De nåværende landegrensene i Midtøsten ble trukket opp etter første verdenskrig gjennom en avtale mellom de seirende maktene, først og fremst England og Frankrike. Områder erobret fra det osmanske imperiet ble fordelt på flere stater. Løfter til de kurdiske folkegruppene om en egen stat ble ikke respektert, i stedet ble områdene med kurdisk flertall delt mellom de nye statene Syria, Irak og Tyrkia. Også Iran, hvis grenser ikke ble endret, hadde og har et betydelig kurdisk mindretall. Den største kurdiske befolkningen finnes i Tyrkia, mens den største andelen kurdere i forhold til befolkningen som helhet er i Irak, der kurderne utgjør ca 20% av folketallet. (Yildiz 2004: 9)
Både i Tyrkia, Irak og Iran har kurdiske nasjonalister drevet geriljakrig mot de sentrale myndighetene mer eller mindre kontinuerlig siden slutten av første verdenskrig. De kurdiske geriljasoldatene, peshmerga, er kjent som seige og nådeløse krigere både overfor utenforstående og overfor rivaliserende peshmergas. (se f.eks. Ghareeb 1981: s. 3 ff.)
I de kurdiske områdene av Irak bor det anslagsvis 4 millioner mennesker. Flertallet av disse er sunnimuslimer, men det er også en sjiittisk minoritet blant irakiske kurdere. De lokale variantene av sunni-islam er sterkt preget av to store sufiordener, det er Naqshbandi-sufiene i de nordvestlige områdene mot Syria og Tyrkia, og Qadiri-sufiene i de østlige grenseområdene mot Iran. Sufistenes tolerante praksis har bidratt til å opprettholde en betydelig grad av religiøst mangfold i området (Shourush 2002b: 115 ff.).
I tillegg til Islam, ofte også som innslag i muslimsk praksis, finnes det i de kurdiske fjellområdene sterke understrømninger av eldre religioner. Disse tradisjonene, som til en viss grad er avledet av den gamle zoroastriske religionen, har nedfelt seg i egne religiøse grupperinger som Yezidi og Haqqah. Det finnes også kristne grupper som tilhører den assyriske kirke eller andre orientalske kirkesamfunn. Dessuten er det et lite antall kurdisktalende jøder, hvorav de fleste har slektninger i Israel. (Shourush 2002b: 127 ff., Kreyenbroek 1996)
Grunnet det ekstremt oppdelte fjellandskapet har de ulike landsbyene kunnet bevare hvert sitt religiøse og kulturelle særpreg. Den geografiske oppsplittingen har bidratt til kurdernes sterke klansbånd og til blodige konflikter mellom ulike klaner og grupper av klaner. Hver landsby domineres ofte av Èn religiøs retning, slik at flertallet av innbyggerne kan være sunni eller sjia, Yezidi eller Haqqah, eller kanskje tilhengere av en spesiell sufi-sjeik (Kreyenbroek 1996: 94, 104/105).
Den kurdiske nasjonalismen som vokste fram fra sist på attenhundretallet hadde i hovedsak et klart verdslig preg, og de skiftende irakiske regjeringers bruk av religiøs propaganda i kampen mot kurdisk nasjonalisme har styrket denne tendensen i irakisk Kurdistan. En annen faktor som har bidratt til dette sekulære preget er de marxistiske tendensene blant kurdiske intellektuelle. Tilsammen har disse to elementene skapt en sterk motstand mot islamisme i de kurdiske områdene av Nordirak. De ulike regjeringene i Bagdad har derfor kunnet hisse til kamp mot ´gudløse kurdereª når det har passet slik (Hakim 2002: 50).
I forhold til situasjonen i nabolandene har kurderne i Irak hatt stor frihet til å dyrke og utvikle sin egen kultur. I 1918 ble det innført undervisning på kurdisk, og et kurdisk skriftspråk skrevet med det arabiske alfabetet ble utviklet. Etter annen verdenskrig har det vært undervist på kurdisk helt opp til universitetsnivå, og en rekke kurdiske medier fra aviser og tidsskrifter til radio og etterhvert TV var i virksomhet med like stor frihet som de arabiskspråklige (Hakim 2002: 47 ff.).
