---

Bylandskapets bruddflater

Hvorfor har miljøet på på Svartlamon fått det uttrykket det har?

Av Harald A. Nissen

Det er mange innfallsvinkler til historien om bydelen Svartlamon. Her er et forsøk på å fange opp noen av årsakene til at miljøet har fått det uttrykket det har.

Forfallet og forslummingen av de eldre boligområdene i sentrum og på østkanten var et generelt trekk ved byutviklingen i Vest-Europa på 60-, 70-, og inn på 80-tallet. Menneskene og mye av de gamle sosiale strukturene gikk i oppløsning når folk flyttet til de nye boligfeltene utenfor byen. I de større byene på kontinentet, og f eks Oslo, fikk man en tilstrømning av innvandrere til disse bydelene. Innslaget av folk som ikke var i stand til å klare seg selv ble større, og i tillegg kom alle skoleelevene og de yngre menneskene som ønsket å bo billig. Vi kan si det var flere tendenser som gjorde seg gjeldende. Man hadde det generelle forfallet av bygningsmassen. Hele gateløp kunne forsvinne, kanskje sto et par hus igjen, mens resten av området ble overlatt til viltvoksende småkratt, dumpingplasser for avfall eller diverse provisoriske industri- og lagerbygg. Noen ganger var det en plan bak denne saneringen, men ofte kunne hele utviklingen i et område få et ganske tilfeldig preg. I mange tilfeller ble overordnede byplaner, som var tenkt ut i de første tiårene etter krigen, aldri satt skikkelig ut i livet. Tregheten i den komplekse bystrukturen gjorde det ofte vanskelig fullt ut å få satt de ønskete moderniseringstiltakene igjennom. Årsakene kunne være flere, enten at trafikkmønsteret ble et annet en det man hadde forutsatt, industri og næringsvirksomhet forandret seg å stilte andre krav, eller at verne og bevaringsinteresser gjorde seg gjeldene.

Man fikk byområder overlatt til seg selv og sitt eget forfall. I en by som Hamburg fikk man de omfattende stridighetene om boligområdet Hafenstrasse ut gjennom hele 80-tallet, en kamp med flere likhetstrekk i forhold til Svartlamon i Trondheim på 90-tallet. På den ene side er det snakk om en millionby i Nord-Tyskland, på den andre siden en mindre provinsby i det nordlige Norge. I begge byene var det snakk om et miljø med utspring i alternativ ungdomskultur på 80-tallet som kom til å utgjøre den en av partene. Det var nettopp i de eldre, saneringstruede områdene denne ungdomskulturen fant et felt å sette sitt preg på. Det som er en interessant parallell mellom Hafenstrasse og Svartlamon er at det begge steder er snakk om forholdsvis sammenhengende byarealer i tilknytning til et havneområde. Noe av det mest markante og synlige ved bebyggelsen i Hafenstrasse har blitt de store gavlbildene på murgårdene, her kan man trekke en parallell til Gullvåg & Bleken sitt store bilde på Svartlamon. Med sine klare politiske symboler markerer de en måte å bruke den offentlige fasaden på som hverken er særlig vanlig eller akseptabel. Bruken av grafitti, utradisjonelle dekorasjoner og disponeringen av gaterommet kolliderer ofte med mer gjengse oppfatninger av hva som er akseptabelt, pent og praktisk. De fleste steder blir denne typen ytringer ganske fort fjernet, men nettopp i byens bruddflater hvor ting ikke riktig er tettet til enda har de i større grad mulighet til å manifestere seg. Bruddflatene kan vi kalle de områdene og periodene hvor ting enda ikke har fått riktig retning. Tiden før de historiske lagene igjen blir fylt for å danne den såkalte kontinuiteten.

En av de viktige forskjellene fra bevaringskampene på Bakklandet, Ilsvikøra og Møllenberg er i hvilken grad svartlamonmiljøet selv har satt sitt preg på bydelen gjennom konflikten. Det nåværende miljøet, med sine uttrykk, har vært vel så viktig å kjempe for, som den eldre gjenværende arbeiderbebyggelsen på Nerlamon i Østbyen. Dette har forandret seg i noen grad da nettopp konflikten om Svartlamon har vært med på å øke interessen for lokalhistorien til hele Lademoen, både blant bydelsbeboerne og i byen generelt.

