Politisk magi
Ritualteoretisk studie av en hekseseremoni utført i Calgary, Canada, sommeren 2002
Bildene i artikkelen er hentet fra nettstedene til Starhawk og Recaliming. De er ikke tatt i Calgary, men i andre byer der det har vært gjennomført tilsvarende aksjoner.
Hensikten med denne oppgaven er, ved hjelp av ulike religionsvitenskapelige modeller, å studere hva som skjer i et konkret moderne religiøst rituale. Jeg velger Reclaiming fordi jeg synes deres rituelle praksis er et svært interessant forsøk på å overskride grensene mellom religion og politikk, og fordi jeg selv har erfaring fra politisk-religiøse ritualer ledet av Starhawk. Disse aktive personlige erfaringene har vært til stor nytte i arbeidet med denne oppgaven. Jeg har likevel ikke brukt personlig informasjon som kildemateriale, men baserer drøftingene på offentlig tilgjengelige kilder.
Reclaiming-nettverket har vært aktivt med på å organisere en rekke massedemonstrasjoner ved økonomiske toppmøter i Seattle, Washington, Genova og andre steder. Et viktig ledd i dette arbeidet har for Reclaiming vært ulike religiøse ritualer, privat såvel som offentlig, som har hatt til hensikt å påvirke den psykiske atmosfæren rundt toppmøtene og demonstrasjonene.
Et av disse ritualene fant sted under G8-toppmøtet i Calgary sommeren 2002. Mens lederne for åtte av verdens rikeste land var samlet, demonstrerte store menneskemengder for en mere rettferdig og økologisk forsvarlig internasjonal økonomi. Etter at dagens aksjoner er over samles Starhawk og noen venner på en plass mellom en gruppe store statuer, der de slapper av en stund før de danner en ring for å utføre seremonien sin. Ritualet betegnes som en solvervseremoni, men omtalen er datert 3. juli.
Deltakerne stiller seg i ring, og danner en magisk sirkel der de visualiserer en trakt av kraft som skal suge bort negative psykiske energier som frykt og aggresjon fra demonstrasjonene. Deretter visualiserer de en søyle som tilfører positive energier. Et par tilskuere blir også trukket inn i ritualet. Seremonien er er beskrevet av Starhawk selv i en artikkel på hennes nettsted.
Jeg skal nå gå nærmere inn på detaljene i denne seremonien slik den skildres i Starhawks eget referat, med støtte i Salomonsen(2002), og forsøke å analysere den ved hjelp av modeller og typologier hentet fra Grimes (2000) og Bell (1997), samt historisk materiale fra Russell (1980).
Det faller utenfor rammen for denne oppgaven å drøfte de historiske røttene for moderne hekser og paganistiske grupper. Starhawk innrømmer at Reclaimings ritualer er nyutviklet, men hevder samtidig at de står i historisk sammenheng med europeisk heksereligion (wicca). (Starhawk 1980:183 ff.) De fleste forskere avviser at det har eksistert noen sammenhengende heksetradisjon i Europa som kan ha overlevert slike ritualer. (Russell 1980: 41 og 148, Dyrendal 1993: 19 ff.) Uten å ta stilling til hvordan det tradisjonelle materialet har blitt overlevert er det mulig å konstatere åpenbart slektskap med magiske ritualer fra gnostiske og kaballistiske kilder. (Salomonsen 2002: 283, Russell 1980: 41)
Grimes skriver at kategorien "rituale" er vanskelig å definere. (Grimes 2000: 263) Men vi kan ta utgangspunkt i at deltakerne i dette tilfellet selv karakteriserer det de deltar i som et rituale - ikke en opptreden, et skuespill eller en demonstrasjon. Reclaiming betegner seg selv som hekser, og jeg vil tidvis bruke betegnelsen hekser på deltakerne i ritualet.
11 medlemmer av Reclaiming og noen få koordinatorer fra samme dags demonstrasjoner deltok i ritualet. Det første trinnet er "Grounding". Starhawk skriver (2001) at dette er det viktigste leddet i den rituelle praksisen. Grounding innebærer systematisk avslapping i hele kroppen kombinert med dyp identifikasjon med Jorda og det levende. Den kan karakteriseres som en form for meditasjon som bringer deltakerne i en lett transetilstand.
