Oppgaveteksten
Innledning
1: Borlaugs argumentasjon
1.1: Walsh har ikke fagkunnskap
1.2: Genmodifisering er naturlig
1.3: Forskning må ikke styres av ideologi
2 : Plikt-etikk, sult og genetisk manipulasjon
2.1: Ulike varianter av pliktetikk
2.2: Ulike pliktetiske vurderinger
Avslutning
a) Gi først en kortfattet framstilling av argumentasjonen i denne artikkelen. Hvordan forsvarer Borlaug sin egen posisjon, og hvordan gjendriver han motpartens argumenter?
Velg ut noen argumenter (minst tre ulike) og kommenter disse i lys av følgende
temaer fra argumentasjonsteorien:
(i) Henvisninger til og bruk av dokumentasjon/ vitenskapelige kilder/ autoriteter.
(ii) Retoriske virkemidler for å svekke motparten
(iii) Bruk av analogier/ analogislutninger.
b) Drøft med utgangspunkt i en etisk teori (enten pliktetikk, nytteetikk eller kommunitarisme) hva slags ansvar vi har for å bidra til andre menneskers overlevelse og velferd. Hvis vi har et slikt ansvar, er det riktig å bruke genetisk modifiserte produkter for å oppfylle det?
I denne oppgaven skal jeg først ta for meg Norman Borlaugs artikkel "Are We Going Mad" og se på den argumentasjonen han der bruker. Ved siden av Borlaugs egen artikkel vil jeg bruke den artikkelen av Declan Walsh som han polemiserer mot. Argumentasjonen til Borlaug vil vurderes i forhold til typologien for uformelle falske argumenter hos Ramage og Bean (1997).
Deretter skal jeg vurdere bruken av genmodifiserte produkter som matvarehjelp i et pliktetisk perspektiv. Jeg vil først presentere Kants pliktetikk, og deretter forklare hvordan en del moderne filosofer forsøker å utvide hans perspektiv, bla.a ved å inkludere økologiske hensyn. Til sist vil jeg drøfte hvordan disse ulike perspektivene kan slå ut for en vurdering av genmodifiserte produkters bruk som nødhjelp.
Norman Borlaug er berømt som drivkraft bak den grønne revolusjon, som økte verdens matvareforsyning gjennom innføring av nye kornsorter i 1950 årene. For dette fikk han Nobels fredspris i 1970, men han har også blitt utsatt for sterk kritikk for de sosiale, økologiske og økonomiske konsekvensene av den grønne revolusjonen. I seinere tid har han stått fram som en kraftig forsvarer av de nye genmodifiseringsteknikkene som middel til utvikling av nye og bedre plantesorter.
Artikkelen "Are We Going Mad? Taking the GM Food Aid Debate to Africa" ble publisert som leserbrev i den britiske dagsavisa "The Independent" den 10. april 2000, etter at avisas egen medarbeider Declan Walsh hadde skrevet en artikkel som angrep amerikanske matvaregiganter for å bruke utrygg mat, hovedsakelig mais, fra GM-avlinger som nødhjelp. Ifølge Walsh ble GM-varene gitt bort fordi hjemmemarkedet og markedet i Europa og Asia ikke ønsket å kjøpe dem. Artikkelen til Walsh, Afrika-korrespondent for The Independent, kom på et tidspunkt da det foregikk en intens offentlig debatt om utplassering av genmodifiserte organismer i Storbrittania så vel som i mange andre land. I artikkelen til Walsh heter det blant annet:
"Aid is the last unregulated export market open to US farmers as worried European and Asian consumers shun GM grain and introduce strict import and labelling rules."
