Advokat Brynjar Mæling forteller i Morgenbladet nr 08 om Økokrims etterforsking av anklager mot hans klient, kjent som Mullah Krekar. Økokrims klossete opptreden har fått en betydelig norsk opinion til å se på Krekar med sympati. Mæling fortsetter i intervjuet med Morgenbladet sin vellykkede strategi med å framstille Krekar som offer. En hovedårsak til at Mæling har lyktes med dette er at han har kunnet spille på motstanden mot USAs invasjon og okkupasjon av Irak. Gleden over å klå CIA på nesa har fått norsk intellektuelle og politikere til å se helt bort fra det religiøst-politisk programmet Krekars organisasjon, Ansar al Islam, står for - så vel som den praksis organisasjonen har hatt.
Nå er det selvsagt utmerket at vi har et rettsapparat i Norge der den tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Og det er lite tillitvekkende at de regjerende partiene i Nordirak bruker vold og tvang mot sine fanger. Det er likevel ingen grunn til å tvile på at flere av de aktuelle fangene virkelig var selvmordsbombere utsendt av Ansar al Islam eller noen av denne organisasjonens forløpere. Det er fullstendig på det rene at Ansar al Islam har tatt til orde for selvmordsaksjoner i kampen mot de verdslige orienterte regjeringspartiene i Nordirak, PUK og KDP.
Å bevise at Mullah Krekar personlig har beordret disse angrepene er naturlig nok en vanskelig oppgave. Det er ikke å forvente at slike ordre bekreftes skriftlig og arkiveres. Det er heller ikke å forvente at organisasjonens overhode personlig legger seg opp i detaljerte forberedelser til slike aksjoner. Det ville derfor være oppsiktsvekkende dersom en direkte kommandolinje fra Krekar til den enkelte selvmordsbomber lot seg dokumentere.
Men vi kan vite en god del om hva slags samfunn Mælings klient kjemper for. Ansar al Islam oppsto som en sammenslutning av flere smågrupper som brøt ut fra det islamske partiet IMK (Islamic Movement of Kurdistan) i 1998/99. IMK hadde noen år tidligere opprettet en egen enklave mellom PUKs område og den iranske grensa. De fundamentalistiske gruppene som etterhvert fant sammen under navnet Ansar al Islam befestet en mindre enklave innenfor IMKs område.
Human Rights Watch forteller at det i denne enklaven var påbudt å gå i moskeen og å bære skjegg (for menn) eller heldekkende slør (for kvinner). All utdanning for kvinner ble forbudt, og alle bilder av kvinner fjernet fra produkter i butikkene. Musikk, TV og Video i alle former ble forbudt. Instrumenter, videospillere og parabolantenner ødelagt. Politiske motstandere, inkludert medlemmer av religiøse minoriteter og soldater fra PUKs væpnede styrker ble torturert og grovt lemlestet.
Ansars milits omfattet ikke bare kurdere men også en stor andel veteraner fra krigen i Afghanistan. Forbindelsen til Taliban og al Qaeda er åpenbar. Å karakterisere Ansar som "en avdeling av al Qaeda" blir likevel å tillegge al Qaeda et urealistisk organisasjonsmønster. Ansar har neppe tatt ordre fra noen, men har operert - og opererer fortsatt - innenfor en forståelse av virkeligheten som deles av Osama bin Laden og mange andre islamister.
Mæling hevder at da amerikanske styrker og PUK utslettet Ansars enklave i mai 2003 skjedde det i forståelse med Iran. Sannsynligvis har Iranske myndigheter vært informert. Den artilleristøtten Iran tidligere hadde gitt Ansar uteble iallfall da området ble stormet. Det blir likevel temmelig søkt av Mæling å gi inntrykk av at Krekar og hans disipler er blitt forfulgt av Iran. Uten logistisk støtte fra Iran kunne enklaven til Ansar aldri ha blitt opprettet. Hvorvidt det Iranske regimet støtter den terrorkampanjen mot kurdiske myndigheter som Ansar nå driver er uklart, men historisk sett har Iran alltid, uansett regime, hatt interesse av å motarbeide kurdisk nasjonsbygging. Både Tyrkia og Iran har idag åpenbar interesse i å destabilisere det kurdiske selvstyreområdet.
Om den tyrkiske hæren hadde gjennomført slike overgrep mot kurdere som Ansar al Islam har stått for ville Edvard Vogt, Ågot Valle og Erling Folkvord ha reagert med avsky. Desto mere underlig at ingen av dem har tatt avstand fra virksomheten til Krekars tilhengere. Langt fra å være en kurdisk frihetskjemper, er Mullah Krekar og Ansar al Islam en alvorlig trussel mot det kurdiske selvstyreområdet i Irak, og dermed mot utviklinga av en demokratisk nasjonalisme i alle områder av Kurdistan. Den som har sympati for det kurdiske folk bør derfor ikke gi inntrykk av støtte til Ansar al Islam.
Til sist noen ord om holdninger til islamisme. De typene politisk islam som Ansar, Taliban og det iranske vokterrådet står for bygger sin praksis på grove overgrep mot demokrati, ytringsfrihet, kvinners rettigheter og en mengde andre verdier som Morgenbladets lesere sannsynligvis setter pris på. Dersom vi mener alvor med å kjempe for slike friheter i Norge, må vi også ta avstand fra dem som vil begrense dem i Irak. Selv om de skulle være motstandere av den amerikanske okkupasjonen.