Under Baathpartiets diktatur etter 1970 varierte situasjonen fra perioder av relativ ro til krig og undertrykkelse. Deler av Kurdistan var til enhver tid kontrollert av ulike peshmerga-grupper, ofte med støtte fra Iran og eller Syria. Også soldater fra den tyrkiske radikale kurderorganisasjonen PKK har ofte søkt tilflukt i de irakiske fjellene (Yildiz 2004: 78/79).
Baathregimets bruk av religiøs retorikk forsterket den sterke sekulære tendensen blant irakiske kurdere. En muslimsk renessanse i byene etter annen verdenskrig ga seg nok utslag i økt oppslutning om det Muslimske Brorskap, men fikk lite gjennomslag på landsbygda og rokket i liten grad ved den kurdiske nasjonalismens grunnleggende sekulære karakter (Hakim 2002: 50). Kurdiske muslimer har dessuten blitt frastøtt av Muslimbrødrenes panarabiske ideologi, som ga seg utslag i uttalt motstand mot kurdisk nasjonsbygging (Shourush 2002a: 178, se også Krekar 2004).
Baathpartiet forsøkte å oppmuntre radikale sunnigrupper som motvekt mot den iranske støtten til både sjiitter og de sekulære nasjonalistpartiene i Kurdistan, men opplevde til sin forskrekkelse at disse kurdiske sunnigruppene vendte sine våpen også mot regimet i Bagdad som ble karakterisert som "en fiende av gud". Allerede i 1986 sendte det lokale Baathpartiet meldinger om regimefiendtlig islamistisk aktivitet i Halabjaområdet. Sammen med den iranske militære framgangen kan derfor frykt for islamistisk agitasjon ha vært medvirkende årsaker til det brutale angrepet på Halabja i 1988. (Shourush 2000a: 179)
Krigen mellom Irak og Iran fra 1980-1988 førte til enorme ødeleggelser i de kurdiske områdene. Kurdiske geriljagrupper med støtte fra Iran tok makta i store deler av Nordirak, regjeringa i Bagdad svarte med en nådeløs kampanje for å utslette den kurdiske kulturen. Tusenvis av landsbyer ble systematisk ødelagt og titusener døde lagt i massegraver. De overlevende ble samlet i byene. Kampdyktige menn flyktet opp i fjellene, og mange flyktet naturligvis også ut av Irak. Kampanjen ble kalt kalt al Anfal, etter Koranens Sura 8, som omhandler en berømt seier over de vantro og hvordan krigsbyttet ble fordelt blant de seierrike troende (Hakim 2002: 49).
Da iranske styrker støttet av peshmergas erobret et område rundt byen Halabja vinteren 1988 svarte det irakiske regimet ved å la flyvåpenet slippe gassgranater over området. Anslagsvis 5000 mennesker - menn, kvinner og barn - ble drept. Dette er blitt en merkedag i den kurdiske kalenderen, et grusomt eksempel på undertrykkelsen av det kurdiske folk, hvis minne forener alle kurdere på tvers av hva som ellers måtte skille dem fra hverandre av etniske, religiøse eller politiske konflikter. (Yildiz 2004: 27-28)
Golfkrigen 1991 fikk regimet i Bagdad til å vakle, men gikk ikke så langt som til å velte Saddam Hussein. Derimot ble befolkningen i Irak oppfordret til å reise seg mot ham, blant annet gjennom sendinger på amerikanskfinansierte radiostasjoner. Den kurdiske befolkningen og tusenvis av peshmergas jaget den irakiske hæren ut av de nordlige provinsen og ventet seg internasjonal støtte. Da denne støtten uteble rykket regjeringshæren snart inn igjen i de kurdiske områdene. (Yildiz 2004: 34)
Befolkningen ventet seg det aller verste, med Anfal-kampanjen og massakren i Halabja i friskt minne. Hundretusener av mennesker flyktet opp i fjellene og forsøkte å ta seg inn i Tyrkia og Iran. Tyrkia stengte sin grense for flyktningene, og fjernsynsseere over hele verden fikk se store mengder hjelpeløse mennesker som sultet og frøs i ingenmannsland. For å lette presset på nabolandene opprettet USA og Storbritannia, med støtte i en FN-resolusjon, en beskyttet sone langs grensen, der irakiske fly ble nektet overflyging. Sonen ble gradvis utvidet, og høsten 1992 trakk Baathregimet alle sine funksjonærer ut. Innen det området som oppsto på denne måten ble det opprettet en autonom sivil forvaltning, uavhengig av Bagdad, og i 1993 ble det avholdt valg til et kurdisk parlament, med sete i den historiske byen Irbil (Yildiz 2004: 45 ff).
