Calypso

Politikk og musikk i et flerkulturelt samfunn

Calypso forbindes gjerne i vår del av verden med rytmiske kjærlighetssanger, framført av nordamerikanske popartister. men bakgrunnen for denne karibiske musikkformen er sammensatt, og utviklinga av calypso gjenspeiler de mangfoldige kulturelle impulsene som har satt sitt preg på det karibiske øysamfunnet Trinidad, der denne musikkformen oppsto for hundre år siden.

Trinidad var på 1800-tallet var britisk koloni, etter tidligere å ha vært underlagt Spania, men hovedsakelig kolonisert av franskmenn. Foruten restene av de lokale indianerkulturene hersket koloniherrene sist på attenhundretallet også over noen hundretusen afrikanske slaver og et tilsvarende antall indiske kontraktarbeidere. Alle disse bidro med sine kulturelle og religiøse tradisjoner til det årlige karnevalet, der det var konkurranse mellom ulike grupper om å ha de beste kostymene og de beste sangene. Disse karnevalsgruppene hadde militær organisering og ledere med imponerende titler, en tradisjon calypsosangerne også tok med seg.

De fleste av karnevalssangene sangene var basert på et lite antall faste mønster hentet blant annet fra de afrikanskbaserte shango- ritualene. Det var vanlig med en forsanger som ledet an mens resten av forsamlinga gjentok og svarte. Sangene inneholdt gjerne en del faste ord og uttrykk som gjorde det lettere å improvisere. Karnevalssangene var gjerne kommentarer til aktuelle begivenheter i skarpe og tildels obskøne ordelag.

Etter at bruken av trommer ble forsøkt forbudt (!) rundt 1880, ble europeiske instrumenter mere framtredende. Omkring år 1900 ble det vanlig å sette opp karnevalstelt, der det ble solgt øl og mat mens lokale sangere underholdt med nyskrevne sanger. I teltmiljøet ble det etterhvert vanlig å bruke en normalisert engelsk språkdrakt, som ga calypsoen en bredere sosial spredning, men som også gjorde tekstene mere sårbare for sensur.

Under annen verdenskrig ble det lagt en amerikansk militærbase på Trinidad, og amerikanerne ble et trofast publikum i calypsoteltene. De ble viet oppmerksomhet i tekstene, og spredde også calypsoen til Nord-Amerika, der Rum and Coca Cola skrevet av Lord Invader (bildet til venstre) på bakgrunn av en gammelkarnevalsmarsj (roadmarch), ble en stor inntektskilde for Decca Records og The Andrews Sisters.

Etter at Trinidad og Tobago ble en selvstendig stat i 1952, ble de politiske kommentarene i sangene mere direkte, samtidig fikk en del calypsosangere et internasjonalt publikum. Den jamaicansk-amerikanske sangeren Harry Belafonte gorde calypso internasjonalt kjent, om enn i en form som var sterkt tilpasset et vestlig publikum. the Grateful Dead var en av mange grupper som moderniserte Belafontes slagere. Her kan du høre deres versjon av Man Smart, Woman Smarter

Flere av de ledende calypsosangerne , som Lord Kitchener (bildet til høyre) og The Mighty Terror reiste på femtitallet til London og gjorde calypsoen populær både blant immmigranter og hvite briter. Mange dro også på turneer i USA og den største stjernen av dem alle, The Mighty Sparrow, har forlengst bosatt seg i verdensbyen.

I nyere tid har calypsoen fortsatt å utvikle seg, og seinere år tatt opp i seg impulser fra amerikansk soul og rhythm and blues så vel som fra andre karibiske musikkgenre som reggae. Vi har på denne måten fått nyere varianter som soca og rapso. representert av slike artister som Arrow, Black Stalin og Brother Resistance.

London is the place for me (Trinidadian calypso in London 1950- 1956) Honest Jon's records HJRCD2
Kings of Calypso Pulse PLS CD 229
The Rough Guide to Calypso and Soca World music network RGNET 1040 CD

Calypso tent of the air http://www.kaiso.net
The Calypso archives http://www.calypsoarchives.co.uk
Great Calypso Music http://www.coldbacon.com/music/calypso.html
Calypso pioneers http://www.pantrinbago.com/CalypsoPioneers1.htm
Kaiso World Beat http://www.kaisoworldbeat.com