Tidlig på 1960-tallet nådde de første skvulp av det gryende ungdomsopprøret fram til Norge. Sommeren 1964 hadde grupper av ungdommer begynt å samle seg i Studenterlunden i Oslo. Forbildene de første åra var engelske mods, men motsetningene mellom mods og rockers, som utløste opptøyer i engelske badebyer hver eneste sommer, så vi lite til her hjemme.
Guttene lot håret vokse mens jentene lot skjørtekanten stige. Alt til almen forargelse ; men det var jo en fordel. Hvis håret ikke var langt nok eller skjørtet ikke kort nok til at foreldre og lærere reagerte, var det bare å drive det litt lenger.
Den politiske kampsaken som engasjerte mest var kampen mot atomvåpen . Anti-atomrunen, idag kjent som "peace-merket", hang på klærne til de fleste. Ikke at pasifister og atomvåpenmotstandere var udelt begeistret for sine nye tilhengere. Deres holdning ble nok godt reflektert av Dagbladets kommentator, som etter en demonstrasjonsmarsj spurte om protesten «var rettet mot atomvåpen eller mot frisørfaget».
Sommeren 1965 var de uflidde ungdommene blitt så mange at politiet måtte gripe inn. Etter gatekamper som Oslo ikke hadde sett maken til tidligere ble de jagd opp til Nisseberget i Slottsparken. Der utviklet det seg et særegent miljø av ungdommer som ikke fant seg til rette i sine nærmiljøer; her satt man i gresset og klimpret på gitarer eller fiklet med platespillere der singler og LPer med Beatles, Rolling Stones, Dylan og Donovan roterte. Og om mange atomvåpenmotstandere foretrakk sine protestviser akustisk, vakte det jubel i Parken da Dylan og andre visesangere tok elektriske gitarer i bruk.
Flybilletter var uaktuelt, og og Interrail var ikke oppfunnet, men det gikk greitt å haike rundt i Europa. ferden gikk i først rekke til København og Stockholm og snart videre til Hamburg. Amsterdam og London. Likesinnede var det i hver eneste by; utseendet var nok til å skape fellesskap. Etterhvert dro de modigste enda lenger avgårde, noen kom hjem om høsten med fortellinger, klær og musikkinstrumenter fra Tyrkia, Persia og andre eksotiske land, andre kom ikke hjem før år og dag var omme, og noen kom ikke tilbake i det hele tatt.
Noen hadde også med seg fremmede rusmidler. I Sverige hadde amfetamin lenge vært populært; og fantes også i enkelte miljøer i Norge under navnet guttemenner. Sommeren 1965 var hasjen på vei inn i Slottsparken, snart hadde de fleste fått greie på hva en chillum er og hvordan den skal brukes..
Sommeren etter hadde ryktene spredd seg, godt hjulpet av media, slik at hel- og halvfulle gubber kom vaklende for å kjøpe hasj. Og ungdommer fra hele landet kom dettende for å suge inn de gode vibrasjonene. Nå hadde også narko-panikken begynt å bre seg; de første lovene mot alternative rusmidler var kommet på plass og politiet hadde fått et godt påskudd til å overvåke og etterhvert arrestere hasjrøykerne.
Lenge ble gjengen i Parken kalt for mods eller beatniks, men sommeren 1967 slo betegnelsen hippie igjennom. det var det året Jimi Hendrix slo igjennom, det var da Beatles ga ut Sergeant Pepper-LPen. Og det var det året da vi fikk høre om San Fransisco, flower power og LSD. Hippiene ble av den streite befolkningen i USA skjelt ut som misfostre, freaks, og tok snart betegnelsen i bruk som en ironisk identitet. Allerede i 1966 lanserte Frank Zappa sin parodi på ironien med sangen Hungry Freaks, Daddy. I Norge stavet vi det med en i; frikere eller friks.
Motstand mot krigen i Vietnam erstattet etterhvert kampen mot atomvåpen som samlende politisk sak. Stemningen i de radikale ungdomsmiljøene var iferd med å svinge fra pasifisme til militant marxist-leninisme. Enkelte i Parken gikk med små røde bøker som inneholdt sitater av Formann Mao Tse Tung, og enda flere hadde erstattet atomrunen på jakkeslaget med Maos hode i gull på rød bunn.
Om ikke det var nok, begynte rusmiddelbruken å skli ut. Sprøyter, tabletter og suspekte pulver av ulike slag var i omløp. For enkelte ble jakten på rus et hovedinnhold i tilværelsen. Politi og nysgjerrige publikummere bidro også til at livet i Slottsparken mistet sin glans. Den nye drømmen var å finne seg et sted på landet og dyrke sin egen mat uavhengig av den rådende dødskulturen. Det var om å gjøre å plante spirene til det nye friske samfunnet som var nødt til å komme
Hippiene i California og deres åndsfrender provoene i Nederland var naturligvis kommet mye lenger på veien mot alternative samfunn. Hippiene snakket om The Counterculture, de anarkistiske provoene forvandlet seg til nisser, kaboutere, og hevdet det nye samfunnet ville vokse fram av det gamle som sopp på en råtten stubbe.
Slottsparken hadde nå utviklet seg til en sentral for omsetning av illegale rusmidler, en utvikling som hadde sine paralleller i San Fransiscos Haight-Ashbury distrikt og mange andre steder. De konstruktive aspektene av alternativkulturen måtte finne andre kanaler.
I 1970 ble Arbeidskollektivet i Hjelms gate opprettet av en gjeng parken-veteraner sammen med et knippe studenter og musikere. Men ikke før hadde kollektivet blitt opphav til Gateavisa og et makrobiotisk spisested så spredte grunnleggerne seg for alle vinder. Noen startet jordbrukskollektiver i ulike deler av landet, andre vendte tilbake til sine avbrutte karrierer. Men rundt i landet oppsto det mange steder lokale etterlikninger av Gateavisa. Små og store kollektiver dukket også opp både her og der.
Slottsparken hadde nok passert høydepunktet da 1970-tallet tok til, men var fortsatt et samlingssted for dopere og varierte raddiser fram til 1978/79 da Politi og gardister som skulle drive folk ut av Parken ble møtt med kraftig motstand, og en stakket stund måtte trekke seg tilbake. Noen timer var Slottsparken en frigjort sone, men ordensmakta var snart tilbake, mer bestemt enn noen gang på å knuse Parken-miljøet for godt. Og det klarte de.