Erling Fossen vil i sin kronikk i Klassekampen 11-03-02 gjerne heve en fane for byen. Det blir jeg gjerne med på. Det er tross alt i byen både han og jeg liksom de fleste andre folk på Jorda lever og liker sine liv. I Norge er det to tredeler av menneskene som bor i tettbygde strøk, på global basis er det drøye halvparten. Det er derfor i byene morgendagens samfunn først og fremst utvikles. Byene tilbyr oss på samme tid vårt største håp og vår største utfording.

Fossen har langt på vei rett i at den norske venstresida, i sin ideologiske overbevisning om «å ta hele landet i bruk» har vendt byene ryggen. I virkeligheten bor jo også de fleste norske raddiser i byene, men mange har slitt med dårlig samvittighet for denne sin forkastelige virkelighet, og har lengtet - eller ønsket å lengte - tilbake til distriktene.

Miljøvernet har i stor grad vært oppfatta som et arbeide for verdier som kulturelt og geografisk befinner seg utenfor byen. Ikke dessto mindre er det til enhver tid massevis av grupper som slåss for et bedre bymiljø, for eksempel gjennom aksjoner mot veiutbygging eller for bevaring av truede bygninger og områder.

Også blant arkitekter og planleggere har det vært en erkjennelse av at den økologiske situasjonen i byene krever andre svar enn total avvisning av bylivet. Men først i de aller siste år av det tjuende århundre har en spesifikk miljøpolitikk for byene for alvor kommet på dagsorden. Det holder faktisk på å vokse fram en global bevegelse for grønne byer.

Uten å overse at byboerne er avhengig av landsbygda, har flere og flere innsett at menneskehetens - og jordklodens - framtid er avhengig av hvordan vi organiserer byene. Blir ikke bylivet økologisk forsvarlig, spiller det faktisk liten rolle hvor mange økologiske gårdbruk det finnes på bygdene. Både internasjonalt og etterhvert her hjemme har det blitt åpenbart at de mange separate trådene av lokale aksjoner, teknologiske muligheter og overordnete plangrep må veves sammen til et levende teppe av grønn byutvikling.

I sin begeistring for bykivets stimulanser har dessverre Fossen valgt å overse at forbruksnivået i byene er altfor for høyt. Materialstrømmen gjennom byen, beregnet gjennom slike redskaper som «det økologiske fotavtrykket», er større en vår felles moder jord tåler. Forbruket hos den norske byboer ligger atskillig høyere enn snittet for byer på verdensbasis. Og den bynomadiske livsstilen Fossen anbefaler så varmt ligger nok enda noen hakk over den norske normen. Det blir derfor et viktig problem på veien mot bærekraftige byer at Fossen - som så mange andre - avviser alt snakk om forbruksreduksjon som latterlig moralisme. Et viktig ledd i arbeidet for å gjøre bylivet økologisk forsvarlig blir å overbevise Fossen og hans meningsfeller om at morgendagens grønne byer ikke blir gledesfrie soner tilrettelagt av og for økologiske asketer.

En gjennomregulert by kan nok tilfredsstille fysiske kriterier for bærekraft, men først når miljøtiltaka har oppslutning fra befolkningen blir byen virkelig bærekraftig. Det er bare mulig å tenke seg en miljøvennlig by, dersom flertallet av innbyggerne deltar i å virkeligjgøre den hver eneste dag. Det burde derfor glede Fossen - slik det gleder meg - at teknologiske framskritt stadig bringer den grønne byen nærmere realisering.

Moderne teknologi kan drastisk redusere bylivets belastning på økosystemene. Det er mulig å bygge ut kollektive transportsystemer som ikke er basert på fossile brensler. Likedan er det mulig å varme hus og lage mat uten å spy ut drivhusgasser eller forurensning. Og det lar seg gjøre å skaffe reint vann til alle husholdninger, liksom det lar seg gjøre å resirkulere kloakk og annet avfall med langt mindre miljøbelastning enn dagens systemer. Teknologien finnes, det mangler bare kunnskap om den og vilje til å ta den i bruk.

En by med en økologisk forsvarlig infrastruktur, innrettet i et langsiktig perspektiv, vil skille seg sterkt fra dagens Oslo eller Steinkjer. Vi står overfor store og kompliserte oppgaver når vi skal omdanne byorganismene til harmoniske ledd i jordklodens materialomsetning. Slike endringer kommer ikke av seg sjøl. De krever bevisst innsats. Denne innsatsen kan komme fra myndigheter og folkevalgte organer, men den kan også være initiert av aktivistgrupper eller andre grasrotorganisasjoner. I alle fall trenger slik innsats brei oppslutning fra dem den vil berøre.

Det er ikke gjort over natta å legge om til en infrastruktur som gir byen et mindre økologisk fotaspor, men nettopp derfor er det viktig å komme igang. Vi kan aldri overse at vi deler skjebne med alt liv på jordkloden. Bylivet kan være herlig, javel, men byenes eksistens blir nødvendigvis kortvarig dersom de ikke finner strukturer som gjør dem til integrerte deler av det globale så vel som de lokale økologiske felleskap.

