Ikke bare mennesker

undulater

Der findes i Stor-London mindst 5000 vagthunde tilknyttet vagtselskaber. Mindst 500 heste der anvendes som træk- eller ridedyr. 4000 væddeløbsheste fordelt på 50 stalde, 2000 politi- og kavaleriheste, 3000 greyhounds, 3000 brevduer. Derudover de dyr der tilfredsstiller andre behov. Londons Statistik anslår at der under os findes en million hunde, halvanden million katte, fem millioner uspesifiserede småfugle i bur, to millioner mindre gnavere som marsvin og et antal krybdyr og fisk vi kun kan gætte på. For ikke at glæmme dyrene i de videnskabelige forsøgslaboratorier, private og offentlige, medicinalfabrikkerne, husdyrene i city farms, på de veterinære institutter og så videre. En gruppe der her i London og omegn anslås til ti millioner dyr, der i størrelse spænder fra spidsmus til moskusokser. Og alt dette tilsammen, disse mere enn 20 millioner levende væsner, er jo kun omrent halvdelen. Den anden halvdel er hvad vi kunne kalde storbyens animalske pjalteproletariat. De herreløse hunde, de vilde katte, gruppen av halvvilde dyr der forsøger at tilpasse seg storbyens biotop, rævene, duerne, bymusene, mågerne, rotterne, insekterne. Og så har vi slet ikke nævnt de zoologiske haver eller akvarierne.

Peter Høeg

Byene våre er vanligvis etablert på frodige steder, med et rikt dyre- og planteliv, men i storbyens tettbygde gatemiljøer kan det være vanskelig å øyne noe biologisk mangfold. Og i de bilbaserte villaområdene er gjerne gressplener den dominerende biotopen.

Likevel er byen full av liv. Den er ikke bare et landskap, eller et hjem, for mennesker. Under overflaten huser byen myriader av andre skapninger; planter, dyr, insekter og mangfoldige andre livsformer, som tilsammen utgjør en biotop, eller rettere et nettverk av biotoper. Og siden vi mennesker er biologiske vesener er vår eksistens til enhver tid avhengig av samspillet med disse andre organismene. Kastanjene i Bygdø Allé gjør ikke bare gata vakrere, de bidrar også til å forbedre lufta. Trær og andre grønne vekster puster inn kulldioksid og slipper ut oksygen. De tar også opp mange andre forurensninger fra lufta. Trær og andre vekster bidrar dessuten til matforsyninga i byen, og kan ved å utnytte avfall som gjødsel bidra til å opprettholde byens økologiske kretsløp. Det er derfor mange grunner til at biologisk mangfold er et viktig utgangspunkt for miljøvennlige byer.

De fleste byer har nå egne grønnplaner som styrer arealbruken slik at parker og andre grøntområder får sin nødvendige plass som vesentlige elementer i bylandskapet. Det er også økende oppmerksomhet om byens blå struktur - nettverket av vassdrag og andre vannspeil. Enkelte steder er bekker som var lagt i rør gravd fram igjen. I en grønn by må både de grønne og de blå elementene komme til sin rett. Og ikke minst må det urbane jordbrukets plass styrkes.

Det er også spennende å se hvordan grønne vekster og rennende vann brukes som element i utforminga av moderne bygninger, og ikke bare plasseres mellom husene.

Helbredende natur

I tillegg til de biologiske fordelene av levende natur kommer de psykologiske. Det er velkjent at menneskers velvære og psykiske yteevne stimuleres av samvær med trær og planterog med dyr. Det er lansert ulike teorier om hva dette skyldes. Noen mener synet av trær og planter gir en trygghetsfølelse ved å vekke assosiasjoner til tidligere stadier i menneskehetens biologiske utvikling. Andre teorier forutsetter at det skjer usynlige utvekslinger av energier mellom mennesker og planter. Faktum er iallfall at nærvær av dyr og planter bidrar til å styrke og utvide det urbane fellesskapet, og ikke minst til å øke menneskers psykiske velvære.

Byer er jo resultater av menneskers aktive omskaping av naturen, og byene har derfor et annet dyre- og planteliv enn det som finnes i byens omland. Byene rommer et antall plantesorter som historisk ikke hører hjemme i byenes nærområde, ofte planter fra fjerne himmelstrøk. Jo lenger du kommer inn i bysentrum,, jo større er forskjellen mellom byens planter og dyr og de planter og dyr som historisk hører til i landskapet.

