kollektiver

Kollektiver meg her og der
av Jan Bojer Vindheim

Denne artikkelen ble offentliggjort i tidsskriftet MARG nr 1, 2009.

Blant de mange radikale strømningene som dukket fram rundt de magiske årstallene 1967/68 var det også en bølge av alternative og eksperimentelle samfunn, som gjerne ble kalt kollektiver i Norge og communes i engelsktalende land. De største kunne ha flere hundre medlemmer, men i Norge var det vanligere med fire-fem voksne og kanskje noen barn.

Kollektivene var svært forskjellige både i teori og praksis, men baserte seg gjerne på opposisjon til den rådende teknologiske sivilisasjonen. Deltakerne var på ulike vis opptatt av å finne fram til en mere opprinnelig og naturvennlig livsstil, og blir gjerne oppfattet som en tidlig fase av den økologiske bevegelsen. Mange av kollektivene holdt til på landsbygda og var fokusert på økologisk jordbruk og alternativ teknologi, men det vokste også fram alternative grupper i byene.

De fleste av disse kollektivene eksisterte bare noen få år, men noen finnes fortsatt. I det følgende skal jeg se litt nærmere på det ideologiske grunnlaget for noen slike kollektiver og forsøke å plassere dem i de politiske og religiøse tradisjonene der jeg mener de hører hjemme.

Forsøksvis kan vi se på to ulike - men overlappende - hovedtradisjoner; en politisk tradisjon og en religiøs. Disse kategoriene er likevel overlappende, og ikke alle kollektiver lar seg plassere entydig i noen av dem.

Den radikale tradisjon

Alternative samfunn har ofte vært nært knyttet til radikale politiske strømninger. Et eksempel finner vi under den engelske borgerkrigen på sekstenhundretallet. Den mest radikale fløyen av de puritanske opprørene kalte seg The Levellers, fordi de ville utjevne alle skiller mellom menneskene, men også blant disse forkjemperne for sosial rettferdighet var det enda mere ekstreme fraksjoner.

En soldat fra Cromwells republikanske hær ved navn Gerrard Winstanley utga i 1648 en pamflett med titelen “Sannheten løfter sitt hode over skandalene”, der det blant annet heter:

“Enhver som får autoritet i sine hender vil tyrannisere andre: like mange ektemenn, foreldre, lærere, dommere som det finnes, like mange opptrer som undertrykkende herskere overfor dem de har under seg. Uten å erkjenne at deres koner, barn, tjenere, undersåtter er deres medskapninger og har samme rett som dem til å ta del i frihetens velsignelser. “

Men Winstanley nøyde seg ikke med å protestere. Sammen med en gruppe på tretti til førti sultne tilhengere okkuperte han i april 1649 et jordstykke som lå brakk på St. George´s Hill, nær Walton. De spadde opp jorda, og sådde hvete, neper, gulrøtter og bønner. Dette ga dem det populære tilnavnet The Diggers.

Diggerne levde i fullstendig eiendomsfellesskap - det har jo til alle tider vært slik at det er lettere å dele fattigdom enn rikdom. Til tross for motstand både fra myndigheter og lokalbefolkning, og tilmed et regiment soldater som - da de møtte ord i stedet for våpen - ble såpass interessert at deres overordnede valgte å trekke dem tilbake - holdt de ut hele sommeren og høsten, og vinteren, men da våren kom hadde de fått nok.

Diggernes eksperiment i kollektiv livsstil tok slutt i mai 1650, men det ble ikke glemt. Som arketyp, eller mem om du vil, eksisterer det fortsatt i vår kollektive bevissthet.

Utopistene

Den neste store revolusjonære bevegelsen i Europas historie var den franske revolusjonen, et av de store tidsskillene til tross for eller kanskje på grunn av alle sine feil - hvorav den mest iøynefallende jo var at den i stedet for å åpne dørene til frihetens rike, banet veien for et blodig diktatur.

Men nettopp de store og iøynefallende feilene ved såvel det etablerte samfunn som den revolusjonære bevegelsen, stimulerte til nytenking, og blant de store nytenkerne i de åra som fulgte den franske revolusjonen er det ei gruppe som kalles utopistene.