Deretter opprettes en magisk sirkel. Sirkelen som magisk rom er kjent i magisk/kaballistisk praksis fra middelalderen av, så vel som i de moderne rituelle sammenslutningene fra 1800-tallet og seinere. (Russell 1980: 37 ff.) Seremonielle magikere står gjerne selv inne i en beskyttende sirkel. Heksesirkelen slik den brukes her omslutter derimot et magisk avgrenset rom, der deltakerne i ritualet utgjør eller markerer periferien. Det magiske rom defineres ytterligere ved å påkalle de fire himmelretninger og sol og måne. Dette svarer helt til den gjengse praksis hos moderne hekser, som beskrevet av Russell. (1980: 168) Framgangsmåten i dette tilfellet er ikke nærmere beskrevet, men ifølge Salomonsen (2002:171) omfatter den vanlige prosedyren hos Reclaiming at en person med et sverd går medsols rundt sirkelen fra nord til nord. Sirkelperiferien og de fire himmelretningene markeres med sverdet, hver himmelretning beskyttes ofte ved å tegne et pentagram med sverdspissen. I mangel av sverd kan en utstrakt arm brukes, og vi må anta at det har vært tilfelle i Calgary.
Starhawk heller deretter noen dråper vann inn i sirkelen. Til dette vannofferet bruker hun en spesiell flaske Waters of the World som stadig fylles på med vann fra alle de steder i verden hun besøker, uten noen gang å tømmes helt. Ofring av vann eller andre materielle substanser er et vanlig ledd i magiske ritualer, men Waters of the World er, så vidt jeg kjenner til, Starhawks egen innovasjon.
Så kommer vi til påkallelsen av høyere makter. Disse navngis ikke her, men Salomonsen (2002: 172) peker på at Reclaiming oppfordrer deltakerne til å påkalle som representanter for himmelretningene de gud(inn)eskikkelser som har mening for dem personlig. Det blir bedt om tillatelse til å gjennomføre ritualet, og det blir bedt om hjelp og støtte fra åndene. Disse åndene defineres heller ikke nærmere her, men Starhawk skriver annetsteds at bilder og navn bare er pekere mot en underliggende enhetlig virkelighet. (1982: 73ff.)
Starhawk antyder at usynlige bevisstheters nærvær og godvilje manifesteres gjennom en av tilskuerne som har samlet seg rundt den rituelle gruppa. Det er en mannlig uteligger som reiser en hånd i noe Starhawk opplever som en velsignende gestus. I det hun ser ham stå ved siden av sirkelen med hevet hånd erklærer hun at han er profeten, beviset på guddommelig nærvær. Hun opplever en bekreftelse av denne erkjennelsen fra andre deltakere i seremonien og ser den som et tegn på at deltakernes bønner er hørt.
På dette tidspunktet begynner heksene å synge eller messe vokallyden AOOA "for å åpne portene mellom verdenene". Vanligvis akkompagneres slik sang av trommer, men slike instrumenter er ikke nevnt, og det kan hende det har vært vurdert som både upraktisk og risikabelt å ha med slike hjelpemidler som trommer og sverd under demonstrasjonene.
Starhawk avviser dualistiske verdensoppfatninger, men aksepterer åpenbart på pragmatisk grunnlag at den eksisterende enhetlige virkelighet består av ulike "verdener". Det kan også forstås slik at seremonien er et forsøk på å spenne bro over et illusorisk dualistisk skille mellom "verdener".
Charles, antakelig en reclaiming-mann, vokter sirkelen utenfra, mens de øvrige går inn i en dypere transe. De bygger opp en magisk trakt inne i sirkelen, og denne trakten suger frykt og andre negative vibrasjoner ut av deltakerne og de mange konferansedeltakere, politifolk og demonstranter som fyller byen. Her fjerner dette ritualet seg fra en normal heksesirkel slik den beskrives av Russell (1980: 168-69) eller av Starhawk selv (1982: 162-63). Der heksene vanligvis bygger opp en kjegle av energi er hensikten i dette tilfelle det motsatte - å fjerne energi, nemlig den negative energi ("frykt") som manifesteres i toppmøtedeltakernes økonomiske og politiske makt og i konfrontasjonen mellom politiets maktapparat og de fredelige demonstrantene som seremonideltakerne tilhører .
