. Byenes markeder der varer fra fjern og nær har vært budt fram, har kunnet legge grunnen for utvikling først av pengesystemet og deretter av det globale marked.
Og der folk fra bygder og landsbyer har samlet seg til sjeldne men regelmessige markeder og gudstjenester, kan den moderne byboeren være utsatt for en sammenhengende flom av tilbud om konserter, kinoer, teaterforestillinger, seremonier, opptog og festivaler.
Forutsetningen for å opprettholde byenes eksistens har iallfall til alle tider vært et omland som har forsynt dem med mat og andre nødvendigheter. Bystatene forente i seg alle samfunnets funksjoner, herunder herredømmet over ressursene i de omkringliggende jordbruksområdene. Moderne byer utøver sitt herredømme i større grad gjennom økonomisk makt, enn gjennom militært velde, skjønt politiet og militærvesenet alltid står til bankenes og de store korporasjonenes tjeneste.
Byene skaper og forsterker miljøproblemer av globale og regionale slag, byens avfallsprodukter fordelt på de ulike elementer: jord, luft, ild og vann spres i byenes omland og til fjerntliggende regioner. Men fordi de fleste av oss bor i byer er det også i byene at disse problemene må finne sine løsninger. Og det er i byene at vi har størst mulighet for å arbeide fram slike løsninger, siden byene er arnested for raske og dyptgripende teknologiske og kulturelle endringer - i motsetning til landsbygda der slike endringer gjerne oppstår og gjennomføres i langsommere tempo.
Bærekraft (sustainability) er et begrep som først ble lansert i Brundtland-kommisjonens rapport "Vår felles framtid". Begrepet fikk almen spredning i kjølvannet til Rio-konferansen i 1992. Den vanlige definisjonen på bærekraftighet er "bruk av jordklodens ressurser på en slik måte at det ikke reduserer framtidige generasjoners mulighet til å utnytte de samme ressursene".
Denne definisjonen er lett å forstå ut fra det engelske ordet"sustainable", som nettopp betyr noe som kan opprettholdes. Den norske oversettelsen "bærekraft" kan lett oppfattes som om det er menneskers økonomiske aktivitetet som opprettholder de biologiske kretsløpenes overlevelsesevne. I virkeligheten er det selvfølgelig omvendt: det er jordkloden som opprettholder, som bærer, menneskets økonomi. Den økonomiske virksomhet som overskrider naturens tåleevne kan i lengden ikke opprettholdes.
Willam Rees og Mathis Wackernagel har utviklet begrepet "det økologiske fotspor", en konkretisering av det areal bysamfunnet legger beslag på for sin forsyning av råvarer - herunder det arealet som går med til å produsere mat og bygningsmaterialer, og til å kvitte seg med avfall og kloakk. Ifølge byøkologen Herbert Girardets beregninger legger London beslag på råvarer fra et areal som er 125 ganger så stort som byens egen utstrekning. Siden byene opptar 2% av landjorda får vi håpe at forholdet ikke er det samme for alle byer, i såfall ville vi allerede nå trenge 250% av det tilgjengelige arealet for å forsyne byene våre.
Den tysk-britiske økonomen E. Schumacher reflekterer slik i boka "Godt Arbeide":
For et år siden var jeg for første gang i Firenze. Tvers overfor en fantastisk katedral står statuen av arkitekten. og på sokkelen er den latinske inskripsjonen som jeg dechiffrerte med største møye. Det sto: "Dette er Arnolfo som ble instruert av byrådet i Firenze om å bygge en katedral så prektig at intet menneskelig genius noen gang kan overgå den. Takket være sitt sinns overdådige begavelse viste han seg denne enorme oppgaven verdig."
....
I det øyeblikk vi tillater de økonomiske kalkylene å invadere alt, er det ingenting som blir bryet verdt lenger. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det ville se ut dersom jeg fant arkitektens statue overfor en høyblokk full av kontorer i London. Sannsynligvis ville det stå: "Dette er mr. R. W. Smith, medlem av The Royal Institute of British Architects, som ble instruert av Londons Byråd om å oppføre et kontorbygg med slike overlegent lave kostnader pr. kvadratfot at intet menneskelig genius noen gang kan underby dem. Takket være hans kontors overdådige datakraft viste han seg denne simple oppgaven verdig."
