Det har lenge vært antatt at jordbruket er eldre enn bykulturen, men det finnes dem som mener det forholder seg omvendt. Dette perspektivet er interessant fordi det snur opp ned på mange av våre vante forestillinger, der byen er en slags parasitt på landsbygda.
Den amerikanske byforskeren Edward Soja hevder at tett bosetting i byer var en forutsetning for utviklinga av det organiserte jordbruket. I følge denne tankegangen var det først når stammen ble bofast og nådde en tilstrekkelig størrelse at det ble mulig å drive et omfattende jordbruk. Nå kan vel dette være en diskusjon om høna og egget. La oss i alle fall slå fast at de første byene og det første jordbruket dukker opp i menneskets historie nogenlunde samtidig. En samling av tusenvis av mennesker krever nødvendigvis en organisert matforsyning.
Soja skriver at de første menneske- konstruerte boliger kan ha sett dagens lys for noe slikt som 40 000 år siden, men først for 10-15 000 år siden har bosettingene fått et slikt omfang at vi kan forsvare å kalle dem byer. Dette later til å ha skjedd i høylandet i sør-vest Asia,fra Anatolia og områdene rundt Eufrat og Tigris.
Neste periode tok til fra ca 5000 før vår tid. I denne perioden oppstår de første bystatene med skriftspråk og administrasjon i elvedalene rundt Eufrat og Tigris, og noenlunde parallelt også i andre elvesystemer som Indus og Nilen. Bystatene markere starten på en byutviklings-prosess som varte til langt inn i vår egen tid og nådde globale proporsjoner.
Disse byene hadde både en avansert administrasjon og en velutviklet kultur. De dreiv også tidlig en omfattende handel, noe som er fastslått gjennom funn av både menneskapte og naturlige gjenstander fra helt andre himmelstrøk.
Den tredje revolusjon i byene utvikling var den industrielle som vi kan tidfeste til de siste fem hundre år i vår historie.
Og, fortsatt ifølge Soja, er vi i dette øyeblikk inne i en fjerde periode i byenes utvikling. Soja kaller den nye byen som er i ferd med å oppstå Postmetropolis. Og vi skal i denne boka kaste oss inn i diskusjonen om hvordan denne post-metropolen skal utvikle seg. Ja, som levende og aktive byboere er vi alle medskapere av den nye byen.
Fra perioden rundt 10 000 år før vår tid er det funnet spor av byer og rike jordbruks-områder i Indusdalen og i et T-formet område i Midtøsten som omfatter Anatolia, Irak, Syria og Nildeltaet. Catal Huyuk i dagens Tyrkia, Irbil i Nord-Irak og Jeriko i Palestina er alle blant de eldste byer vi kjenner. Mens Irbil og Jeriko er levende bysamfunn den dag i dag er Catal Huyuk forlengst fraflyttet.
Siden 1960 har utgravinger i Catal Huyuk avslørt en kontinuerlig sivilisasjon gjenom flere tusen år. Stedet har utviklet seg fra enkle boplasser for jegere og samlere til stadig mere avanserte bystrukturer, med tusenvis av mennsker som har praktisert omfattende jordbruk og sannsynligvis fedrift. I likhet med pueblo-indianernes adobebyer besto Catal Huyuk av tett sammenføyde bygninger i soltørket leire med inngang gjennom taket.
Innbyggerne i Catal Huyuk later til å ha vært fredelige og gudinnedyrkende, noe som har gitt stedet stor interesse for moderne feminister, gudinnetilbedere og andre som ikke anser krig som en nødvendig del av menneskenes eller, for den saks skyld, byenes eksistens.
Blant de eldste eksemplene på byplanlegging er den greske byen Milet i Lilleasia som ble gjenoppbygd etter et jordskjelv for mere enn 2 500 år siden (ca 400 f.kr.)
Ifølge Sokrates var det arkitekten Hippodamus som utformet planene for gjenoppbygging av Milet. Milet var på dette tidspunktet en viktig handelsby der impulser fra hele det østlkige middelhavsområdet møttes og ga opphav til den greske filosofiske tradisjon. Flere av de første greske filosofer kom nettopp fra Milet. Hippodamus har etter alt å dømme lært sin kunst fra den tidligere filosofen Thales. Byplanlegging og abstrakt tenking ser derfor ut til å henge sammen på en konkret måte.
Den byplanen Hippodamus utarbeidet for Milet var basert på rettvinklede kvartaler, et enkelt og effektivt system som han seine også anvendte på havnebyen Pireus. Systemet er seinere brukt i mange byer over hele verden. For herskerne har det til alle tider vært et viktig poeng at en slik struktur gir gode muligheter for kontroll.
Nå er det også funnet eldre byer som er anlagt med en rettvinklet kvartalsstruktur. Pytagoreernes «universitetsby» Krotona så vel som flere andre greske kolonier i Sør-Italia i hundreårene før Hippodamus viser spor av en slik plan. Den strenge matematikken i det rettvinklede gatesystemet samsvarer godt med det pytagoreiske verdensbildet.