Først når trakten har fjernet, eller iallfall redusert, disse negative energiene går seremonien over i neste fase, der heksene skaper den tradisjonelle kraftkjeglen, forstått som en kanal for de positive og livgivende energiene demonstrantene søker å presentere. Denne kjeglen visualiseres som en slags tryllestav (wand) som vokser ut av trakten. Starhawk beskriver den både som en ildsøyle og som en trestamme med rot i jordklodens indre og krone i universet, et hjem for utallige levende vesener. Denne tankeformen er åpenbart en versjon av Livets Tre, et hyppig brukt religiøst symbol som hos Reclaiming har sterke overtoner av kaballa og den seremonielle magiske tradisjonen. (Russell 1980:148, Salomonsen 2002: 144)
Igjen finner Starhawk bekreftelse på seremoniens kraft i en av tilskuerne. En kvinnelig uteligger begynner å danse og Starhawk gir tegn til Charles at hun skal slippes inn i den magiske sirkelen. Der fortsetter hun å danse og oppleves som en manifestasjon av Gudinna. Ifølge Salomonsen er Gudinna i Reclaiming " .. neither a purely pantheistic principle nor a transcendent deity but a manifest goddess." (Salomonsen 2002:145). Gudinna framstår samtidig som person og ikkeperson. Derfor kan hun fylle alle deltakerne i kretsen med stedløs gudinnebevissthet. (Salomonsen 2002:147)
Når Starhawk identifiserer danserinna med gudinna tolker jeg det som hun både mener at danserinna har fått del i den upersonlige eller stedløse gudinnebevisstheten som deltakerne i kretsen deler, og at hun i dette avgrensede øyeblikket rommer en personlig avgrenset manifestasjon av Gudinna, en midlertidig inkarnasjon.
Til sist bringes seremonien til avslutning ved at energiene jordes, men trakten som suger vekk frykt-energi forutsettes fortsatt å fungere. Denne korte delen av ritualet er en forutsetning for at ritualet skal ha den ønskede effekt. Jone Salomonsen skriver:
Ritualization in Reclaiming may be a hierarchized social practice in which roles are distributed according to assumed experience, accumulated knowledge and the primacy of the female sex. Its stated goal is, however, work towards the transformation of social values, social beings and their social worlds. Visualizations for change and healing performed within magical space and invisible reality are believed to manifest as changes in the mundane world of solidity as well - not only because of magical spells performed in ritual, but because the celebrants are believed to carry a circle within their own bodies even after ritual has been completed and are thus capable of manifesting ritual values in social reality. A prerequisite, however, for changes to occur, is that people completely dissolve the magical circle and re-enter the solid reality of everyday life.
(Salomonsen 2002: 185)
I forhold til de grunnleggende kategoriene av ritualer som presenteres av Bell (1997: 93 ff.) -
Catherine Bell kategoriserer seks typer kjennetegn ved rituelle aktiviteter, nemlig: formalisme, tradisjonalisme, uforanderlighet, regelstyring, symbolisme og utførelse. (Bell 1997: 138 ff). Den seremonien vi her studerer er i sin struktur bygd opp av klart formaliserte elementer. Noen av disse deler Reclaiming med andre nypaganistiske grupper (jording, påkallelse, ringdans) og noen er spesielle, som Starhawks ofring av Waters of the World . I dette ritualet later det ikke til å være noen eksplisitte henvisninger til mytologisk tradisjon, og regelstyringa er såpass smidig at Starhawk kan be vokteren slippe en fremmed inn i kretsen. Ritualet er altså løsrevet fra streng formalisme, i stor grad løsrevet fra tradisjon og åpent for en betydelig grad av improvisasjon. Den religiøse symbolikken er sterk i alle deler av seremonien. Utførelsen er enkel, preget av få eller ingen fysiske hjelpemidler, men målrettet og effektivt gjennomført til tross for det sterke innslaget av improvisatorisk tilpassing.
Bell referer videre fire funksjoner Joseph Campbell skjelnet mellom i sine analyser av religiøse ritualer (Bell 1997: 16). Disse var en metafysisk funksjon, en kosmologisk funksjon, en sosiologisk funksjon og en psykologisk funksjon. I vårt tilfelle finner vi alle disse funksjonene klart uttrykt. Metafysisk er seremonien basert på at ånder og gud(inn)er er nærværende deltakere. Kosmologisk er det rituelle rommet uttrykkelig definert i forhold til himmelretninger og himmellegemer. Deltakerne har dessuten rotfestet seg selv i en kosmologisk struktur gjennom "grounding". Påkallelsen av gud(inn)er og ånder kan sies å innebære en ytterligere kosmologisk definering. Spesielt for denne seremonien er dens hovedfokus på en politisk/sosiologisk funksjon, og særlig den bevisste politiske karakter dette fokus har. Psykologisk er seremonien klart ment å underbygge motivasjon og handlingsstyrke hos deltakerne, implisitt også hos ikke tilstedeværende demonstranter.