Det som former byene våre og gir oss vår visuelle og fysiske opplevelse av bylivet er særlig arkitekturen. Arkitektur er ikke bare valg av struktur og planløsninger, også valg av farger og materialer er viktig. Industrisamfunnets byer er altfor ofte - slik Schumacher peker på - preget av at skjønnhet og mennskelighet ofres for det kortsiktig rasjonlle og økonomiske. Som Rimi-hagen sier : "Vi gjør Norge billigere". Men var det alltid det billigste som var best for oss ? Enn si best for Moder Jord?
Veien mot et bysamfunn i dynamisk økologisk balanse vil også føre oss til en by som i langt større grad tar sikte på å glede våre sanser og vår sjel. For mange betyr dette å søke mere organiske former til erstatning for de bevisst "unaturlige" former, farger og materialer som industrialismen gjerne møter oss med. Reaksjonen mot denne globale asfaltjungelen tar mange former.
Rudolf Steiner mener at vår subjektive opplevelse av rom og bygninger er sterkt avhengig av formene. Steiners tilhengere har utviklet en særegen arkitektonisk stil som unngår rette vinkler og skarpe farger. Steiner la også stor vekt på fargenes psykologiske effekt. Steinerskolene er i mange tilfeller bygd etter slike prinsipper. Helst skal fargene i de ulike klasserommene være tilpasset det aktuelle klassetrinnet. Antroposofene legger også stor vekt på byggematerialer og malinger som er fri for skadelige kjemikalier.
Friedrich Hundertwasser har også forsøkt å utvikle formgiving som bryter med det rettvinklede, kanskje i enda mere dramatisk stil enn Rudolf Steiner. For kunstneren Hundretwasser var den taktile opplevelsen av bygninger og byrom viktig, han mente blant annet at plane, vannrette gulv berøver føttene viktig variasjon.
En ideologi utviklet av canadieren Bill Mollison under navnet permakultur er spesielt basert på intergrering av natur i menneskeskapte miljøer. Navnet er en sammentrekking av begrepene permanent og kultur, og skal vise til den underliggende filosofien om å bygge slik at materialkretsløpene blir varige, og ikke basert på kortsiktig forbruk.
Den europeiske arkitekten Léon Krier er en av drivkreftene i en bevegelse kalt New Urbanism, som vil gjøre byene mere livsvennlige og i pakt med den menneskelige skala. New Urbanism vil også gjeninnføre klassiske form-idealer i de moderne bysamfunn. I denne tradisjonen står også stiftelsen Byens Fornyelse som for et pår år siden vakte hissig debatt ved å foreslå et klassisk byggverk, Edvard Munchs Hall, komplett med kuppel og søyler, som supplement til dagens museumsbygninger på Tullinløkka i Oslo.
Visjoner er enkle og klare. Virkeligheten er uklar og komplisert, men i denne virkeligheten er vi alltid deler av jordklodens økologiske kretsløp. Alt vi gjør, alt vi spiser og utsondrer, alle materialer vi tar i bruk eller forkaster inngår i planetens eget stoffskifte. Det finnes ikke enkle oppskrifter på en økologisk forsvarlig livsstil hverken for enkeltindivider eller for grupper av mennesker, men det finnes retninger som synes langt mere fruktbare enn andre.
Nå er LA 21 fullt av høyverdige målsettinger av ulike slag, men hele konseptet er likevel basert på en gapende selvmotsigelse. LA 21 forutsetter at grasrota skal aktivisere seg for å redde det glokale og dermed det globale miljøet. Men dokumentet er jo vedtatt av verdens absolutte toppledere : fyrster, folkevalgte og byråkrater i skjønn forening. Vi har altså en situasjon der makthaverne oppfordrer grasrota til selvstendig aksjon. Og som man kunne tenke seg fører dette i mange tilfeller til bisarre situasjoner av de to typene:
1) toppstyrte aksjoner uten folkelige støtte , og
2) folkelige aksjoner som møter motstand fra myndigheter og byråkrater.
En illustrasjon av dette forholdet kunne vi for få år siden se i Trondheim der beboerne i bydelen Svartlamon påberopte seg LA21 målsettingen og bl.a. etterlyste mulighetene for kildesortering av avfall. Miljøavdelingen satte igang et LA21 prosjekt i Bydelen Lademoen, der Svartlamon ligger. Men siden et politisk flertall i Bystyret ønsket å kaste ut beboerne på Svartlamon (av flertallet kalt Reina ) for å selge husene til en bilforretning, kunne miljøavdelingen ikke inkludere de mest motiverte beboerne på Lademoen i bydelens LA21 prosjekt.