Borlaugs innlegg er atskillig lenger enn artikkelen til Walsh, men berører likevel bare noen av de momentene journalisten la vekt på. Nobelprisvinneren bruker sin autoritet til å undergrave journalistens faglige kvalifikasjoner. Han avviser utsagn fra Walsh og hans informanter på en rekke punkter, hevder at artikkelen til Walsh er ubalansert ("biased and misguided") og at den inngår i en kampanje mot genforskning som ønsker å kneble den frie forskning på området. Borlaug peker også på andre saksområder som Walsh heller burde ha tatt for seg (et pathos-argument av typen "red herring"). Han avviser alle påstander om helsefare knyttet til GM-organismer og avslutter med å hevde at "transgene" plantesorter er nødvendige for å brødfø den voksende menneskemengden i verden.
I det følgende skal jeg se nærmere på tre av de argumentene Borlaug bruker.
Borlaug påberoper seg sin egen autoritet og hevder at terminologien Walsh bruker (og som er vanlig i det offentlige ordskiftet) er feilaktig:
"'Genetically modified organisms' (GMOs) and 'genetically modified foods' are imprecise terms that refer to the use of transgenic crops, i.e. those grown from seeds that contain the genes of different species."
Dette ethos-argumentet er et tydelig forsøk på å svekke Walsh sine faglige vurderinger. Borlaug unngår å gjøre det til et direkte "ad hominem" argument basert på personlige karakteristikker av Walsh, men utsagnet undergraver tilliten så vel til Walsh personlig som til de informantene han siterer - en rekke framtredende nødhjelpsarbeidere og fagfolk fra Afrika og Asia, hvis kvalifikasjoner neppe er videre kjent for leserne av "The Independent". Dette budskapet understrekes ytterligere når Borlaug skriver at
"Neither of these individuals offers any credible scientific evidence to back their extreme assertions - which are patently false, in my opinion."
Til tross for det lille forbeholdet ("in my opinion") er det åpenbart at Borlaug bruker sin faglige posisjon til å avvise de motforestillinger Walshog hans informanter presenterer, uten å gå inn på de konkrete saksforholda. Dette siste må kanskje aksepteres i et polemisk avisinnlegg av denne typen, men ikke når Borlaug selv retter sin kritikk mot manglende dokumentasjon.
Spørsmålet om helsefare ved inntak av matvarer fra genmodifiserte avlinger er et viktig aspekt av en pågående vitenskapelig - så vel som offentlig - kontrovers, sammen med en rekke andre aspekter ved utvikling og bruk av slike planter. Borlaugs standpunkter er kritisert av folk med store faglige kvalifikasjoner, noe Borlaug selv umulig kan være uvitende om. Derfor må hans kategoriske påstand hvile på tilliten til Borlaugs egen autoritet og på leserens presumptive uvitenhet. Det dreier seg altså om et pathos-argument av typen "appell til forhold leseren ikke kan kontrollere".
Et hovedelement i argumentasjonen mot dyrking av genmodifiserte planter ("transgene organismer" i Borlaugs terminologi) hviler på den oppfatning at denne teknologien er unaturlig, at genteknologien er basert på utilbørlige inngrip i naturen. Dette synpunktet kan også spores i den argumentasjon som presenteres i Walsh sin artikkel:
"Dr Tewolde Gebre Egziabher of Ethiopia led the group of Third World countries fighting for stricter regulation. 'Countries in the grip of a crisis are unlikely to have the leverage to say, 'This crop is contaminated, we're not taking it',' he said. 'They should not be faced with a dilemma between allowing a million people to starve to death and allowing their genetic pool to be polluted.'"
Borlaug legger derfor vekt på å presentere gen-teknologien som en videreføring av naturens egen evolusjonsmekanisme. Til dette anvender han en analogimodell, der han hevder at det arbeide den moderne genforskeren utfører i sitt laboratorium i hovedsak er av samme karakter som naturens egen evolusjonsprosess, eller som det arbeidet neolittiske kvinner og seinere generasjoner av jordbrukere har utført ved å velge ut frø fra planter med ønskede egenskaper til ny utplanting. Forskjellen, hevder Borlaug, ligger bare i hvor langt den tekniske kunnskap og ferdighet er utviklet:
"Thanks to the development of science over the past 150 years, we now have the insights into plant genetics and breeding to do purposefully what Mother Nature did herself in the past by chance or design. Genetic modification of crops is not some kind of witchcraft, rather it is the progressive harnessing of the forces of nature to the benefit of feeding the human race... Indeed genetic engineering - plant breeding at the molecular level - is just another step in humankinds deepening scientific journey into living genomes..."