Mary Douglas betrakter rituale som en form for kommunikasjon, og karakteriserer elementene i ritualer som et språk (Bell 1997: 44). Dette synet passer godt med reclaiming-heksenes selvforståelse. Douglas sitt grid/group-skjema (Bell 1997: 45) er det derimot problematisk å plassere vår rituelle gruppe inn i. Reclaiming må anses å ha høy grad av gruppeidentifikasjon (group) og mindre grad av sosial regelbundethet (grid). Ifølge skjemaet til Douglas skulle vi da finne et dualistisk verdensbilde og sterk motstand mot transe-arbeide, noe som åpenbart ikke er tilfelle i Reclaiming. Det lar seg gjøre å oppfatte Calgary-ritualet som (iallfall et forsøk på) en utstøting av fremmedlegemer (G8-lederne) fra det sosiale fellesskapet, men Reclaiming kan neppe beskyldes for å ville støte ut hekser, som vi etter modellen til Douglas kunne regne med.
Douglas er altså til lite hjelp i første omgang, men Catherine Bell presenterer en omformulering av Douglas sitt skjema som er mere anvendelig på vårt eksempel (Bell 1997:185 ff.). Her fokuseres det mere på de konkrete rituelle funksjonene, uten forutsetninger om den sosiale sammenhengen de opptrer i. I denne reviderte typologien kan ritualer fordeles på fire kategorier etter hvorvidt deres hovedfunksjon er
Calgary-ritualet inneholder åpenbart elementer som kan plasseres i alle disse fire kategoriene, men i svært ulik grad. Funksjonelt er ritualet innrettet på å gjenopprette en naturlig balanse som er forstyrret gjennom menneskelige handlinger. Det legger større vekt på manifestasjon av kosmologisk orden enn på blidgjøring av de ånder og gud(inn)er som er påkalt. Denne gjenopprettelsen av en sunn kosmologisk orden vil gi rom for personlig utvikling hos deltakerne, men er hovedsakelig innrettet på at de som har forstyrret den kosmologiske orden (G8-lederne) skal bringes til fornuft, altså instrueres og oppdras i de moralske konsekvenser av deres handlemåte. Vi kan derfor plassere ritualet både i kategori 2 og 3 hva hovedfunksjon angår.
Hos Grimes finnes det en mere relevant ritualteori. Det er Victor Turners teori om liminalitet, som kaster mye lys også over seremonien til reclaiminggruppa i Calgary. (Grimes 2000: 264 ff.) Turner utviklet opprinnelig sin teori på en forutsetning om at overgangsritualet og innvielsen er de grunnleggende formene for religiøs ritualitet. På dette grunnlaget mente han å kunne konstatere at religiøse ritualer kjennetegnes ved endring, heller enn ved stabilitet slik tidligere forskere hadde ment. Han utfordret altså den dominerende oppfatning, nemlig at ritualitet i seg selv har en klart samfunnsbevarende funksjon.
Det ritualet vi gransker er bevisst utformet og anvendt for å skape sosiale endringer, på en i religiøs sammenheng svært uvanlig måte. Turners teori gir plass også for denne typen ritualer. Han sammenligner religiøse ritualers funksjon med karneval og festivaler der normale relasjoner midlertidig settes ut av kraft. Starhawk setter også sine ritualer i en slik sammenheng. Det ritualet Starhawk og hennes venner gjennomførte er en bekreftelse av et metafysisk verdensbilde, satt i direkte sammenheng med et forsøk på å endre den sosiale og politiske virkeligheten. Calgary-ritualet kan overhodet ikke betraktes som en maktbekreftende seremoni. Det må betraktes som en religiøs manifestasjon av sosiopolitisk endringsvilje som også har sterke trekk av fest/karneval.
Videre karakteriserer Turner selve den rituelle endringsprosessen gjennom begrepet liminalitet. Med sitt utgangspunkt i innvielseritualer valgte han begrepet limen (terskel) som betegnelse på den endringsprosessen som kjennetegner ritualet. Liminalitet blir da selve det rituelle øyeblikket, en ustabil tilstand mellom det som var og det som skal bli. For Turner er den liminale tilstanden et revolusjonært øyeblikk, en tidløs overgang der muligheten for radikalt nye valg kan komme til syne.