Denne bystrukturen ble også anvendt i år 320 f.vt da Alexander den store fikk opprettet den nye havnebyen Alexandria i Egypt . Og to tusen år seinere, på 1600-tallet, la hollenderne dette enkle rutemønsteret til grunn for reguleringa av sin viktigste by i Nordamerika, Nieuw Amsterdam, som seinere ble Manhattan, den sentrale bydelen i New York.
I Norge var den rettvinklede byreguleringa yndet av flere danske konger. Kristian 4. brukte dette prinsippet da Oslo ble gjenoppbygd som festningsbyen Christiania i 1641, likedan ved anleggelsen av Kristiansand noen år seinere. Og Cicignon tillempet dette prinsippet ved gjenoppbygging av Trondheim etter bybrannen i 1681.
Ofte blir en slik rektangulær byplan forenet med en inndeling av byen i funksjonelle områder - kvartaler for handel, for boliger osv. I nyere tid har det vært en sterk tendens til å regulere byene i atskilte områder for industri, bolig, handel osv.
En slik sonedeling har i seinere år vært et sterkt omstridt tema; fra et økologisk synspunkt kan det f.eks. hevdes at en høy grad av soneinndeling vil øke antallet og frekvensen av arbeidsreiser. Det legegs derfor vekt på å planlegge utbygging slik at ulike funksjoner lokaliseres sammen i en funksjonell enhet som omfatter både arbeidsplasser, serviceinstitusjoner og boliger.
Om vi følger skjemaet til Soja ser vi at helt fram til den industrielle revolusjon skjedde utviklinga i bykulturene noenlunde likedan i ulike deler av verden. Byene har vært bygget rundt funksjoner som handel, håndverksproduksjon og administrasjon og religiøs kultutøving. De nye universitetene som oppsto i Europa i seinmiddelalderen har brakt inn funksjoner som undervisning og forskning.
Men byen har vokst langsomt: rundt år 1200 hadde Paris 100.000 innbyggere; hundre år seinere omkring 240 000. Firenze hadde da mindre enn 50 000 innbyggere.
London hadde i 1800 en million innbyggere, og var Europas største by. Hundre år seinere hadde London seks millioner innbyggere. Et slikt byområde byr på økologiske og logistiske problemer av et omfang vi ikke opplever i Norge. Grunnlaget for veksten var selvfølgelig Londons rolle som imperiehovedstad, og tilgangen på ressurser fra hele verden som fulgte av dette. Det jordbruket som forsynte Londons innbygggere med mat foregikk ikke hovedsakelig i byens eget område, heller ikke i hjemlandet England, men i de britiske koloniene i andre verdensdeler.
Det samme gjaldt for slike europeiske storbyer som Amsterdam og Paris. I våre dager er selvfølgelig forbruket av de fleste dagligvarer, enten det er jordbruksprodukter eller indsutrivarer, basert på import av ulike elmenter fra høyst ulike deler av verden, noen som i styerk grad øker det økologiske fotavtrykket til både by- og landboere.
Det nittende og det tjuende århundre ga rom for nytenking om byens rolle, planlegging og utvikling. Ikke minst var mange liberale arkitekter og byplanleggere sterkt påvirket av de anarkistiske idealene som ble persentert av tenkere som Peter Krapotkin.
Den russiskfødte Krapotkin tilbrakte en stor del av sitt liv i Vest-Europa, og presenterte i skrift og tale sin visjon av et samfunn der samarbeide og lokal sjølforsyning dannet grunnlaget for det gode liv. Hans visjon reflekteres i boktitler som «Gjensidig hjelp» og «Håndens og hjernens arbeide». I England ble denne frihetlige visjonen utviklet videre av Ebenezer Howard i den berømte boka «Morgendagens hagebyer», og i Amerika lå den til grunn for Lewis Mumfords omfattende arbeide med byhistorie og byutvikling i slike verker som «The City in History» og «The Future of Technics and Civilization».-
En helt annen måte å nærme seg det nye industrisamfunnets byutvikling finner vi i funksjonalismen. En uforbeholdent moderne tilnærming til byforming og arkitektur, som setter seg som mål å skjære vekk alt overflødig pynt og fjas for å stå igjen med en naken struktur der såvel hvert enkelt byggverk som gruppen av bygninger klart og direkte viser sin funksjon i form og materialvalg. Funksjonalismen fungerte frigjørendefor flere generasjoner arkitekter og byplanleggere, og inspirerte mane spennende og slående konstruksjoner, men kan også virke steril og livsfiendtlig, ikke minst i stor skala. Det er vel ingen tilfeldighet at funksjonalismens største forkjemper, le Corbusier, mot slutten av sit tliv arbeidet med mere flytende og estetiske tiltalende former, som kirkebygg.
Byliv * Bærekraftig teknologi * Påvei mot en økologisk urbanisme
Kontakt bylivredaktøren