I det autonome området ble byer og landsbyer som var blitt ødelagt under Anfal-kampanjen og oppstanden i 1991 sakte gjenreist, men den sosiale strukturen var ødelagt i en slik grad at det langt på vei er et helt nytt kurdisk samfunn som er blitt bygd opp i Nordirak etter 1991. Området er i praksis delt mellom de to partiene KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) og PUK (Kurdistans Patriotiske Union). Disse er i stor grad bygd opp på den tradisjonelle kurdiske klanadministrasjonen. Høvdingen, agaen, i den enkelte landsby forhandler på vegne av alle innbyggerne og fordeler de tilgjengelige godene til dem. Han er både dommer og militsleder. Et slikt system gir naturligvis et betydelig rom for korrupsjon og nepotisme (Kreyenbroek 1996).
Grensene mellom de to partiene følger i hovedsak en kulturell bruddlinje mellom grupper i nordvest som taler den kurdiske dialekten kormanji og gruppene i sørøst som taler sorani. I muslimsk forstand er dette også grensa mellom de to store sufiordnenes innflytelsessfære. KDP dominerer i de områdene der Naqshbandiordenen tradisjonelt har innflytelse, og PUK der Qadari-sufiene er aktive (Kreyenbroek 1996: 96).
Samtidig som KDP og PUK, med sin topptunge styring av tradisjonelle klanledere, rivaliserte om makta i det frie Sør-kurdistan, oppsto det et tredje parti med en appell som overskred de tradisjonelle klangrensene og som lovte å avskaffe korrupsjon og vanstyre. Det var den islamistiske bevegelsen IMK (Islamic Movement of Kurdistan) ledet av Uthman Ali Aziz, en mann av geistlig bakgrunn fra Halabjaområdet. IMK fikk ved valgene i 1993 6% av stemmene i det kurdiske autonome området som helhet. Siden det var en sperregrense på 7% ble partiet ikke representert i det kurdiske parlamentet i Irbil. (Burke 2003: 201)
IMK ble opprettet i 1987, midt under Saddams Hussenn anfal-kampanjer. Den springer altså ut av et samfunn i voldsom forvandling, der det tradisjonelle landsbyfellesskapet blir revet opp med militær makt, og helt nye sosiale situasjoner oppstår. Store deler av den kurdiske befolkningen er på flukt, og har søkt inn til byene. Den islamske bevegelsen har nok funnet næring i forestillinger om det islamske fellesskapet i landsbyene, men den oppstår og utvikler seg først og fremst i den rotløse nyurbaniserte bybefolkningen og da særlig blant ungdommen. (Shourush 2002a: 179/80 )
Det kurdiske selvstyreområdet var fram til krigen i 2003 utsatt for en dobbelt blokade; hele Irak var utsatt for internasjonale sanksjoner, og de kurdiske områdene var dessuten utsatt for sanksjoner fra regimet i Bagdad. Parlamentet i Irbil, og de regjerende politikerne fra PUK og KDP hadde derfor små økonomiske muligheter for å bygge opp infrastrukturen etter krigen eller sikre innbyggerne de nødvendige offentlige tjenester. De islamske bevegelsene, hvorav IMK var den viktigste, kunne derimot dra nytte av økonomisk støtte fra Saudi-Arabia, kanalisert gjennom slike institusjoner som International Islamic Relief Organization. (Burke 2003: 48)
I IMKs kjerneområde ble det bygd en rekke flotte moskeer, og både der og i øvrige deler av irakisk Kurdistan skaffet de islamske gruppene seg støtte ved å gjennomføre ulike former for sosiale hjelpetiltak, knyttet til islamsk agitasjon. Enker som fikk mat eller annen hjelp måtte bære hijab, studenter som fikk økonomisk hjelp måtte omvende hele familien til den rette praksis. (Burke 2003: 201-2)
Innflytelsen til IMK minket imidlertid raskt etter 1996, som følge av den internasjonale politiske utviklingen. USA og Frankrike forhandlet i 1996 fram en avtale som ga de kurdiske selvstyre-myndighetene tilgang til midler fra salg av irakisk olje gjennom det såkalte olje for mat-programmet. Behovet for sosiale tiltak fra de islamistiske misjonsorganisasjonene ble dermed sterkt redusert.
