Det fallende tårn er et gammelt symbol på krise

Når terroraksjoner settes iscene som dataspill,
er det da underlig at noen tror de er illusjoner?

Det er allerede noen år siden Samuel Huntington lanserte sin teori om at sammenstøt mellom sivilisasjoner er de viktigste konfliktene i vår tid. Huntington selv har rukket å modifisere sin teori flere ganger, men begrepet har glidd inn i den almene bevissthet. Og selve kroneksempelet på slike sammenstøt mellom sivilisasjoner blir nå ansett for å være konflikten mellom islam og vesten. Denne konflikten har erstattet konflikten mellom østblokken og vestblokken som den definerende konflikten vi står overfor.

Det finnes flere likheter mellom hvordan øst/vest konflikten og våre dagers islam/vesten konflikt oppfattes og framstilles i den radikale offentlighet i Vesten. Ikke minst ser vi hvordan opposisjonelle grupper tar parti for dem deres egne myndigheter anser som fiender.

Dette kan skje som en ren refleks, som en demonstrasjon av sin egen intellektuelle selvstendighet eller som en markering av opposisjon til amerikansk imperialisme, og ofte uten dypere innsikt i være seg østblokkens eller islams sammensatte og konfliktfylte virkeligheter.

Det blir lett problematisk når vestlige oppo- sisjonelle skal støtte de undertrykte massene i fremmede land. I mange tilfeller ender man opp med å juble for nye og verre undertrykkere.

Det er vel kjent at kommunistene og deres sympatisører overså, fornektet eller tilmed forsvarte grove overgrep og systematisk undertrykkelse under Stalin og Mao, og vi ser idag at man i enkelte miljøer velger å overse, fornekte eller tilmed forsvare ulike islamistgruppers overgrep.

I vårt eget land kan vi se folk som den ene dagen klager over at norske kristne ikke godtar homofile prester, og neste dag er fulle av forståelse for folk som ikke bare mener at homofili bør straffes med døden, men som faktisk dreper homofile.

Palestinske flyktninger i 1948

Ofte er utgangspunktet en avsky for amerikansk imperialisme parret med en sympati for verdens fattige. Disse fattige og undertrykte representeres for mange av arabiske muslimer og ikke minst av det kjempende palestinske folk. Men når den sunniarabiske palestineren gjøres til symbol for en kamp mellom den muslimske sivilisasjon og det kristenjødiske hegemoniet har man allerede gjort flere valg som utelukker store grupper også i Midtøsten fra den kategorien man ønsker å solidarisere seg med.

* Ved å legge inn arabisk etnisitet utelukker man tyrkere, persere, kurdere, berbere og mange andre.
* Ved valget av islam utelukker man Midtøstens mange millioner kristne og jøder, samt slike religiøse grupper som parsere, yezidier og drusere mfl.
*Og sist men ikke minst vil man ved identifisere seg med en representant for sunni-islam nettopp ikke identifisere seg med sjiamuslimer.

Radikal islam

Den palestinske kampen mot israelsk okkupasjon og undertrykkelse framsto lenge som en verdslig kamp under ledelse av Al Fatah og PLO. Først de siste årene har den fått en tydelig religiøs dimensjon, manifestert gjennom framveksten av Hamas, som er en moderne sunnimuslimsk vekkelse. Organisasjonen inngår i en bred strømning av grupper som ønsker å vende tilbake til de grunnleggende muslimske verdiene, og som derfor gjerne kalles fundamentalister.

På samme måte som europeiske protestanter i det sekstende og syttende århundre tok avstand fra korrupsjon og skjørlevnet, vender Hamas og liknende grupper seg idag mot det korrupte lederskapet i Fatahbevegelsen, og mot herskerne i andre muslimske land. Islamistene tar avstand fra makthavernes korrupsjon og vestligorienterte livsstil og krever at de skiftes ut med ledere som respekterer muslimsk tradisjon.

Det ville likevel være feil å oppfatte disse bevegelsene som forsøk på tilbakevending til fortida. Tvertimot er de radikale islamistene svært bevisste modernister som ikke minst utnytter de mulighetene som finnes i globaliserende medier som internett og satellitt-tv.