Målsettingen i LA 21 om å mobilisere grasrota er helt utmerket, men"grasrota" er en uregjerlig størrelse. Det er ikke realistisk å forvente at byens innbyggere bare vil vise sin vilje på de områder der myndighetene ønsker det. I det øyeblikk innbyggerne begynner å delta i byens politiske liv - på en mere direkte måte enn ved å legge en stemmeseddel i valgurnen - vil også byens myndigheter bli utsatt for en mere nærgående oppmerksomhet enn de kanskje setter pris på.
Motekspertise er et begrep som har vært brukt i norsk politikk siden 1960-åra. det er særlig knyttet til den radikale populismen slik den ble formulert av Ottar Brox og Hartvig Sætra og drevet fram gjennom organisasjoner som Populistiske Arbeidsgrupper og Grønt Gras. Mange av dagens ledere i Senterpartiet, Venstre og SV har en bakgrunn i disse gruppene. Det samme gjelder en betydelig del av de byråkratene som befolker Miljøvern-departementet og dets underavdelinger som SFT, Nina m.v. Derfra forsøker de - i den grad de har beholdt sin radikale glød - å administrere fram det bærekraftige samfunn. Prisverdig (og uomgjengelig nødvendig) som en slik innsats er, viser den likevel den gapende avgrunnen mellom de endringer som er nødvendige for å oppnå en bærekraftig byutvikling og den innsats lokale folkevalgte så vel som og den menige mann og kvinne er villige til å akseptere, enn si kjempe for.
Miljøbyene er et sentralt eksempel på denne revolusjonen ovenfra. Fra 1995 - 200 ble de norske byene - Fredrikstad - Bergen - Kristiansand - Tromsø og Gamle Oslo hjulpet til å gjennomføre en rekke tiltak for å øke deres bærekraft. Mye av dette arbeidet rettet seg mot planlegging og innføring av miljøvennlige teknologier for avfallsbehandling, transport, husbygging og arealplanlegging. Resultatene som ble lagt fram høsten 2000 viser, slik en måtte forvente, mange små forbedringer men ingen kursendring, og ganske særlig ingen reduksjon i tilrettelegging for bilismen.
Radikale samfunnsplanleggere har lenge vært opptatt av byens ukontrollerte vekst og de sosiale og miljømessige problemer som følger av dette. Ikke minst blant anarkistene har dette vært et brennende tema.
Peter Krapotkin skisserte i verker som "Erobringen av brødet" og "Håndens og hjernens arbeide" en samfunnsform der desentralisert industri skulle gå hånd i hånd med intensivt jordbruk. Et slikt samfunn skulle forene byenes fellesskap med landlivets friske opprinnelighet. Dette var langt på vei også Gandhis oppskrift på et ikkevoldelig samfunn, og er i nyere tid lansert i moderne innpakning av Murray Bookchin. Krapotkin var dessuten en viktig inspirator for den eklektiske arkitekten og filosofen Lewis Mumford, som også sugde dypt av ideene til Ebenezer Howard om integrering av jordbruk og bykultur i såkalte hagebyer.
I våre dager kan det synes som om mangfoldet av vekster i de gode jordbruksområdene der byene i sin tid ble anlagt, er blitt erstattet av endeløse gressplener og golfbaner i de ensformige bilbaserte forstedene. Dyrelivet i byen er redusert til noen få arter; duer og måker blant fuglene, rotter og pinnsvin blant pattedyra. I tillegg selvsagt menneskenes kjæledyr: mer eller mindre dresserte hunder og katter og en og annen hest.
Et skritt mot økt biologisk mangfold vil det være å klippe færre plener. Å la endel områder gro til med kratt og buskas, og å la andre områder bli blomsterenger. Kulturlandskap skapt av beitedyr fortrenges nå til byenes utkanter. En bevisst satsing på beitedyr som sau og geit nær ved og gjerne helt inn i bykjernen vil gi en oppløftende variasjon.