Som analogi må dette logos-argumentet sies å ha store svakheter. Hverken naturen selv eller de historiske generasjonene av jordbrukere har f.eks. hatt mulighet til å flytte gener fra et dyr til en plante eller omvendt. I det offentlige ordskiftet, som artiklene til Walsh og Borlaug inngår i, har mange deltakere lagt til grunn at laboratorieutviklet GM-teknologi er grunnleggende forskjellig fra naturens egne metoder, og fra den planteforedling som i tusenvis av år har foregått i det tradisjonelle jordbruket. Slike argumenter ligger til grunn for holdningene hos informantene til Walsh, og er utførligere formulert av slike kvalifiserte forskere som Vandana Shiva (Shiva,1998).
Noen ytterligere argumentasjon for å underbygge sin analogi presenterer Borlaug ikke, den forblir derfor utelukkende basert på hans egen faglige autoritet, i likhet med det foregående argumentet.
Borlaug går deretter over til å argumentere mot antakelsen om at transgene organismer medfører helsefare eller fare for genetisk forurensing. Når Declan Walsh siterer Dr. Egziabhers frykt for "pollution of the genetic pool" bidrar han etter Borlaugs syn til å formidle og forsterke en irrasjonell frykt. Den påviste og den sannnynlige risiko ved bruk av transgene plantesorter er akseptabel, hevder Nobelprisvinneren. Så langt er det snakk om et faktisk logos-argument (skjønt det altså foreligger faglig uenighet om Borlaugs konklusjon). Men Borlaug utvider argumentasjonen ved å hevde at motstanden mot de genmodifiserte organismene innebærer en ubegrunnet fiendtlighet overfor den frie forskningen. Dette illustrerer han med en åpenbart uholdbar analogi:
"The closest parallell in my lifetime to the emotional anti-GMO campaign currently underway would be the period, primarily during the time of Stalin, when T. D. Lysenko dominated agriculture in the former Soviet Union. With his brand of ideologically based pesudo-science, Lysenko had some of the Soviet Unions best plant scientists banished, imprisoned and even killed, among them the great plant taxonomist N. T. Vavilov, who probably starved to death in a Soviet concentration camp"
Med dette eksemplet på feilaktig analogi, et logos-argument, forlater Borlaug den saklige argumentasjonen fullstendig. Det finnes ytterst få likhetspunkter mellom den motstand som ytes mot mektige finansinstitusjoners og forskningsmiljøers satsing på genteknologi, og de tidligere sovjetiske makthaveres fysiske og ideologiske forfølgelse av avvikende vitenskapelige og ideologiske synspunkter. Borlaug og hans meningsfeller har full støtte fra de mektigste finansgrupper og forskningmiljøer over hele verden, og kan umulig føle det som en reell trussel å bli "banished, imprisoned and even killed".
Tyngden i dette argumentet blir derfor å knytte sine (presumptivt venstreorienterte) motstandere sammen med Stalin-tidens undertrykkelse og meningsterror. I denne forstand har argumentet elementer av de to utbredte ethos-argumentene som kalles ad hominem og stråmanns-argumenter.
Sammenlikningen mellom Lysenko og dagens miljøbaserte forskningskritikk foregripes forøvrig av Næss (1974, s. 32).
Når vi skal vurdere bruken av genmodifiserte organismer som nødhjelp, for å løse akutte sultproblemer i den tredje verden idag, kan det være fruktbart å definere vårt ståsted i forhold til ulike varianter av pliktetikk.