Og på samme måte som Calvin og Luther i sin tid ordinerte bruk av vold mot så vel degenererte herskere som syndere og kjettere, er islamistiske grupper idag villige til å bruke vold ikke bare mot okkupanter og korsfarere, men også mot grupper i sitt eget folk hvis tro eller levesett de misliker.

Islamistene kombinerer sosiale hjelpetiltak som sjukehus og barnehager med angrep på nattklubber, videobutikker og kinoer. De kombinerer angrep på okkupanter med angrep på religiøse minoriteter.

Islam har ingen sentral autoritet men er delt inn i mange ulike retninger. Det sunniarabiske flertallet følger en av fire såkalte lovskoler, dvs fire hovedmåter å fortolke Koranen og Profeten Muhammeds ord. på. Det sjiittiske mindretallet oppfattes gjerne som en femte lovskole, men denne femte lovskolen anerkjennes mange steder ikke av ´de sunnimuslimske herskerne. Det er dessuten flere ulike varianter også av sjia-islam.

Innen og mellom disse hovedgruppene har det i hele islams historie foregått livlige diskusjoner om mange spørsmål. Forståelsen av begrepet jihad, hellig kamp, har naturlig nok også blitt drøftet i ulike situasjoner. Alle lovskoler anerkjenner plikten til å forsvare islam, om nødvendig med våpen i hand, men den viktigste kampen, den store jihad, blir alltid påpekt å være kampen mot det onde i ens eget indre. Kampen for islams rike, dar al-islam, er da den lille jihad.

De moderne militante utgavene av islam står alle for motstand mot Vestens kulturelle, økonomiske og miltære hegemoni, og blir derfor både kulturelle og religiøse ideologier. Et av utgangspunktene for våre dagers islamister er wahhabismen, en religiøs renselseskampanje basert på tankene til Abd-el Wahhab som i 1745 inngikk en allianse med huset Saud. Wahhabismen er fortsatt den rådende ideologi i den staten dette kongehuset opprettet; SaudiArabia.

Jihad salafi

Mens wahhabismen først og fremst er en autoritær puritanisme, blander nyere islamist- grupper gjerne inn en mere moderniserende målsetting. Mange av disse gruppene stammer fra Det Muslimske Brorskap som i midten av det tjuende århundre ble skapt i Egypt av tenkere som Sayid Qutb og Hassan Banna. Deres sunni- muslimske ideologi kalles salafisme, og de mest aggressive utgavene kalles gjerne jihad salafi.

Jihad salafi kan betraktes som et aspekt av den globaliserte massekulturen. Mange av aksjonene til gruppene i denne tradisjonen forutsetter mediadekning for å oppnå sine resultater.

Den mest kjente organisasjonen som står for slik jihad salafi er al-Qaeda, hvilket betyr nettverket. Dette nettverket er ikke først og fremst en rigid organisasjon - det har utviklet seg til en slags franchise-system for jihadister i alle verdensdeler.

Salafistene bryter i så stor grad med etablert lovtolkning at de noen ganger omtales som en ny femte lovskole innen sunniislam. Mange av dem har en svært aggressiv holdning overfor sjia-islam, samtidig som viktige trekk ved deres metoder, som bruken av selvmordsbombere, er hentet fra sjiittisk praksis. Også sjittiske grupper som Hezbollah i Libanon og Mehdihæren i Irak har meldt seg på i den globale jihaden. En hovedmålsetting for disse gruppene er likevel ofte først og fremst å oppnå større innflytelse på hjemmebane for sine tradisjonelt foraktede og undertrykte sjiittiske trosfeller.

Krigen i Afghanistan og nå krigen i Irak har stimulert oppblomstringa av slike væpnede islamistgrupper både ved å gi dem militær erfaring og ved å forsere deres ideologiske utvikling.

Teorier om 9/11

The disaster movie of September 11th would never be made. It has already been made. Al-Qaeda productions got there first. Robert Fisk

Mens jeg så på de ødelagte tårnene i Libanon, slo det meg at jeg kunne straffe angriperen ved å ødelegge tårn i Amerika, slik at landet fikk smake sin egen medisin. Osama bin Laden.

