Knut Erik Strand skriver:

Før jul var jeg på nippet til å melde meg inn (igjen, var medlem for en mannsalder siden) i MDG, men etterdønningene etter en begivenhet i Tr.heim holder meg igjen. Som "alle" veit, brant noen trehus i sentrum av byen før jul, utrolig nok uten at menneskeliv gikk tapt (det groveste: at sjefen for "News" sendte opp en av sine ansatte i etasjene for å vekke leieboere i steden for å gå selv. Han var sååå lettet da hun kom levende ned igjen. I "gode gamle dager" hadde den drittsekken havnet i "gapestokken" - det forteller noe om tidsånden at han ikke gjør det)... som sagt: ingen menneskeliv gikk tapt, men det skyldes ikke brannberedskapen i byen.

Andre partier på venstresiden har tatt dette opp igjen, men slik det virker på undertegnede, var det viktigste for Jan (Bojer Vindheim) at det som skulle gjenoppbygges, skulle bygges i tre og etter en plan fra 1981, altså en stund før de Grønne blei representert i bystyret. I denne og andre sammenhenger før dette, forekommer deg meg at Jan gjør det til et poeng i seg selv å sloss for trehus i bekjempelsen av post-modernismen, f.eks. i forbindelse med utbyggingen av en hjørnetomt på Bakklandet, noe han gir åpent uttrykk for i et åpent e-brev før jul. Dermed blir det på tide for undertegnede å ta denne debatten åpent:

Altså, Jan, hva i all verden har postmodernismen, og dermed moderniteten som postmodernismen er en del av, med grønn politikk å gjøre? Blander du ikke sammen egen arkitektonisk smak med politikk, og har du ikke gjort det for lenge? Det lukter ikke 100 % godt av dette.

Jeg var tilstede på et åpent møte om den der Bakkland-greia i sin tid, og et pudret eksemplar av "Byens fornyelse" sto og messet om et forslag som så riktig søtt og vikingaktig ut. Audun Øfsti, som jeg satt sammen med og jeg begynte å utveksle tyske replikker: "Heimatlich!" "Blut und Boden!" Hvoretter vi lo oss halvt fordervet. Men: dette er egentlig ikke så fordømt festlig, for det går på å holde personlige smaksreferanser unna premissene for grønn politikk.

Det siste går vel på om de husene som bygges, bygges i henhold til prinsipper for økologisk oppvarming osv... og ikke hva slags materialer de bygges i eller hva slags stil???

Og: en by er en by, og ettersom trehus brenner bedre enn andre hus (noe også det der nye massive tretullet fra Sør-Tyskland og Østerrike!! kommer til å gjøre) bygger man i stein og betong i sentrum av byene, og høyt, slik at man får plass til så mange og så mye som mulig, slik at områdene rundt byen kan bevares for eller tilbakeføres til natur og frilufstliv, til glede for flertallet av byens innebyggere. Så - la dette være første innlegget i en debatt det forhåpentligvis vil komme noe positivt ut av etter hvert.

6. januar 2003
Knut Erik Strand

Det er et spørsmål som går videre enn de grønne kjernesakene. Du mener vel også, Knut Erik, at MDG skal ta opp spørsmål som går utover "miljøsaka" ?
Når det gjelder brannordninga i Trondheim har MDG hele tida gått inn for en bedre bemanning enn det billige ("kjipe"!) systemet vi har hatt.

Når det gjelder trehusbebyggelsen i sentrum er det flere aspekter som fortjener å tas i betraktning;

- det ene er det estetiske: hva er pent og stygt.
- det andre er det historiske: hva har gitt Midtbyen sitt særpreg
. - det tredje er det økologiske: hva slags byggeteknikker og materialer gir minst ressursbruk i byggeperioden så vel som på lengre sikt.