Vindheim har en kommentar (20.3) til min kronikk i Klassekampen (11.3). Vindheim er langt på vei enig i min understrekning av bylivets positive sider og venstresidens underkjennelse av denne. På et punkt skilles dog våre veier. Vindheim skriver: "I sin begeistring for bylivets stimulanser har dessverre Fossen valgt å overse at forbruksnivået i byene er altfor for høyt."

Vindheim har rett i at forbruksnivået er viktig kilde til miljøforurensing i byene, men han underkommuniserer at utgiftene til transport og oppvarming er langt mindre enn i distriktene. Det er årsaken til at Oslo kommer så bra ut i forhold til resten av landet når det gjelder "det økologiske fotavtrykket" utarbeidet av ProSus/Vestlandsforskning. Oslos energiforbruk ligger nemlig 17 % under landsgjennomsnittet. Det er derfor en grov feilslutning at Oslo spesielt, eller byene generelt, representerer de største miljøproblemene.

Vindheim fortsetter: "Og den bynomadiske livsstilen Fossen anbefaler så varmt ligger nok enda noen hakk over den norske normen." Selv tok jeg testen til Vestlandsforskning og tilhører den lille promillen av den norske befolkningen som lever bærekraftig. Jeg bor i bygård med isolerte vinduer, har ikke bil, reiser nesten ikke og bruker knapt nok trikk, buss. Når det gjelder mitt forsvar av den nomadiske livsstilen så er det fordi det er vanskelig å styre menneskers bevegelsestrang. Det er en økende mobilitet, både innenfor og mellom landegrensene, og jeg tror ikke på at politikerne kan styre denne bevegelsen. Når jordkloden føles som ett sted må mennesket fritt få bevege seg innenfor kloden.

Det blir tilsvarende skjevt - selv om det isolert sett er korrekt - når Vindheim sier: "Det blir derfor et viktig problem på veien mot bærekraftige byer at Fossen - som så mange andre - avviser alt snakk om forbruksreduksjon som latterlig moralisme. Et viktig ledd i arbeidet for å gjøre bylivet økologisk forsvarlig blir å overbevise Fossen og hans meningsfeller om at morgendagens grønne byer ikke blir gledesfrie soner tilrettelagt av og for økologiske asketer."

Det er tross alt et faktum at hadde flere bodd i byer hadde miljøproblemene i verden vært mindre. De største forurenserne i global målestokk er transport og landbruk. Jeg har ikke tro på en slik borgerlig Steinar Lem og FiVH- argumentasjon om forbruksreduksjon. FiVH har argumentert for dette siden 70- tallet uten å bli hørt. Jeg har større tro på makropolitikken: Legg ny bebyggelse til kollektivknutepunkter. Lag en så effektiv kollektivtransport at den kan konkurrere med bilen. Bygg i høyden. Fortett ytterligere.

Der jeg og Vindheim definitivt skiller lag er hvordan vi opplever den urbane tettheten. De norske byene skiller seg i europeisk sammenheng dramatisk ut fra de andre når det gjelder tetthet. Riv mesteparten de gamle to etasjers trehusene i de norske bykjernene og bygg 4-5 etasjers leiegårder.

Det er viktig å skjelne mellom forurensning og overforbruk. Mitt poeng var overforbruket av ressurser i den rike verdens byer. Fossen har helt rett i at byene kommer bedre ut enn landdistriktene i et ressursregnskap som "det økologiske fotavtrykket". (Det økologiske fotavtrykket for Oslo ble offentliggjort samtidig som mitt innlegg sto på trykk i KK - uten at KK gadd å nevne det).

Rapporten fra Oslo viser at hovedstadsboeren reiser mere med fly enn gjennomsnittet. Dette er hovedårsaken til at oslos fotavtrykk blir for stort i forhold til de tilgjengelige globale ressurser.

Fossen avviser " en slik borgerlig Steinar Lem og FiVH- argumentasjon om forbruksreduksjon. FiVH har argumentert for dette siden 70- tallet uten å bli hørt. Jeg har større tro på makropolitikken: Legg ny bebyggelse til kollektivknutepunkter. Lag en så effektiv kollektivtransport at den kan konkurrere med bilen. Bygg i høyden. Fortett ytterligere. "

De virkemidlene han nevner har avgjort sin plass, men hans liste er ikek uttømmende. I valget mellom appell til folks gode natur og bruk av offentlige maktmidler velger jeg begge deler ....

Og når Fossen skriver "Riv mesteparten de gamle to etasjers trehusene i de norske bykjernene og bygg 4-5 etasjers leiegårder ", blir jeg litt i stuss.

Fire etasjers hus i byene er da virkelig ikke noe å bråke om. Oslo sentrum tåler godt ti og fjorten etasjers hus også, men i den sentrale trehusbebyggelsen i Trondheim er det da ingen grunn til plassere denslags ? Det gjelder å finnen en balanse mellom bevaring og omdanning. De gamle byorganismene har utviklet seg over alng tid. Nye bydeler trenger mange, mange år på å utvikle en liknende atmosfære. Overivrig byfornyelse står i fare for å skade byen grunnleggende.

Bærekraftig teknologi * Byenes historie * Påvei mot en økologisk urbanisme

Kontakt bylivredaktøren