Få begivenheter har festet seg så raskt i vår kollektive bevissthet som angrepene på World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001.

Angrepene var regissert for å oppnå TV- dekning og har en estetikk som kunne vært hentet direkte ut av et videospill som Grand Theft Auto. Fjernsynsbildene som formidlet begivenhetene rundt hele kloden i sann tid, har en visuell slagkraft som vitner om stor kløkt og mediabevissthet hos planleggerne. Angrepene på de to tårnene fant umiddelbart plass i vår billedskapende fantasi. Fallende tårn er nå uløselig knyttet sammen med muslimsk terror og New Yorks skyline i vår kollektive bevissthet.

Nå er det med betydelig presisjon klarlagt hvordan Khalid Sheik Mohammed i samråd med Osama bin Laden og Ayman al Zawahiri planla detaljene i angrepene på World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001. Symbolkraften er likevel slik at 9/11 (for å bruke amerikansk datering) har oppmuntret et stort antall alternative teorier som også har hatt gjennomslag i norsk debatt.

Det er selvsagt ikke overraskende at en slik begivenhet raskt blir tilpasset etablerte konspira- sjonsteorier som forutsetter at denne verdens reelle herskere er slike grupper som jødene og frimurerne, de grønne øglene fra verdensrommet eller Satan selv. Det som er mere interessant er hvordan folk som ikke er interessert i slike teorier likevel avviser at al-Qaeda sto bak angrepene på World Trade Center og Pentagon.

Blant muslimer var naturlig nok de fleste forferdet over de grufulle konsekvensene av angrepet, og mange ville ikke akseptere at trosfeller kan være ansvarlige for en slik ugjerning. Men også ikkemuslimer har ønsket å plassere ansvaret i det neokonservative USA.

Via internett blir det spredt en rekke videoer som skal bevise at Mohammed Atta og de øvrige navngitte aktivistene ikke kunne ha kapret flyene, at bygningene ikke kunne ha rast sammen som følge av at to fly rammet dem og at George Bush, om han ikke hadde planlagt det hele, iallfall var orientert på forhånd.

Den mest populære av disse videoene, Loose change, er lastet ned mange millioner ganger. Blant påstandene her er at WTC-tårnene ble ødelagt med sprengstoff som på forhånd var plassert i bygningene og at Pentagon ikke ble truffet av et fly men av et fjernstyrt missil, mens passasjerene ble bortført av amerikanske myndigheter til et ukjent sted.

Virtuelle arabere

Detaljene i ulike indisierekker som er utarbeidet for å støtte slike teorier er imøtegått en rekke ganger, men teoriene lever likevel hardnakket videre i stadig nye varianter. Både TV-bildenes visuelle symbolikk og disse mytenes arketypiske framstillinger av onde sammensvergelser har åpenbart stor appell.

Jeg skal ikke her gå inn på detaljene i noen av disse versjonene, bare trekke fram ett element som går igjen i mange av dem.

I tidsskriftet Cogito (nr 5) skriver Trude Malthe Thomassen at hjernene bak angrepene 9/11 må søkes i den amerikanske eliten. Hun skriver blant annet “.. det er lite sannsynlig at de 19 araberne skulle stå bak planleggingen av et så sofistikert angrep alene”. Hun anser det altså som åpenbart usannsynlig at arabere kan være teknologisk sofistikerte.

Enda skarpere formulerer Emil Andre Røyrvik seg i en artikkel i tidsskriftet Samtiden . Han søker, liksom Thomassen, å bevise at den neokonservative eliten i USA regisserte angrepene 9/11 for å få et påskudd til å angripe Afghanistan og Irak. For riktig å understreke hvor usannsynlig det er at al-Qaeda var ansvarlig karakteriserer han i en ironisk overskrift Mohammed Atta og de øvrige 18 kaprerne som "overmenneskelig geniale hulemenn".

Nå finnes det et faktisk grunnlag for betegnelsen huleboere. Riktignok ble kapringene 9/11 gjennomført av akademikere bosatt i normale amerikanske hus, men al Qaedas ledere, Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, har i perioder levd i huler i de afghanske fjellene. Begrepet huleboere eller hulemenn framstår likevel ikke som en referanse til al-Qaeda-ledernes valg av bolig; den framstår som en åpenbar retorisk nedvurdering av bin Laden og hans tilhengere.