La oss se på disse tre aspektene:

1) Det estetiske
Knut Erik Strand (heretter: KES) hevder at jeg bekjemper postmodernismen og dermed moderniteten. Nå kan vel begrepet postmodernisme forstå på mange måter - også mine holdninger lar seg klassifisere som postmodernisme i den grad de har utviklet seg som reaksjoner på modernismen. Men, ja - jeg vil gjerne bekjempe mange aspekter av moderne byplanlegging og moderne arkitektur.

En rekke moderne bygninger gir meg direkte fysisk ubehag uten at jeg går inn i dem engang. Vi mennesker venner oss til litt av hvert, så også heslige hus, men de fleste vil være enige om at svært mange modernistiske bygninger er frastøtende. Det er et av de områdene der jeg sannsynligvis har samme synspunkt som de fleste Trondheimsboere, for ikke å si de fleste nålevende mennesker.

Dette betyr ikke på noen måte at jeg ikke synes byggeskikk og formgiving skal få utvikle seg. Det betyr derimot at jeg tar avstand fra store deler av det pillråtne tankegodset som ligger til grunn for modernismen som stil. Dette har jeg skrevet flere avisartikler om, og jeg vil drøfte det mere grundig i min kommende bok om byutvikling (når jeg har funnet en forlegger).

Nordre Gate var inntil brannen dominert av toetasjes trehus. Disse ga Nordre gate sitt estetiske preg. De modernistiske bygningene i gata er ikke de aller verste i sitt slag, men noen forskjønnelse av gata er det få av dem som er. Det er derfor av stor betydning for det framtidige preget til Nordre Gate hvordan branntomta blir bebygd.

2) Det historiske.
For å få kontinuitet i Nordre Gates visuelle framtreden mener jeg det er riktig å holde fast ved to til fire etasjer og saltak. Dette er også det grunnleggende synspunktet i Midtbyplanen som ble resultatet av en omfattende debatt etter en tidligere bybrann. Det unike trehusmiljøet i Midtbyen har nasjonal betydningene, og Midtbyplanen ble derfor stadfestet av Miljøverndepartementet. dette innebærer at den har større kraft andre reguleringsplaner.
Mere om denne prosessen på http://trondheim.gronne.no/harmonien.html

KES avfeier den som "en plan fra 1981", og avslører derved en forbløffende ringeakt for det historiske Trondheim. Branntomta inneholder sannsynligvis viktig arkeologisk materiale, og brannmurene er i seg sjøl antikvarisk verdifulle. Det vil derfor være mulig å ta vare på den historiske kvartalstrukturen ved å bygge på de gamle grunnmurene. Moderne treteknikker gjør det mulig å bygge nye hus som er langt mere brannsikre enn de nedbrente bygningene.
(Se forøvrig min artikkel om Midtbyplanen på http://vindheim.net/byliv/branntomt.html

3) Det økologiske.
Spørsmålet om byggeteknikk og materialvalg fører oss over i økologisk byplanlegging. Materialvalget i husene må settes inn i en større sammenheng, byens totale ressursbruk, som f.eks. kan måles i det økologiske fotavtrykk. I et slikt perspektiv er det klokt å bruke gjenbruksmaterialer eller andre lokale byggematerialer, det er også klokt å knytte de nye bygningene til fjernvarmenettet, å ha gode avfallsordninger og et velfungerende kollektivnett osv.

Men økologisk byutvikling er ikke bare et spørsmål om flyten av materielle ressurser, det er også noe med å forme et livsmiljø. Det er viktig at bygningene og rommet mellom dem formes slik at det i størst mulig grad gagner menneskers psykiske velvære og det biologiske mangfoldet. Det viser seg faktisk at disse to elementene gjensidig støtter hverandre: der mennesker trives vil det være gode betingelser for andre slags liv; der det er ´gode betingelser for dyr og planter vil også mennesker trives.

