Totalforbud eller skadebegrensning?
Alternativer i global narkotikapolitikk
av Jan B. Vindheim
(En kortere versjon av denne artikkelen er offentliggjort i Tidsskriftet Sorgenfri, nr 8/2008)
De siste femti år har produksjon, omsetning og bruk av andre rusmidler enn alkohol vært regulert av et sett internasjonale avtaler. Til grunn for disse avtalene ligger en visjon av et «narkotikafritt samfunn», og i forsøkene på å nå dette urealistiske målet bruker myndigheter over hele verden de mest brutale midler.
Omkostningene ved denne politikken er astronomiske, men siden krigen føres mot de nederste på samfunnsstigen i Vesten og mot fattige bønder i den tredje verden, er protestene beskjedne.
Det har lenge vært klart for sosialarbeidere og helsepersonell at den brutale forbudspolitikken ikke er gjennomførbar i et samfunn med sosial samvittighet. Den praktiske innsatsen overfor rusmisbrukere følger derfor mange steder en skadereduksjonsmodell. I stedet for å kreve totalt avhold kan det tilbys reine sprøyter eller tilmed sprøyterom med kvalifisert helsepersonell tilstede. Politi og påtalemyndigheter blir mange steder pålagt å la brukere være i fred og rette innsatsen mot omsetning, smugling og produksjon av de illegale stoffene.
Utdrag av åpent brev
|
Samtidig ser vi også voksende protestbevegelser blant bønder i den tredje verden. Bønder som lever av å dyrke kokabusker, opiumsvalmuer eller cannabis reagerer mot å bli utsatt for giftsprøyting og militære overfall som ledd i den globale krigen mot narkotika.
Politi, tollere og påtalemyndigheter over hele verden har vide fullmakter i jakten på narkotika og på dem som bruker slike stoffer. Provokasjoner, uropatruljer, rom- og telefonavlytting, tilfeldige ransakinger med kontroll av kroppens hulrom og husundersøkelser på blott mistanke aksepteres glatt også i miljøer der man ellers støtter en svært liberal kriminalpolitikk.
Men hvilke resultater er oppnådd gjennom denne krigen? Forbruket av de forbudte stoffene er høyere enn noen gang, og de svarte pengestrømmene de genererer er anslått til å utgjøre rundt 8% av den globale økonomien. På grunn av forbudet kan disse midlene, som hverken beskattes eller pålegges avgifter, brukes til å finansiere alle typer kriminalitet og terrorisme.
Samtidig legger jakten på illegale substanser og på folk som bruker dem beslag på en betydelig del av politiets, påtalemyndighetenes og fengslenes ressurser over hele verden. I Norge utgjør narkotikaforbrytelser 40% av alle saker som behandles i rettsapparatet. Nesten halvparten av disse igjen gjelder bruk og besittelse. 5.700 mennesker ble i 2004 ble stilt for retten i Norge for små mengder forbudte stoffer.
Forbudets logikk innebærer dessuten at stadig nye stoffer skal legges til listene over hva det er straffbart å besitte eller bruke. I Nederland ga nasjonalforsamlinga nylig opp å innføre forbud mot rusgivende sopper, dels fordi det var vanskelig å avgrense hvilke vekster forbudet skulle omfatte og dels fordi mange av de aktuelle soppene kan finnes nær sagt overalt, for eksempel i de folkevalgte egne hager.
I Norge har Stortinget overlatt til Statens Legemiddelverk å føre en fortegnelse over forbudte preparater. Byråkratene kan når som helst legge til nye stoffer på denne narkotikalisten, og manglende kjennskap til innholdet i lista fritar ikke for straffeansvar.
Norge har på denne måten innført forbud mot mange stoffer som er tillatt i andre land. For eksempel er det i Norge forbudt å tygge Khat, en plante som derimot kan kjøpes fritt i England. AP-politikeren Jan Bøhler er så tilfreds med dette at han har lovet å få khat inn på FNs liste over forbudte stoffer, slik at somaliere og yemenitter også i andre land enn Norge kan bli straffet.
Men mye hadde skjedd før dette. I Nederland ble det allerede i 1976 vedtatt en lov som slo fast skillet mellom harde og lette narkotika. Som følge av denne loven er ikke cannabis blitt legalisert, men politiet har instruks om ikke å gripe inn mot butikker som selger hasj og marihuana etter nærmere retningslinjer (coffee-shops).
Denne politikken har skapt og opprettholdt et skille mellom markedene for cannabis og hardere stoffer som det politiske miljøet i Nederland nesten uten unntak er tilfreds med. Det viser seg da også at forbruket av både cannabis og av tyngre stoffer er lavere i Nederland enn i naboland som Tyskland, Belgia og Frankrike.
Sveits er blant pionerene for skadereduksjon, og var tidlig ute med å innføre gratis kondomer og sterile sprøyter til rusmisbrukere. Sveitserne var dessuten blant de første til å opprette sprøyterom og har lang erfaring med utskrivning av heroin til langtkomne misbrukere.
Sprøyteutdeling er etterhvert blitt anerkjent som et viktig tiltak også i land der skadereduksjon fortsatt blir sett på med skepsis. Problemene med spredning av slike sjukdommer som HIV/AIDS, gulsott mv. har vært en viktig motiverende faktor og har bidratt til at utdeling av kondomer også inngår i de fleste av disse programmene.
Substitusjonsbehandling i form av metadon og subutex har også vært svært kontroversielt; mange har hevdet at slik utskriving undergraver det overordnede målet om å føre rusbrukerne over til en rusfritt liv. Bruken av ibogain for å fjerne russøkende atferd har også gitt positive resultater mange steder, men er fortsatt ikke akseptert i Norge.
