Bob Marley og Bibelen

I det følgende vil jeg forsøke å granske bruken av bibelske referanser i tekstene til reggaesangeren Bob Marley (1945 - 81). Tanken er å kaste lys over de religiøse forestillingene i rastafari-religionen som han var tilhenger av, og å vise deres bakgrunn i de bibelske fortellingene.

Bob Marleys tekster er valgt hovedsakelig av to grunner; for det første fordi han er den overlegent mest kjente av de rastafarianske reggaeartistene, og for det andre fordi hans tekster utgjør en relativt liten, og dermed oversiktlig tekstmengde.

Jeg har gjennomgått Marleys tekster for å finne religiøs referanser. Korte interjeksjoner i teksten, av typen "Oh, Jah", "so Jah say" og liknende har jeg sett bort fra, men jeg har gått nærmere inn på lengre religiøse avsnitt og hyppig brukte symbolbegreper. For å undersøke disse uttrykkenes bibelske bakgrunn har jeg sammenholdt dem med Johnstad (1987) og ulike søkbare bibler på internett (se bibliografien).

Som bakgrunn vil jeg først presentere opprinnelsen til reggaemusikken og dens tilknytning til rastafarianernes tro. Deretter vil jeg gå inn på hovedtemaet: bibelske motiver i Bob Marleys reggaetekster.

Til sist vil jeg, som tillegg, kaste et kort blikk på forholdet mellom rastafarianerne og den Etiopiske Ortodokse (koptiske) Kirke.

Bibelen på hitlistene

Den viktigste grunnen til at rastafarianerne er blitt verdenskjent er reggaemusikken, som slo igjennom internasjonalt på slutten av 1970-tallet. Som popmusikk bygger reggae på Jamaicas egen popmusikk som ska og bluebeat, med sterk påvirkning fra nordamerikansk soul og rhythm and blues. Men reggae har også tatt opp i seg andre elementer, det er et sterkt innslag av kristen kirkemusikk, som kommer til syne så vel i musikken som i tekstene, og ikke minst er det en en solid rytmisk påvirkning av afrikansk trommemusikk, formidlet og utviklet gjennom rastafarianernes rituelle sammenkomster. (Davis & Stephen)

I 1978 toppet sangen Rivers of Babylon med gruppa Boney M hitlistene i Europa og USA. Originalversjonen av sangen var lagd av vokalgruppa The Melodians fra Jamaica, og folkene bak Boney M hadde hørt den på reggaefilmen "The Harder the Come". Teksten som nesten ord for ord er hentet fra Salmenes Bok, 137, begynner slik:

By the rivers of Babylon
There we sat down
And there we wept
When we remembered Zion

Mens Boney M var ei kommersiell gruppe som først og fremst valgte sangen ut fra dens hit-potensiale, var The Melodians tilhengere av den særegne rastafarireligionen som oppsto på Jamaica på 1930 tallet på en bakgrunn av kristne vekkelser, tilsatt afrikanske tradisjoner. Det var ingen tilfeldighet at disse versene fra Salmenes Bok ble brukt som tekst - flere av kjernebegrepene i rastafarireligionen kommer fram nettopp her.

Jødenes eksil i Babylon blir av rastafarianerne brukt som symbol for deres egen tilværelse på Jamaica. Rastafarianerne er nesten utelukkende etterkommere av afrikanske slaver som var blitt bortført fra sine afrikanske hjemland til Vesten, liksom det jødiske folk ble ført fra sitt hjemland til Mesopotamia av babylonerne. Babylon er derfor blitt et symbol for Vestens degenererte og undertrykkende sivilisasjon, mens Zion står for det lovede land som for rastafarianerne finnes i Afrika - nærmere bestemt i Etiopia. Og for noen blir Etiopias keiser den levende gud.