Modernismen som ideologi, utformet av le Corbusier og andre forutsetter eksplisitt at naturen skal forvises til reservater og at menneskelige følelser ikke sal tillegges betydning. Fornuften skal råde. (Dette er en holdning som stammer fra den moderne tids begynnelse på 1600-tallet. Modernistisk byplanlegging kan avledes direkte fra Descartes, slik f.eks. Jane Jacobs gjør).

Til sist vil jeg peke på at at kritikken av den modernistiske byplanleggings livsfiendtlige og dypt autoritære praksis har dype røtter i radikal samfunnskritikk. Surrealister og situasjonister var blant de første til å leite etter utganger fra asfaltjungelen, slik utallige store og små kunstnere har gjort etter dem. Det burde være en selvfølge at Miljøpartiet De Grønne følger i dette sporet.

En kritikk av modernistisk arkitektur og autoritær planlegging betyr forøvrig slett ikke at vi slutter å leite etter nye former og mønstre, bare at vi innser at de toneangivende retninger innen disse fagene ikke gir akseptable svar.
Da får vi samme kritiske holdning til byutvikling som vi har til samfunnsutviklinga på andre områder.
Vi leiter etter grønnere veier.

6. januar 2003
Jan B. Vindheim

Hei igjen, Jan, og beklager "seint" svar: som jeg fortalte deg i en mail, jeg fikk kluss med det tekniske(!) ved første forsøk på direkte svar inn på debattsiden på onsdag. 5 dager seinere vil svaret selvsagt ikke bli nøyaktig det samme, la oss håpe at essensen er det!

Innledningsvis: Ja, Jan, helt ok at MDG tar opp "spørsmål som går utover "miljøsaka". Frustrasjonen min i denne sammenhengen er at jeg savner flere og grundigere innspill fra MDG på saker som er mer åpenbart miljørelaterte, f.eks. på det felles torget for venstresida som Klassekampen i rykk og napp er på vei til å bli, hvor jeg klarte å overtale dere til å bli aksjeeiere. I høst var dere bl.a. fraværende i gasskraftverkdebatten som raste der, overlot den til NU og folk som Arne Byrkjeflot, en flott representant for AKP og RV, men som i sin argumentasjon viser behovet for et sosialøkologisk partis tenkning. Andre relaterte felter kan f.eks. være debatten som har rast og raser om vindkraftverk i Adresseavisen, med sine mange aspekter.

Derfor er det med blandet samvittighet jeg tar fatt i trehusdebatten, for på den måten å legge beslag på tida til dem som måtte delta i den, aktivt eller passivt. Derfor er det viktig for meg å få denne debatten så prinsipiell som det lar seg gjøre, slik at den forhåpentligvis kan peke utover sitt eget snevre område.

Når det gjelder disposisjonen, følger jeg med glede din, kommer imidlertid til å legge til et punkt 4.

1) Om det estetiske Her ligger en av de hundene begravet, som jeg vil ha opp og vekk. Én ting er at vi personlig er gnistrende uenige i hva som er pen og stygg arkitektur, jeg syntes bl.a. at den "kassa" du fikk stanset oppføringa av på Bakklandshjørnet, var en artig sak. (Gidder du her legge ut billeddokumentasjon på nettet, om det er mulig, både av det forslaget og av "Byens Fornyelse"s forslag, som jeg reagerte annerledes på?). Dette er bagatellmessig. Verre er det at du påberoper deg folkeflertallets støtte i ditt syn på at modernistiske bygninger er frastøtende.