Disse spesielle byplantene viser seg stort sett å være de samme i alle Europas storbyer. Dels er det snakk om planter som folk bevisst har innført fra andre områder, f.eks. prydbusker, hageblomster og ulike nyttevekster, men det finnes også mange biologiske blindpassasjerer - planter som for eksempel har fulgt med i matvarer, eller som har vokst opp fra frø som har sittet på mennesker og dyr som har beveget seg fra et sted til et annet.

De grønne elementene i bylandskapet spenner fra rester av gammel villmark til velstelte hageanlegg og parker.

I det bebygde området er trærne i gatene ofte det viktigste grønne elementet. I Trondheim har bystyret vedatt at større trær skal avmerkes på reguleringsplaner, og at utbygger skal ersatte dem dersom de fjernes.

En viktig del av arbeidet for å bevare og utvikle det biologiske mangfoldet i byen vil ligge i å verne naturområder med sitt biologiske mangfold, både for deres verdi for mennesker og for deres verdi i seg sjøl.

Planter i bygninger

hundertwasserhaus Wien

Potteplanter finnes i de fleste hjem, og innendørs beplantninger blir etterhvert også ganske vanlig i forretningsbygg og offentlige bygg av ulike slag. Tilmed springvann, vanntrapper og fiskedammer blir innpasset i endel nyere bygg, som f.eks. Royal Garden Hotell i Trondheim. Det viser seg at kvaliteten på innelufta økes kraftig når det er grønne planter i rommet. Dessuten økes trivselen for dem som bruker rommet. Det er også mulig å bruke både tak og vegger til planter og trær. Slyngplanter dekorerer mange bygninger, og kan bidra positivt også til energibalansen. Hundertwasserhaus i Wien demonstrerer på en svært oppfinnsom måte, hvordan vegatsjon kan bidra til å gjøre bylandskapet mere sspennende. Interessant er det også at våre hjemlige torvtak nå utvikles videre i eksperimenter med grønne tak på steder som i Pilestredet Park og Augustenborg i Malmø.

Parkens mangfoldige gleder

En av de viktigste måtene å bevare naturlig mangfold på i en by er ved å sette av et område til park. Slike parker oppsøkes av mange mennesker som får tilfredsstilt svært ulike behov gjennom sine besøk. I Sverige har P. Grahn satt opp ei liste over åtte ulike former for positive opplevelse folk har ved å besøke en park:

Gressplenens monokultur

Det hevdes at menneskers forkjærlighet for gressplener og velfriserte parker stammer fra vår forhistoriske tilværelse i savannelandskaper. Gressplenen er på mange måter en like stor trussel mot byenes biologiske mangfold som asfalten. Vel er gressstrå grønne, men så lenge andre arter ikke slipper til blir det ikke mye mangfold av det. Intensiv bruk av sprøytemidler og maskiner sikrer sportsplenen et biologisk overtak på det overveldende flertallet av åpne flater som ikke er dekket av asfalt eller stein. Det kortklipte gresset gir ikke mye livsrom til insekter og andre smådyr.

strandveiparken i trondheim

Det arbeides derfor aktivt i mange byer for å sikre krattskog og andre rester av vill grønnstruktur. Slike kratt spm får stå igjen i veikanter og elvebredder kan romme mange dyr og fugler og er dessuten i seg selv ofte satt sammen av et stort antall arter.

Et skritt mot økt biologisk mangfold vil det være å klippe færre plener, og la endel områder gro til med kratt og buskas, eller bli blomsterenger. Kulturlandskap skapt av beitedyr fortrenges nå til byenes utkanter. En bevisst satsing på beitedyr som sau og geit nær ved og gjerne helt inn i bykjernen vil gi en oppløftende variasjon.

I seinere år har vi sett en del eksempler på at bynært jordbrukbevisst er trukket innsom et positivt element i barns oppvekstmiljø. Det viser seg raskt at små barn trives sammen med husdyra på Kampen barnehage i Oslo eller på Voll 4H gård i Trondheim.

I den tredje verdens storbyer treffer du fortsatt på store og små husdyr. Kjøkkenhagen og husdyra var naturlige elementer i bylivet også i Norge helt fram til automobilens tid. Kyr og hester, sauer og griser var et vanlig syn i bygatene, og bidro til å fjerne betydelige deler av det avfall byboerne skapte. Utsondringer fra dyr og mennesker ble på sin side brukt som næring for planteriket - roser, epler og poteter.

