Jan Bojer Vindheim: Fugl fønix

En samling dikt fra nittiåra.
Du kan også lese Kommentarer til en del av diktene i Fugl Fønix

INNHOLD: Horisonten * Fugl Fønix * Ukjente sanger * I skogen * Musikant * Orfeus tilber månen * Tårer av gull * Smilet ditt, Balder * Slik blir det sagt * Troll * Dragetemmeren * Ordet som danser (Jesushymnen) * Vandrerens lengsel * Trubadur * En sang av Kabir * Hvalene synger * Lillefot er død * Rapport fra Heksa (Voluspå) * Fragment etter Sappfo * Adventmåne * Helvete * Sannhetens ansikt * Echo:orfeus. * Gammel * Rituale * Morgenen kommer.

Horisonten

Mytene røsker i hue
og grafser i drømmene.

De er der
mot horisonten
når jeg snur meg bort.

Gamle krigere
drepes om morran,
kjemper videre om kvelden.
med nye krefter.

Fugl Fønix.

Det fins i en sang, i et eventyrland,
Fugl Fønix
et vesen som overgår all vår forstand,
Fugl Fønix
en fugl som er vakker, en fugl som er stor,
en fugl som kan leve i fem hundre år.
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix..

Og når de fem hundre åra er gått,
Fugl Fønix
ender hun livet sitt stilig og flott,
Fugl Fønix
- Gjennom seier og tap har jeg søkt mange mål
nå ønsker jeg bare å brennes på bål -
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix..

Fugl Fønix gjør akkurat slik som hun vil,
Fugl Fønix
hun lar både kjøtt og bein bli til ild,
Fugl Fønix
men ut av glohaugen stiger mot sky
en ung Fugl Fønix, hun lever på ny!
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix,

Fugl Fønix er brent opp, Fugl Fønix er her,
Fugl Fønix
i en splitterny kropp dekt av skinnende fjær,
Fugl Fønix.
Fønixens liv holder aldri opp ,
hun flyr bare vidre fra kropp til kropp.
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix..

Og noen sier det har seg sånn,
Fugl Fønix
med menneskets egen evige ånd,
Fugl Fønix
at når kroppen vår dør og råtner i grav,
kan vi sjøl seile videre på livets hav.
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix..

Det finnes til og med dem som tror,
Fugl Fønix
det fins en bevissthet i Moder Jord,
Fugl Fønix
og når jordklodens livsløp en gang er forbi,
har hun andre planeter å fortsette i.
Fugl Fønix, åh, åh, Fugl Fønix..

Hun fins i en sang, i et eventyrland,
Fugl Fønix
et vesen som overgår all vår forstand,
Fugl Fønix
Hennes liv holder aldri opp,
hun flyr bare vidre fra kropp til kropp.
Fugl Fønix,
åh, åh, Fugl Fønix..

Ukjente sanger

Ukjente sanger
kalt fram fra det ukjente,
syngi av ukjente slekter
på fremmede språk,
kan du høre dem?

Klangen i hverdagen
hvergang du rører deg,
dirringa i meg
fra øynene dine.

Stjerner i natta,
ei jord full av skjebner,
et kart fullt av stater,
et fjell fullt av navn,
kan du nevne dem?

Du og jeg oppsto
i tidenes demring
fra halvhørte lyder
og tapte erindringer,
minnes du det ?

Munnen din snakker
med ukjente lyder,
hører du?

I skogen.

Vi elska hverandre
den gangen i skogen
du og jeg
og alle de andre:

tålmodig ventende
gneis og granitt

solsprengt
lysvekslende dis

grønnmjuk
brun og gyngende mose

duftende, viftende
røtter, stilker, kronblader

voksende, ventende
spraglete stammer

flittige, nysgjerrige,
krypende, kravlende
maur og biller

sammenkrøpne, pelskledde
årvåkenheter

skravlende, syngende
fjærkledde forventninger

gyngende, gispende
naken hud

den gangen vi elska
hverandre.

Musikant.

Orfeus danser i skogen
spillende, syngende.