La meg få dra dette helt ut. Det som kommer, er synspunkter jeg ikke anklager deg for å ha, men som følger det (tre)sporet som er lagt: Tenk deg trehusargumentasjonen overført til andre estetiske felt: som musikken, hvor alt etter Beethoven blir mishandling av folks ører, iallfall 12-tone og annen atonal musikk, Arne Nordheim burde f.eks. aldri ha blitt sluppet løs på folk! Eller billedkunsten: La oss holde fast på, vende tilbake til det figurative som folk kan kjenne seg igjen i! Kubismen og annen abstrakt kunst kan bare virke perverterende på folks sjeleliv, jeg nevner f.eks. Picassos forvridde skikkelser (apropos Jan i Øko-ekko nr 49 i fjor, hvor du ville ha deg frabedt "et forvridd postmodernistisk uhyre i hjertet av den historiske Midtbyen") Eller hva med skulpturene, iallfall dem som vanlige folk må plages med på offentlige plasser: et skrekkens eksempel her kan være Espen Gangviks digitalt utarbeidete forvridde perversjon utenfor Statens hus (som selv KES mener ikke er vellykket, jeg snakker om bygget, ikke Espens skulptur, men det går på detaljer jeg i "modernismens navn" kunne tenkt meg annerledes, for å få uttrykket "helere").

Jan: du mener garantert ingenting av det uhyrlige jeg har ramset opp i siste avsnitt. Men prøv å se den logiske sammenhengen mellom dette og ditt trehusstandpunkt! Jeg viser til et sitat fra "Stiftelsen Byens Fornyelse" (newspeak: skulle kalt seg Byens Foreldelse), Adressa torsdag 9/1 i år: "Hvis en gjenoppbygging skal bli mest mulig ekte (KES' understrekning), bør de nye byggene oppføres på de gamle grunnmurene". Så er vi definitivt sikret mot en hver form for fornyelse av kvartalet. Merk: jeg sier heller ikke noe annet enn at "Byens Fornyelse"s Audun Engh & co likhet med deg er sunne demokratiske mennesker. Det jeg sier, er at de leker med ilden, uten å ha reflektert over det.

2. Det historiske Med en retorisk snert som er helt ok, "beskylder" du meg (jeg tåler såpass!) for en "forbløffende ringeakt for det historiske". Jeg blir bare nødt til å "ta igjen", hold deg fast!

For det første: historien, hvis vi gir den ontologisk verdi, dvs. sier at den er noe som er, består med nødvendighet ikke bare av fortid, men også nåtid og framtid, som vi altså begge to befinner oss midt inne. Det nytter ikke å si: "Det som var for 100 år siden, det er historie, men ikke det som var i går, eller i forrigårs eller for ett år siden!" Ser du logikken? Tar du historien på alvor, kan du ikke gi den en omvendt holdbarhetsdato!

For det andre: min historiske bevissthet har uansett noen meget klare føringer fra forrige århundre: det at vanlige arbeidsfolk kom seg ut av trekkfulle uhygienske rønner og fikk seg varme leiligheter med innlagt vann, klosett, bad, oppdelte rom hvor de kunne "ha seg" i fred for resten av familien. Dette hang nøye sammen med en radikal bedring av dette folkets helsestandard: ikke minst blei vi kvitt tuberkulosen, fattige folks svøpe. Som referanse her anbefaler jeg Alf Prøysens utmerkede roman "Trost i taklampa". Min historiske bevissthet om dette er så sterk at jeg ikke vil tilbake til tida før dette. La meg trekke fram ett eksempel på hvor flott det blei bygd: gårdene på Torshov i Oslo, definitivt ikke i tre, men med innebygde gårdsrom for klestørk og sosialt samvær.

For det tredje, og her kommer jeg trekkende med egne føringer for vitenskapsfilosofi: I utgangspunktet er historien en idé, et begrep vi nyttiggjør oss for å etablere og ordne begivenheter i tidsmessig rekkefølge, for deretter å søke etter årsaksrelasjoner mellom dem. Hvorvidt vi skal gi dette begrepet ontologisk verdi, dvs. om vi skal si at historien "er", er noe vi delvis må la stå åpent: på den ene siden trenger vi denne etableringene for å behandle begivenhetene som fakta, for å kunne operere med en historievitenskap. Men for sistnevntes skyld må vi samtidig holde "distansen": ikke for bombastisk erklære historiens væren, for på den måten lettere å skille mellom det vi etablerer som fakta og det vi må avvise som myter, overleveringer uten grunnlag i det vi etablerer som virkelighet.