Framveksten av rastafarireligionen

Det tok lang tid før europeerne på Jamaica brydde seg om å spre den kristne religion til slavene sine. Lenge var de afrikanske religionene enerådende blant de svarte. Og da kristendommen begynte å spre seg, på attenhundretallet, tok den en sterk afrikanske farge. En sterk understrøm av afrikanske religiøse tradisjoner fortsatte også å eksistere i de kristne menighetene. (Chevannes, Barrett)

Leonard Barret forteller at den første kirke for svarte på Jamaica ble opprettet i 1784 under navnet "The Ethiopian Baptist Church". Temaet Etiopia fortsatte å være framtredende i de svartes kirker, og fikk fornyet aktualitet da Marcus Garvey forkynte at de svarte måtte tilbe "Etiopias Gud" og vente på en "ny konge fra Afrika".

Marcus Garvey agiterte i begynnelsen av nittenhundretallet for en svart økonomisk og kulturell renessanse. Etter et par års arbeide på Jamaica flyttet han i 1916 til New York, der han fortsatte å arbeide for svart selvrespekt. Garvey var dypt kristen, men han var overbevist om at de svarte måtte danne sine egne institusjoner på religionens område liksom på alle andre områder av samfunnslivet, slik det går fram av følgende sitat:

Vi negere tror på Etiopias Gud, den evige Gud. Gud Sønn, Gud den Hellige Ånd, alle tidsalderes ene Gud, det er den Gud vi tror på, men vi skal tilbe ham gjennom Etiopias briller. (Barrett 77)

I en tale i 1916 ba Garvey sine tilhengere vente på en svart konge som skulle stå fram i Afrika. Slike forutsigelser av framtidig afrikansk styrke kom han siden med flere ganger. I en tale fra 1924 heter det:

Det vi vil ha er en plass i verden, ikke for å ødelegge andres ro og fred, men for å legge våre byrder ned, hvile våre slitne rygger og føtter ved Nigers bredder og synge våre sanger og messe våre hymner til Etiopias Gud. (Barrett 79)

I 1930 dukket det opp ikke bare en konge, men en vaskeekte keiser i Afrika. I Etiopia lot nemlig Mekonnen Tafari seg utrope til keiser under navnet Haile Selassie. blant hans mange titler var “Kongenes Konge” og “Løven av Juda Stamme”, titler med en dyp klangbunn i et samfunn som Jamaica der de kristne predikantenes stadig brukte Etiopia som symbol.

Og Mekonnen Tafari hadde ikke grepet sine titler ut av tomme lufta, hans stamtavle står i den etiopiske Bibelen, som ligger på altrene i den Etiopiske Ortodokse Kirke. Denne versjonen av Bibelen inneholder flere skrifter som er utelatt fra andre bibelversjoner, og som forteller at de etiopiske keiserne nedstammer direkte fra kong Menelik, sønn av Kong Salomo og Dronningen av Saba.

Meldinga om Haile Selassies kroning ble mottatt med stor interesse på Jamaica, ikke minst blant tilhengerne av Marcus Garvey. Mange så den nye keiseren som en oppfyllelse av Garveys spådom. Flere predikanter i Kingstonslummen begynte uavhengig av hverandre å forkynne at Etiopias keiser var den svarte manns Messias, og å bruke betegnelsen Ras Tafari på ham. Den nye vekkelsen spredte seg blant fattige afrikanere, og tilhengerne ble snart kjent som rastafarianere, ofte forkortet til rasta og videre omdannet til rastaman. (Barrett 82)

Ikke minst som følge av reggaeartistenes heftige framføring av rastafarianernes musikk har religionen spredt seg fra slummen i Kingston til alle deler av verden, men liksom andre nyere religioner ble rastafarianerne lenge neglisjert av religionsforskerne. Regjeringa på Jamaica bestilte en utredning som kom i 1960, men de første uavhengige studiene kom fra G. E. Simpson og Leonard Barrett på 1980-tallet. Seinere har ikke minst Barry Chevannes fra University of West Indies på Mona i Jamaica fulgt utviklinga av bevegelsen. (Salter 2005)