De utopiske sosialistene, som Marx hadde slik forakt for, presenterte ulike, finurlige versjoner av det alternative idealsamfunnet. Den viktigste, den mest originale av dem, var Charles Fourier, som levde fra 1772 til 1837.

Et av de grunnleggende prinsippene Fourier la vekt på, var at ethvert individ skulle ha muligheten for å realisere sine begjær. Noen mennesker er glade i å bake, andre liker å fiske, eller å spille kort. Noen liker å strikke, endre vil heller reparere maskiner eller holde foredrag. Men disse lystene skifter ikke bare fra individ til individ, de skifter jo også gjennom dagen og fra dag til dag, og gjennom et langt liv. Fourier mente derfor at ingen bør holde på med det samme i mere enn fire timer av gangen.

Det ideelle samfunnet skulle i Fouriers visjon bestå av 1600 til 1800 mennesker, for å oppnå den optimale blanding av menneskelige egenskaper. En slik gruppering av vel 1600 mennesker kalte han en falang, og den skulle holde til i et falangsteri.

I falangen vil hvert individ til enhver tid holde på med det vedkommende har lyst til, men ut fra sin fordeling av menneskelige egenskaper, kunne Fourier beregne at det alltid ville være tilstrekkelig mange som ville bake, passe barn, lage sko osv. En gruppe mennesker som gikk sammen om en oppgave - f.eks. å bake brød - kalte han en serie, og i løpet av en dag skulle hvert individ - etter som det falt seg - veksle mellom et antall slike serier. Hver serie ville igjen dele seg opp i mindre grupper, vanligvis på ca. sju personer som spesialiserte seg på en arbeidsoppgave.

Men gruppene og seriene vil i løpet av få timer gjennomgå en fullstendig utskifting. Etter Fouriers syn vil de fleste individer ha tilknytning til minst 30 slike serier, for å få utløp for sine 32 ulike grunnleggende drifter.

Fourier gikk ikke inn for fullstendig eiendomsfellesskap slik som diggerne. Han mente både arbeide og kapital skulle belønnes, og aksepterte derved en forskjell i økonomisk situasjon mellom innbyggerne i falangen.

Og i tilfelle det ikke skulle la seg gjøre å innføre falangsystemet over hele verden samtidig, så han for seg en gradvis overgang fra små enheter til landsdekkende og verdensdekkende sammenslutninger.

En annen utopist med større praktisk sans var skotten Robert Owen som oppfordret til opprettelse av økonomiske fellesskap kalt kooperativer. Hans ideer om samarbeide til gjensidig nytte ligger til grunn for de en gang så mektige sammenslutningene av produsent og forbruker-kooperativer, som, om enn i byråkratisert og markedstilpasset form, fortsatt er en viktig økonomisk kraft i mange europeiske land, i Norge under navn som Coop, Mega og Prix.

Anarkismen
Det er ikke lurt å undervurdere innflytelsen fra utopistene, men kollektivmemet fikk ytterligere spredning i nye varianter gjennom anarkistbevegelsen i det nittende århundre. Anarkister som Peter Krapotkin la vekt på det frivillige samarbeidet som evolusjonært fortrinn. I sin visjon av en desentralisert, statsløs kommunisme foregriper Krapotkin våre dagers økologiske sivilisasjonskritikk ved å skissere et samfunn basert på desentralisering, sjølberging og likeverdig samarbeide.

Peter Krapotkin Krapotkin understreket retten til å yte motstand mot de mektige gjennom slike midler som okkupasjon av jord og bolig. Et av hans mest kjente slagord er: friheten gis ikke, den må tas !

En mere puritansk orientert anarkist var forfatteren Leo Tolstoy som forkynte en kompromissløse forening av kristen fundamentalisme med motstand mot enhver verdslig myndighet Tolstoy mente ingen har rett til å ligge andre til byrde, og la vekt på at enhver som er istand til det skal tilbringe noen timer med kroppsarbeid hver eneste dag.