Kant baserer sin plikt-etikk på den forutsetning at den menneskelige fornuft kan identifisere normer for oppførsel med overordnet eller almen gyldighet. Slike normer eller sett av normer vil likevel måtte variere ut fra menneskers ulike verdigrunnlag. Selv de som hevder at deres normgrunnlag stammer fra en guddommelig åpenbaring (f. eks. "De ti bud") vil måtte erkjenne at ikke alle deler dette normgrunnlaget. Det finnes derfor ulike varianter av pliktetikk, som ut fra varierende filosofiske eller religiøse standpunkter vurderer menneskets grunnleggende plikter forskjellig.
Kant brukte "det kategoriske imperativ" som målestokk for sin pliktetikk (Dybvig, 2000, s. 226 ff.): Bare dersom du vil godta at alle andre utfører en handling, skal du selv utføre den. Det kategoriske imperativ kan også formuleres slik at ethvert menneske skal anses som et mål og ikke brukes som et middel. Ethvert menneske skal altså tilkjennes en individuell, subjektiv verdi. Kant avgrenset likevel denne objektive plikt slik at en nærmere oppgave, for eksempel en hjelpetrengende nabo eller slektning, skal prioriteres foran en mere fjern oppgave , som i dette tilfelle nødlidende afrikanere.
Kant avviser at dyr har noen subjektiv verdi av samme slag som han tilkjenner mennesker , men i moderne økofilosofisk etikk utvides perspektivet ved at andre livsvesener og tilmed hele økosystemer tilkjennes subjektiv verdi. Den som legger en slik etikk til grunn, vil måtte akseptere plikter også overfor andre skapninger en mennesker.
Professor Arne Næss legger i sin "Økofilosofi T" til grunn en "prinsippiell lik rett for alt liv til utfoldelse" (Næss, 1976, s. 15) . Andre økofilosofer, som Warwick Fox, baserer sin etikk på at summen av globalt liv - Jordkloden som organisme eller tilmed som bevisst vesen - har en slik prinsipiell rett til å vurderes som subjekt og ikke bare som objekt for menneskers (kortsiktige) egen-nytte (Fox, 1995, s. 165 ff.). Den indiske filosofen og fysikeren Vandana Shiva hevder at genetisk manipulasjon er etisk uakseptabelt som prinsipp fordi livet selv er et subjekt som vi er forpliktet overfor (Shiva,1998, s 37-38). Fra hennes (gandhianske) standpunkt kan det derfor være uetisk både å foreta modifisering av planters gener og å gi folk mat av de resulterende råvarene. Den mest grunnleggende vurdering bør i alle fall være i hvilken utstrekning vi har plikt til å hjelpe andre mennesker, i dette tilfellet sultrammede afrikanere. Dersom vi mener at vi har en slik plikt, må vi ta stilling til om de negative sidene ved dyrking av genmodifiserte planter er så store at det er uetisk å ta mat produsert av slike planter i bruk.
Andre presiseringer eller utvidelser av pliktetikken kan også være relevante. Andersen og Sørensen omtaler innføring av et etisk prinsipp som pålegger oss å innhente et "informert samtykke" fra dem som utsettes for virkningene ved innføring av ny teknologi (1994, s. 228). Dersom vi aksepterer at en slik plikt eksisterer, må vi ta stilling til om plikten til å forhindre andre menneskers sultdød er så påtrengende at den må prioriteres foran plikten til å opplyse om at maten er genmodifisert.
Andersen og Sørensen omtaler også filosofen Hans Jonas, som etterlyser et langsiktig tidsperspektiv i Kants pliktetikk (Andersen & Sørensen, 1994, s. 237). Jonas peker på at moderne teknologi , herunder også nevnt genteknologi, stiller framtidige generasjoner overfor farer som vi idag ikke har mulighet for å overskue. For å fange opp våre plikter overfor framtidige generasjoner foreslår han denne økologiske presiserng av pliktetikken:
Du skal handle slik at effektene av dine handlinger ikke ødelegger mulighetene for genuint menneskelig liv.