Matproduksjon i byen

Den maten vi forbruker i byene er for det meste importert, dels fra landområder rundt byen og dels fra andre land og fjerne kontinenter. Men en del av det vi spiser er også framstilt i selve byen. Det kan være alt fra tomater i vinduskarmen via eplehager og kolonihager til små og store gårdsbruk innafor det bebygde byområdet. En sentral problemstilling for utvikling av grønne byer, er å vurdere mulighetene for økt matproduksjon i byene. I krisetider veit vi at slike muligheter blir tatt i bruk, under annen verdenskrig ble det f.eks. dyrket poteter i Slottsparken i Oslo, men vi har lett for å overse den betydelige mengden mat som produseres i byenes hager i mere normale tider, Og vi har enda lettere for å overse det betydelige potensialet for matproduksjon byene fortsatt har.

parsellhager i oslo

Det er vanlig å skille mellom interurbant jordbruk som foregår inne i selve byen og periurbant jordbruk som drives i utkantene. Det periurbane jordbruket kaller vi i Norge ofte for bynært landbruk. Dette er ofte rester av tidligere rike jordbruksbygder som er blitt slukt av de ekspanderende byområdene.

Men det finnes fortsatt et omfattende jordbruk inne i norske byer, og ikke minst finnes det et omfattende hagebruk. Bær og frukt produseres her, liksom poteter og grønnsaker så vel som et overveldende mangfold av blomster og prydvekster.

I tillegg til selve maten som produseres, kommer en rekke andre fordeler ved jordbruk i byene. Organisasjonen Sustain, en britisk parallell til den norske Oikos, offentliggjorde i 1999 en rapport om potensialet for matproduksjon i London .

I internasjonal sammenheng foregår det et omfattende arbeide for å øke og forbedre matproduksjonen i byene. FN anslår at 800 millioner mennesker på verdensbasis er engasjert i jordbruk i byområder.

I Havana på Cuba produseres 60% av den maten innbyggerne forbruker innenfor byens egne grenser. Bruk av kunstgjødsel i byområdene er ikke tillatt. Norske fagfolk fra Institutt for Tekniske Fag ved NLH driver forsøk i Havana med gjenbruk av kloakk til gjødsling.

Parsellhager

En spesiell og fortsatt populær variant av hagebruket er kolonihager eller parsellhagene - små jordflekker et annet sted enn der hagebrukerne bor. For mange trangbodde familier i europeiske storbyer har slike parsellhager tilbudt en kjærkommen anledning til matauk så vel som friluftsliv. Parsellhagene blir vanligvis intensivt utnyttetog det begrensede området blir framstår gjerne med et bugnende mangfold av vekster. Noen slike parsellhager tillater ingen bebyggelse, mens andre preges av små velstelte hus, og kalles kolonihager.

Interessen for miljøvennlig hagebruk har også nådd kolonihagene. Våland Kolonihage i Stavanger har utarbeidet en “Miljø- og økologiseringsplan” som inneholder tiltak for redusert bruk av kunstgjødsel og kjemikalier. Brukerne tilbys veieldning i økologisk bekjempelse eva gultroflue, og andre skadedyr. klimatiltak osv. Våland Kolonihage tilbye også veiledning til andre kolonihager i landet i bruk av disse metodene.

Den danske arkitekturhistorikeren Jens Scherup Hansen ser på kolonihagen som et sterkt kontrollert - og kontrollerende byrom, der arbeiderklassen tilpasses borgerskapets estetiske normer. Han fører kolonihagens historie tilbake til renessansens hierarkiske verdensbilde, og mener geleddene av likeformede parseller er basert på 1600tallets velfriserte borgerlige prydhager.

Kolonihagene er iallfall en velorganisert virksomhet, og i Norge er de fleste av dem organisert i Norsk Kolonihageforbund. Men siden grunnen mange steder er kommunal har virksomheten ofte kommet under et sterkt press fra kommunale myndigheter som har ønsket annen utnytting av attraktive og etterhvert sentrale arealer. Kolonihager som sist på 1800-tallet ble anlagt utenfort byene er nå innhentet av byspredning. Noen steder er kolonihage-anleggene rett og slett flyttet lenger ut på landet, andre steder er de tvunget til opphør.

Kolonihagene har mange steder gjennomgått en sterk forvandling, med sterk opprusting av bygningene slik at de nærmest framstår som villaforsteder. Dette har styrket kommunenes argumenter for å behandle brukerne som vanlige tomteleier og øke de tradisjonelt svært lave parsellavgiftene til 2marekdspris”. Enkelte kolonihager har likevel gjennomført en streng linje mot boligutviklinga.

Oslo Kommune forlenget i år 2000 sin avtale med kolonihagene fram til år 2025, men inngikk samtidig avtale med OBOS om en utbygging som truer med å sperre Etterstad kolonihager inn i en ring av boligblokker.