Anarkismen forente seg ved forrige århundreskifte med arbeiderbevegelsen i form av anarkosyndikalisme som fikk stor innflytelse, særlig i Sør-Europa. Den klassiske anarkismens høydepunkt kom under første del av den spanske borgerkrigen. Den største organisasjonen i spansk arbeiderbevegelse var den anarkosyndikalistiske fagorganisasjonen CNT. Anarkosyndikalistene la vekt på selvorganisering og solidarisk fordeling av de knappe godene arbeidsfolk i Spania ble tilgodesett med. De la også vekt på evnen til selvstendig handling, direkte aksjon, og da Franco og falangistene (som ikke var tilhengere av Fouriers egalitære utopi, men av det ledende høyrepartiet i Spania) lanserte sitt opprør i 1936 var det de anarkosyndikalistiske arbeiderne som grep til våpen og hindret opprørerne i å ta kontroll over store byer som Madrid, Barcelona og Valencia.

Men anarkistene nøyde seg ikke med å stanse falangistene. De ville innføre et bedre samfunn med en gang. På landsbygda opprettet landarbeiderne mange steder jordbrukskollektiver der pengesystemet ble avskaffet og jorda dyrket i fellesskap. Noen av disse jordbrukskollektivene oppsto gjennom okkupasjon av store landeiendommer, andre gjennom sammenslåing av småbruk. Noen avskaffet pengesystemet mens andre innførte ulike likelønnssystemer. I byene ble mange bedrifter kollektivisert, herunder også store industriforetak.

Jordbrukskollektiver og okkuperte bedrifter i byene organiserte i løpet av 1936/37 et omfattende samarbeide seg imellom. Og for anarkister lå det en bitter, men ikke uventet, lærdom i at det ikke var fascistene som ødela kollektivorganiseringa, det var tvertimot den kommunistisk dominerte hæren som etter direkte ordre fra Stalin prioriterte kampen mot de anarkistiske kjetterne. Etter manges mening var kommunistenes taktikk en viktig årsak til at republikanerne til slutt måtte gi tapt for Francos falangister.

Pasifismen
Samtidig som de militante anarkistene i Spania forsvarte seg med våpen i hånd mot kommunister og fascister ble Krapotkins og Tolstoys teorier satt ut i praksis på helt andre måter i India. Mohandas Karamchand Gandhi hadde under sine studiedager i London vendt seg til de store opprørerne i europeisk tradisjon, anarkister som Tolstoy og Krapotkin, filosofer som Ruskin og forfattere som Thoreau.

Gandhi så på ikkevoldskampen mot det britiske overherredømmet som bare ett aspekt av en omfattende kamp for et mere harmonisk samfunn. Det er på denne bakgrunnen gandhianerne la ned et stort arbeide for å utbre kunnskaper om kompostering, om metangassanlegg, om småskala-industri osv., forestillinger som ikke bare kunne vært hentet rett ut av moderne skrifter om økologiske alternativer, men som faktisk i stor grad har vært med på å legge grunnlaget for disse skriftene, og for hele den moderne grønne bevegelsen.

Gandhi var ikke et særlig utslag av indisk tradisjon, hans filosofi og politikk var formulert i en global sammenheng, og med sin kritikk av hele den moderne tekniske sivilisasjon pekte Gandhi fram mot våre dagers økologisk baserte samfunnskritikk. Han var postmoderne lenge før det moderne prosjektets konsekvenser hadde nærmet seg sin nåværende krise.

Når dette er sagt skal vi selvsagt ikke underslå at Gandhi fant mer enn nok næring til sine visjoner i spesifikt indiske tradisjoner, og at den modellen han synets å nærme seg var hans egen fullt og helt. men Gandhi ville nettopp ikke legge fram noen ferdig skisse av et drømmesamfunn. Han trodde ikke på et idealsamfunn som kunne stå der fikst og ferdig, bare på en prosess, en retning.

I det vesle skriftet Det Konstruktive Programmet. trekker Gandhi opp retningslinjer for et fritt India, satt sammen av frie individer i frie selvstyrte landsbyer. Dette målet kunne ikke nås dersom alle Indias landsbyer skulle strebe etter det samme materielle forbruksnivået som Vesten lider under, men dette forbruket så Gandhi i alle all på som et utslag av vestens moralske sammenbrudd.

Vi har nok til alles behov, men ikke til alles begjær er et sitat som klart illustrerer Gandhis holdning. Det alternativet han anbefalte omfatter ikke storstilt industrialisering, men størst mulig grad av lokal selvforsyning, basert på industri og jordbruk i liten skala, slik også Krapotkin og Tolstoy hadde gått inn for, kombinert med sterk innsats for rettferdig fordeling og for menneskelig selvrealisering.