Dermed blir det også uaktuelt for oss å "bøye oss i støvet" for historien, for hvis vi gjør det, etablerer vi denne som en tyrann à la føydalherren, à la det katolske presteskapet Descartes frigjorde tanken og "jeg"-et fra gjennom sine Meditasjoner, jeg kommer tilbake til dette i det jeg etablerer som pkt.4.

3. Det økologiske Som allerede kraftig antydet: Jeg begriper ingenting av dette at bruk av treverk i husbygging skal ha noen nødvendig sammenheng med den økologiske tanken om gjenbruk. Én ting er at jeg ikke tror filla på at "moderne treteknikker gjør det mulig å bygge nye hus som er langt mere brannsikre enn de nedbrente bygningene". Viktigere er at virkeligheten forteller meg noe annet: Skal vi tro Adressa forleden, så vi altså vår ordfører sage ned noen flotte trær på Vikåsen, for den raserte gamle Bybro i Tr.heim skulle bygges opp igjen med "malmved". Hadde man vært litt mindre pietetsfulle overfor den der fordømte historiske tradisjonen, og bygd brua opp igjen med annet laminert treverk, hadde de flotte trærne fortsatt fått stå i fred på Vikåsen, til glede for turgåere, og som verdi i seg selv.

At bruk av annet materiale ikke skulle "gagne menneskers psykiske velvære" er sprøyt. Kroneksemplet er Folkebiblioteket, Tr.heims mest vellykkede bygg, som etter at det blei reist, sørget for økt tilstrømming til biblioteket og økt utlån. Hvis det ikke har rabla helt for meg, synes det meg at den er oppført i murstein. Inne har man sikret historien så det holder, med et glassdekt grøssende innblikk ned i en middelaldergrav, totalt på kanten i forhold til respekten for den som ligger der, men lell... Utenfor har man i gårdsrommet (!) slengt opp en fontene og noen rått tilhogde modernistiske steinblokker, hvor folk sitter og prater når været tillater det. Så... mursteinen, Jan, hva galt er det med f.eks. den? Bortsett fra at den er brannsikker? Er f.eks. tradisjon viktig for deg, er den midt i blinken, teglverkene har en virkelig lang og spennende historie her til lands.

Uten at jeg for mitt vedkommende vil fornekte f.eks. betongen. Eller høyhuset i seg selv (som uansett ikke kan få skylda for etterkrigstidas sentralisering: problemet med den raske tilstrømningen til bysentraene måtte løses på en måte som ikke skapte ny helseødeleggende slum, og løses innenfor gitte økonomiske rammer): Ditt slakt av Corbusier har mange sider, ett av dem er høyhusproblematikken. For noen år siden trodde også jeg at høyblokker var roten til alt ondt, med problemene på Romolslia i Tr.heim som ett eksempel. En annen som mente dette, var arkitekt Skibnes, som i et intervju med Uke-Adressa før jul innrømmet at han i sin tid gikk inn for å sprenge det i filler. Det mener han ikke lenger, for de sosiale problemene på Romolslia synes, ifølge det intervjuet, å ha løst seg, uten av man har revet høyhuset.

4. Moderniteten som premiss for sosialøkologisk tenkning. Dermed er det på tide å gå løs på det du mener er premisset for Corbusiers "autoritære livsfiendtlighet": "...en holdning som stammer fra den moderne tids begynnelse på 1600-tallet. Modernistisk byplanlegging kan avledes direkte fra Descartes...) Så økologisk tenkning skal basere seg på at vi "tar rotta" på Descartes? Fri og bevare meg!