IMK endret nå taktikk, og startet en væpnet kamp mot PUK og KDP som med sin avslappede holdning til islamsk levesett ble ansett som frafalne. Som base opprettet islamistene en enklave mellom PUKs område og den iranske grensa med senter i Halabja. Her ble det innført et shariabasert styre etter mønster av Talibanregimet i Afghanistan. (Shourush 2002a)
Nå la det iranske regimet også press på sine klienter, som på ulike vis omfattet både PUK og IMK. Derfor ble det i 1997 inngått en våpenhvileavtale som innebar at IMK fikk det sivile herredømme rundt Halabja, mens PUK skulle ha det militære ansvaret. (Burke 2003: 202)
Blant de radikale islamistene som støttet IMK var det ikke alle som ville akseptere en slik pragmatisk avtale med fienden. Flere ytterliggående fraksjoner brøt ut av IMK, nektet å akseptere våpenhvileavtalen og befestet landsbyer i utkanten av IMKs område langs grensen til Iran.
Disse gruppene kan plasseres innenfor den islamske fornyelsesretningen salafiya, men har også elementer av den konservative retningen wahhabi-islam. Wahhabi-retningen er rådende i Saudi-arabia, og hadde gjennom sine økonomiske bidrag betydelig innflytelse på IMK.
De mere ekstreme versjonene av salafiya-islam mener saudiaraberne har solgt sin sjel til USA, og bare bruker sin islamisme som et hyklersk alibi. (Kepal 2002: 220) På samme måte mente utbryterne fra IMK at denne organisasjonen sviktet i gjennomføringen av sharia i tillegg til å ha forrådt sine prinsipper ved å gå inn i et formalisert samarbeide med PUK og KDP. (Burke 2003: 202)
Den viktigste av disse salafi gruppene er Ansar al Islam, hvis leder og grunnlegger Najmuddin Feraj Ahmed er bosatt i Norge og kjent under navnet Mullah Krekar. I sin bok "Med egne ord" skildrer Krekar sin politiske og religiøse oppvåkning i Suleimaniyah:
Kommunismens ideer om klassekamp og samfunnsstruktur tiltrakk meg, men jeg hørte ikke hjemme i kommunismens ateisme eller dens etikk og moral ... Den islamske bevegelsen, derimot, representerte en helt annen dimensjon. Jeg besøkte moskeenes ro. og jeg begynte å be. (Krekar 2004:22)
Ved de kurdiske universitetene i Suleimaniyah og Irbil studerte Krekar arabisk og leste dessuten islamsk litteratur på fritida. Her traff han også sin framtidige kone Rohkosh, som da var med i en kommunistisk ungdomsorganisasjon. Hun fant det likevel ikke vanskelig å gå over til Krekars radikale islamisme. (Krekar 2004: 27 ff.)
Det er verdt å merke seg at både islamisme og kommunisme framstår som mulige valg for studentene i Kurdistan. Andre steder både i den muslimske verden og i Vesten har vi sett mange eksempler på at tidligere marxister har funnet seg til rett i islamistiske organisasjoner. (se f.eks. Vogt 2004: 54 ff)
Najmuddin Feraj Ahmeds bakgrunn er interessant fordi den svarer til et generelt mønster. Mange av de framtredende medlemmene av slike islamistgrupper har høyskoleutdannelse, gjerne innen tekniske fag, men mangler teologisk fagkunnskap. (Vogt 2004: 238 ff.) Mullah Krekar og andre åndelige ledere i slike grupper har derfor utviklet en forståelse av Koranen og hadithene basert på nærlesning av teksten uten å gå veien om innarbeidet tolkningstradisjon. Begrepet salafi, som betyr tilbake til røttene, innebærer nettopp en slik avvisning av den etablerte skriftforståelsen. (Kepal 2002: 220)
Krekar mener selv det ligger en innebygd konservatisme i sunni-islams maktstrukturer. I sin selvbiografi skriver han: " .. det sunnimuslimske presteskapet ... ser på makthaverne som en samlende faktor som det ikke må gjøres opprør mot." (Krekar 2004: 74)