Kibbutzer
Enda ei grein på kollektivbevegelsens anetre fortjener å nevnes; nemlig de israelske kibbutzene.

De jødiske nybyggerne som reiste til Palestina fra begynnelsen av nittenhundretallet var inspirert av ulike sosialistiske strømninger, men fant det raskt formålstjenlig å organisere seg i jordbruksfellesskap kalt kibbutz. Disse kibbutzene ble organisert på ulike måter men de fleste hadde et pengeløst samfunn med felles barneoppdragelse og arbeidsrotasjon. Mange av disse trekkene er idag forsvunnet, kjernefamilie og lønnsarbeide med privat økonomi er idag normen, men på 1960-tallet var kollektivideologien fortsatt i høyeste grad levende, og de største kibbutzorganisasjonene deltok i samarbeide med noen av de gruppene som skulle organisere de nye kollektivene i Europa og USA. Krigen i 1967 forsterket kibbutzenes avideologisering og gjorde det dessuten vanskeligere for radikale europeere å samarbeide med Israelerne.

Kabouterne

Sekstitallets kollektiver inngikk i en bredere bevegelse for å opprette alternativer til det eksisterende samfunnet. Både i Europa og Usa ble det utviklet omfattende ideologier som la vekt på organisering av alternativer, parallelle strukturer som etterhvert skulle vokse seg så sterke at de kunne erstatte det etablerte samfunnet. I Europa var den mest avanserte versjonen den hollandske kabouteren, nissen som hevdet at det nye samfunnet måtte springe ut av det gamle som sopp av råtten trestokk.

Med et spark til det nederlandske kongehuset, huset Oranje, så vel som til den rasistiske settlerstaten med samme navn i Sør-Afrika, kalte kabouterne seg Oranjefristaten. De tok mål av seg til å bli et komplett alternativ til det eksisterende samfunnet i Nederland. For kabouterne, og deres forløpere provoene, var det viktig å stimulere kollektiver og frigjorte soner på ulike nivåer. Det måtte selvsagt gjelde jordbrukskollektiver, fortrinnsvis basert på biodynamisk eller annen giftfri dyrking, men også ulike typer frisoner i byene og et nettverk som kunne opprettholde kontakten mellom de ulike elementene i det framvoksende alternativsamfunnet.

Kabouterbevegelsen hadde en direkte historisk forbindelse til den hollandske anarkist- og pasifistbevegelsen i første halvdel av det tjuende århundre. En framtredende skikkelse her var pasifisten Bart de Ligt, en tilhenger av Krapotkin og Gandhi som også var parlamentsmedlem for Arbeiderpartiet i en årrekke.

En viktig impuls som bidro til provobevegelsens forvandling til kabouterne var Roel van Duyns bok "En hyllest til den vise nisse". Duyn var dataingeniør og brukte kybernetiske begreper for å oppdatere Peter Krapotkins anarkistiske ideologi til begrepene fra 1960-tallets ungdomsopprør. Krapotkin selv var den vise nisse, men nissen var også kabouteren, den rampete outsideren som bare viste seg for dem som trodde på ham.

Den evige undergrunn
I USA skapte hippiene et stort antall communes av ulike slag, men uten den samlende ideologiske overbygningen som kabouterbevegelsen hadde. Det var likevel mye ideologibygging også her. En av de viktige formidlerne av anarkistisk og pasifistisk tradisjon i overgangen fra beatgenerasjonen til hippieopprørerne var poeten Gary Snyder. Han inngikk i det opprinnelige beatmiljøet samen med mere kjente forfattere som Allen Ginsberg og Jack Kerouac, men var i tillegg til sin poesi også forfatter av et antall innflytelsesrike essays.

Noen av Snyders sentrale essays fra siste halvdel av sekstitallet er samlet i den vesle boka Earth Household. Han skisserer her en åndelig anerekke for hippiebevegelsen som omfatter kjetterbevegelser og mystikere i ulike religiøse tradisjoner så vel som de politiske kjetterne i anarkistiske og kollektivistiske grupper. Titelen "Earth Household" er Snyders omformulering av begrepet økologi, og han formulerte en ytterliggående antiteknologisk ideologi som gjerne ble møtt med det spydige spørsmålet " - så du vil altså tilbake til steinalderen ?". Snyders svar, avlevert med et vennlig smil, var gjerne "Neida, ikke steinalderen, men gjerne bronsealderen."