La oss ta det med (arkelogens!) teskjeer: Dags dato er det en "vedtatt sannhet" at Descartes har skylda for opprettelsen av skillet mellom sjel og kropp, derav menneske og natur osv... Men det er ikke sant for det. Descartes uttrykte skillet mer klønete enn andre, men essensen i det ligger godt innbakt i hele vår kristne kultur. Det Descartes derimot gjør, er å frigjøre menneskets tenkning såpass fra denne kulturen at det igjen kan framstå som autonomt, selvstendig. La oss se på punkt 2 og 3 i den andre av hans "Meditasjoner" (Aarnes'inndeling og dennes oversettelse i Aschehougs Kulturbibliotek): "...Kanskje er ikke annet sant enn dette: at intet er sikkert." Men: "....så lenge jeg tenker at jeg er noe, ...er jeg ikke intet." Altså: "Utsagnet "Jeg er, eller jeg eksisterer" er nødvendigvis sant, hver gang jeg uttaler det eller begriper det i min ånd."

Med dette har Descartes dannet et sikkert grunnlag for menneskets eksistens som tenkende, løsrevet fra Guds forgodtbefinnende. Derfra resonnerer han seg fram til at han som tenkende kan anse det som sikkert at han har en kropp. Den logiske konsekvensen av dette er: Ettersom tilsynekomster rundt ham har sammenlignbare kropper, kan han slutte seg til at de også er mennesker, at de er som ham, at han kan identifisere seg med dem. Et slikt resonnement gjennomføres av Edmund Husserl i hans Cartesianske Meditasjoner (altså med direkte henvisning til Descartes, første gang utgitt i Paris i 1931 i Levinas oversettelse), §50 ff. i femte meditasjon. Påstår jeg at jeg har fått med meg alle detaljene i dette, lyver jeg, men antydningsvis: han snakker om erfaring av den fremmede som appresentasjon, analogisk appersepsjon.

For ikke å gjøre meg til noen flinkere filosof enn jeg er, går jeg rett over til min egen tolkning av tematikken, og lager et uttrykk jeg kaller analogisk innlevelse. Poenget i dette er: jeg veit at jeg er, på en eller annen måte. Altså har jeg en identitet. I den grad jeg finner likheter mellom meg selv og et annet vesen, kan jeg identifisere meg med dette, og dermed leve meg inn i det. Dette dreier seg først og fremst om andre mennesker: vi snakker om solidaritet bla. på tvers av etnisitet. I moderne tid har denne solidariteten utviklet seg videre: vi ser at vi har fellestrekk med dyr og solidariserer oss med dem (den tradisjonelle latterlige reaksjonen på dette er: "Øy, solidariserer du deg med bakterier også?"). Dette ligger f.eks. til grunn for de utmerkede direktivene om ny kuvennlig fjøsbygging.

Det går an å gå ett skritt videre, undertegnede gjorde det da han sto ansvarlig for den første rettssaken etter Rotvollaskjonen i Tr.heim høsten 91 /våren 92: Vi mennesker lever i samfunn. Men det er fullt mulig for oss også å se på økosystemer som samfunn for dermed å identifisere oss med dem. Men dermed må disse samfunnene gis en egen rett til å eksistere, til å forsvares. Noen må gjøre det, i dette tilfellet: Rotvollaksjonistene.

Ingen aksjonister henretta meg for å sette Rotvollaskjonen inn i en sånn sammenheng i rettssalen. Jeg mener dette er kortversjonen av hva moderne miljøvern, og dermed en del av moderne økologisk tenkning går ut på.

Men her snakker vi om modernitet og ikke tradisjon! Et blodig eksempel fra Østerdalen vinteren 2001: Ulveforkjemperne var modernister, som identifiserte seg med gråbeinen. Tradisjonalistene var de godmodige alvdølene som med sin helikopterjakt dreit ut Norge som miljønasjon så det holdt, fordi de ville skåne sine kjære ullnurk for rovdyras skarpe tenner. Altså: et kjennetegn ved moderniteten er identifikasjonen og solidariteten med de(n) andre, f.eks. ulver. Opp mot dette kan vi dermed formulere ett av førmodernitetens standpunkter: de(n) andre er til for å brukes eller drepes.