Karakteristikken er ikke Røyrviks egen oppfinnelse; den er et fast innslag i de alternative 9/11-teoriene. (jfr Thommassens kommentar om sannsynligheten av at arabere er sofistikerte.)

Det er naturlig å se på slike karakteristikker som en variant av orientalismen, en kategorisering av folk fra fremmede sivilisasjoner som fratar dem deres menneskelighet. At universitetsutdannede arabere på denne måten dehumaniseres av folk som tror seg å opptre i solidaritet med den muslimske verden er et paradoks i seg selv, et paradoks som ikke blir mindre av at Røyrvik er utdannet som antropolog.

Huleboerkarakteristikken gjør bin Laden. Mohammed Atta al-Sayed og de øvrige jihadistene til statister i sin egen historie. De blir virtuelle skikkelser på en flimrende skjerm og ikke selvstendige aktører. Hovedrollene i vår tids historie forutsettes det at mennesker fra Vesten innehar. Det er alltid vi som sitter med joysticken i hånda.

Det er forøvrig interessant at de som i ned- settende hensikt karakteriserer Mohammed Atta og bin Laden som huleboere misforstår et viktig element i al-Qaedas mediastrategi:

Profeten Muhammed fikk sine første åpenbaringer i en hule, og fjellhulen er i islamsk symbolikk en kilde til mystisk åpenbaring. Ved å plassere seg i tradisjonelt antrekk i en slik fjellhule gir bin Laden derfor sine videobudskap til verden en sterk islamsk klangbunn. Langt fra å bevise at al-Qaeda er primitive, blir denne iscenesettelsen tvertimot enda et bevis på deres dyktige utnyttelse av tv-satellittenes modernitet.

Eksemplet Ansar al-Islam

Selvmordsbomberen utøver den høyeste form for jihad. Mulla krekar.

Nå har selvsagt konspirasjonstilhengerne rett i at de neokonservative har anvendt 9/11 begivenhetene som påskudd for angrep på såvel fremmede land - Afghanistan og Irak - som på ytringsfrihet og menneskerettigheter overalt der deres innflytelse når. Men det bærer galt avsted dersom man på denne bakgrunn velger å applaudere alle som motsetter seg amerikansk maktmisbruk, for eksempel i Irak.

Et viktig ledd i den argumentasjonen amerikanerne brukte for å legitimere sitt angrep på Saddam Husseins regime var å knytte ham til de ansvarlige for angrepene den 9/11, nemlig al-Qaeda. Denne forbindelsen er i utgangspunktet lite troverdig, siden hele al-Qaedas retorikk retter seg mot slike sekulære regimer som Baathregimet. Underligere allianser har likevel vært påvist både i Midtøsten og andre steder.

La oss derfor se litt på den brikken Colin Powell (under sterkt press) la mellom Osama bin Laden og Saddam Hussein, nemlig den kurdiske organisasjonen Ansar al-Islam. Denne gruppa oppsto i 2001 ved en sammenslåing av flere tidligere islamistiske grupper blant irakiske kurdere. Den står for en radikal salafisme som ligger nær opp til al-Qaedas ideologi, og lederen Mulla Krekar, bodde i 1980-årene i Peshawar i Pakistan. Der hjalp han blant annet kurdiske mujahedin å komme seg inn i Afghanistan.

Kurdiske afghanistan veteraner utgjorde grunnstammen i de væpnede styrkene Ansar al-Islam - liksom andre politiske grupperinger i irakisk Kurdistan - holdt seg med. Disse væpnede styrkene brukte Krekar til å bekjempe andre kurdiske grupper. Ganske særlig satte han dem inn mot det sekulære kurdiske partiet PUK.

De beste løgnene inneholder elementer av sannhet. Amerikanernes argumentasjon for et angrep på Irak inneholdt mange tvilsomme slutninger, men det er sant at både Mulla Krekar og Saddam Hussein representerte grov undertrykkelse så vel i teori som i praksis. Derimot er det ikke sannsynlig at det fantes noe organisert samarbeide mellom disse to.