Right livity ("rett livsførsel")

Det etablerte samfunnet hilste iallfall ikke rastafarianerne hjertelig velkommen. De fire fremste rastafaripredikantene ble i 1934 arrestert og dømt for oppvigleri. To av dem – Leonard Howell og Robert Hinds – ble dømt til fengselsstraff, men så snart de var på frifot igjen fortsatte de å spre sitt religiøse budskap. Denne gangen tok de et langt skritt i retning av å frigjøre seg fra det onde Babylon-systemet, ved å flytte med en stor flokk tilhengere ut i bushen for å leve etter forskriftene til Ras Tafari.

Det nye samfunnet som var etablert en gang før 1940 bar navnet Pinnacle (toppunkt) og kunne bare nås til fots. Her bodde etterhvert hundrevis av rastafarianere i sjølberga fellesskap, og reindyrka mange av de kulturelle særtrekkene som den dag i dag preger bevegelsen, blant annet de uklipte krøllene (dreadlocks), mat uten tilsetning av kjemikalier, og langvarige sammenkomster der forsamlinga sang sine hymner til akkompagnement av afrikanske trommer, mens de røykte visdomsurten ganja (marijuana). (Barrett 96, Chevannes 1994: 121-123))

Den karakteristiske hårstilen, Dreadlocks, oppsto på bakgrunn av Marcus Garveys agitasjon for svart selvrespekt. I den svarte middelklassen på Jamaica er det vanlig å kjemme og farge håret slik at det blir lyst og slett. Rastafarianerne forkaster slike forsøk på å tilpasse seg den hvite manns verdisystem.

Bob Marley og andre reggaeartisters konsekvente bruk av sin egen dialekt fra kingstonslummen, som ofte er uforståelig selv i andre deler av Kingston, må også forståes på denne bakgrunnen. (Chevannes 1998:77 ff, 97 ff)

Bruken av cannabis, ganja, som er et sentralt element i trosutøvelsen for de fleste rastafarianere, inneholder også et klart element av protest mot borgerlige verdier. Rastafarianerne hevder å finne belegg for ganjabruken i en stor mengde bibelord, slik som Salomos Ordspråk (15.17) der det heter: “En grønnsakrett med kjærlighet, er bedre enn oksestek med hat” (på engelsk: "Better a dinner with herbs .."; herb (urt) er en vanlig betegnelse på ganja), eller Salmenes Bok (104.14): “Du lar gresset gro for dyrene og for menneskene vekster som de kan dyrke“.

Bob Marley

De første sangene hans var kjærlighetsanger og coverversjoner av populære hitlåter, men gradvis begynte Bob å skrive egne sanger med radikale budskap, og etterhvert også radikalt religiøse budskap. Fra seksuell bravado i sangen "Stir it up" og sosial kritikk i "Trenchtown rock" var ikke veien lang til religiøs selvhevdelse i "Soul Rebel" og åndelig meditasjon i "Natural Mystic", alle fire spilt inn for produsenten Lee Perry i Marleys viktige formative periode sist på 1960-tallet. (Davis, Davis & Simon)

I løpet av disse årene var Bob med i et vitalt miljø der den nye musikkstilen som fikk navnet reggae oppsto. Reggaemusikken ble utviklet til en hypnotisk blanding av religion og opprør, kjærlighet og rytme der bibelske motiver var en tydelig og konstant referanseramme. Fra sin egen bakgrunn som slumboer og opprører hentet han råstoffet til den symbolske skikkelsen Natty (egentlig Knotty) Dread som ble en hovedperson i mange av tekstene hans. (Davis 126)

Babylon, Zion og engelen.

I hear the Word of the rastaman say:
Babylon your throne’s gone down, gone down
Babylon your throne’s gone down

I hear the Word of the higher man say:
Babylon your throne’s gone down, gone down
Babylon your throne’s gone down

And I hear the angel With the seven seals:
Babylon your throne’s gone down, gone down,
Babylon your throne’s gone down

I say: fly away home to Zion, fly away home!
One bright morning when my work is over
gonna fly away home.

