Jan Bojer Vindheim:
Miljøvennlig transport - ny teknologi
Naturgass som drivstoff.

3: Naturgass i Norge


  • 3.1 Norge som olje-nasjon
    3.1.1 Fra olje til gass
    3.1.2 LNG-anlegg på Tjeldbergodden
  • 3.2. Offentlige programmer og utredninger
    3.2.1 SPUNG
    3.2.2 GAVOT
    3.2.3 Kristensen-rapporten

  • 3.1 Norge som oljenasjon

    Siden det først blei påvist drivverdige forekomster av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen i 1960-åra, har utvinning av olje og etterhvert også gass fra norsk kontinentalsokkel økt raskt, slik at Norge idag er verdens neststørste netto-eksportør av råolje, bare overgått av Saudi-Arabia.

    Utviklinga av norsk oljeindustri har vært og er politisk omstridt. Både åpning av nye leitområder, oljeutvinning på de ulike feltene, ilandføring og utnytting av olje og gass stimulerer stadig til nye diskusjoner mellom talsmenn for rask økonomisk vekst og de som forfekter miljøets langsiktige interesser.

    Det har utvikla seg en ny situasjon i løpet av 1990-åra ved at det nå pumpes opp betydelig større mengder gass enn tidligere, samtidig som oljefeltene er iferd med å gå ut av produksjon. I framtida vil det derfor være situasjonen for gass som bestemmer de økonomisk rammene for Norge som nasjon.

    Naturgass er tilgjengelig i større mengder enn olje, og bruksområdene har hittil vært begrensa. Olje og energidepartementet og de berørte oljeselskapene, i første rekke Statoil, har derfor lagt stor vekt på utvikling av nye anvendelsesmåter og transportmetoder for naturgass. Dette har først og fremst skjedd innen forskningsprosjektene Spung og Gavot.

    3.1.1 Fra olje til gass

    Den norske utvinninga av naturgass er i størrelsesorden 25-30 milliarder kubikkmeter pr. år, men bruken av naturgass i Norge er likevel ytterst liten. Den første rørledninga som fører gass til det norske fastlandet blei åpna på Kårstø i Rogaland, seinere er det også åpna rørledninger til Kollsnes i Hordaland, og til Tjeldbergodden på Nordmøre.

    Det vil være mulig å bruke naturgass lenge etter at oljen har tatt slutt, men vi må ikke glemme at lagrene av olje og gass i jordskorpa har klare grenser. Det er derfor nødvendig å forberede seg nå på nye forbruksmønstre for ei framtid når disse ressursene ikke lenger er tilgjengelige.

    Miljøbevegelsen i Norge har gått kraftig imot det raske utvinnings-tempoet som det er lagt opp til, og spesielt mot endel av de foreslåtte anvendelsesområdene (gasskraftverk!) men som erstatning for mere forurensende energikilder har naturgass klare miljøfordeler. Brukt som drivstoff vil naturgass erstatte diesel, og denne anvendelsen har miljøorganisasjonene i Klimakameratene derfor trekt fram som et positivt eksempel på klok bruk av fossile brennstoffer.

    På kontinentet foregår distribusjonen til husholdningene gjennom rørledninger, men på grunn av topografien og vår spredte bosetting er et omfattende nettverk av rørledninger ikke realiserbart her i landet. Det legges derfor opp til et distribusjonssystem basert på skipstransport til større mottaksanlegg, hvorfra gassen kan distribueres videre ved hjelp av biler eller lokale rørsystemer.
    ( SPUNG: produksjon, transport og distribusjon av flytende naturgass i Norge. Kværner/Moss Technology, 1994.)

    3.1.2 LNG-anlegg på Tjeldbergodden

    Ilandføring av naturgass fra Heidrunfeltet til Tjeldbergodden kom igang tidlig i 1997. Når anleggene på Tjeldbergodden nå kommer i drift, er det oppstått en ny situasjon, der miljøvernere og industriforkjempere har fått felles interesse av å finne miljøvennlige - "bærekraftige" om man vil - bruksområder for naturgassen.

    I tillegg til metanolfabrikken og annen industriell virksomhet basert på dette fossile råstoffet, vil anleggene på Tjeldbergodden også inkludere et anlegg for nedkjøling av gass til LNG. Det vil i første omgang dreie seg om et årlig volum på 7 500 SM3 - 10 000 SM3, tiltenkt bruk i transportsektoren i MidtNorge.

    Hoveddelen av kvantumet er beregna på bruk i fergetrafikken. Sannsynligvis vil gassdrevne ferger settes inn i sambandene Halsa-Kanestraumen i Møre og Romsdal og Flakk- Rørvik i Sør-Trøndelag i løpet av sesongen 1997/98.

    En betydelig del av gassen er også tenkt anvendt i Trondheim, der det foruten gassdrevne busser også er venta å komme igang andre gassdrevne kjøretøyer tilknytta offentlig virksomhet i løpet av året.


    3.2. Offentlige programmer og utredninger

    Etterhvert som stadig nye mengder med naturgass blei kartlagt på norsk sokkel, begynte norske myndigheter å etterlyse planer for bruken. Det blei derfor satt igang omfattende programmer for forskning og utvikling på området. De to store forsknings- programmene SPUNG og Gavot blei også supplert med en egen rappport om bruken av naturgass som drivstoff.

    Staten gir økonomisk støtte til utvikling av naturgassprosjekter både gjennom Samferdselsdepartementets program for miljøvennlig transport (ved Vegdirektoratet) og gjennom Norges Vassdrags- og Energiverk sitt program for energi-effektiv teknologi, som administreres av firmaet Kanenergi i Bærum.