Falske elementer i anklagene fra USA gjør likevel ikke Krekar til en forfulgt uskyldighet eller Ansar al-Islam til en frigjøringsorganisasjon i noen fornuftig betydning av ordet. Tvertimot har Krekars tilhengere en betydelig del av ansvaret for det pågående blodbadet i Irak.

Det er vel kjent at Saddam Hussein ønsket å destabilisere det kurdiske selvstyreområdet der PUK var et av de to dominerende partiene. Baathpartiet hadde ganske sikkert agenter i Ansar al-Islam, og kurdiske kilder hevder at Krekars islamister fikk våpen fra regimet i Bagdad, uten at dette er bevist. Forbindelsen fra Ansar al-Islam til Bagdad er derfor i beste fall tynn.

Nå er som kjent Mulla Krekar trygt bosatt i Oslo, og på bakgrunn av de mange amerikanske forsøkene på å få ham utlevert eller dømt har mange i Norge valgt å anse ham som et uskyldig offer for amerikansk propaganda. Så enkelt er det likevel ikke.

Krekars gruppe utførte under hans ledelse en rekke hensynsløse selvmordsaksjoner og massakrer, og det regimet hans tilhengere etablerte rundt landsbyen Biyara utmerket seg ikke nettopp ved frihet og toleranse eller respekt for menneske rettighetene. Her var det påbudt med skjegg for menn og tildekket hår for kvinner. Religiøse minoriteter ble fordrevet og levningene av sufi- sjeiker kastet ut av sine graver i moskeen. Det var totalt forbud mot musikk, film og TV, bortsett fra propagandavideoene til Ansar al-Islam og beslektede grupper.

En forbindelse fra Ansar al-Islam til al- Qaeda er mere sannsynlig, men ikke i den form amerikanerne framstilte.. Det er et klart ideologisk slektskap mellom Ansar al-Islam og al-Qaeda. Krekar innrømmer å ha forsøkt å få penger fra Osama bin Laden, men uten hell. Mulla Krekar har nok aldri tatt imot ordre fra Osama bin Laden, men de to organisasjonene har samme agenda, og har samarbeidet om væpnede aksjoner i Irak de siste åra.

Krekars gruppe får den tvilsomme æren av å ha introdusert selvmordsbomberne til Irak. Ansar al-Islam kan dessuten sies å ha lagt grunnlaget for den sentrale rollen al-Qaeda i Mesopotamia har kunnet spille i Irak etter den amerikanske invasjonen. Al Zarqawi kom nemlig fra Aghanistan til Irak via Ansars enklave, og flyktet i 2003 sammen med hundrevis av ansar-aktivister via Iran til det sentrale Irak.

En selvmordsbomber iferd med å utløse sin sprengladning. Bildet er fra et videokamera i det kurdiske partiet KDP sine lokaler i Erbil under ID-feiringen i februar 2004. To selvmordsbombere gikk samtidig til aksjon mot partiene KDP og PUK og drepte 104 festkledde mennesker. Organisasjonen Ansar al-Sunnah erklærte at den hadde utført angrepene "i solidaritet med våre brødre i Ansar al-Islam".

Etter Saddam

Den amerikanskledede invasjonen i 2003 satte en stopper for såvel Mulla Krekars islamiststyre i Biyara som Saddam Husseins baathstyre i Bagdad. Men amerikanerne hadde bare vage forestillinger om hva de skulle sette inn i stedet.

Relativt frie valg med overveldende oppslutning blant sjiitter og kurdere førte til at det sjiamuslimske flertallet i befolkningen i Irak for første gang kunne utpeke en regjering. Til tross for at det sunniarabiske mindretallet boikottet de første valgene (og at al Qaeda truet med å drepe alle som forsøkte å avlegge stemme) ble det innsatt en regjering med bred parlamentarisk basis og bredt folkelig mandat.

Med ulike motiver valgte ulike grupper av irakere å ta til våpen. Ryggraden i denne mangfoldige væpnede kampen var sunniarabere, først og fremst av to typer: tilhengere av baathpartiet og radikale islamister. Volden ble også stimulert av utenlandske tilhengere av al-Qaeda og andre islamistgrupper, blant andre Ansar al-Islam som omgrupperte seg under navnet Ansar al-Sunnah.