Snyder trakk fram anabaptister og liknende apokalyptiske grupper som ha mente tilhørte en vedvarende understrømning i all menneskelig sivilisasjon:

... the tradition that runs without break from paleo-Siberian Shamanism and Magdalenian cave-painting; through megaliths and Mysteries, astronomers, ritualists, alchemists and Albigensians; gnostics and vagantes, right down to Golden Gate Park.

Når Golden Gate Park nevnes her, er det en henvisning til den store sammenkomsten der i januar 1967, the Human Be-In, som av mange regnes som hippiebevegelsens kulminasjon.

Klostersamfunn
En noe seinere økofilosof, tyskeren Rudolf Bahro, ble også på slutten av sitt altfor korte liv en forkjemper for alternative samfunn og pekte blant annet på det kristne klostervesenet som et mønster. Bahro hevdet at middelalderens europeiske klostre hadde den spesifiserte målsetting å berge restene av den antikke sivilisasjonen fra å utslettes av de invaderende hordene.

I år 546 da Roma ble plyndret av goterne rømte den fromme Benedict av Nursia til en fjellhule, der han snart fikk en flokk tilhengere rundt seg. Fra disse spede begynnelsene oppsto benediktinerordenen, som i løpet av Benedikts egen livstid med pavens velsignelse fikk 12 større klostre, der brødrene -som de utelukkende mannlige munkene kaltes - levde nøysomt, etter strenge regler som var fastlagt i Benedikts ordensbok.

Munkene var ikke bare opptatt av å finne Guds lys for seg selv, de var også opptatt av å utvikle kulturen og teknologien. I klostrene hadde de middelalderens beste biblioteker, som de dupliserte og fornyet for hånd. Klostrene ble på denne måten forløpere for de første moderne europeiske universitetene.

Mange munker var ivrige alternative teknologer: jordbrukere og husdyrholdere. De dyrket urter, - mange medisin- og krydder-urter finnes jo her i Norge rundt gamle klosterruiner - studerte medisin, fungerte som leger for folk i området.

religiøse kollektiver
Hippiebevegelsen i bred forstand omfattet også et betydelig antall kollektiver knyttet til spesifikke religiøse bevegelser, det være seg Society for Krishna Consciousness eller Children of God, men mange kollektiver med en spirituell holdning lar seg vanskelig plassere i slike klart definerte kategorier.

Snyder og andre hippieteoretikere var mere opptatt av bevissthetsendring enn av tradisjonell politikk. Den evige tradisjonen Snyder viser til faller sammen med den tradisjon ulike esoteriske grupper er opptatt av. Og slike esoteriske grupper har da også opprettet rikelig med kollektiver og eksperimentsamfunn.

J. G. Bennett - som hadde vært elev av den gresk-armenske esoterikeren Georg Gurdjieff- var i likhet med Snyder og Bahro fascinert av munkeklostrenes rolle som kunnskapsreservoarer. Han sammenliknet klostrene med bikuber og munkene med honningsankere. På 1960- og 70 tallet brukte han sin formue til å opprette jordbrukssamfunn i England og USA som både skulle være istand til å forsørge sine beboere og føre kunnskap videre gjennom det han så som et uunngåelig sammenbrudd for den vestlige sivilisasjon.

I tilknytning til de teosofiske og antroposofiske bevegelsene hadde det også oppstått ulike eksperimentsamfunn, hvis tradisjon inngikk i de memene hippiekollektivene tok utgangspunkt i. Teosofen Katherine Tingley opprettet for eksempel i 1897 eksperimentsamfunnet Lomaland på Point Loma utenfor San Diego. Der bodde det etterhvert flere hundre mennesker som arbeidet i frukthager, trykkerier osv. Virksomheten fortsatte under nye ledere etter Katherine Tingleys død, men i 1942 måtte Lomaland bøye seg for storsamfunnets økonomiske krav, og eiendommen ble solgt.