I vår sammenheng kan vi se på den sosiale og psykologiske tilstanden der ritualet utføres som et eksempel på slik liminalitet. Hele ritualet kan betraktes som et forsøk på å manipulere den politisk-sosiale virkeligheten gjennom handlinger utført i en liminal situasjon, en situasjon på et annet plan enn den objektive situasjonen i Calgary.
Vi kan også fortolke de to tilskuernes aktive roller i ritualet ved å si at de krysset terskelen til reclaiming-heksenes liminale tilstand. Begge ble åpenbart forvandlet gjennom denne prosessen, særlig kvinnen som ble identifisert med Gudinna. Starhawk slår fast at kvinnen gjennom sin liminale dans har blitt overskygget av gudinnebevissthet. Hun tviler på at dette har utløst en varig endring i kvinnens livssituasjon, men holder muligheten åpen for at en så dyp endring har funnet sted.
Tilsist kan vi se litt på det aktuelle ritualets funksjon. Ifølge tradisjonelle funksjonalistiske analyser som tar utgangspunkt i arbeidet til Marx og Durkheim, har religiøse ritualer som hovedeffekt en styrking av de eksisterende sosiale institusjonene. I dette tilfellet kan vi nok si at de sosiale bånd mellom deltakerne styrkes. Det samme gjelder de bånd som knytter deltakerne i ritualet sammen med utvidede grupper de identifiserer seg med, slik som det større fellesskapet i Reclaiming og den brede nypaganistiske bevegelsen, eller de lokale demonstrantgruppene i Calgary og den omfattende globale motstandsbevegelsen de inngår i. Det vil også være riktig å hevde at deltakerne i ritualet ønsker å styrke det de opplever som den sunne og dype sosiale organismen, men dette blir likevel en helt annen form for styrking av sosiale bånd og strukturer enn det funksjonalistenes analyser sikter til.
Deltakernes uttalte hensikt var å redusere nivået av frykt i Calgary. Uten å forsøke å granske endringene i det psykiske klimaet i Calgary under G8-toppmøtet, må vi kunne forvente at den felles opplevelsen av ritualet har styrket troen på de felles målsettingene og derigjennom, i det minste indirekte, har redusert fryktnivået hos deltakerne. De må antas å ha fått styrket tillit til sine felles aktiviteter og en styrket gruppesamhørighet. I hvor stor grad slike positive psykologiske effekter har bredt seg til andre demonstranter, om de har latt seg kommunisere til ordensmakta eller om de på noen måte kan ha påvirket den velbeskyttede gruppen av G8-delegater har jeg ingen forutsetninger for å ta stilling til.
Reclaiming har inntatt en teoretisk posisjon som overskrider skillelinjene mellom politikk og religion. Det ritualet jeg har valgt å arbeide med viser tydelig tilhørighet til europeisk magisk tradisjon, kombinert med klar vilje til nyskaping og improvisasjon, men er vanskelig å plassere i ritualteoretiske kategorier.
De modellene som beskrives av Catherine Bell synes lite egnet til å behandle en såpass uortodoks rituell praksis. Typologiene som er utarbeidet av Mary Douglas og Joseph Campbell har problemer med å romme alle aspekter av den aktuelle seremonien, men kan likevel kaste lys over visse aspekter av den. Reclaimings rituale er i snever forstand bygget opp ved hjelp av tradisjonelle magiske og seremonielle virkemidler, men inneholder også helt nye elementer. Motivene for det magiske ritualet og den sosiale og kognitive rammen de er plassert i, bryter med de forutsetninger som er innebygget i modellene. Der ritualsystemer pr. definisjon forstås som underbygging av en eksisterende sosial orden, plasserer Reclaimingheksene seg i bevisst konflikt med samfunnets overgripende religiøse, rituelle og sosiale orden.
Victor Turners liminalitetsbegrep passer bedre. Hans flytende endringsdefinisjoner passer de bevisst uskarpe kategoriene til Starhawk og Reclaiming, som er utarbeidet for å kunne være i stadig forandring. Heller ikke Turner later likevel til å ha hatt et såpass egenartet fenomen som det aktuelle politisk/religiøse ritualet i tankene.
I kulturhistorisk sammenheng framstår Reclaiming som et utpreget postmoderne fenomen, som bevisst dekonstruerer grensene mellom religion og politikk og mellom det private og det offentlige. De metafysiske forutsetningene kan karakterisere som en dennesidig transcendens: Ved å arbeide i det rituelle rom for sosiale endringer, endringer i de politiske aspektene av den synlige delen av et enhetlig univers, mener Reclaimingheksene å bidra til å realisere den guddommelige vilje.