De ideologiske forskjellene som gjorde at de fleste av Krekars tilhengere omgrupperte seg som Ansar al-Sunnah, mens andre, under ledelse av Zarqawi, opprettet al-Qaeda i Mesopotamia, har ikke hindret de to organisasjonene i å samarbeide tett.(skjønt det nå rapporteres om kamper mellom dem). Disse gruppene rettet sine våpen ikke bare mot okkupasjonsstyrkene men også mot den folkevalgte regjeringa, mot politikorpset og etterhvert i økende grad mot den sjiittiske sivilbefolkningen.

Med de beste hensikter hevder folk at volden i Irak nå er verre enn under Saddam eller at ameri- kanerne har drept flere irakere enn Baathregimet klarte. Slike påstander kan bare springe ut av manglende kjennskap til Saddam Husseins langvarige terror- velde, som var basert på systematisk tortur og massakrer.

Det samlede antallet ofre for Saddam Husseins mange bølger med utrenskninger ligger i størrelsesorden mange hundretusen. I tillegg kommer ofrene for hans langvarige krig mot Iran som er like mange. Det irakiske kommunistpartiet som var blant hans første mål er en del av den nåværende regjeringskoalisjonen i Bagdad.

Et omstridt overslag fra legetidsskriftet The Lancet stipulerte i 2006 antall døde som følge av volden i Irak etter den amerikanskledede invasjonen til i størrelsesorden 650 000 mennesker. Fordelt på tre og et halvt år skulle dette urealistisk høye anslaget gi oppimot 200 000 døde pr år, et uhyggelig tall, men et tall som i all sin manglende realisme ligger under dødsraten i Saddams blodigste perioder.

De som velger å stole på Lancets tall pleier å overse den delen av rapporten som peker på at det er irakerne selv som står for de fleste mordene.

Ganske særlig pleier de ha det for seg at sunniaraberne i de sentrale delene av landet er konfliktens hjelpeløse ofre. I virkeligheten har det i mesteparten av perioden fra invasjonen til idag vært sunniarabiske ekstremister som har vært de ivrigste pådriverne i voldsspiralen. Det er sunnittiske islamister, bla. al-Qaeda i Mesopotamia og Jaish Ansar al-Sunnah, som har gjennomført de grusomste angrepene på sivile.

Det er viktig å være klar over at Osama bin Laden, når han henvender seg til “de troende i Irak” bare retter sitt budskap til et mindretall, nemlig sunniene. Han utelukker spesifikt “de frafalne” - altså det sjiamuslimske flertallet i landet - så vel som “de som samarbeider med korsfarerne” - en kategori som foruten sjiamuslimene innbefatter det overveldende flertallet av Iraks kurdere.

Den tidligere lederen for al-Qaeda i Mesopotamia, Abu Musab al-Zarqawi, erklærte gjentatte ganger at sjiittene var et hovedmål for hans kampanjer. Hans uttalelser inspirerte dem som sprengte den sjiittiske moskeen i Sammara i februar 2006, en aksjon som kraftig stimulerte sjiittisk gjengjeldelsesvold mot sunnier.

Zarqawi og hans tilhengere går også til angrep på de ikkemuslimske minoritetene i Irak, særlig de urgamle kristne menighetene, men også mandeere, yezidier og andre.

Sjiittiske grupper har, blant annet som følge av de omfattende massakrene de er blitt utstatt for fra salafistiske grupper etterhvert blitt mere hensynsløse og har tatt grovere vold i bruk mot antatte jihadister, særlig gjelder dette Moqtada al-Sadrs Mahdi-hær, som derfor blir en skurk når Klassekampen skriver om sunniaraberne som konfliktens ofre. Ironisk nok får han heltestempel i den samme Klassekampen når han taler mot amerikanerne.