Blant nyere eksempler på religiøst baserte kollektivsamfunn er Findhornsenteret i Skottland et av de mest kjente. Findhornsamfunnet som oppsto i 1962 da Peter og Eileen Caddy sammen med Dorothy MacLean måtte finne en måte å overleve på er idag et stort senter med omfattende virksomhet. Den grunnleggende ideologien tok utgangspunkt i Alice Baileys teosofi, men Findhorn framstår idag som et akademi for alternativ medisin, økologisk jordbruk og bærekraftig arkitektur på et udogmatisk spirituelt grunnlag, av den typen som utenforstående gjerne, noe nedlatende, kaller New Age.

Findhorn ser seg selv som et kraftsenter for en ny global sivilisasjon, og har inngått et samarbeide med flere andre spirituelle og økologiske grupperinger gjennom organisasjonen Global Ecovillage Network. En annen node i dette nettverket er Damanhur kollektivene i Nord-Italia som er bygd opp rundt et esoterisk læresystem, og kjent for sine imponerende underjordiske templer. Damanhur ble grunnlagt i 1975 av Oberto Airaudi og en liten gruppe tilhengere, og har idag nærmere 1000 medlemmer bosatt på flere forskjellige steder.

En tredje node i dette nettverket er eksperimentsamfunnet Auroville I Sør-India, som ble opprettet i 1966 på grunnlag av ideene til yogien Sri Aurobindo.

Kollektiver i Norge

I Europa var tilknytning til sosialistisk politikk stort sett langt mere markert i de miljøene der kollektivene hentet sine medlemmer, og den religiøse tilknytningen dessto mindre. Den store kjeden av kollektiver knyttet til AA-kommunen i Friedrichshof var tilmed åpent ateistisk og baserte seg på psykoanalytisk teori (aksjons-analyse) fundert i teoriene til Wilhelm Reich og Arthur Janov.

Kollektivbevegelsen i Norge ble aldri særlig omfattende, men fant seg en plass der populisme og anarkisme møttes i det sosio-politiske spekteret.

Jeg var selv i 1970 med å starte Arbeidskollektivet i Hjelmsgate i Oslo, som hadde en svært konsekvent kollektivideologi blant annet med felles økonomi og full arbeidsrotasjon. Kollektivet varte bare et års tid sin opprinnelige form, men mange greiner av virksomheten i Hjelms gate eksisterer fortsatt med en løsere organisering.

De viktigste kjerneområder for norske jordbrukskollektiver på 60 og 70-tallet var dels i Farsundsdistriktet der Stein Jarving var en sentral figur, og dels på Karlsøy i Troms der jeg selv holdt til i mesteparten av syttitallet. De fleste jordbrukskollektivene i Norge besto bare av fire-fem voksne og noen barn, og det endte i de fleste tilfellene med at et par samboere satt igjen med gården i en nokså normal kjernefamilietilværelse.

Vi finner likevel noen nyere forsøk på å starte bevisste fellesskap i Norge 2009. det mest spennende er antakelig Hurdalsjøen økologiske landsby som er tenkt å bestå av 50 enkelthusholdninger i en tett sosial ramme med økologiske og spirituelle målsettinger.

Sporene fra sekstitallets kollektivbevegelse er også tydelige i endel alternative prosjekter i de store byene. Kollektivet i Hjelmsgate eksisterer fortsatt, og det samme gjør Blitzhuset (iallfall i ei brakke), men aktiviteten er likevel langt større i Hausmania, et okkupert kvartal fylt av motstrøms aktiviteter av både kunstnerisk og politisk karakter, som Oslo Kommune har funnet å måtte akseptere.

På samme måte har opprørerne i bydelen Svartlamon i Trondheim funnet en plass innenfor det etablerte systemet, der de alternative aktivitetene finansieres over kommunekassa.

Forestillingen om kollektiver, små samfunn med sterkt indre samhold både sosialt og økonomisk er altså en vedvarende forestilling, et mem, som stadig dukker opp i nye varianter. Kollektivene som dukket opp på 1970-tallet har enten visnet bort eller blitt assimilert, men gjennom denne assimilasjonen er nye ideer og nye handlingsmønstre ført inn i storsamfunnet.

Og i det ennå ufødte lurer nye former for radikale og utfordrende kollektiver ganske sikkert.

Brennpunkt Hjelms gate - Gateavisa - Kimen
Vindheimgarnet - Motkultur - Vannbæreren