Bymarka

I tidligere århunder var markaområdene rundt norske byer en almennign der byens innbyggere kunne slippe sine husdyr på beite , plukke bær og hente ved. Det har også vært gammel bosetting, gjerne i form av husmannsplasser og småbruk. Idag er markaområdene først og fremst turterreng, en kilde til rekerasjon og naturopplevelser samt en viss matauki form av fiske ogbærplukking.

Presset for å bebygge disse områdene er kontinuerlig og sterkt. De største byene har derfor vedtatt et spesielt vern for den omgivende naturen, i form av en “rød strek”. Boligbygging skal skje utenfor denne streken, mens området utenfor skal være vernet mot inngrep.

Det er likevel ikke uproblematisk å reservere slike områder bare til friluftsliv. Jordbruk og skogdrift har til alel tider vært drevet nær byen, og mange tradisjonsrike gårdsbruk og andre bosettinger finens også her. Det blir derfor en løpende konflikt mellom friluftslivet og primærnæringene i slike bynære områder.

Grønne og blå korridorer

Markaområdene og byens hager og parker er ikke bare grønne områder, de vil også ofte romme elver, bekker og tjern. Vassdrga gjennom byområdene har fote vært grunnlaget for industrioppbygginga i byen, de har gitt kraft til møller og kverner, så vel som til elektriske krafttstasjoner. De har også vært mottaker for søppel og alskens utslipp fra denne virksomheten. Mange bekker og elver har dessuten vært sterkt forurenset av kloakk.

Grøfter og bekker har derfor ofte blir lagt i rør, me i tråd med arbeidet for å rense opp i utlsipp har det også kommet en økt forståesle for de positive kvalitetene ved rennnede vann og innsjøer. Ikke bare har lukkede bekkløp mange steder blitt åpnet, det blir også anlagt kunstige fontener og bekker i nye byområder, og gjerne også små dammer der ender, gjess og svaner er velkomne gjester.

Dyrelivet i byen

Mennesker og dyr er biologiske slektninger, smaværet med dyr øker både den fysiske og den psykiske helse for de aller fleste. Nesten alle husholdninger har iallfall i perioder hatt store eller små husdyr; hunder og katter, rotter og ildere, fugler og fisker, slanger og biller - det finnes knapt den dyreart som ikke har vært holdt som kjæledyr. I tillegg til de dyra som bor sammen med oss i våre hus og leiligheter, er det hester som er det mest populære husdyret i byene. Rideskoler og staller besøkes av store mengder mennesker, særlig unge jenter, politiet har fortsatt sine ridende avdelinger som setter sitt preg på byen ved viktige anledninger og på veddeløpsbanen samles et betydelig publikum om våre firbente venner.

Samtidig er det en økende bevissthet om de ofte usynlige ville dyr som omgir oss i en moderne by. I Trondheim er det registret mere enn 300 ulike dyrearter. Mange av disse finens bare i markaområdene, men et betydelig antall finnes også i sentrale strøk, særlig da i Nidelvkorridoren. Det gjelder f.eks. rødrev. grevling og oter. Elg og Rådyr kan forvilll seg ned i villahagene, men hvis de ikke snart finner veien til skogs igjen på egen hånd blir de vanligvis skutt.

De fleste av de registrete artene i byen er fugler. Både trekkfugler og standfugler finnes i rikelige mengder i og rundt byene. Mange av dem har et nært forhold til mennesket, og svært mange livnærer seg i stører eller mindre grad av våre rester. Fugler som måke, kråke og skjære oppsøker avfallsplasser og kornåkre. Mange mennsker setter pris på fuglene, og setter opp fuglebrett, nek osv. for å trekke dem til seg.

Duer og andre fugler har mange venner og trives godt sammen med mennesker. Men ikke alle setter like stor pris på duene, som beskyldes for å spre sjukdom og urenslighet. I Oslo har derfor kommunen sammen med organisasjonen Byfuglenes interessegruppe satt opp en rekke duetårn som et middelt til å begrense veksten i duebestanden. Duene legger sine egg tårnene, men de fleste eggene fjernes før de klekkes.

Også bestanden av ville katter har utviklet seg til et problem mange steder. Dyrevernorganisasjonene mener villkattene bør steriliseres, men i flere kommuner blir villkatter fortsatt skutt.

Midt i sentrum av Trondheim by går forøvrig en av Norges beste lakseelver - Nidelva


Byliv * Bærekraftig teknologi * Byenes historie * Påvei mot en økologisk urbanisme