De mange borgerkrigene

Al Askari-moskeen i Samarra er en av sjiittenes viktigste helligdommer. Her er deres 10. og 11. imamer gravlagt, og her venter man at den 12. imamen skal stå fram. Bildet viser hvordan moskeen så ut fram til februar 2006.	22. februar 2006 ble kuppelen sprengt i en nøye planlagt aksjon, sannsynligvis utført av organisasjonen Mujahideen Shura Council. 14. juni 2007 ble også minaretene sprengt. Naturligvis hevder noen at "amerikanerne sto bak".

Irak er en gammel betegnelse på området rundt de to elvene Eufrat og Tigris, men den moderne staten med dette navnet ble konstruert av England etter første verdenskrig. Saddams terror-regime holdt lokket på plass over mange interne konflikter som nå er kommet til uttrykk. I løpet av de siste årene har mangelen på sentral statsmakt gjort militser av ulike slag til lokale makthavere i små og store regioner.

Ekstreme Bush-hatere avviser helt at det finnes islamske terrorister og forsvarer all volden i Irak som “rettferdig motstand mot okkupasjonen”, men det er en illusjon å tro at uenigheten mellom de mange lokale og regionale fraksjonene først og fremst skyldes USAs okkupasjon.

Den engelske analytikeren Gareth Stansfield har kartlagt noen av de konfliktlinjene som skiller irakerne fra hverandre. I en rapport som ble offentliggjort i mai 2007 spesifiserer han åtte viktige konfliktlinjer, hvorav bare to går mellom de fremmede styrkene og innfødte irakere. En av de viktigste av disse konfliktene er den som går mellom kurdere og arabere.

Kurderne i Irak er tallmessig en minst like stor gruppe som de sunnimuslimske araberne. Også kurderne er stort sett sunnier, men de følger en mere tolerant lovskole enn araberne. Ekstremister som Mulla Krekar har minimal oppslutning. (og er både fryktet og forhatt for sine hensynsløse voldshandlinger).

Saddams forfølgelser av den kurdiske befolkningen må karakteriseres som folkemord. Alle midler ble tatt i bruk, ikke minst er den omfattende bruken av giftgass og den systematiske ødeleggelsen av byer og landsbyer sammen med endeløse massakrer, tortur og voldtekter etset inn i kurdernes erindring.

Det var på denne bakgrunnen kurderne i Irak ønsket invasjonen i 2003 velkommen. De ville ha trusselen fra Bagdad fjernet en gang for alle. De vel fire millioner kurderne i det selvstyrte området i Nordirak har brukt de siste åra til å bygge opp sitt raserte samfunn, og er fortsatt takknemlige overfor President Bush for at han fikk Saddam avsatt.

Men også blant araberne i Irak var det mange som hatet og fryktet Saddam Hussein, og som nå hater og frykter de ekstreme salafistene. Når SV-politikeren Hallgeir Langeland karakteriserer offiserer i den irakiske regjerings- hæren som quislinger, har han identifisert irakisk nasjonalisme med det sunniarabiske mindretallet, og har tatt avstand fra de irakerne som håper den folkevalgte regjeringa skal klare å få slutt på salafistenes og Mehdihærens voldskampanjer.

Det er i den sunniarabiske befolkningen salafistene finner sin støtte. Det er denne befolkningsgruppen som har mistet sin posisjon som landet selvfølgelige herskere. Mange sunnier tror fortsatt både at de utgjør et flertall av irakerne og at de vil kunne gjenvinne sin tidligere makt. I disse illusjonene støttes salafistene og baathistene ikke bare av den sunniarabiske offentligheten i land som Saudiarabia og Egypt men også av betydelige grupper i den internasjonale opinion som i likhet med Langeland og Bush ikke klarer å skjelne mellom de ulike gruppene i den irakiske heksegryta.

En realistisk vurdering av dagens situasjon tyder ikke på at fragmentene av det knuste Irak kan settes sammen igjen til en enhetlig stat - iallfall ikke på kort sikt. Alternativene er enten føderalisme eller oppsplitting. Sunniarabernes beste mulighet ligger i å innse at det i høyden er seg selv de kan styre, og at dette best kan skje i en eller flere autonome provinser der de utgjør flertallet. I en slik ramme kan det kanskje også være mulig å isolere salafistene og begrense deres voldskampanjer og derved legge grunnlaget for at et fungerende sivilt samfunn kan gjenopprettes i alle deler av Irak

Ofrenes røst

Det er blitt en floskel at man må skjelne mellom ekstremistene og den jevne muslim. Ikke dessto mindre er det sant. Og til tross for den brede mediadekning angrep i Vesten får, er det først og fremst i den muslimske verden ofrene for salafistenes herjinger befinner seg.