Blomstene reiser seg lyttende
fuglene korer
og trærne
rykker i røtter
- ønsker å følge ham.

Skogen synger i harpa
havet suser i fløyta
snøen på fjellet
skjelver i kjærlighets kåtskap

Kvinnenes øyne
er fast i ham.
Å, som de ønsker å gripe ham
- slite hans duftende legeme
å, som de ønsker å eie ham

Orfeus dør
men han blir ikke borte
Hodet hans flyr
over jord og hav
syngende.

Smilende.

Orfeus tilber månen

Gudinne i sølvlys,
du hornkledde søker,
i mørke natt
vil vi ære deg.

Stjernene vokter din bane
du glir som en lykt
over himmelen
strålende blått
fra din gylne kropp
som speiler dagen i natta.

Du, øye som skuer,
smykket med stjerner,
se til den vaktsomme,
hold striden unna,
pryd oss med
innsiktens lys.

Skjønne lampe,
du nattens pryd og frende
din vekslng styrer livet.

Stjernedronning,
klare fyrstinne i nattens slør,
du lampe av pureste lys;
send dine mjuke stråler
på oss,
motta med glede
vår ydmyke hyllest.

Troll

Du er nå vel redd for troll,
gutt ,
i de lange kveldene.

Du er nå vel
redd
for de mørke tankene,
mørk
i de bitre stundene.

Tunge skritt nærmer seg
mellom granleggene,
boblene stiger i myrhølet.

Der kommer hevneren
elskeren,
angeren.

Du er nå vel redd for lyset,
gutt.
Den kalde bitende
klarheten
- håpet som brister.

Dragetemmeren

Dragene steig opp
fra latteren hans
og svevde majestetisk
mellom stjernene.

Glinsende sjeler av sølv
dansa i rommet,
pustende stjernestøv,
viftende fargerik pollen
mot avgrunnens mørke.

Voksende, minkende
levende, skapende
- ingentings grenser
mot noe.

Urolig
lukka han øynene
så på dem,
rolig.

Trubadur.

Kan du høre en sitrende lyd i det fjerne,
en skjelvende takt i hvert frø og hver stjerne
i verden?
Det er himmelens hjerte som banker,
og dundrer slik togskinner banker
på ferden.

Kjærlighet, syng trubadurenes sang
syng det som hjertet ditt husker
lengsel, bank fram trubadurenes sang
som zebraens fot på savannene

Pytagoras dro til egypternes land
der søyler av stein knytter himmel til sand,
i Luxor.
Mens prestene messa sin urgamle sang
fikk han lære om stjernenes tider og tall
og sangkor.

Syng filosof, i egypternes kor
syng om de stjerner som finnes
evighet, syng gjennom sfinxenes ord
kamelenes tålmot i ørkenen

Guyot kryssa havet til maurernes strand
og lærte de vantro hva kjærlighet kan
sette ord på.
Kom, Trubadur, syng Den Elskedes pris;
syng og spill harpe på Afrika-vis
her nordpå.

Syng trubadur, syng for kongenes mynt
syng til sitarenes klang
syng nå griot, til gitar eller synth
som fuglene svever mot stjernene

Skalder, si fram trubadurenes ord
joikere, syng dem i reinflokkens spor
mot vinden.
Hippie, hør etter om vinden gir svar,
rasta, slå rytmen på reggae-gitar,
men finn den.

Dans, trubadur, hjertets evige dans
i galaksenes tidløse dervisj-spiral
la trommene piske sin skumhvite krans
som fiskenes frykt slår i elvene

Og alle de liv som på jordkloden er
må finne seg i at sekundene her
kan bli forte,
de må synge den sang de kan finne,
og nyte den sol som vil skinne
og bli borte

Menneske, syng trubadurenes sang
syng om de stjerner du skimter
kjærlighet, syng trubadurenes sang
slik bilene brummer i gatene.

En sang av Kabir

Hør, er det meg du leiter etter ?
Ser du da ikke jeg er her?

Ikke i tempelet eller moskeen,
ikke i Kaaba eller
på fjellet Kailas
finner du meg.
Ritualer og seremonier
finner meg ikke.