Utskriving av heroin har vært enda mere omstridt. Flere europeiske byer der dette praktiseres , heriblant London, Zürich og Amsterdam, har gjennomført større studier om effekten av slik utskriving.. Alle rapporterer om betydelig bedring i helsetilstanden og den sosiale funksjonsevnen hos deltakerne. Mange har fått seg jobb og vært stand til å fungere normalt i samfunnet. I tillegg kommer slike sekundære virkninger som redusert kriminalitet fordi brukerne ikke lenger har behov for å skaffe store pengesummer hver eneste dag.
En svært interessant og potensielt betydningsfull utvikling er framveksten av brukerorganisasjoner. Også i Norge har vi flere slike, både noen som er opprettet av rusbrukerne selv - som Foreningen for Human Narkotikapolitikk - og noen som har utspring i avholdsbevegelsen - som Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Dessuten er det egne brukergrupper som organiserer deltakerne i metadon og subutextiltakene, Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR).
Brukerorganisasjonene har etterhvert oppnådd å bli tatt på alvor og har i noen tilfeller oppnådd rådgivende status både nasjonalt og overnasjonalt.
Det er dannet en europeisk paraplyorganisasjon for brukergrupper, ENCOD. Denne organisasjonen og flere lokale brukergrupper deltar i UNGASS (United Nations General Assembly Special Session), en serie forhandlinger som i år drøfter videreføringen av FNs narkotikatraktater.
Allerede til den første UNGASS-konferansen i 1998 ble det presentert et åpent brev til FNs generalsekretær underskrevet av flere hundre ledende fagfolk fra hele verden. (se ramme) Brevet oppfordret FN til å revurdere forbudspolitikken, men forhindret ikke at UNGASS 1998 vedtok som sitt mål å skape "a drug-free world". Det er derfor ingen overraskelse at brukergruppenes innlegg på årets konferanse heller ikke ga støtet til noen endring.
I Bolivia og Peru der bruken av kokablader har mangetusenårige røtter har myndighetene ikke forbudt dyrking eller bruk av kokablader, til tross for at 25 års-fristen fra FNs narkotika-avtale er passert. De USA-vennlige makthaverne i landene har likevel deltatt i omfattende amerikansk-initierte programmer for bekjempelse av kokadyrking, programmer som har inkludert både giftsprøyting og militære angrep mot kokadyrkende landsbyer. Dette har skapt betydelige økonomiske problemer i mange områder, og utløst store protester fra kokabøndenes organisasjoner.
 Evo Morales |
 |
Disse organisasjonene har utviklet betydelig styrke, og i 2005 ble en av deres ledere, Evo Morales, valgt til Bolivias president, som den første med rein indiansk avstamning. Blant de sentrale punktene i hans radikale program er stans i kampanjene mot kokadyrking og legalisert internasjonal handel med slike produkter som te basert på kokablader, kokaholdig tannkrem osv. Da han holdt sin første tale i FNs hovedforsamling i 2006 hadde han med seg kokablader som han viste fram mens han argumenterte mot kokabekjempelsen og for endringer i det internasjonale regelverket.
Morales har søkt samarbeide med internasjonal radikal opinion, herunder også grupper som arbeider for reformer innen narkotikalovgivning. Samtidig er Morales og hans bevegelse klare i sin motstand mot produksjon og omsetning av kokain, som de ser på som en ulykke Vesten har påført regionen, i strid med den tradisjonelle bruken av koka.
Kampanjene for kokabøndene i Andesregionen har inspirert et forslag fra den britiske tenketanken Senlis Council, som i 2007 la fram et forslag om å kjøpe opiumsavlinger fra bøndene i Afghanistan til produksjon av medisinske opiater. Det er nemlig stor internasjonal mangel på slike naturlige opiumsderivater som morfin og kodein til medisinsk bruk. Forslaget fra Senlis Council har vakt betydelig oppmerksomhet, men har ikke fått støtte fra noen viktige aktører.
Vi kan derfor se at organisasjoner som den colombianske geriljahæren FARC finansieres gjennom omsetning av kokain, heroin og marihuana. Det samme gjelder Taliban i Afghanistan og Pakistan, den kurdiske PKK i Tyrkia og de tamilske Tigrene på Sri Lanka.
Men det er ikke bare opposisjonelle væpnede grupper som utnytter inntektsmulighetene i det gigantiske illegale narkotikamarkedet. USAs egen etterretningsorganisasjon CIA har flere steder i verden vært involvert i distribusjon og omsetning av nettopp de stoffene organisasjonen skal bekjempe.
Det som derimot er mulig, er å utforske og utvide det spillerommet som nødvendigvis finnes i et system som er ment å omfatte alle jordklodens nasjoner og stater. Når det gjelder cannabis som rusmiddel har vi lenge sett økt vilje til liberalisering. Det er sannsynlig at denne tendensen vil holde seg, og at vi derfor i praksis vil oppleve at bruk og besittelse av mindre kvanta hasj og marihuana vil bli tolerert.
I enkelte land vil vi nok også se lovendringer som formelt fjerner straffen for slike forseelser, men i Norge og mange andre steder vil lovene fortsatt gi politi og påtalemyndighet hjemmel for å gripe inn overfor enhver bruk av cannabis som rusmiddel.
Paradoksalt nok er det lettere å få gjenomslag for avkriminalisering av heroin enn av cannabis. Sprøyteautomater, sprøyterom og tilmed legal utskriving av heroin blir forstått som medisinske tiltak. Få vil gå inn for å straffe brukerne for sin avhengighet. Muligheten for å bli tatt av politiet er likevel alltid til stede, og all erfaring tilsier at politiet vil fortsette å bruke denne muligheten når det måtte passe dem.
Det blir ingen våpenhvile i krigen mot de narkomane.