I avsnittet om Ansar al-Islam kunne jeg ha nevnt at en av deres selvmordsbombere tok livet av en australsk journalist. Et vestlig offer fanger oppmerksomheten hos et vestlig publikum, som dette bladets lesere, langt bedre enn hundrevis av irakere.

Når en student i Virginia, USA, skyter fjorten medstudenter blir både hans og ofrenes bilder og personalia offentligjort i media over hele verden. Når 23 medlemmer av en religiøs minoritet i Nordirak hentes ut av en buss og skytes i grøfte- kanten blir det knapt nevnt.

Ofre i USA er individer, ofre i Irak er statistikk - unntatt når de er vestlige.

En representant for Al Qaeda i Mesopotamia, sannsynlgivis al-Zarqawi, viser fram hodet til det amerikanske gisselet Nick Berg, som han nettopp har drept ved å sage det av. Jihadistene legger systematisk ut slik opptak på internett.

I forlengelsen av dette er det de allierte okkupasjonsstyrkens falne som får størst opp- merksomhet, mens de irakiske ofrenes betydning mangedobles hvis de kan framstilles som ofre for amerikanske eller britiske angrep.

Det later til å være vanskelig for mange vestlige radikalere å ta jihadismens virkelighet innover seg. Mediestrategien til fanatikerne er både profesjonell og vellykket, og folk som møter enhver uttalelse fra egne myndigheter med skepsis later til å være atskillig mere godtroende overfor grupper som påberoper seg å "kjempe mot amerikansk imperialisme". Og å hevde at islamistenes handlinger må tilgis fordi de er svar på amerikansk undertrykkelse blir nok en gang å gjøre arabere og kurdere til statister i sine egne liv.

Mange velmenende mennesker forsvarte kommunistisk undertrykkelse. Kommunismens ofre spurte dem hvorfor de ikke tok tilgjengelig informasjon inn over seg. Idag spør ofrene for islamistenes herjinger hvorfor vestlig opinion har så store problemer med å forstå jihadistenes menneskefiendtlige karakter.

Konspirasjonsteoretikere som Røyrvik og Thomassen beveger seg i en mental verden der befolkningen i Irak og i islamske land forøvrig er ofre for intriger klekket ut i den rike verden. Slike holdninger ville ikke fått sin gjennomslagskraft uten forankring i fakta. Det finnes ganske riktig mektige og hensynsløse grupper i de rike land som er villige til å bruke alle midler for å styrke sin makt, og amerikanernes felttog i Midtøsten må sees i lys av dette. Men det nytter ikke å legge en annen moralsk målestokk på amerikanske bomber enn på bombene til jihadistene.

Kvinner og barn som rives i stykker av bomber lider akkurat like mye uansett hvem som har utløst eksplosjonen. Hvis det er forkastelig av NATO å bombe afghanske landsbyer, er det ikke bedre av Taliban å skyte på landsbyene med kanoner. Hvis det er galt av amerikanerne å nedverdige og torturere fanger i Abu Ghraib fengselet er det ikke bedre av Al Qaeda i Mesopotamia å sage hodet av folk for åpent kamera.

Solidaritet med den lidende befolkningen i Irak blir bare en parodi dersom den skal innebære støtte til de gruppene som gjør tilværelsen utrygg i store deler av landet.

Amerikanere og andre som støttet mujahedin mot Sovjet i Afghanistan, oppdaget for seint hva slags samfunn disse ønsket å skape. Al- Qaeda, Ansar al-Islam og andre varianter av jihad salafi er ikke fantasifostre eller virtuelle motstandere. De er hverken morsomme eller frigjørende. De representerer religiøs fanatisme i ytterst brutal og undertrykkende form.

Den som vil frihet for de undertrykte kan ikke støtte slike bevegelser.