Ser du meg ikke ?
Hvert eneste øyeblikk
er jeg hos deg.

Slik sier veveren Kabir:
I alt det som er
puster Gud.

Hvalene synger

Hvaler vil synge i havet
så lenge hvalene finnes,
trærne vil blomstre og sette frø
så lenge genene minnes.

Når jeg skrur av TV´n og går til køys
da får jeg så stygge drømmer,
duene klager og kattene jamrer
og naboen ligger og stønner.
Blomstene hyler av smerte
når bilene dundrer forbi,
trærne forsøker å flykte,
men her er de nødt til å bli

Hvaler kan synge i havet,
de syns kanskje havet er stort
men trær og blomster er uten hale
og kan ikke svømme bort.

Klokka mi stråler i mørket,
den sitter i kroken og glor
lysende radioaktiv
uten å si et ord.
Atombomber blomstrer på Hitlers grav,
atomenes stråler er stille,
du kan ikke høre atomenes sang,
- hvis det var det du ville.

Hvalene synger i havet
så lenge de klarer å synge,
unge kvinner går tunge av barn,
hvem veit hva de får for slags yngel?

Supermann lever av stråler
og Hitler lever av hat
mennesker lever av penger nå
før kunne vi leve av mat
Hydro har tatt nasjonalproduktet
og reist opp til himmelen med
det nytter nok ikke å ta på seg hjelm
hvis det kommer rausende ned

Hvalene synger i havet
i stadig minkende flokk
bare svært optimistiske trær setter frø
i eple, i kongle, i fnokk.

Mao blei skutt på den plassen
som kalles Den Himmelske Fred.
Rakettene svever på himmelen,
mon tro hvor de faller ned.
Gassmaska henger på skuldra mi,
jeg tør ikke sette den på,
jeg er redd for det som skal komme,
men vil vite hva som skjer nå.

Blåhvalen synger sin parings-sang men kan noen make gi svar ? Trærne i Polen har knapt med frø - de trærne de ennå har.

Karl Marx blei begravd under muren
og Jesus blei hengt på et kors,
det er bare vi som er igjen her,
så nå er det opp til oss

Hvalene synger for trærne
som mangler en egen stemme,
jeg setter ord på papir for deg
slik at du ikke skal glemme
at hvalene synger i havet
at blomster og trær setter frø
at nye mensker og dyr skal bli født
og at mensker og dyr skal dø.

Lillefot er død

(til alle som demonstrerte på Rotvoll sommeren 1991)

Jeg er en poppel i Rotvoll-alleen
som kjenner mitt liv er på hell,
min bror er ei gran i den mørkeste skogen,
min søster ei bjørk på et fjell,
jeg har mine røtter i jorda,
der finner jeg alltid et svar.
jeg vifter med greiner mot sola
og mot månen når natta er klar,
jeg er som et hår på et hode,
en antenne som jordkloden har.

Livet begynte i sumpene
i grumsete uklart vann
men det vokste seg stort i dagslyset
når det først hadde våga seg fram;
den nysgjerrige Lillefot snuste og sprang
mellom bregner og steiner og gjørme og sand,
jeg kan ennå fornemme og føle
de små dinosaurenes sang,
mine røtter kan føle seg vei, ned til den oljen de blei.

Lillefot er død,
men Statoil lever,
dinosaurene er borte,
men oljen spruter fram,
Lillefot er olje,
han skal smøre kjedesaga
som skal blande seg med sevjen min
til bulldozernes klang.

Lillefot er død,
snart er Rotvolltrærne borte,
Lillefot, jeg kommer,
dette er min avskjeds-sang.

Skyggene er dype,
sola skinner ikke alltid,
menskene skal dø,
deres legemer bli jord,
kanskje Lillefot er død,
men jeg husker at han levde,
kanskje Statoil pumper olje
men vi veit den skal ta slutt.

Det vrimler av spirer på jorda,
det blir nytt liv blant hauger av slagg
det er framtidas vekster som kommer
de vifter med grønne flagg,
det er ikke bare på Rotvoll
en ny bevissthet tar form,
det er ikke bare mot Statoil
det blåser en kraftig storm.

