I den vesle bygda Manndalen i Kåfjord Kommune i Nord-troms arrangeres hver sommer en musikk- og kulturfestival under navnet Riddu-Riddu /"kastevind". Opprinnelig var hensikten å bli et forum for sjøsamisk kultur, men Riddu-festivalen utviklet seg snart til en global manifestasjon av såvel tradisjonell som nyskapende kultur basert på urfolkstradisjoner.
Riddufestivalen sommeren 2002 var den 11 i rekka og samlet ca 3000 mennesker fra nær og fjern. Artistene kom fra så langt vekk som Australia. Et spesielt fokus var lagt på kultur fra den vesle asiatiske republikken Tuva (i dsen russiske føderasjonen), den eneste staten i verden der sjamanisme er statsreligion. Og Riddufestivalens stolthet, den nye scenen ble da tilbørlig åpnet med sjamanistisk sang og dans.
I teltleiren var det en gedigen samling lavvoer i alle slags størrelser foruten massevis av mindre telt i mere moderne fasonger.
Riddu Riddu omfatter en mengde arrangementer for barn og voksne, det var i 2002 en rekke kurs i emner fra strupesang og sjamanisme til bygging av lavvo og tekstil-farging med sopp. Det var seminarer om ulike problemstillinger knytta til moderne samisk kulturutvikling, det var kunstutstillinger og det var moteshow med moderne plagg basert på tradisjonelle elementer.
Samisk musikk er ikke bare tradisjonell joik.
Dette er gruppa Nephilim fra Tromsø en av mange grupper der unge musikere bruker samiske elementer i et moderne lydbilde.
Legg merke til didgeridooen til høyre. Mange av artistene på Riddufestivalen smeltet joik, strupesang og og overtonesang sammen med dette markante blåseinstrumentet, som ble presentert i mange varianter, store og små av ymse tresorter og ikke minst av Tromsøpalme ...
En av de få gruppene uten didgeridoo var Intrigue fra Karasjok, kanskje verdens eneste hardjoikgruppe. De avsluttet lørdagens konsert (nåja det var klokka tre en lys søndag morgen) med en oppfordring til publikum om å "joik som fan".
Og det gjorde vi. Lenge.
Mye av fokus under ridduriddu 2002 var på tradisjonsmusikk fra Tuva, Grønland, Alaska og andre steder, men det mest spennende var nok de artistene som haded tatt sine tradisjoner ut i verden for å vrenge dem i de globale turbinene.
Verdensstjernen Sainkho Namtchylak var den første kvinne i Tuva som tok opp den mannlige strupesang teknikken. Hun er en populær gjenganger på Riddu-festivalene, og år imponerte hun nok en gang med sine dramatiske og malende lydbilder
Johan A Bær var et av høydepunktene på lørdagens konsert. Han ble presentert som en tradisjonell joiker fra Karasjok, og en elev av den nylig avdøde og høyt respekterte samiske multikunstneren Ailohas (Nils Aslak Valkeäpää).
Sammen med Zotora på noen av riddufestivalens særeste didgeridooer og Kenneth Ekornes, på ymse percussion, spente han ut et musikalsk lerret av uvanlige dimensjoner og skimrende valører.
Den eneste artisten som imponerte meg enda mere var Wimme Saari, som jeg dessverre ikke har bilder av, fordi jeg solgte kaffe mens han var på scenen. Han er forøvrig tilgjengelig på CD, både aleine og sammen med Hedningarna.