I 1982 hadde Krekar flyktet til Iran, og derfra forsøkt å danne en kurdisk islamsk milits med iransk støtte. Forsøket mislyktes til tross for at "grasrota levde i håpet om en gang å se en væpnet islamsk gruppe gjøre sin entre i kurdisk politikk". Fra 1984 underviste han ved det islamske universitetet i Peshawar, der han sto i nær kontakt med de afghanske motstandsgruppene, og opprettet et herberge for kurdiske mujahedin. (Krekar 2004: 33 ff)
I 1991 vendte Ahmed/Krekar tilbake til Kurdistan, der IMK nå var blitt en maktfaktor i det autonome kurdiske området. Mange andre kurdiske veteraner fra Afghanistan vendte også tilbake, sluttet seg sammen i ulike kampgrupper og rekrutterte lokale ungdommer. Disse gruppene var en vesentlig del av dem som etter 1996 brøt ut fra IMK, og fra 1997 av ble makthavere i sitt eget islamistiske minikurdistan. (Burke 2003: 201)
De sharialovene Ansar legger til grunn for sin straffelov er basert på den strenge Hanbaliskolen innen islamsk lov, mens kurdiske sunnimuslimer tradisjonelt har fulgt lovskolen til Shafi'i. Dette har skilt kurdere fra andre sunnimuslimer, som stort sett følger lovskolen Hanafi. (Kreyenbroek 1996 ) Det styresettet Ansar al Islam innførte i sin enklave var derfor helt ulikt de religiøse så vel som de politiske tradisjonene i området. Endel av bakgrunnen for at en slik endring ble mulig ligger i svekkelsen av tradisjonell lovforståelse gjennom sekularisering og dyptgripende sosiale endringer.
Hawramath området, der Ansars enklave ble opprettet, var tradisjonelt preget av sterk religiøs pluralisme, og en rekke religiøse minoriteter hadde funnet tilhold her. Som følge av krig og sosial uro var den opprinnelige befolkningen i landsbyene sterkt redusert. Den befolkningen ansar al islam hersket over var derfor et utvalg aktivister fra nær og fjern, og rester av en mere eller mindre velvillig sivilbefolkning.(Kreyenbroek 1996)
Området rommer flere landsbyer der en stor del av innbyggerne tilhørte al Haqqa, og andre landsbyer med sarkofager, gravmæler for uortodokse sufisjeiker. Slike sarkofager er ofte pilgrimsmål for den gravlagte sjeikens etterfølgere. Under Ansar fikk haqqakurderne valget mellom å flykte eller gå over til sunni-islam. Muslimer som fulgte andre retninger enn ansar al islams salafilære ble også forfulgt. Flere av de gamle sufigravmælene ble ødelagt, og levningene av de hellige menn kastet ut over bakken. (Mirahmadi 2002)
Den uavhengige gruppa Human Rights Watch arbeider systematisk med å avdekke overgrep i Midtøsten. Ifølge HRW var det i enklaven påbudt å gå i moskeen og å bære skjegg (for menn) eller heldekkende slør (for kvinner). All utdanning for kvinner ble forbudt, og alle bilder av kvinner fjernet fra produkter i butikkene. Musikk i alle former ble forbudt. Instrumenter, videospillere og parabolantenner ødelagt. Politiske motstandere, inkludert soldater fra PUKs væpnede styrker ble torturert og grovt lemlestet. (Human Rights Watch 2003) Til den norske journalisten Henrik Hovland fortalte landsbyboere at ansar hadde pålagt småjenter å dekke seg til, forbudt sang og dans i brylluper og ilagt bøter for latter. (Hovland 2004)
Ansars milits omfattet ikke bare lokale kurdere men også en stor andel veteraner fra krigen i Afghanistan. Krekar avviser at afghanske eller tyrkiske mujahedin deltok, men innrømmer dermed at kurdiske og arabiske afghanistanveteraner var tilstede. (Krekar 2004: 115) I oppløpet til det amerikanske angrepet på Irak i 2003, forsøkte CIA å påvise en forbindelse mellom ansar al-islam, Taliban og al Qaeda. En ideologisk forbindelse til Taliban er åpenbar, noen organisatorisk forbindelse har det derimot ikke vært mulig å påvise. I sin selvbiografi avviser Krekar enhver forbindelse til Al Qaeda, men han har i intervjuer med Der Spiegel og med det norske tidsskriftet Babylon rost Osama bin Laden og framhevet Talibanregimet som et godt forbilde for et muslimsk styresett (Olsen 2004, McNichol 2003).