Under stammen har Statoil lagt saga
men Statoil skal også forgå,
bladene visner om høsten,
men våren blir forberedt nå,
gravemaskiner skal ruste
betongen skal smuldre til grus
når Statoil en gang er borte
kan nye barn bygge hus.

Jeg står i alleen på Rotvoll
i lys fra ei synkende sol,
jeg søker med greiner mot himlen,
jeg føler med røtter i jord,
jeg håper at jeg kan bli olje,
jeg ønsker å nære en ild,
til varme for dem som skal leve
når engang en ny dag tar til
der Statoil liksom Lillefot
er sanger bygd på skygger
av en gåseflokk som fløy.

Fragment etter Sappfo.

Vakrest i verden,
sier noen,
er kavalleriet.

Vakrest,
sier andre,
er marsjerende soldater.

Vakrest,
sier andre igjen,
er krigsskip,
med lange årer mot svart jord.

Men jeg sier:
Vakrest i verden
er mitt hjertes elskede.

Helvete.

Ondskapens rike
beskyttes av kjærlighetsfjernere,
i ankomst-terminalen
kontrollerer høyspente felter
at ingen bringer med seg
medlidenhet eller sympati.

Til høyre for porten
ligger speedmetal kjellern
der Satans fortapte grever
vil tine sin frosne sjel
på brennende kirker og snudde kors,
på vrengte religioners blodrøde innmat,
men Fanden Selv er
En Aktet Mann,
som går i kjerka og synagogen,
som respekteres i moskeen,
som bukkes inn i tempelet
i sin skreddersydde silkedress,
og sin dyre kjortel.

Djevelen vil ha det reint:
han pusher hvite pulver:
hvitt sukker;
hvitt mel;
hvitt vaskepulver;
garantert etnisk rensing
og godkjente hellige bøker.

På det innerste kontoret
sitter de respektable herrene
som høster all Helvetes profitt.
Omgitt av air-condition
planlegger de sine PR-kampanjer
for atomkraft og videospillere,
firehjulstrekkere og sukkertøy,
knapper og glansbilder.
Intet for stort og intet for lite.

Konsumet
er en helvetes betennelse
i våre tanker og følelser.
Materien renner
ut av TV-skjermene,
og reklamebrosjyrene
i fargerike strømmer.

Gammel.

Bak øynene sitter den gamle
som alle haugene
Myser og plirer.
Ser på.
Husker og venter.

Intet er nytt.
En dag er alle opplevelser gamle.
Et sted inni oss
har vi vært gjennom det hele før.

Et sekund
når det svartner for øynene
av intenst liv,
ser det gammelt ut.

Gårsdagen
og gårsdagen før det
legger seg foran netthinnen,
stenger øyeblikket ute.

Gamle dager er ikke lenger.
Nye dager er ikke kortere.
Uante muligheter flyr forbi.
Fugler trekker sommeren med seg sørover

Det gamle blikket
farger dagens muligheter,
som fabrikkrøyken
farger den nye snøen.

II

Månen
kaster et brunlig, gammelkjent lys
over morgenlandskapet.
Månen er like gammel som jeg.

Men likevel:
trea som vinker
lauvet som spretter
barna som springer
fuglene som vender tilbake med våren

Den gamle som ikke blander seg inn,
som bare ser.

Gammel som måneskinnet.

Rituale.

Kjortelkledde prester
løfter henda
i det varme mørket.
Røkelsesbegrene svinger
som før.

Gudinner åpner munnen,
ormer kryper fra øyenhulene,
langskip går under i tårene.

Heis seilet -
til vinden fra Etiopia.
Løft stemmene -
til tonene fra Tibet.
Trø dansen
fra Lemuria.

Det er på tide å åpne
framtida.

Morgenen kommer

Trær på en bakketopp,
blomster i enga,
morgenen kommer
og fuglene synger
med nebbet mitt.

Kommentarer til noen dikt * Vindheimgarnets lyrikksider * vindheimgarnets hovedside