La meg avrunde et langt innlegg her: leseren (iallfall Jan, om ingen andre!) ser at jeg i siste avsnitts siste setning har sluttet sirkelen tilbake til et meningsunivers som også inkluderer de horrible standpunktene jeg ikke tilla Jan og hans "allierte" i del 1 av innlegget, men som jeg ser på som logisk konsistente med et antimoderne, og dermed ideologisert tradisjonalistisk standpunkt. Et standpunkt som bruker og misbruker historien til å legitimere det meste.

Å si at "folk flest" er enige i et trehusbevarende standpunkt, er i beste fall populisme, men MDG er da ikke et populistisk parti? Og for å henvise til den severdige filmen "Folk flest bor i Kina": den myra arbeiderpartiveteranene drukna i er for ingenting å regne, sammenlignet med den antimoderne sumpen jeg med dette prøver å berge Jan opp av. Om han er takknemlig for denne hjelpen, vil hans neste innlegg vise!

Knut Erik Strand

Det blir en underlig debatt når du skal bruke så mye plass på ivrige angrep mot en fantasimotstander. Jeg kan bare svare for mine standpunkter ikke for dine stråmenn.

For eksempel har jeg aldri ment at tre er det eneste økologisk akseptable byggematerialet. Og jeg er enig i at det nye folkebiblioteket er et flott bygg (skjønt jeg lurer på når de skal slipe ferdig steinene utafor).

Jeg misliker ikke alle modernistiske bygg. Ved å stille spørsmålet på denne måten tillegger du meg en intoleranse jeg ikke vil vedkjenne meg, og skjuler den reelle, ideologiske intoleransen som ligger i det modernistiske arkitektursynet: modernistene aksepterer overhodet ikke at det bygges hus i tradisjonell stil. Dette er eksplisitt uttrykt i det såkalte Venezia-charteret. (Les om dette i professor Tyrens kronikk i aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article.jhtml?articleID=466122)

For å bruke din analogi: dersom modernistenes holdning var blitt overført til musikken ville Beethoven og Brahms vært forbudt. Dersom Veneziacharteret var blitt vedtatt noen tiår tidligere ville vi ikke hatt noen Nidarosdom, men en ruin under glasslokk, slik som domkirken i Hamar. Descartes er relevant fordi han ville rasere de eksisterende byene og erstatte dem med «rasjonelle» byer. planlagt fra minste detalj. Det var også holdningen til le Corbusier.

Slike manipulative holdninger er typiske for alle autoritære ideologier. Og akkurat som russerne overlevde Stalin ved hjelp av en uformell økonomi for å omgå reglene, så er de få modernistiske byene (Brasilia, Chandigarh etc.) bare levelige fordi folk har brutt med planleggernes stivbeinte systemer.(La meg anbefale boka «Seeing like a State. How Certain Schemes to Improve the Human Condition Have Failed» av James C. Scott. Yale University Press, 1998)

Og når det gjelder branntomta:
Du argumenterer hele tida som om det er en uhyrlighet å gjenreise en nedbrent bygning slik den var før brannen. Hvorfor det? Hvorfor skal vi innskrenke de mulige uttrykk som står til vår rådighet på en slik måte ?

Mange moderne, og mange modernistiske, bygninger er helt ålreit, noen er tilmed fantastisk fine. Men det betyr ikke at de passer hvor som helst. På Nordre gate er det min mening at nye bygg bør videreføre elementer av den tidligere bebyggelsen i formgiving og materialvalg.

Historien er en prosess vi står midt oppe i. Vi skylder både tidligere og kommende generasjoner, såvel som de nålevende, å bevare en viss kontinuitet i utviklinga av en slik organisme som en by er. Du stiller deg åpenbart bak modernistenes krav om å bryte de historiske linjene. Og der er vi uenige.

16. januar 2003
Jan B. Vindheim

PS: Når det gjelder Klossen i Brubakken, se: http://trondheim.gronne.no/brubakk.html