I Rastaman Chant støter vi først og fremst på to nøkkelbegreper i rastareligionen som stammer fra kristen forkynnelse og bibellesing, det er motsetningene Zion og Babylon.

Rastafarianerne ser sin tilværelse etter å ha blitt brakt som slaver fra Afrika til Amerika som en parallell til jødenes eksil i Babylon. Når de synger om det onde Babylon sikter de derfor til slavestaten Jamaica og indirekte til hele det imperialistiske verdenssystemet, med England og USA i spissen, som er bygd på utbytting og undertrykkelse av slavene. (Barrett, Chevannes 1998)

Motsetningen til Babylon er Zion, som både er en tilstand av åndelig frigjøring og en mulig fysisk frigjøring. For mange rastafarianere er det ideelle Zion identisk med Etiopia, som igjen er et symbol for hele det afrikanske hjemlandet. Slavene kom jo hovedsakelig fra Vestafrika, og kunne ikke påberope seg noen historisk tilknytning til det virkelige Etiopia.

Videre hører vi om en engel med sju segl - åpenbart en referanse til Johannes åpenbaring der det i kapittel 5 fortelles om et vesen som sitter på en trone og holder en bokrull med sju segl, mens en engel roper "Hvem er verdig til å åpne boken eller se i den?" Dette er også et bilde som hyppig brukes i reggaetekstene, og som for rastafarianerne er en klar hentydning til Haile Selassie.

The Lion of Zion

... Løven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret og er den som kan åpne boken og de sju segl.

Nå var "kongenes konge" og "løven av Juda stamme", som vi har sett, blant Haile Selassies offisielle titler, som ble utførlig referert også i Jamaicansk presse. For en del av de etiopianske predikantene var det ikke noen tvil om at Johannes åpenbaring refererte direkte til Haile Selassies komme. (Barrett 81-83)

En annen av den nye keiserens titler var Ras Tafari- "fyrste av Tafari Stammen". Dette navnet er blitt den vanligste betegnelsen på den etiopiske keiseren og har etterhvert blitt overført på hele den religiøse bevegelsen som sprang ut av forkynnelsen til blant annet Hinds og Howell. Den bibelske betegnelsen JHVH, Jehovah eller Jahve, brukes av rastafarianerne i kortformen Jah som betegnelse på Haile Selassie.(Barrett 83)

Et høydepunkt i rastafarianernes kalender er Haile Selassies besøk på Jamaica i april 1966, et besøk som åpenbart hadde tilknytning til den tilbedelsen som var oppstått rundt keiserens person nettopp på jamaica. Marley var på dette tidspunktet nettopp i ferd med å finne fram til rastafarianertroen, men siden han oppholdt seg i USA fikk han ikke sett den hellige mannens skikkelse. (Davis 59-62)

Etter at han vendte tilbake til Jamaica skreiv han sammen med sin åndelige veileder Mortimer Planno en hylningssang der det heter:

>

Haile Selassie is the Chapel
Power of the Trinity
Trinity, Trinity is he

Build your mind on this direction
Serve the living God and live
Living God, Living God and live

Take your troubles to Selassie
he's the only King of Kings
King of King of Kings is he

Marleys tekst viser (nok en gang) til Johannes åpenbaring der Kongenes Konge i 17. kapittel brukes som betegnelse på Lammet som skal føre menigheten til seier over det store Dyret og over Babylon. Identifikasjonen av den etiopiske keiseren med Guddommen forsterkes ytterligere ved å identifisere treenigheten med Selassie.

Ikke engang nyheten om Haile Selassies død i 1975 har dempet dyrkelsen av ham. Kanskje er det tilmed lettere å tilbe en død gud enn en som vandrer rundt full av menneskelige svakheter. Bob Marley spilte i 1975 inn en sang med titelen Jah Live, der temaet nettopp er at Gud ikke kan dø.