For alle disse variantene vil det gjelde at konklusjonene i forhold til vårt problemkompleks kan bli ulike på ulike nivåer. Vi kan iallfall skille mellom to hovednivåer innenfor problemområdet:
1) Er det etisk riktig å bruke genteknologi for å øke den tilgjengelige matmengden ?Disse to hovednivåene av diskusjonen vil nå bli vurdert i forhold til de variantene av pliktetikk som er presentert.
2) Bør produkter fra slike avlinger gis til sultrammede mennesker ?
For Kant ville det nok være åpenbart at vi plikter å hjelpe mennesker som står i fare for å sulte ihjel De nødstedte afrikanerne er i kantiansk perspektiv medmennesker som vi har plikt til å hjelpe. Det faktum at de aktuelle matvarene ikke er etterspurt på hjemmemarkedet, vil gjøre det klart at det ikke finnes nærmere behov for den samme maten, og styrker derfor argumentet for å sende de genmodifiserte matvarene til Afrika. Borlaug står åpenbart trygt plassert i en slik vurdering på grunnlag av det kategoriske imperativ.
I dette rent Kantianske perspektivet, vil det likevel kunne være et tungt argument mot bruk av GM-mat som nødhjelp, dersom det er rimelig grunn til å anta at den er uegnet som menneskemat, men ifølge Borlaug foreligger det jo ingen vitenskapelige beviser for helseskader av GM-mat. Derfor hevder han også med tyngde at det er en plikt nettopp å bruke de tilgjengelige matvarene av genmodifiserte planter til å lindre matmangelen i Afrika. Dette synspunktet støttes også av en ikke navngitt funksjonær i FNs matvareprogram, WFP - World Food Programme, som i følge Walsh mener at det er viktigere å få ut mat til dem som trenger den, enn å vurdere hvorvidt den stammer fra genmodifiserte avlinger.
Men Walsh siterer også flere som er skeptiske til tryggheten ved de genmodifiserte produktene, deriblant Li Lin Lim fra Third World Network i Malaysia, som mener FNs matvareprogram nettopp burde vurdere om hjelpeforsyningene stammer fra genmodifiserte avlinger, implisitt fordi det er reell grunn til å frykte skadevirkninger av produktene. En pliktetisk vurdering i Kants forstand kan, dersom den legger en slik skaderisiko til grunn, konkludere med at disse produktene ikke bør brukes til nødhjelp dersom andre varer , som det ikke hefter en slik risiko ved, er tilgjengelige. I det samme perspektivet kan en likevel vurdere det som riktig å gi av slik mat til sultne mennesker, i en konkret nødsituasjon der ingen annen mat er tilgjengelig og den sultne er tilstede.
Den kritikken som Walsh formidler retter seg først og fremst mot giverlandene, særlig USA, som beskyldes for å gi fra seg disse matvarene fordi det er vanskelig å selge dem på hjemmemarkedet. Implisitt i denne kritikken kan vi i kantiansk forstand si at det ligger en klar påstand om at Monsanto og de øvrige utviklerne av genmodifiserte planter gjør sultofrene til midler. De sultrammedes eksistens blir i en slik vurdering en beleilig anledning for disse firmaene til å bli kvitt produktene, og derved få anledning til å produserer nye.