å karakterisere Ansar som "en avdeling av al Qaeda" blir likevel å tillegge al Qaeda et urealistisk organisasjonsmønster. Ansar har neppe tatt ordre fra noen, men har operert - og opererer fortsatt - innenfor en forståelse av virkeligheten som deles av Osama bin Laden og mange andre islamister. (Burke 2003: 199 ff.)
Et viktig ledd i Ansar al-Islams kampanje mot de verdslige makthaverne i Sør-kurdistan var opplæring av selvmordsbombere. En av disse var en 19 år gammel gutt, Didar Mohammed, som ble avslørt og arrestert da han var på vei inn i et av PUKs kontorer sommeren 2002. Til den britiske journalisten Jason Burke sa Didar: "Jeg mente det var min plikt å drepe funksjonærene [på PUK-kontoret] fordi de var vantro. Jeg gjorde min plikt i den hellige kampen for en sann islamsk stat i Kurdistan. Til siste øyeblikk var jeg glad for å dø." (Burke 2002)
Som del av det amerikanskledede angrepet på Irak våren 2003 ble Ansars enklave erobret av PUKstyrker med amerikansk støtte. Ansars tidligere støttespillere i Iran holdt seg i ro, men tillot ansars peshmergaer å flykte over grensa. Et utilsiktet resultat av dette, later til å være at endel av ansaraktivistene nå har utviklet et terrornettverk av den typen amerikanerne forsøkte å bevise at de tilhørte. En rekke seinere selvmordsaksjoner i det kurdiske området og andre deler av Irak har forbindelseslinjer til Ansar.
I Krekars selvbiografi nevnes det i en bildetekst at hundre mennesker ble drept av selvmords-bombere i Irbil i februar 2004. Krekar unnlater å nevne at en tidligere ukjent gruppe med navnet ansar al-sunna tok på seg ansvaret for disse aksjonene og hevdet de ble utført til støtte for "våre brødre i ansar al islam". (News com 2004) Underskriveren av oppropet og den antatte leder for Ansar al Sunna er Abdullah Shafee, som forøvrig har figurert sammen med Mullah Krekar på et fotografi i Dagbladet (Hovland 2004).
De islamistiske grupperingene i Nordirak oppsto i en situasjon med voldsomme og raske sosiale endringer. Det sekulære Baathregimet i Bagdad ble konfrontert av sekulære kurdiske grupper, basert på tradisjonelle klaninteresser og klient-patron forbindelser. Islamistene framsto som en opposisjon innen opposisjonen, med front så vel mot Saddam Husseins brutale diktatur som mot de korrupte og - etter islamistenes syn - degenererte klanlederne i de dominerende kurdiske partiene KDP og PUK.
IMK og de mange mindre islamistiske gruppene viser både moderne og premoderne trekk. IMK var opprinnelig nært knyttet til muslimbrødrene og den saudiarabiske wahhabisekten, men ble hurtig dominert av mere radikale tendenser, ikke minst gjennom kontakt med mujahedin som vendte tilbake fra krigen i Afghanistan. IMK framsto som moderne ved å appellere på tvers av klangrenser og ta avstand fra klanledernes og de etablerte partienes korrupsjon. Derfor appellerte bevegelsen også til studenter og annen ungdom.
Utbrytergruppene som fant sammen i ansar al-islam hadde i større grad preg av å være en muslimsk reaksjon på sekularisme og modernisme. Den plasserer seg som en del av den globale retningen jihad salafi. Krekar og hans tilhengere pekte på Taliban som et mønstersamfunn, og tvang befolkningen i de landsbyene de okkuperte til å leve etter ansars oppfatning av et tradisjonelt muslimsk liv. At disse "tradisjonene" var i klar motstrid med etablert livsstil i de berørte landsbyene ble verst for landsbyboerne.
Krigen i 2003 satte sluttstrek både for Baathregimet i Bagdad og for ansars ministat i Hawramath, men har satt i gang en ny prosess der ansar al islams aktivister er blitt del av en væpnet kamp mot såvel den amerikanske okkupasjonen som de verdslige makthaverne i det autonome kurdiske området.
Islamistenes framtidige innflytelse i irakisk Kurdistan er det alt for tidlig å uttale seg om.