Fools say in their Heart
rasta your God is dead
but I and I know Jah Jah
Dread it shall be dreader dread

Exodus

Men and people will fight ya down
when ya see Jah light
Let me tell you, if you're not wrong
ev'rything is alright
So we gonna walk through the roads of creation
We're the generation
trod through great tribulation
Exodus, movement of Jah people
Exodus, movement of Jah people

Open your eyes and look within
Are you satisfied with the life you're living?
We know where we're going; we know where we're from
We're leaving Babylon, we're going to our fatherland
Exodus, movement of Jah people

Send us another Brother Moses gonna cross the Red Sea
Send us another Brother Moses gonna cross the Red Sea
Exodus, movement of Jah people

....

Jah come to break downpression, rule equality
Wipe away transgression, set the captives free
Exodus, movement of Jah people

Hovedtemaet i denne sangen er en sammenlikning mellom den afrikanske diasporaen i den nye verden og jødefolkets opphold i Egypt.

De vanlige hentydningene til Babylon er med, men mere som en klangbunn enn som et parallelt tema til utmarsjen fra Egypt og lengselen etter en ny Moses som skal føre sitt folk over Rødehavet.

Det skjuler seg dessuten en bibelsk referanse i uttrykket "the generation that trod through great tribulation" - dette er en referanse til Åpenbaringen 7, 14, der det i norsk oversettelse heter

.. de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

Et lite paradoks kan vel skjule seg i at denne sangen med sitt klare bibelske budskap ble en gjenganger på diskoteker over hele verden, der bibelinteressen forøvrig neppe sto i forgrunnen.

Ild og svovel

The stone that the builder refuse, shall be the head corner stone (Salme 118,22)
("Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.")

For de undertrykte tolkes dette slik at de som selv er forkastet av Babylons samfunn, skal finne en viktig plass. Denne frasen gjentas flere steder i det nye testamente, og for Marley og andre rastafarianere har det nok vært spesielt signifikant når apostelen Jakob innleder sitt sitat med å skrive:

Se jeg legger på Sion en hjørnestein
utvalgt og dyrebar
den som tror på ham
skal ikke bli til skamme.

Nøkkelordet Sion, eller Zion, kombineres her med en messiansk forventning som lett tilpasses til rastafarianernes måte å resonnere på, for eksempel i "Ride Natty Ride" der Marley synger

All in all you see a gwaan
is to fight against the rastaman
So they build their world on great confusion
To force on us the devil's illusion
but the stone that the builder refuse
shall be the head cornerstone ...

All den stund rastafarianerne er overbevist om at de har rettferdigheten på sin side, er de også overbevist om at det onde Babylon skal få sin straff, en straff de gjerne utmaler med klare bilder fra Bibelen. Hos Marley har vi flere referanser til dette. "Babylon burning. They have no water" heter det et sted, og "woe to the downpressor" et annet. "Ride natty Ride", som vi nettopp var innom, går nærmere inn på hva de onde har i vente:

And no matter what game they play
we got something they can never take away
and it's the fire, it's the fire
that's burning down ev'rything
Feel the fire, feel the fire
Only the birds have their wings.
No time to be deceived
cause you should know and not believe
Jah say this judgement
could never be with water
no water can put out this fire
this fire this fire

so ride natty, ride
go deh dreadie, go deh

Cause now the fire is out of control
panic in the cities
wicked weeping for their souls
ev'rywhere the fire is burning
destroying and melting their gold
destroying and wasting their souls

so ride natty, ride
go deh dreadie, go deh.

Kombinasjonen ild og dom i Marleys dommedagsvisjon er en variasjon av et vanlig tema i kristen forkynnelse. Den straffende ilden nevnes flere steder i Bibelen, men er klarest formulert hos profeten Jesaja, der det i 66.16 heter:

For Herren skal holde dom med ild
med sitt sverd skal han ramme hvert menneske
mange er de som Herren feller.