I Berlin tok husokkupasjonene helt av, på det meste var antallet besatte hus oppe i omlag 150. I Zürich sto kampen og kravet om et selvstendig ungdomshus i sentrum. Kravet ble møtt med massiv politivold fra et sveitsisk borgerskap, som ikke ønsket noen fargeklatter på fasaden. I Amsterdam framsto Kraakerbevegelsen (den lokale husokkupantbevegelsen) med sin flate organisering, som et eksempel til etterfølgelse for lignende strømninger andre steder i Europa. I bydelen Brixton i London var det politiets mangeårige trakassering av svarte tenåringer, som virkelig satte ungdomsurolighetene igang i England i 1981. Om det i utgangspunktet ikke var snakk om noen egentlig sammenheng mellom de forskjellige hendelsene, kom de allikevel i samtiden til å bli oppfattet slik.

I media sto samfunnet plutselig overfor et ungdomsmiljø, som bare avviste alle former for normal kommunikasjon. Uttrykket var direkte og spontant, mangel på formell struktur gjorde det vanskelig å vite hvem man egentlig skulle forholde seg til og hvordan man skulle kommunisere med dette miljøet. På hvilken måte skulle man møte slagord som «Etter oss kommer syndfloden» eller «Synd at betong ikke brenner»? Insisteringen på at det ikke fantes noen ledere blant dem, gjorde det ofte problematisk for tradisjonelle politikere å forholde seg til det hele. Okkupasjonen av hus til aktivitets- og boligformål angrep den private eiendomsretten, enten nå det var snakk om private eller kommunale eiendommer. Lovgivningen var forskjellig fra land til land når det gjaldt retten til å ta seg inn i tomme hus. Både Nederland og England hadde et regelverk som gjorde det lettere å foreta husbesettelser enn i mange andre land. Over alt ble det imidlertid nødvendig for myndighetene å gripe inn for å vise at de hadde kontroll. Okkupasjonene bygde på boligmangel, men også på ønsket om en annen livsstil langt borte fra kommunal fritidsaktivitet og kommersiell ungdomskultur. Det selvstyrte huset, enten som bolig, aktivitetshus eller begge deler ble den viktigste enheten i det vi med en samlebetegnelse kan kalle husokkupantbevegelsen på 80-tallet. Livet i, om og rundt huset var det sentrale.

I Norge kom det i første rekke til å bli Blitz i Oslo og Uffa-huset i Trondheim som førte en del av holdningene videre. Begge stedene var knyttet til et nettverk av miljøer rundt okkuperte og legaliserte hus, alternative trykksaker, band, kampanjer og annet som bandt det hele sammen. Ungdommens Hus i Tromsø og Verftet i Bergen kom til å utvikle seg mer i retning av vanlige kulturhus. Forskjellene på de to miljøene rundt Blitz i Oslo og Uffa i Trondheim har imidlertid også vist seg å bli ganske så forskjellig. Blitz må kunne sies å ha fulgt den mer generelle trenden denne type miljøer har gjennomgått mange steder i Europa. Konfrontasjonslinjen opp gjennom 80-tallet med politiet har marginalisert mange av disse miljøene på 90-tallet. I dag er det i første rekke gjennom antirasistisk arbeide de klarer å markere seg, på de fleste andre felter har det blitt ganske usynlig. Dette gjelder for så vidt mye av det mer tradisjonelle politiske arbeidet, som ikke er så veldig hipt i 90-årene hvis ikke det kan være med på å bygge opp egoet ditt. Gjennom Svartlamokampen har Trondheimsmiljøet gått den motsatte veien av hva Blitz har. I stedet for å bli marginalisert har miljøet maktet å sette boligspørsmål og livsstil på det lokale politiske kartet. Noe av forklaringen er den politiske linjen man la seg på. I stedet for å velge en åpen konfrontasjonslinje med politiet som motstander, har man valgt å gå inn i det politiske spillet. Forskjellen i stil er nok allikevel markant i forhold til mange andre tradisjonelle grupperinger. Evnen til å arbeide kollektivt og å ta i bruk de nettverkene man har vært en del av har nok også vært avgjørende.

Dette er et utdrag av en lenger artikkel som sto i Avisa Giljotin