Et annet viktig ledd i en økologisering av byene må være å gjenerobre en del av de grønne områdene til matproduksjon. I mange av den tredje verdens storbyer treffer du fortsatt på store og små husdyr. Kjøkkenhagen og husdyra var naturlige elementer i bylivet også i Norge helt fram til automobilens tid. Kyr og hester, sauer og griser var et vanlig syn i bygatene, og bidro til å fjerne betydelige deler av det avfall byboerne skapte. Utsondringer fra dyr og mennesker ble på sin side brukt som næring for planteriket - roser, epler og poteter.
Redusert bilisme krever både pisk og gulrot. Gater og torg må mange steder stenges fysisk for biltrafikk, ulike former for bompenger og avgifter kan også være aktuelle, men i virkelighetens verden blir veiprising raskt et tiltak for å finansiere ny veibygging. Og da er miljø-gevinsten liten.
I den grad bilismen er et forurensningsproblem, er det fornuftig å avhjelpe dette ved å utvikle mindre forurensende bilmotorer,eller å ta i bruk alternative drivstoffer. Men de alternative drivstoffene skal også hentes et sted fra. Elektriske biler hevdes å være forurensingsfrie, men dette gjelder selvfølgelig bare der de brukes. Der bilene og elektrisiteten til dem framstilles vil produksjonen fortsatt forurense. Hydrogen / brenselceller støter på samme problem som el-biler: energien må hentes et sted fra.
Om oljeforbruket fortsetter å stige som det har gjort de siste hundre år, vil prisene på oljeprodukter også stige til himmels, ettersom de tilgjengelige ressursene blir mindre. Forsøk på å framstille bensinerstatninger av planter gir foreløpig svært kostbare drivstoffer, men selv om biodiesel og alkoholdrivstoff skulle bli konkurransedyktig på pris, ville det kreve så enorme arealer å forsyne hundrevis av millioner biler med drivstoff at muligheten til å dyrke andre planter, f.eks. til mat, ville bli skadelidende. En by med utstrakt bilisme basert på plantedrivstoffer vil derfor få et enda større økologisk fotavtrykk.
En annen måte å skaffe kretsløpsbasert drivstoff på er ved hjelp av metangass fra kloakkgjæring. Dette systemet brukes blant annet til å drive busser i flere svenske byer, men igjen vil det være umulig å skaffe tilveie de enorme mengdene drivstoff som dagens (for ikke å si morgendagens) bilpark har behov for på denne måten. I Norge brukes tilsvarende systemer (modifiserte dieselmotorer) til å drive busser og ferjer med naturgass, en lagerressurs som forurenser mindre enn bensin og dieselolje.
Noen av bilismens problemer kan løses ved at transportarbeidet reduseres. Dette vil kreve byplanlegging på en helt annen måte enn hittil, ikke bare fortetting, men også variasjon i byggeformål innen de ulike bydelene, slik at bedrifter, skoler og boliger blandes. Fortetting må likevel ikke gjennomføres så firkantet at det biologiske og visuelle mangfoldet ødelegges.
Det viktigste grepet for å redusere biltrafikken vil måtte være å skape et billig og effekttivt kollektivtilbud som knytter de ulike bydelene - og de ulike byene - sammen. Busser med lite forurensende motorer er bra, skinnegående transport er enda bedre, og også mere attraktivt for de reisende viser all erfaring. Det er nødvendig å planlegge byene ut fra den forutsetning at trikk, t-bane og tog skal ha plass , og at det areal som står til bilens disposisjon reduseres. En brøkdel av de gigantiske summene som idag brukes på bygging og vedlikehold av veinettet i byene ville kunne finansiere gratis kollektivtransport. Redusert veikapasitet sammen med billig eller gratis kollektivtransport vil gjøre bilkjøring til et langt mindre attraktivt alternativ enn det er i dagens situasjon
I stedet for at hver husstand eier en eller flere biler kan bildelings-kollektiver gjøre det mulig å disponere ulike typer bil når man trenger dem, uten behov for å eie. Slike bildelingskollektiver finnes allerede i flere norske byer. Dette vil reduere ressursbruken til produksjon og drift av biler. På lengre sikt må en del av bilveiene omgjøres til fotgjenger og/eller kollektiv-areal. Fergetrafikk har også en plass i dette bildet, og det samme vil nok i stigende grad gjelde ulike former for taubaner, rulletrapper og rullende fortau, for ikke så snakke om de gode gamle syklene - en av de mest geniale menneskelige oppfinnelsene noen sinne - gjerne i nye og offentlige utgaver som bysyklene i Trondheim er et utmerket eksempel på.