Peter skriver i sitt andre brev (3:12-13)

Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor.

Synderne som gråter for sin tapte sjel er også et tema i den nye testamente. Matteus 13, 41-43 lyder slik:

Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall og alle som gjør urett Så skal de kaste dem i ildovnen der en gråter og skjærer tenner Da skal de rettferdige skinne som solen i sin fars rike. Den som har ører hør!

For Marley og rastafarianerne har nok inspirasjonen likevel vært nærmest i Åpenbaringen. Johannes på Patmos utmaler i kapitel 18 hvordan Babylons ondskap skal fortæres av ild. Kongene på jorden og kjøpmennene skal gråte og sørge:

Og frukten som var din hjertens lyst er blitt borte for deg, og alle dine kostbarheter og din prakt er gått tapt og skal aldri finnes mer. (Åp 18:14)

Frihet og frelse

De bibelske bøkene som brukes flittigst er Salmenes Bok fra det Gamle Testamente og Johannes Åpenbaring fra det nye. Ikke minst sier den hyppige bruken av Johannes Åpenbaring noe om rastafarianertroens sterke apokalyptiske preg. Det er mulig andre reggaeartister i større grad har brukt Det Gamle Testamentes profetiske bøker. Jeg antar at utvalget av bibelord gjenspeiler de hyppigst leste delene av Bibelen i de miljøene der Bob Marley hentet sin åndelige næring - rastafarianersamlingene i Kingston.

Bob Marleys budskap gjennomgikk, innenfor rastafarianertroens rammer, en sterk utvikling fra han som ung mann sang om opprør i form av brann og plyndring i slummen til de siste sangene før han døde i 1981.

Redemption song fra albumet "Uprising" er blitt stående som kanskje det sterkeste uttrykket for hans modne spiritualitet:

How long shall they kill our prophets
While we stand aside and look
Some say it's just a part of it
we've got to fulfill the book
Won't you help to sing
These songs of freedom
Cause all I ever had
Redemption songs

Vekten ligger her på personlig frelse og frigjøring gjennom sang og musikk. En passende avslutning på en uvanlig innflytelsesrik musikalsk karriere

* * *

Tillegg :

Den etiopiske ortodokse kirke og rastafarianerne.

Kebra Negast skildrer de etiopiske folks historie, herunder hvordan jødiske folk bosatte seg i landet, og hvordan de etiopiske kongene stammer fra Kong Salomo og Dronningen av Saba. Kebra Negast ble gitt ut på engelsk i begynnelsen av 1900-tallet og vakte stor interesse hos de første rastafarianerne, som fant støtte for sine teorier i den.

Framtredende rastafarianere søkte allerede på 1930-tallet kontakt med den etiopiske kirke. Etter sitt besøk på Jamaica i 1966 oppfordret Haile Selassie EOC til å etablere seg på øya. Barrett skriver (s. 200 ff) at den etiopiske ortodokse kirke ble etablert i Kingston i 1968, og at hundrevis av rastafarianere sluttet seg til den. Mange av disse forlot den snart igjen, da de oppdaget at EOC avviste Keiserens guddommelighet og i heller ikke aksepterte ganja som sakramente. Kontakten førte likevel til at elementer av de etiopiske ritene ble tatt opp i rastafarianske sammenkomster.

Barrett skriver at EOC har ca 6000 medlemmer på Jamaica (i 1977). Barry Chevannes (1994) skriver lite om EOC, men forteller at den ikke falt i smak hos rastafarianerne. EOC later dermed til å ha funnet en nisje mellom rastafarianerne og den baptistiske og metodistiske «etiopianismen».

Salter, Richard C (2005) Sources and Chronology in Rastafari Origins: A Case of Dreads in Rastafari. Nova Religio, vol 9 no 1, s. 5 - 31.