I et økofilosofisk perspektiv der vi anses å ha forpliktelser også overfor den økologiske helheten vi inngår i, vil problemstillingene bli noe annerledes. Plikten til å hjelpe de nødstedte vil være den samme, og i den akutte situasjonen der bare GM-mat er tilgjengelig, vil nok også de fleste som vurderer spørsmålet ut fra en økofilosofisk etikk anse det som riktig å tilby slik mat framfor å la mennesker sulte ihjel. Men i en situasjon der en skal vurdere hvilken mat det er riktig å sende som nødhjelp til land som er rammet av en sultkatastrofe, vil en i et slikt økofilosofisk perspektiv også måtte vurdere hvorvidt utplassering og dyrking av genmodifiserte plantesorter er til beste for det globale økologiske fellesskapet. En må ta hensyn til sine plikter overfor det globale livet som subjekt.
Dersom en anser at dyrking av GM-varianter med overveiende sannsynlighet vil kunne ha økologiske skadevirkninger vil en måtte veie sine plikter overfor den globale helheten opp mot sine plikter overfor de nødlidende. En kan slik havne i et svært vanskelig moralsk dilemma.
Det nevnte prinsippet hos Andersen og Sørensen (1994, s. 228) om å innhente informert samtykke fra den som utsettes for virkningene av ny teknologi kan være et nyttig hjelpemiddel i nettopp et slikt dilemma, men bare dersom en forutsetter at sulten ikke er umiddlbart livstruende. Det blir i alle tilfeller vanskelig å forutsette at utsultede mennesker skal være i stand til, eller motivert for, å vurdere sitt akutte matbehov opp mot de mulige økologiske skadevirkninger ved dyrking av genmodifiserte planter eller de mulige helsekonsekvense av å fortære dem. Ventelig vil de fleste ønske å spise først og eventuelt vurdere de filosofiske og økologiske perspektivene i etterkant.
Et enda mere overordnet nivå blir diskusjonen om hvorvidt det i det hele tatt er etisk forsvarlig å uteksperimentere slike transgene organismer. Dersom dette forholdet skal falle inn under pliktetikkens område, må det være ved at en spør om slik forskning er forenlig med respekt for de berørte plante- og dyre-artene og med den globale livs-helheten. Dette er nettopp de spørsmål som Shiva og Jonas forsøker å nærme seg
Enten en legger Vandana Shivas etikk-forståelse til grunn, der en har plikter overfor plantearter så vel som overfor dyr, mennesker og den økologiske helheten; eller en liksom Hans Jonas forsøker å trekke hensynet til framtidige generasjoner inn i vurderingene, vil konklusjonen kunne bli forskjellig for den som skal velge utsæd til sin åker eller velge ut råvarer for å sende som nødhjelp, i forhold til den som står overfor den sultrammede med matvarer som er eller kan være framstilt på grunnlag av genmodifiserte avlinger.
Kontroversene rundt utvikling og utplassering av genmodifiserte organismer er en av de viktigste debattene i vår tid, ikke bare for de involverte forskerne og deres oppdragsgivere, men for almenheten. Det er derfor mange som engasjerer seg i meningsutvekslinger om dette spørsmålet, fra høyst ulike utgangspunkter. Det er heller ikke å undre seg over at temperaturen kan bli høy på begge sider i debatten.
Nobelprisvinneren Norman Borlaug er en av de sentrale personene i disse kontroversene. Han har i flere årtier arbeidet for å utvikle bedre plantesorter og dermed øke den tilgjengelige matmengden for den stadig større befolkningen på jordkloden. I analysen av hans argumenter overfor journalisten Declan Walsh fra "The Independent" har vi sett at også en nobelprisvinner kan ta i bruk uholdbare og usaklige argumenter i en slik debatt.
Dyrking av matvekster basert på transgene organismer åpner også for andre vanskelige valg. I annen del av denne oppgaven har vi sett at det i et pliktetisk perspektiv kan forsvares å utnytte mat fra transgene avlinger for å hindre folk i å sulte ihjel.
Derimot vil det kategoriske imperativ, iallfall i moderne øko-filosofiske tapninger, kunne brukes som argument mot utvikling av transgene organismer, mot at de tas i bruk i verdensjordbruket og mot at de brukes som nødhjelp der andre muligheter foreligger.