Fornybare energikilder er først og fremst vannkraft, vindkraft og solenergi, men også slike tiltak som varmepumper og vannbåren energilevering fra forbrenningsanlegg er verdt å ta med seg. Nå er det heller ikke problemfritt å utnytte og transportere kretsløpsbaserte energier. Forbrenningsanlegg er nok pr definisjon en utnytting av kretsløpsressurser, men de slipper ut helsfarlige stoffer som dioksiner og i likhet med all annen forbrenning slipper de dessuten ut drivhusgassen CO2. Elektrisitet framstilt fra vannkraft er en kretsløpsbasert energiform, men både i Norge og mange andre steder har det vist seg at utbygging av vannkraft kan skape store konflikter. Minst konflikter med andre målsettinger vil en få ved å kombinere ulike energikilder, fortrinnsvis lokale, på optimalt vis.
Massiv utnyttelse av enhver energiform vil innebære en økologisk belastning. Den grønne byen må derfor bruke mindre energi. Arbeidet for å redusere og effektivisere energiforbuket vil måtte utnytte prismekanismene - prisen på energi må rett og slett økes - men avgiftssystemer må utformes slik at de både stimulerer til energisparing og til utnyttelse av kretsløpsressurser framfor lagerressurser som olje og kull.
Energibruken er bare et eksempel på det omfattende sløseriet med ressurser som preger moderne byer. Dette enorme og økende forbruket blir gjort tydelig i de de gigantiske mengdene med avfall som hver eneste dag må samles inn og viderebehandles. I seinere år er prinsippet om sortering og gjenvinning etablert som norm, men ikke uten sure protester om bortkastet tid og arbeid. Også systemer for avfallsbehandling bruker energi og synes i bybildet, genvinning er likevel et skritt i riktig retning. Det økologiske fotavtrykket reduseres ved at råvarene utnyttes bedre. Det er likevel ingen grunn til å slå seg til ro med etablering av effektive systemer for innsamling og gjenvinning av avfall. I et økologisk perspektiv blir det nødvendig redusere det planmessige overforbruket som dagens produksjon og distribusjon er basert på, og å forlenge levetida på produktene.
Reduserte avfallsmengder krever nye holdninger fra byens innbyggere, og her er vi i nærheten av det egentlige kjernepunktet for utvikling av den økologisk fornuftige urbanisme: bevisste forbrukere og mindre materielt forbruk.
Slik det blir understreket i LA 21 er det bare mulig å tenke seg en miljøvennlig by, dersom flertallet av innbyggerne føler et ansvar for sine omgivelser. Skal ansvaret for økologisering av byen legges på et ansiktsløst byråkrati, eller en liten gruppe folkevalgte politikere i et bystyre eller byråd, har byens innbyggere allerede frasagt seg - eller blitt fratatt - ansvaret for sine egne liv og for vedlikeholdet av sine omgivelser. En gjennomregulert by kan nok tilfredsstille fysiske kriterier for bærekraft, men den kan vanskelig tilfredsstille menneskers indre lengsler. Den innebygde motsetning i LA 21 tenkningen viser seg, som vi har sett i eksemplet Svartlamon, når beboernes initiativer utfordrer byråkratenes og de lokale elitenes planer.
Det er derfor viktig å akseptere lokale aksjonsgrupper av ulike slag, samt å gi rom til husokkupanter, Blitzere og autonome - uroelementer som bidrar til å gi byen en rikere identitet og et dypere liv enn det byråkratene noen gang kan legge til rette for.
Mange av de viktigste bruddene med den moderne byens polerte og velfriserte visuelle fattigdom er spontane eller tilfeldige. Sprekker i asfalten eller tagging på vegger oppfattes ofte som problemer, men de bidrar også til å gi byboeren møter med det ukjente - og utløp for sine følelser.
De fysiske forutsetningene for en miljøvennlig urbanisme er det teknisk sett ikke vanskelig å gjennomføre. Utfordringen ligger i å gjøre den grønne byen attraktiv for de som skal bebo den.
Bærekraftig teknologi * Byenes historie *
Kontakt bylivredaktøren