    3.2.1 SPUNG

    Statlig FoU program for unyttelse av naturgass - SPUNG - blei etablert i 1987 med delt offentlig finansiering fra Næringsdepartementet og Olje og Energidepartementet gjennom NTNF. Programmet blei avsluttet 31. 12. 1993 med finansiering fra det sammensluttede Nærings- og Energi-departementet gjennom Norges Forskningsråd.

    Total budsjettramme for SPUNG-programmet har vært 341,6 millioner kroner, hvorav 229 fra det offentlige. Målet for programmet var å utvikle et kompetansenivå i Norge som var i fremste rekke internasjonalt, og som kunne bidra til optimal utnyttelse av norsk naturgass.

    En viktig del av SPUNG var utvikling og utprøving av gassmotorer ved NTH/Marintek. Dette delprogrammet var basert på ombygging av dieselmotorer til naturgassdrift, og omfatta både marine motorer (Ulstein Bergen) og motorer til bruk i busser og andre tyngre kjøretøyer, herunder bruk av naturgass i begge de to hovedformene, flytende nedkjølt gass (LNG) og komprimert gass ved normal temperatur (CNG).

    Gjennom SPUNG programmet blei det også studert metoder for lagring og distribusjon av naturgass til forbrukere. Kværner utarbeida en plan for sjøverts distribusjon av naturgass til et nettverk av tankanlegg langs kysten, mens Raufoss Industrier utvikla lette trykktanker til CNG-gass (eller hydrogen). Disse tankene er utprøvd sammen med Marinteks motorteknologi, og er på vei til serieproduksjon.

    Regelverket for lagring og transport av gass, samt for kjøretøyer med gasstanker er også blitt vurdert, i sammenheng med sikkerhets-analyser utarbeida av Det Norske Veritas.
    (Andersen, Terje og Trond Svendsen: NGV- safe or not , i: ´NGV 92. Proceedings of the 3rd Biennual International Conference & Exhibition on Natural Gas Vehicles". Göteborg, 1992.)

    3.2.2 GAVOT

    Etterfølgeren til SPUNG fra 1993 blei GAVOT - en forkortelse for "Gassforskning - Varer og tjenester". Liksom sin forgjenger er også GAVOT administrert av Norges Forskningråd.

    Gavot-programmet er - i enda større grad enn SPUNG var det - retta inn på konkret utvikling av teknologi og tjenesteområder i Norge, som kan ta i bruk endel av de store mengdene naturgass som nå pumpes opp fra norsk sokkel. Desuten er det et viktig element i GAVOT å utvikle nære kontakter mellom de ulike aktørene: departementer, oljeselskaper, industri og forskning, samt å legge til rette for utdanning av fagfolk på høyt teoretisk nivå (dr.grad) innen anvendelse av naturgass.

    Høsten 1996 er GAVOT-programmet plassert som et av de to hoved-leddene i ´Forskningsprogrammet Naturgass - varer , tjenester og prosesser". Den andre hoveddelen tar for seg industrielle bruksområder for naturgass .

    I en programbeskrivelse fra slutten av 1995 heter det at de aktuelle prosjektområdene for GAVOT er:
    - Transport-teknologi: Primært transport og distribusjon basert på LNG
    - Gass i transportsektoren: Utvikling av gassmotorer for transport etc.
    - andre temaer som brenselceller, totale energisystemet o.a. kan også komme i betraktning.

    Dette siste punktet, om brenselceller, ser det likevel ikke ut til at det har skjedd noe med innen rammene for Gavot.

    3.2.3 Kristensen-rapporten

    I løpet av de drøyt tjue åra som er gått siden det første oljefunnet på norsk sokkel, har et stort antall utvalg og komiteer levert sine synspunkter på utvikling og bruk av petroleums-ressursene. I 1994 satte Samferdsels-departementet ned nok et utvalg under ledelse av tidligere statsråd Finn Kristensen for å "klarlegge og vurdere alternative distribusjonsløsninger for naturgass ". Utvalgets rapport forelå i juni 1995 under titelen "Naturgass i transportsektoren" .
    (´Naturgass i transportsektoren". Oslo, 1995, Samferdselsdepartementet. )

    "Kristensen-rapporten" konkluderer med at det er aktuelt å bruke naturgass der dette gir miljøforbedringer og der en kostnadseffektiv distribusjon kan oppnås. Særlig aktuelle bruksområder er anvendelse av naturgass til drivstoff for busser og tyngre kjøretøyer i byer og tettbygde strøk og i kystnær sjøtransport som ferger. Utvalget viser blant annet til undersøkelser fra Trafikk-Økonomisk Institutt, og som anslår den potensielle bruken av naturgass som drivstoff til nærmere 100 millioner Sm3 i år 2000 og nesten 3 ganger så mye (291 mill. Sm3) i år 2010. Av dette er nesten halvparten tenkt å komme i sjøtransporten.

    Utvalget trekker fram økonomiske rammebetingelser som det viktigste virkemiddelet for å stimulere til økt bruk av naturgass, og sier at "Gass brukt som drivstoff bør ... avgiftsbelegges ... slik at miljøfordelen gjenspeiles".

    Kristensen-rapporten blei godt mottatt i Gass-Norge, som et signal om at myndighetene ville øke sin satsing på utvikling og bruk av naturgass som drivstoff, og på bygging av den nødvendige infrastrukturen.


    Fram til neste kapitel
    Tilbake til forrige kapitel
    Tilbake til innholdsfortegnelsen
    ../../index.htmlVindheimgarnets hovedside